Burren (irsk: Boirinn, «steindistrikt»)«Boirinn / Burren», Placenames Database of Ireland er et særegent område nordvest i grevskapet Clare i Irland preget av glasiokarst og karst landskap.«Burren National Park», National Park. Sitat: «The Burren is one of the finest examples of a Glacio-Karst landscape in the world. At least two glacial advances are known in the Burren area.» Området er om lag 530 km², og er innsirklet av landsbyene Lisdoonvarna, Corofin, Gort, og Kinvara.«The Burren Visitor Guide» (PDF), Burren and Cliffs of Moher Geopark I vest grenser det mot Atlanterhavet og i nord Galwaybukten. Området omfatter slike naturtrekk som kalksteinshøyden Mullaghmore og klippeodden Ailladie, og forhistoriske monumenter som Poulnabronedyssen og steinborgen Caherconnell. Burren nasjonalpark (irsk: Páirc Náisiúnta Bhoirne) dekker en liten del av Burren og er den minste av de seks nasjonalparkene i Irland, mens det tilstøtende territoriet, som omfatter Cliffs of Moher, er en del av Burren og Cliffs of Moher Geopark.Burren and Cliffs of Moher Geopark
Lokalisering thumb|left|Poulnabronedyssen i Burren Selv om navnet generelt brukes på kalksteinsopplandet i det nordvestlige Clare, og det tilstøtende lavland, og generelt utelukker området med «clare-skifer» (Clare shales) i sørvest, er den nøyaktige utstrekningen av området ikke klart definert, og geologisk strekker det seg inn i grevskapet Galway til både nord og nordøst (se geologi nedenfor). Den sørøstlige lommen til grevskapet Galway rundt Kinvara er vanligvis inkludert, og er basen for mange Burren-organisasjoner. Burren er avgrenset av Atlanterhavet og av Galwaybukten, med Aranøyene som representerer en geologisk forlengelse av kalksteinsåsene som utgjør det meste av Burren.Cunningham (1998), s. 5
Ifølge en definisjon strekker Burren seg sørover til en linje fra kystferiestedet Lahinch til Corofin og er avgrenset i øst av en linje omtrent fra Kinvara til Kilmacduagh-klosteret (nå i ruiner), nær Gort. Merk at om dette forstås helt bokstavelig vil dette omfatte steder som byen Ennistymon og Cliffs of Moher, som oftere vil bli betraktet som nabolandet Burren. I en annen definisjon definerer det jordbruksfokuserte «Burren-programmet» til regionen som strekker seg godt inn i Gort-sletten, og omfatter blant annet Coole Park og turloughene (innsjøer som forsvinner) rundt den, mens den mot sør vil strekke seg til Ruan og Crusheen, og i sørvest til kanten av Doolin, samt rutinene Lisdoonvarna, Kilfenora og Corofin.«The Burren Programme», Burrenprogramme.com
Således varierer den oppgitte størrelsen på Burren mellom rundt 250 km2 (kjerneområdet til eksponert kalkstein), gjennom 360 km2 (omfatter hele kalksteinslandskap) og 560 km2 (består av rundt 200 km2 med gresskledde bakker), avhengig av tilnærmingen. Omtrent 60 % av høylandet viser eksponert kalksteinsbelegg.Burren National Park History, National Parks and Wildlife Service. Arkivert fra originalen den 30. september 2016Cunningham (1998), s. 5, 16, 33
Geologi Stratigrafi thumb|right|Mullaghmore Hill i Clare thumb|Karståsene i Burren thumb|right|Sprekker og revner langs kalksteinsoverflaten Området er dannet av en tykk rekke av sedimentære bergarter, hovedsakelig kalksteiner, men også sandsteiner, slamsteiner og siltsteiner. Alle de faste bergartene som er eksponert ved overflaten er fra den geologiske karbontidsalderen, selv om de er underlagt i dybden av gammel rød sandstein fra devontidsalderen som igjen ligger over bergarter fra nedre paleozoikum. Ingen av de før-karbonholdige bergartene er sett på overflaten i området.«Landscape and Rocks of the Burren: a guide to the geology of the area», Geological Survey of Ireland 2008«The Geology of the Burren», Burren and Cliffs of Moher UNESCO Global Geopark Kalksteinene, som stammer fra stadiet viséum av tidlige karbonalder, dannet seg som sedimenter i et tropisk hav for omtrent 325 millioner år siden. Lagene inneholder fossile koraller, sjøliljer, sjøpiggsvin og ammonitter. Denne sengen av kalkstein er opptil 800 meter tykk. I nord og vest ligger den på en hylle av galwaygranitt som støttet de øvre lagene,«The geology of the Kilkieran dome of the main Galway granite batholith», Research Gate, med geologisk kart«Galway Granite», GeoCaching, med geologisk kart og forhindret forskyvninger som de som skapte de «vridde» åsene Knockanes og Mullaghmore. Kalksteinen strekker seg også under Galwaybukten ut til Aranøyene og mot øst inn i Gortsletten.Cunningham (1998), s. 16, 33
Senere i karbonalderen (for rundt 318 millioner år siden) ble kalksteinen dekket av mørkere sand, gjørme og slam som senere ble til skifer (den nedre «Clare Shales») og sandstein (den øvre «Millstone Grit», «kvernsteinsand»). Disse lagene nådde en tykkelse på opptil 330 meter nord i Clare. Disse topplagene beskyttet den underliggende kalksteinen mot erosjon i millioner av år før de stort sett ble fjernet av isbreer, bortsett fra i sørvest hvor de fortsatt strekker seg fra Doolin til fjellet Slieve Elva, Lisdoonvarna, Kilfenora og til den vestlige bredden av innsjøen Inchiquin Lough. En «øy» av skifer er høydedraget Poulacapple, sørvest for Ballyvaughan, hvor det har dannet seg en myr på toppen av de ugjennomtrengelige skiferlagene.Feehan (2001), s. 17
Kvartærtiden thumb|Karstlandskap i Burren Utbredelsen av isbreer i den sene kvartærperioden (som begynte for rundt en million år siden) la til rette for større denudasjon (blottlegging). Isbreer utvidet seg og trakk seg tilbake over regionen flere ganger. Av de to siste periodene var den første den mer uttalte, og dekket hele Burren. Den siste framrykningen av isdekket var mer begrenset, og påvirket bare den østlige Burren.Feehan (2001), s. 20-21
Resultatet er at Burren er et av de fineste eksemplene på landskap preget av glasiokarst og karst i verden. Effektene av den siste istiden er mest synlige, med Burren overdekket av is under denne istiden. Virkningen av tidligere karstifisering (oppløsningserosjon) har blitt eliminert av den siste istiden. Så enhver karstifisering av overflaten som nå er sett, stammer fra omtrent 10 000 år siden, og Burren-karst er derfor svært ny i geologiske termer.
Prosesser med oppløsninger har utvidet og utdypet sprekker og revner til karren (kalksteinsdekket). Eksisterende svakhetslinjer i fjellet (vertikale skjøter) bidrar til dannelsen av omfattende sprekker. Karstifiseringen letter dannelsen av underjordisk drenering. Dette har dannet en rekke hulesystemer som mer enn 50 kilometer er kartlagt.Cunningham (1998), s. 33 Den mest tilgjengelige av disse er Aillweegrotten.«One of the oldest caves in Ireland», Aillwee Burren Experience
På grunn av de nevnte prosessene er det svært få permanente overflateelver i regionen. Caher, som renner ut i havet ved Fanore, er en av de mest stabile. Noen av de store dalene, som for det meste løper fra sør til nord, som fortsatt er synlige i dag, er faktisk restene av elvedaler før istiden. Elvene forsvant fra overflaten da de øvre steinlagene var strippet bort.
Et annet karakteristisk trekk ved Burren er lukket i omtrentlig sirkulære fordypninger uten overflateutløp for vann (kalt poljer). Rundt 100 av disse finnes, for det meste i det østlige Burren. De mest bemerkelsesverdige er i dalene Kilcorney, Poulawilan, Caherconnel og Carran, som vanligvis strekker seg fra nordøst til sørvest. Den største er Carranfordypningen, rundt 3 km lang, opptil en kilometer bred og over 60 meter dyp. Det var her de førglasiale elvene i området først eroderte bort de øvre lagene og begynte å løse opp den eksponerte kalksteinen. Noen av de mindre ble opprettet da hulene under kollapset (ett eksempel på dette er Glen of Clab).Feehan (2001), s. 19-20
Isbreer avsatte også mange vandreblokker i granitten og kalksteinen på steinsettingen. Førstnevnte ble ført sørover over Galwaybukten av den nest siste isbreen. Granittblokker finnes for det meste nord i Burren. Det endelige isdekket kom fra nordøst og for det meste avsatte vandreblokker i kalkstein. På fjellet Slieve Elva er disse synlige i dag i høyder på opptil 300 meter over havet. Den karakteristiske utformingen av åsene i terrasser oppsto når vertikale skjøter forvitret og store blokker med kalkstein falt av og ble ytterligere erodert bort. Feehan (2001), s. 16, 21
Helt mot slutten av istiden tok isbreene slutt for en tid ved Fanore. På den tiden steg Slieve Elva og åsen Knockauns alene over de omkringliggende isfeltene. Dalene mot Galwaybukten hadde blitt utvidet betraktelig av isbreer, først da isen beveget seg sørover fra Connemara og deretter da smeltevannet søkte en avrenning. Da isen endelig trakk seg tilbake, etterlot den morene i dalbunner og de karakteristiske drumlin (langstrakte, hvelvete og hauglignende landskap, de fleste på toppen av skiferen og sandsteinen i sør). Dalen Caher Valley ble nesten kvalt av avsatt sand og steiner, og disse hopet seg også opp mot de vestlige skråningene av Slieve Elva. Det var dette beskyttende sedimentlaget som igjen har gjort lokale bekker på overflaten mulig.Feehan (2001), s. 21
I dag er det høyeste punkt fjellet Slieve Elva, hvis skiferdekke stiger opp til 345 meter over havet.Cunningham (1980), s. 47
Historie Forhistorie thumb|Poulnabrone -dyssen
Arkeologiske bevis av beinrester fra dyreslakt i grotter fra Burren har blitt karbondatert til være 33 000 år gamle, og viser bevis på jegere og samlere oppholdt seg i området under istiden.«Song of Our Ancestors», The Burren: Heart of Stone. RTE.
Pollenanalyser indikerer at i den mesolittiske perioden fra 8000 til 7000 f.Kr. så Burren helt annerledes ut enn i dag, med det meste av høylandet dekket av en blanding av løvtrær, furu og barlind Det er ikke avdekket noen klare bevis på mesolittiske bosetninger eller leirplasser i området har ennå blitt oppdaget. Ved grensene av regionen, nær innsjøen Inchiquin Lough og ved den såkalte «Doolin steinøksfabrikke» er det oppdaget steingjenstander som kan være av mesolitisk opprinnelse. Imidlertid, ved neolittisk tid (bondesteinalderen), ca. 4000 f.Kr., hadde nybyggere tydelig ankommet og begynte å endre landskapet gjennom rydding av skog, sannsynligvis ved overbeiting og brenning, og bygging av steinmurer. Disse menneskene konstruerte også megalittiske monumenter og strukturer som gravgraven kjent som Poulnabronedyssen og gallerigravene ved Teergonean (nær Doolin) og Ballyganner (nær Noughaval). Totalt sett er det rundt 70 megalittiske graver i Burren-området, mer enn halvparten av alle disse strukturene som finnes i Clare.Cunningham (1998), s. 7-8 Carthy (2011), s. 5Waddell (2001), s. 60
Den typen forhistoriske strukturer som det finnes mest av (bortsett fra steinmurer) i Burren er kilegraven fra sen neolittisk/tidlig bronsealder, hovedsakelig datert til perioden 2500 til 2000 f.Kr. Det står for rundt 90% av regionens megalittiske graver. Mange eksempler på disse finnes på Roughan Hill nær Kilnaboy, foruten også de ved Parknabinnia og Creevagh. Andre er lokalisert ved Gleninsheen og Berneens (Rathborney) og Poulaphuca (Carran). Store steinvarder på mange åser, som Poulawack-varden, stammer også fra denne perioden.Cunningham (1998), s. 8 Waddell (2001), s. 63
Økonomien på denne tiden var sannsynligvis basert på pastoralt jordbruk (tamdyr og korndyrking) i ganske små grupper. Som det fortsatt gjøres i dag, ble storfeet flyttet i motsatt retning av det vanlige sesongmønsteret: storfe flyttes til høylandet om vinteren, noe som tillater beite året rundt.
Spor av keramikk tilhørende klokkebegerkulturen ble funnet på Roughan Hill, men generelt er det funnet få tegn til de faktiske bosetningene til neolittiske folk. Dette kan skyldes det faktum at deres strukturer var lett bygget (av tre eller andre ikke-permanente materialer). Carthy (2011), s. 11
thumb|Gleninsheen gorget, halsringer i gull, ca. 800-700 f.Kr. Irlands nasjonalmuseum i Dublin.