Dzyāns bok (eller Dzāns bok) er angivelig en urgammel esoterisk tekst som ligger til grunn for Helena Petrovna Blavatskys bok The Secret Doctrine («Den hemmelige lære», 1888), og Alice A. Bailey i hennes verk A Treatise on Cosmic Fire («En avhandling om den kosmiske ild», 1923).
Religionsvitenskapen har ikke identifisert Dzyans bok, og det er hevdet at den er fiktiv og kun en fabrikasjon av Blavatsky (og/eller Bailey). Andre hevder å ha identifisert den i ulike esoteriske verker innen buddhisme, kabbalisme og sufisme.
Blavatsky forklarer Dzyāns Bok som Jainismens esoteriske og tapte urtekst, og hevdet at den eksisterte i oversettelser til kinesisk,«This stanza is translated from the Chinese text, and the names, as the equivalents of the original terms, are preserved», Secret Doctrine, Stanza VI, I, s. 136 og tibetansk.
I løpet av de årene som er gått siden Blavatskys utga sitt bok har Dzyāns bok fortsatt ikke dukket opp.
Kiu-Tes hemmelige bøker Rgyud-sDe (Tantra-seksjonen) av Tenguyr Blavatsky omtalte Dzyāns bok som en del av Kiu-Tes bøker. I 1975 ble det oppdaget at «Kiu-Te» er en transliterasjon av det tibetanske navnet for Tantra.Spierenburg: The Buddhism of H.P. Blavatsky, s. 135-50 Oppdagelsen gikk relativt upåaktet hen, kanskje fordi den ble publisert på nederlandsk og hadde en begrenset leserkrets. I 1981 ble samme oppdagelse gjort på nytt, uavhengig av den første, og publisert i 1983.David Reigle: The Books of Kiu-te or The Tibetan Buddhist Tantras
Navnet «Kiu-Te» er dokumentert i memoarene til en jesuittisk misjonær,«Narratives of the mission of George Boble to Tibet, and of the journey of Thomas Manning to Lhasa», 1875, kapittelet «Romish Priests in Tibet», avsnittet «Horace Della Penna», side lx. Franscisco Orazio della Penna, eller Pinnabilensis, ble født i Macerata, Italia i 1680, og ble sendt som misjonær til Tibet sammen med 12 andre jesuitter. Han ankom Lhasa via Nepal i 1719. Der drev han misjonsvirksomhet og studerte Tibetansk i 22 år. I 1735 returnerte han til Roma og ba om tillatelse fra pave Klemens XII om å opprette en årlig skriftlig kommunikasjon mellom Roma og Lhasa. Paven utnevnte ytterligere 9 misjonærer, som reiste til Lhasa sammen med Horace della Penna, med et brev fra pave Klemens XII til Dalai Lama. I 1741 skrev Horace della Penna at misjonærene ankom Lhasa i 1740. Horace della Penna døde ved Patan, i Nepal-dalen, den 20. juli 1747 som ble utgitt i 1730, 101 år før Helena Blavatskys fødsel: «Denne Shakia Thupba [Buddha] gjenopprettet Loven som, ifølge dem, hadde falt i vanry, og består ... av 106 bind, hvori disiplene til Shakia Thupba samlet hele innholdet av disse bøker etter mesterens bortgang, slik som de hørte det fra hans munn. ... Disse bind er inndelt i to former for Lover, den første av de to bøker er kalt Gavenes Lover (mahāyāna sutra'er, tibetansk: Mdo-sDe), og den andre, bestående av 38 bind, kalles Khiute (tibetansk: Rgyud-sDe, eller Tantra).»«Narratives of the mission of George Boble to Tibet, and of the journey of Thomas Manning to Lhasa», 1875, gjengitt i Appendix III, «Brief account of the Kingdom of Tibet by Fra Franscesco Orasio della Penna di Billi, 1730», s. 309
Den jesuittiske paterens beskrivelse av Kiu-Tes bøker og Kiu-Tes dharma har paralleller med den hemmelige og muntlige lære som på tibetansk kalles Yar gyi sang thal chen po – «den store loddrett oppadgående veien [mot det klare opprinnelige lyset som ses i dødsøyeblikket]», og som nevnes i første del av «Den Tibetanske Dødeboken».«De 36 bind som utgjør loven [dharma] av Khiute gir veiledninger i utøvelsen av magi, og andre skammelige emner som angår luksus og [seksuelle] lyster ... Jeg har ikke lest denne beryktede og skitne Loven av Khiute, for å unngå å tilskitne mine tanker, og fordi det er unødvendig. For å være istand til å tilbakevise denne loven må man ha inngående kjennskap i hva den omhandler, og der er lite av det gode eller nøytrale i den som ikke er blandet sammen med enda mer hekseri, magiske påkallelser og uanstendighet. For munkene av denne uverdige loven, er det tilstrekkelig at de i sitt hjerte lærer å kjenne 25 tekster for å oppnå doktorgrad, mens munkene av Dote må studere filosofi i 12 år, og i seks måneder hvert år må involveres i daglige diskusjoner, for å bli læremestre. Etter at de 12 år har passert, blir de uteksaminerte og oppnår deres doktorgrad. Denne loven av Khiute er den korteste veien til det guddommelige, men den er usikker og tøff, ettersom de som nøye overholder forskriftene til denne loven, og etterlever det som den forkynner, kan bli en helgen i løpet av ét enkelt liv, uten flere inkarnasjoner, mens de som ikke overholder forskriftene nøye forøker sine inkarnasjoner, og svært ofte havner i det helvete [som kalles] Narme», Ibid
Kālachakra Tantra Under tittelen «Stillhetens røst» utga Blavatsky i 1889 en annen tekst fra «den samme serie [av tekster] hvorfra Stanzene fra Dzyans bok er hentet, og som Den hemmelige lære er basert på».Voice of the Silence, Forordet Der finnes utsagnet: «Ønsker du å bli en Yogi av «Tidens sirkel» (kālachakra)»?Voice of the Silence, II, The Two Paths, s. 29
I 1927 utga Alice Leighton Cleather og Basil Crump en faksimileutgave av «Stillhetens røst» i Peking, faksimileutgave etter forespørsel fra den 9. Panchen Lama (1883–1937), «som den eneste sanne fremstilling på engelsk av hjertets lære i mahayāna». Den 9. Panchen Lama bidro med en kort melding om veien til frigjøring, og var en linjeholder innenfor kālachakra-tradisjonen som etablerte flere sentre for studier av Kālachakra Tantra i Tibet og Mongolia.
Læren i Dzyāns Bok skal stemme overens med Kālachakra Laghu Tantra, selv om ingen vers fra Dzyāns bok ennå er blitt verifiserte eller sett av andre enn innvidde. Jñāna («Dzyān») er også tittelen på den femte og siste seksjonen av Kālachakra Laghu Tantra.
I 1984 ble det fremmet en hypotese om at Dzyans bok kan ha vært en del av den forsvunne teksten Kālachakra mūlatantra.<ref>David Reigle: New Light on the Book of Dzyan, s. 54-67</ref>
Dzyāns bok Blavatsky omtalte Dzyāns bok som første del av Tenguyr i den tibetanske buddhistiske kanon. Den forekommer imidlertid ikke i 12 offisielle versjoner av denne tekstsamlingen. Hva som imidlertid er klart, var at navnet Dzyān − ifølge Blavatsky − var kjent av orientalister i hennes samtid under et annet navn:Secret Doctrine, Preface, I, p. 8
«Selv om en stor del av de verker på sanskrit, kinesisk og mongolsk som er sitert i de foreliggende bind visselig er kjente av enkelte orientalister, er hovedverket − det som stanzerne er hentet fra − ikke i europeiske bibliotekers besittelse. Dzyans (eller Dzans) bok er fullstendig ukjent for våre filologer, eller de har ikke under noen omstendighet noensinne hørt om den under dens nåværende navn. ... Størstedelen av de gitte lærdommer finnes spredt omkring i hundrevis og tusenvis av sanskrit-manuskripter, hvorav noen er oversatt ... mens andre venter på å bli det. Enhver filolog har derfor muligheten til å verifisere de utsagnene som her er gjort, og å få verifisert de fleste sitatene. Noen få nye faktaopplysninger ... og passasjer som er sitert fra kommentarene, vil bli funnet vanskelig å oppspore. Flere av lærdommene har dessuten hittil blitt overlevert muntlige; men også de er i enhver henseende funnet i de nesten utallige bind som utgjør braminenes, den kinesiske og den tibetanske tempel-litteratur.»Secret Doctrine, Introduction, I, pp. 22-23Dzyān, som moderne orientalister kaller Jain, er nevnt allerede i 1911-utgaven av Encyclopædia Britannica.Encyclopædia Britannica 1911: Jain Det er også nevnt i 5. utgave (1969) av Aschehougs konversasjonsleksikon.
Lingvistiske bevis «DAN, som i moderne kinesisk og tibetansk fonetikk er blitt til CH'AN, er den generelle benevnelse på de esoteriske skoler og deres litteratur. I de gamle bøker ble ordet Janna definert som «å forandre seg selv gjennom meditasjon og innsikt», en ny, indre fødsel. Herav DZAN, fonetisk DJAN, «Dzyans bok».Secret Doctrine, Introductory, I, p. xx
Tidlig mellomkinesisk uttale (6. – 10. århundre) av Ch'an er DZIAN.
Oversettelsene til kinesisk av Mahāyāna-tekster fra India og Sentral-Asia i de første århundrer e.Kr. inneholder oversettelsesfeil. Gandhâri-hypotesen, som ble fremmet i 1960-årene av John Brough og andre, forklarer feilene ved å hevde at de tidligste oversettelser av buddhistiske tekster til kinesisk og tibetansk ikke var basert på originaler skrevet i sanskrit – men i Gandhâri Prâkrit, hvor ord ble skrevet og uttalt på forskjellige måter.
I 1998 utga Daniel Boucher en analyse av hypotesen i lys av den kinesiske oversettelsen av Boken om den hvite Lotusblomstens Gode Lov, foretatt av Dharmaraksha den 15. september 286, ved å sammenligne den med sanskrit-teksten, oversatt av Kern.
Det sentralasiatiske Kashgar-manuskriptet av Lotus sutraen (31a.2-3) sier: «samadapeti bahu bodhisatva(m) acintika kotisahasra jnane». Den samme passasje, oversatt av Dharmaraksha (Dh66c.2-3) forveksler «ufattelig kunnskap» (jnana) med «folk» (jana). En setning i Dharmaraksha's oversettelse (Dh 71c.21-24) inneholder både Jnana (kunnskap) og dhyâna (meditasjon) − det sistnevnte er det korrekte ordet i den nepalske Sanskrit-versjonen, ettersom oversetter-teamet var ute av stand til å avgjøre hvilken betydning som var korrekt. I to steder av Dharmaraksha's oversettelse (Dh 65a.13, Dh 67a.3-4) leser vi dana (å gi) istedenfor det korrekte dhyâna i Sanskrit-teksten oversatt av Kern. I de Sentral-Asiatiske manuskriptene fra Stein Samlingen (H3 Kha.i 24, fol.4a.8), så vel som i de nepalske sanskrit-manuskriptene Add.1682 and Add. 1683 fra det 10. århundre og 11. århundre i British Library, leser vi jnanena (kunnskap): desenti te ranasahasrakotinam jnanena te prasthita agrabodhim (14.4). Kashgar-manuskriptet, Gilgit manuskriptet fra Kashmir og Dharmarakshas oversettelse gjengir jnanena (kunnskap) som danena (å gi) (Kash20a.6).
Ord i Gandhāras Prâkrit dialekter ble forvekslet med sanskrit. Jhana ble uttalt jana (kort vokal) i nordvestlig Prâkrit. Og Dhyâna ble uttalt Jâna (lang vokal). I Kharoshti document no 511 fra Niya, Sentral Asia, er dhyâna skrevet jâna: te jâna parami gate – «de oppnår mesterskap gjennom meditasjon». Når en person gjenga høyt en tekst i sin egen dialekt, kunne ord med forskjellige meninger høres likelydende ut og være uadskillelige for øret.
Hvis dentale pauser (tungen presset mot tennene) mellom vokaler var hørbare, må vi anta at ord som ble innledet med en J ble skrevet D og uttalt Z. I en segl-inskripsjon fra Taxila, Sentral Asia, er det skrevet «mahadhana» istedenfor det korrekte «mahajana». Hva som er uttalt Z, er skrevet D og deretter forvekslet med DH.
Da Blavatsky brukte navnet Dzyân, istedenfor Jain, var det sannsynligvis den korrekte uttale, mens vestlige filologer ikke forstod Prâkrit ortografi før 1998. På samme måte hadde sentralasiatiske og kinesiske skribenter i de første århundrer e. Kr. problemer med å forstå forskjellen mellom skrevne ord og deres uttale.
Esoterisk jainisme thumb|right|Sanskrit-versjon av Kalpa Sûtra fra 1450. Bildet viser Harinegamesin som tar fosteret av Tirthankara Mahavira fra Devananda og bringer det til Dronning Trisala Blavatsky betraktet likhetene mellom Jainisme og Buddhisme som store, og hevdet buddhismen opprinnelig sprang ut av jaina-tradisjoner.«Isis Unveiled», Volume II, Chapter VII, «Early Christian Heresies and Secret Societies» (p.321)