thumb|Minneplakett for Bønnebokopprøret i Sampford Courtenay. Bønnebokopprøret (Prayer Book Rebellion), også kjent som Det vestlige opprøret (Western Rebellion)Ordene «rebellion», «revolt» og «rising» brukes om hverandre, derfor Prayer Book Revolt, Prayer Book Rising, Western Rebellion, etc.; på kornisk: Rebellyans an Lyver Pysadow Kemmyn. var et opprør i områdene Cornwall og Devon i det sørvestlige England i 1549. I 1540-årene hadde Edward VI innført en rekke forandringer i den religiøse praksis for å fjerne visse elementer som ble ansett for å være for katolske. De gamle liturgiske tekstene på latin ble i 1548 erstattet, og året etter ble den første utgaven av Book of Common Prayer (Den allmenne bønneboken), som presenterte teologien bak den engelske reformasjonen, introdusert. Endringen var svært upopulær, spesielt i områder der det fortsatt eksisterte sterk katolsk religiøs lojalitet, selv etter Act of Supremacy (Loven om overhøyhet) i 1534, som for eksempel Lancashire.<ref>«The Reformation: Lancashire» , Historyofparliamentonline.org. The Crown.</ref>
Håndhevingen av engelskspråklige (i motsetning til latinske) gudstjenester i kornisktalende områder provoserte også misnøye. Sammen med dårlige økonomiske forhold førte dette til en eksplosjon av sinne i Cornwall og Devon, noe som utløste et opprør. I Cornwall fikk det en betydning utover den religiøse, da mange i området ikke snakket engelsk, bare kornisk. Som reaksjon ble ministeren John Russell sendt av Lord Protector Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, for å slå ned opprøret, og opprørerne ble beseiret og lederne henrettet to måneder etter at fiendtlighetene startet. Opptil 5500 menn ble drept, hovedsakelig katolikker fra Cornwall og Devon.
Bakgrunn thumb|Cranmers bønnebok fra 1549.
En sannsynlig årsak til bønnebokopprøret var de religiøse endringene som nylig ble implementert av regjeringen til den nye kongen, Edward VI. På slutten av 1540-tallet introduserte Somerset, på vegne av den unge kongen, en rekke lovgivningstiltak som en forlengelse av den engelske reformasjonen i England og Wales, med det primære målet å endre teologi og praksis, spesielt i områder med tradisjonell katolsk religiøs lojalitet – for eksempel i Cornwall og Devon. Payton, Philip (1996): Cornwall, Fowey: Alexander Associates. Da tradisjonelle religiøse prosesjoner og pilegrimsreiser ble forbudt, ble kommisjonærer sendt ut for å fjerne alle symboler på katolisismen, i tråd med Thomas Cranmers religiøse politikk som i økende grad favoriserte protestantismen. I Cornwall ble denne oppgaven gitt til William Body, hvis oppfattede vanhelligelse av religiøse helligdommer førte til at han ble myrdet 5. april 1548 av William Kylter og Pascoe Trevian i Helston.
Dette presset på de lavere samfunnsklassene ble forverret av den nylige hovedskatten på sauer. Beresford, M.W. (1953):: «The Poll Tax and Census of Sheep, 1549» (PDF), Agricultural History Review 1(1), s. 9. Dette ville ha påvirket regionen betydelig, ettersom West Country var et område preget av sauehold.Beer, Barrett L. (2005): Rebellion and Riot: Popular Disorder in England During the Reign of Edward VI. Kent State University Press. ISBN 978-0-87338-840-5. Rykter som sirkulerte om at skatten ville bli utvidet til å gjelde andre husdyr, kan ha økt misnøyen.Jordan, W.K. (1968): Edward VI: The Young King, London: George Allen & Unwin Ltd, , s. 463. En skadet sosial struktur betydde da at dette lokale opprøret ikke ble håndtert tilstrekkelig av nærliggende grunneiere. Markien av Exeter, en stor grunneier i Sampford Courtenay, hadde nylig blitt avsatt. Hans etterfølger, Lord Russell, var basert i London og kom sjelden til eiendommen sin. Det er mulig at dette skapte en mangel på lokal makt som normalt ville vært forventet å dempe opprøret.Jordan (1968), s. 455–458
Det korniske folket hadde lenge sett på seg selv som et eget territorium i kongeriket England, en oppfatning som ble forsterket av det korniske språkets sentrale rolle som et uttrykk for etnisk identitet. Som sådan ble reformasjonen, med sin vekt på bruken av engelsk, sett på som en trussel mot den korniske nasjonale identiteten.Stoyle, Mark (2022): A Murderous Midsummer: the western rising of 1549. New Haven. ISBN 9780300266320. Stoyle, Mark (2011): «The Cornish: A Neglected Nation?», BBC History Etter at det korniske opprøret i 1497 og den påfølgende ødeleggelsen av klostre fra 1536 til 1545 under kong Henrik VIII hadde ført til en slutt på den formelle teologien, støttet av klosterordenene, og som hadde opprettholdt den korniske bevisstheten og den katolske kulturelle identiteten. Oppløsningen av Glasney College, den viktigste religiøse institusjonen i Cornwall, Whetter, James (2001): The History of Glasney College, Connexions.co.uk. og Crantock College, samt klosteret Tavistock Abbey i Devon, spilte en betydelig rolle i å oppildne til motstand mot framtidige kulturreformer.
Det har blitt hevdet at den katolske kirken hadde «vist seg å være ekstremt imøtekommende overfor kornisk språk og kultur», og at myndighetenes angrep på den tradisjonelle religionen hadde vekket til live en ånd av trass i Cornwall, og spesielt i de fleste kornisktalende områdene langt vest. Stoyle, Mark (1999): «The dissidence of despair: rebellion and identity in early modern Cornwall», Journal of British Studies, 38, s. 423–444 Umiddelbar gjengjeldelse fulgte med henrettelsen av tjueåtte fra Cornwall i Launceston Castle. Én henrettelse av en «forræder av Cornwall» fant sted på Plymouth Hoe – byens regnskap ga detaljer om kostnaden for tømmer til både galge og påler. Martin Geoffrey, den pro-katolske presten i St. Keverne, nær Helston, ble ført til London. Etter Geoffreys henrettelse ble hodet hans spiddet på en påle reist på London Bridge, slik det var vanlig.
Den umiddelbare begynnelsen av opprøret thumb|left|Landsbyen Sampford Courtenay er stedet hvor opprøret begynte, og der opprørerne til sist ble beseiret.
Den nye bønneboken ble ikke ensartet tatt i bruk, og i 1549 gjorde Act of Uniformity, den kontroversielle ensartethetsloven, gjorde det ulovlig å bruke de latinske liturgiske ritualene fra og med pinsedagen 1549. Magistrater, et rettslig embete med begrenset autoritet,«magistrat», NAOB fikk oppgaven med å håndheve endringen. Etter den påtvungne endringen på pinsedagen, tvang sognebarnene i Sampford Courtenay i Devon presten sin til å gå tilbake til den gamle gudstjenesten på pinsedagen. Opprørerne hevdet at den nye engelske liturgien var but lyke a Christmas game, «bare som en julelek». Denne påstanden var sannsynligvis knyttet til bokens bestemmelse om at menn og kvinner skulle stille seg opp i kirken på forskjellige sider for å motta sakramentet, noe som så ut til å minne mennene i Devon om bygdedans. Duffy, Eamon (2001): The Voices of Morebath: Reformation and Rebellion in an English village, New Haven, Conn.: Yale University Press, s. 133. Dommerne ankom den neste gudstjenesten for å håndheve endringen. En krangel under gudstjenesten førte til at en forkjemper for endringen (William Hellyons) ble drept ved at høygaffel spiddet ham på trappen til kirkehuset.«Cornish Rebellions», Hillforts.co.uk Kirby, Torrance (2008): «"Synne and Sedition": Peter Martyr Vermigli's "Sermon concernynge the tyme of rebellion" in the Parker Library» (PDF), Sixteenth Century Journal, XXXIX/2 , ISSN 0361-0160.
Etter denne konfrontasjonen bestemte en gruppe sognebarn fra Sampford Courtenay seg for å marsjere til Exeter for å protestere mot innføringen av den nye bønneboken. Etter hvert som opprørsgruppen beveget seg gjennom Devon, fikk de et stort antall katolske støttespillere og ble en betydelig styrke. Devon-opprørerne marsjerte østover til Crediton og beleiret Exeter og krevde at alle engelske liturgier skulle trekkes tilbake. Selv om en rekke innbyggere i Exeter sendte en støttemelding til opprørerne, nektet byen å åpne portene. Portene skulle forbli stengt på grunn av beleiringen i over en måned.
«Drep alle adelige» thumb|right|150px|Thomas Cranmer, hovedforfatter av Den allmenne bønneboken. right|thumb|150px|Reaksjonen fra Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, var rask og knusende.
I Cornwall og Devon viste utgivelsen av Den allmenne bønneboken seg å være den siste ydmykelsen folket fredelig kunne tåle. To tiår med upopulær regjeringspolitikk ble etterfulgt av to år med voldsom inflasjon, der hveteprisene hadde firedoblet seg.Rowse, A.L. (1969): Tudor Cornwall, London: Macmillan, s. 262 Sammen med den raske inngjerdingen av fellesområderI engelsk økonomisk historie er enclosure eller inclosure betegbelsen som ble gitt den prosessen som førte til at land som tidlegare hadde vært allmene — med rett til bruk og tilgjenge for alle — vart inngjerdet (stengt) og eiendommen til en enkelt privat eier, som da fikk høste landet alene. Endringen av felles til privat land skjedde med tvang og vold. førte angrepet på kirken, som ble ansett som sentral for bygdesamfunnet, til et raseriangrep. I Cornwall samlet en hær seg i byen Bodmin under ledelse av ordføreren Henry Bray og to trofaste katolske grunneiere, sir Humphrey Arundell av Helland og John Winslade av Tregarrick.
Mange av adelsmennene søkte beskyttelse i sine gamle festninger. Noen stengte seg inne bak murene på St Michael’s Mount, helt sør i Cornwall, hvor de ble beleiret av opprørerne som startet et forvirrende røykteppe ved å brenne høysåter. Dette, kombinert med matmangel og kvinnenes nød, tvang dem til å overgi seg. Sir Richard Grenville fant tilflukt i ruinene av Trematon Castle nær byen Saltash. Etter å ha blitt forlatt av mange av sine tilhengere, ble den gamle mannen lokket ut for å forhandle. Han ble grepet, og festningen ble plyndret. Sir Richard og hans følgesvenner ble fengslet i Launceston fengsel. Den korniske hæren marsjerte deretter østover over grensen ved elven Tamar og videre inn i Devon for å slutte seg til Devon-opprørerne nær Crediton.
De religiøse målene med opprøret ble fremhevet i slagordet «Drep alle adelige, så vil vi ha de seks artiklene oppe igjen, og seremonier slik de var på kong Henriks tid.» Imidlertid impliserer det også en sosial sak (et syn støttet av historikere som Guy og Fletcher). At senere krav også omfattet å begrense størrelsen på husholdninger som tilhørte adelen – teoretisk gunstig i en tid med befolkningsvekst og arbeidsledighet – tyder muligens på et angrep på adelens prestisje. Samtidige som Thomas Cranmer hadde utvilsomt dette synet og fordømte opprørerne for bevisst å ha oppildnet til en klassekonflikt med sine krav: «å redusere deres styrke og ta bort vennene deres, slik at dere kan kommandere herrene [de adelige] etter eget forgodtbefinnende».Cranmers svar til opprørerne har blitt publisert i: The Works of Thomas Cranmer, Archbishop of Canterbury, red. John Edmund Cox, Parker Society publications, 2 bind, Cambridge University Press, 1844–1846, bind 2, s. 163–187 Protector Somerset selv så motvilje mot adelen som en felles faktor i alle opprørene i 1549: «sannelig har alle utviklet et fantastisk hat mot herrene og tar dem alle som sine fiender.»Somerset til sir Philip Hobby, 24. august 1549. I: Burnet, Gilbert (1865): The history of the Reformation of the Church of England, red. Nicholas Pocock, Oxford: Clarendon Press, bind V., s. 250–151. Sitert i: Manning, Roger B. (1977): «Violence and social conflict in mid-Tudor rebellions», Journal of British Studies, 16, s. 18–40 (her s. 28)