thumb|Smuts vokste opp i distriktet Malmesbury, i den britiske Kappkolonien. Jan Christiaan Smuts (1870–1950) var en fremtredende statsmann, militær leder og filosof i Sør-Afrika og det britiske Samveldet. I tillegg til flere ministerposter var han statsminister i Unionen Sør-Afrika fra 1919 til 1924 og fra 1939 til 1948. Han tjenestegjorde som britisk general i første verdenskrig og som feltmarskalk i andre verdenskrig.
Som statsminister gikk han imot flertallet av afrikanderne som ønsket å fortsette og formalisere den de facto apartheid-politikken som hersket i mellomkrigstiden. Han etablerte og støttet Fagankommisjonen etter andre verdenskrig som talte for avskaffelsen av all raseadskillelse i Sør-Afrika. Men Smuts tapte valget i 1948 før han kunne innføre forslaget og døde i 1950, akkurat i det de jure apartheid var i ferd med å bli innført.
Han ledet kommandoer i andre boerkrig for Den sørafrikanske republikk (Transvaal). Under første verdenskrig ledet han Sør-Afrikas arméer i Tysk Øst-Afrika. Fra 1917 til 1919 var han også ett av fem medlemmer i det britiske krigskabinettet og bidro til å opprette Royal Air Force. Han ble feltmarskalk i British Army i 1941 og deltok i Imperiets krigskabinett under Winston Churchill. Han var den eneste som signerte fredsavtalene etter både første og andre verdenskrig.
En av hans største prestasjoner var etableringen av folkeforbundet. Utformingen og innføringen hvilte i stor grad på Smuts' arbeid.Crafford s. 141 Han oppfordret senere til opprettelsen av en ny internasjonal fredsorganisasjon: Forente nasjoner. Smuts skrev forordet til De forente nasjoners pakt, og var den eneste som både signerte paktene til Folkeforbundet og FN. Han forsøkte å redefinere forholdet mellom Storbritannia og hennes kolonier ved å etablere Det britiske samveldet, som det var kjent som på den tiden.
I 2004 ble han i en avstemning av South African Broadcasting Corporation valgt som en av de ti betydeligste sørafrikanere gjennom tidene.
Oppvekst 24. mai 1870 fikk Jacobus Smuts (1845–1914) og hans kone Catharina (1845–1901) en sønn på familiegården Bovenplaats i distriktet Malmesbury i Kappkolonien. Dette barnet, deres andre sønn i det som skulle bli en familie på fire sønner og to døtre, ble døpt Jan Christiaan etter sin morfar, Jan Christiaan de Vries.
Familien Smuts var fremgangsrike bønder som drev en liten eiendom og som lenge hadde vært etablert i området. I fire generasjoner, siden 1786, hadde de dyrket jorda i Malmesbury der de slo seg ned på gården Ongegund som Bovenplaats var del av, i 1818. Dette området lå i det såkalte Swartland, det viktigste hveteområdet i Kappkolonien.
Jacobus Abraham Smuts levde på mange måter på samme måte som hans forfedre. Han var en hardtarbeidende bonde, støttespiller i kirken og en som inntok en lederposisjon i de sosiale og politiske spørsmålene i nabolaget. Han ble senere valgt som representant fra Malmesbury i Kapparlamentet. Smuts' mor, født Catharina Petronella de Vries, var søster av Boudewyn Homburg de Vries, predikanten i den nærliggende byen Riebeek West rundt 5 km fra Bovenplaats. Familien de Vries var opprinnelig fra området rundt Worcester i Kappkolonien. Catharina fulgte sin bror som hushjelp da han ble han utnevnt i Riebeek West. Der møtte hun Jacobus og giftet seg med ham i 1866. Hun hadde en betydelig utdannelse, og hun var en kulturell kvinne, i det minste i forhold til områdets standard. Hun hadde studert musikk og fransk i Cape Town.
Da Jan var seks år gammel, flyttet familien i 1876 fra Bovenplaats til en ny gård rundt 22 km unna. Denne gården, Klipfontein, hadde Jacobus Smuts arvet. Han hadde ivret etter å få sin egen gård fremfor å ha en under oppsynet til sin far. Familieliv Familien Smuts var tradisjonelle afrikander-bønder. Spørsmål om eiendom og familiesaker var i stor grad styrt av tradisjoner. Tradisjonen dikterte at det var den eldste sønnen som det var knyttet forventninger til. Familien ville streve så langt det lot seg gjøre å gi ham den best mulige utdannelsen med mål om å brøyte vei slik at han kunne få seg en av profesjonene. De andre ble satt til å arbeide på gården, mens de samtidig fikk en landlig hjemmeundervisning. Som den andre sønnen var dette Jans rolle. Han ble værende på gården, mens hans bror Michiel ble sendt for å begynne på skole i Riebeek West, forutbestemt til en fremtid som predikant i Nederlands reformerte kirke på samme måte som hans onkel Boudewyn.
Arbeid på gården kombinert med undervisning fra hans mor var Jans liv de neste årene. I løpet av hans tidlige barndom, fremdeles for ung til å få formelt ansvar på gården, arbeidet han sammen med de fargede gårdsarbeiderne. På denne tiden var forholdet mellom herrer og tjenere definitivt ikke basert på sosial likhet. Men på disse gårdene i Swartland var der lite av den rigide segregasjonen som allerede dukket opp andre steder i Sør-Afrika og som senere skulle få så alvorlige konsekvenser. Siden 1828 hadde Kapp nedskrevet i lovene prinsippet om likhet mellom rasene.Ordinans 50 av 1828. cf Eybers, GW – Select Constitutional Documents Illustrating South African History, 1795-1910, (1909), s26 I motsetning til resten av Sør-Afrika, hadde alle voksne menn rett til å stemme og å stille til valg til koloniens forsamling, kun underlagt kravet til eiendom.I besittelse av fast eiendom som ikke kan flyttes til en verdi av £25 eller, alternativt, kvitteringer på mottatt lønn pålydende £50 per år. cf McCracken, JL – The Cape Parliament:1854-1910, (1967), s68 Derfor eksisterte der en viss intimitet i disse land-distriktene mellom gårdeierne og deres arbeidere. Ved innhøstingen var det vanlig å se begge grupper arbeide sammen for å sanke inn avlingen, og det var også vanlig å se gårdens barn leke med hverandre, uten å ta hensyn til rase.
I dette relativt liberale miljøet arbeidet Jan sammen med tjenerne, lyttet til deres fortellinger, lærte landsbygdas tradisjoner og forsøkte å hjelpe til så godt han kunne. Ettersom hans kunnskap og selvtillit økte, begynte Jan å dra ut i landsbygda på egen hånd og utforsket høydene og dalene som omgav ham. Ettersom han ble eldre ble hans viktigste ansvar dyreflokken, først for grisene og fjørfeet på gårdstunet og senere kveget ute på velden. De samme tradisjonelle lovene som bestemte Jans rolle som gårdbruker hadde også sine fordeler. Boerbøndene gav etter vane sine sønner del i den naturlige økningen i dyreflokkene som de passet på. Ettersom tiden gikk, bygget Jan gradvis opp en respektabel andel av husdyrene.
Men hans utdannelse ble ikke forsømt av arbeidet på gården. På tross av restriksjonene i den landlige hjemmeundervisningen, gav hans mors betydelige utdannelse han og hans søsken en fordel sammenlignet med andre barn i lignende omstendigheter.
Innflytelse utenfra Familien Smuts levde i en nesten eksklusiv afrikanderverden. Denne kulturelle identiteten, i motsetning til boerrepublikkene i nord, definerte seg ikke i opposisjon til Storbritannia eller britene. Bønder i Swartland hadde blitt alvorlig fornærmet i tidligere år. Denne misnøyen kulminerte til slutt i en massiv boermigrasjon i Great Trek. Resultatet var at Jacobus Smuts stort sett var upåvirket av afrikandernasjonalismen som ble forkynt av organisasjoner som Afrikander Bond, grunnlagt av Stephanus Jacobus du Toit i 1877. Bevegelsen ble etter 1884 mer etter Smuts' smak da den kom under ledelsen til Jan Hendrik Hofmeyr. Hofmeyr forandret det fundamentale grunnlaget i organisasjonen, fra å forkynne afrikanderseparatisme til en som kombinerte pragmatisk politikk av økonomisk proteksjonisme for Kappbøndene og deres ferskvarer med et opprop til enhet mellom de engelsk- og nederlandsk-språklige befolkningene og samarbeid med koloniale styresmakter. Jacobus Smuts lovet støtte til Hofmeyr og den reformerte bevegelsen som medlem av Kappforsamlingen.
Konflikt var et element som nesten var fraværende fra Jan Smuts' tidlige liv, i motsetning til mange andre deler av Sør-Afrika. Enten det var konflikter mellom briter og boere eller mellom svarte og hvite, så var det mange år siden bøndene i Swartland måtte ta seg av tumulter på egen dørstokk. Fraværet av konflikt, sammen med dets uunngåelige motpart, utviklingen av fordommer, hadde sin effekt på Smuts.
I senere år skulle Smuts se tilbake på denne tiden med glede. Av alle hans opplevelser fra barndommen, var det tiden han tilbrakte på velden, enten når han tok seg av kveget eller var ute på ekskursjoner på egen hånd, som så ut til å ha mest markert effekt på ham. Han utviklet en tilknytning til landskapet som var nesten åndelig av natur. Som han skrev i 1902 i en alder av 32:
I ordinære omstendigheter ville Jan Smuts i tidens løp ha tatt over driften av familiegården og tilbrakt sitt liv som bonde slik hans far, farfar og oldefar hadde gjort før ham. Men dette skulle det ikke bli noe av, hendelser skulle forandre denne forutbestemte skjebnen.
Skoledager Tragedien rammet familien Smuts i 1882. Deres eldste sønn, Michiel, ble plutselig rammet av tyfoidfeber mens han gikk på skole i Riebeek West. Tiden med sorg og omveltning hadde en direkte effekt på Jan, nå var han den eldste sønnen, og vekten av familiens forventninger lå alene på hans skuldre.
Få uker senere ble Jan sendt fra de kjente omgivelsene ved Klipfontein til et internathus i Riebeek West for å ta sin brors plass ved skolen til mr TC Stoffberg. Foreldrene hans hadde allerede staket ut hans fremtid, slik det tidligere ble gjort med hans bror. Jans fremtid tilhørte den nederlandske reformerte kirke, og han skulle ordineres som predikant ved avslutningen av sine studier. Dette kallet, selv om det var pålagt ham av hans foreldre, var på ingen måte sett på som pålagt av Jan. Han vokste opp i et miljø hvor lydighet til kirken og rene gjerninger betydde en god del. Denne oppdragelsen hadde snudd tolv år gamle Jan til en dypt religiøs og alvorlig gutt. Han stod overfor et antall hindringer nå som han gikk på skolen for første gang. Viktigst av disse var hans landlige forståelse av engelsk i en tid da det var hovedmediet for instruksjoner og viktig for enhver afrikander som ønsket å spille en rolle i det bredere Kappsamfunnet.Koloniens sekundære utdannelse var nesten eksklusivt på engelsk, og engelsk var det eneste offisielle språket i samfunnstjenestene, koloniens forsamling og domstolene. Jf. Davenport, TRH – The Afrikaner Bond: The History of a South African Political Party, 1880-1911, (1966), pp2-4 Takket være hans mors bestrebelser var han bedre forberedt enn de fleste barn i lignende omstendigheter, men likevel skulle han starte sin skolegang sammen med barn som var mye yngre enn ham selv med like mange års skolegang som separerte ham fra jevnaldrende.
Til tross for disse ulempene viste Jan seg som en utmerket akademiker. Han passerte de andre barna både med tanke på medfødte evner og i hans vilje til å arbeide. Det var ikke for ingenting at hans lærer, mr Stoffberg, beskrev ham som «en av de mest briljante elevene han noen gang hadde undervist, og den hardest arbeidende gutten han noen gang hadde møtt». Innen tre år hadde Jan gjort nok fremgang til å ta igjen sin egen aldersgruppe, barn med opp til ti års formell utdanning bak seg. Han fullførte denne bemerkelsesverdige bedriften da det var tid for å ta Kappkoloniens elementære eksamen i 1885. Jan ble plassert på niendeplass i hele kolonien. Året etter overgikk han til og med dette da han havnet på andreplass i eksamineringen.