Jaha Koo () er ein sørkoreansk scenekunstnar, komponist og videokunstnar busett i Gent i Belgia. Framsyningane hans kombinerer dokumentarteater, musikk, video, sjølvbiografisk materiale og teknologiske objekt. Arbeidet hans utforskar ofte sørkoreansk historie, migrasjon, kulturell identitet, økonomisk ulikskap og verknadene av kolonialisme og modernisering. Koo er mest kjend for Hamartia-trilogien – Lolling and Rolling (2015), Cuckoo (2017) og The History of Korean Western Theatre (2020) – og for Haribo Kimchi (2024). I 2026 fekk han Den internasjonale Ibsenprisen og vart den første mottakaren med asiatisk bakgrunn.

Tidleg liv og utdanning Koo vart fødd i Sør-Korea i 1984. Han studerte teater ved Korea National University of Arts og fullførte seinare ein mastergrad ved DAS Theatre, som er ein del av Amsterdam University of the Arts. Medan han studerte ved Korea National University of Arts, vart Koo interessert i kor dominerande vestleg teaterhistorie var i den koreanske teaterutdanninga. Seinare knytte han denne erfaringa til større spørsmål om kolonihistorie, kulturell identitet og utviklinga av det moderne koreanske teateret.

Karriere Koo utvikla ein tverrfagleg scenekunstpraksis i Europa, der han kombinerer teater, elektronisk musikk, video, dokumentarisk research og teknologi. Framsyningane hans knyter ofte personlege erfaringar saman med politiske og sosiale hendingar i moderne sørkoreansk historie.

Mellom 2015 og 2020 skapte han Hamartia-trilogien. Tittelen viser til det greske dramatiske omgrepet hamartia, som vanlegvis blir forstått som ein tragisk feil eller mangel. Trilogien undersøker korleis kolonialisme, vestleg kulturell påverknad og rask økonomisk modernisering framleis påverkar det moderne sørkoreanske samfunnet og liva til enkeltmenneske. Trilogien består av Lolling and Rolling, Cuckoo og The History of Korean Western Theatre. Dei tre verka kombinerer dokumentarisk og sjølvbiografisk materiale med musikk og video. Robotelement blir brukte som utøvarar i Cuckoo og The History of Korean Western Theatre.

Komiteen for Den internasjonale Ibsenprisen skildra teatret til Koo som ein stad for refleksjon, samling og politisk førestillingsevne. Han var den første mottakaren med asiatisk bakgrunn og den yngste mottakaren i prisen si historie.

Utvalde verk Lolling and Rolling (2015) Lolling and Rolling, den første delen av Hamartia-trilogien, hadde premiere i 2015. Verket kombinerer scenekunst, video, musikk og dokumentarisk materiale, og undersøker forholdet mellom språk, utdanning og kulturell makt i Sør-Korea. Framsyninga tek opp det sosiale presset om å tileigne seg standardisert angloamerikansk uttale, og dei fysiske inngrepa som i enkelte tilfelle har blitt påførte barn i jakta på språkleg konformitet. Koo knyter denne praksisen til større spørsmål om amerikansk kulturell påverknad og posisjonen til det engelske språket i det sørkoreanske samfunnet. Cuckoo (2017) Cuckoo hadde premiere i 2017 som den andre delen av trilogien. I framsyninga står Koo saman med tre modifiserte riskokarar av merket Cuckoo, som er programmerte til å snakke, krangle og synge. I eit intervju med The Guardian fortalde Koo at det var vanskeleg å endre riskokarane slik at dei kunne snakke, og at enkelte av eksperimenta førte til at dei eksploderte. Verket tek utgangspunkt i den asiatiske finanskrisa i 1997 og Det internasjonale pengefondet (IMF) si finansielle inngripen i Sør-Korea. Det undersøker dei sosiale konsekvensane som følgde, mellom anna arbeidsløyse, økonomisk utryggleik, isolasjon, depresjon og sjølvmord. Koo opplevde finanskrisa som tenåring. I Cuckoo knyter han minne frå krisa og tapet av vener til den breiare politiske og økonomiske historia til Sør-Korea. Trykkokaren fungerer både som ein kvardagsleg gjenstand i heimen og som ein metafor for presset som menneske opplever i det koreanske samfunnet. Framsyninga kombinerer monologen til Koo med samtalar mellom han og riskokarane, projiserte bilete, dokumentarisk materiale og elektronisk musikk. Andrew P. Street i The Guardian skildra Koo si bruk av snakkande riskokarar som ein ukonvensjonell måte å framstille dei menneskelege konsekvensane av den økonomiske krisa i Sør-Korea på. Cuckoo har blitt vist internasjonalt og har vore sett opp i Europa, Asia, Australia og Nord-Amerika.

The History of Korean Western Theatre (2020) The History of Korean Western Theatre hadde premiere i 2020 og fullførte Hamartia-trilogien. Framsyninga undersøker påverknaden frå vestlege og japanske kulturelle system på utviklinga av det moderne koreanske teateret. Verket voks delvis fram frå spørsmål Koo stilte seg medan han studerte teaterhistorie i Seoul. Han observerte at utdanninga hans i hovudsak fokuserte på vestlege dramatikarar og teatertradisjonar, medan koreansk tradisjonell teater- og folkekunst fekk relativt lite merksemd. Framsyninga kombinerer video, lydlandskap, dokumentarisk forteljing, sjølvbiografiske anekdotar og robotiske objekt. Ho undersøker korleis koreansk teaterhistorie har blitt definert gjennom koloniale og vestlege rammeverk, og spør korleis ei anna forståing av koreansk teater kan førestillast. I Cult MTL skildra Savannah Stewart verket som ei undersøking av påverknad, identitet og dei vedvarande verknadene av vestleg og kolonial imperialisme på koreansk teater og samfunn.

Haribo Kimchi (2024) Haribo Kimchi hadde premiere i juni 2024. Framsyninga er lagt til ein pojangmacha, ein type gatematbod som er vanleg i Sør-Korea og ofte er open seint på kvelden. Under framsyninga lagar Koo mat til publikum medan han fortel historier om migrasjon, kulturell assimilering, rasisme, heimlengt og forholdet mellom mat og minne. Verket har ein snegle, ein Haribo-gummibjørn og ein robotål som karakterar. Det kombinerer matlaging på scena, video, elektronisk musikk, datagenererte stemmer og robotisk scenekunst. Haribo Kimchi byggjer på erfaringane Koo har frå å forlate Sør-Korea og bu i fleire europeiske byar. Verket bruker mat til å utforske forflytting og måtane migrantar forhandlar om den kulturelle identiteten sin på. Kimchi og Haribo-søtsaker fungerer som kontrasterande symbol på koreanske og europeiske kulturelle erfaringar.

I de Volkskrant skreiv teaterkritikaren Annette Embrechts at Koo kombinerte barndomsminne og koreansk matlaging med historier om avreise, heimlengt og kjensla av å ikkje høyre til nokon stad. I ein omtale i The Straits Times skildra Clement Yong maten i framsyninga som eit uttrykk for kjensler, arbeid, historie og kulturelt minne, og trekte fram bruken Koo gjer av video, elektronisk musikk, surrealistiske karakterar og den robotiske ålen.

Kunstnarisk stil og tema Koo sitt arbeid bevegar seg mellom dokumentarteater og autofiksjon. Framsyningane hans kombinerer ofte original elektronisk musikk, projisert video, historisk research, sjølvbiografisk forteljing og teknologiske objekt. I staden for å bruke teknologi berre som eit teaterverkemiddel, presenterer Koo ofte maskiner og kvardagslege gjenstandar som utøvarar. Dei snakkande riskokarane i Cuckoo, origamiroboten i The History of Korean Western Theatre og den robotiske ålen i Haribo Kimchi deltek i den dramatiske strukturen saman med menneskelege utøvarar. Gjennomgåande tema i arbeidet til Koo er sørkoreansk politisk og økonomisk historie, migrasjon, einsemd, kulturell identitet, kapitalisme, kolonialisme og forholdet mellom austlege og vestlege kulturelle system. Humor, populærkultur og teknologisk eksperimentering blir ofte brukte for å nærme seg politisk eller kjenslemessig vanskelege tema.

Etter kunngjeringa av Den internasjonale Ibsenprisen i 2026 skildra den belgiske avisa De Standaard teatret til Koo som politisk relevant, samtidsorientert og melankolsk, og peika på kombinasjonen av snakkande riskokarar, einsemd og Sør-Korea si kolonihistorie.

Prisar og utmerkingar 2017 – Young Art Support Amsterdam Award 2026 – Den internasjonale Ibsenprisen 2026 – Hong Jin-Ki Creator Award, kategorien kultur og kunst

Merknadar

Kjelder

Denne artikkelen bygger på «Jaha Koo» frå , den 29. september 2026.

Kategori:Sørkoreanske komponistar Kategori:Dramatikarar Kategori:Videokunstnarar Kategori:Den internasjonale Ibsenprisen