thumb|Albert Greiner som Ødipus i 1896. thumb|Herbert Beerbohm Tree som Hamlet i 1892
Drama, kortversjon av dramatikk (= dramatisk diktning, skuespilldiktning),Bokmålsordboka: «Dramatikk» er en særskilt form for litterær fiksjon representert i framføringElam, Keir (1980): The Semiotics of Theatre and Drama. New Accents Ser. London and New York: Methuen. ISBN 0416720609. s. 98 (skuespill, spill stilt til skue).Bokmålsordboka: «Skuespill» : ~spill (etter tysk) drama, teaterstykke, spille skuespill, også: forstille seg. Begrepet kommer fra det greske ordet δρᾶμα, drama, i betydningen «handling»,Bokmålsordboka: «Drama» som igjen er avledet fra δράω, draō, «å gjøre», «å handle» (eller «å forestille seg»).
En dramatisk tekst, eller skuespill er tradisjonelt bygget opp av direkte tale eller replikker knyttet til rollefigurer. En dramatisk tekst kan også inneholde indirekte tale eller sceneanvisninger som stikkordsmessig beskriver rollefigurene, deres handlinger og omgivelser. Det spesielle med denne tekststrukturen er at den skaper rom for undertekst, eller tolkning, hos leseren. Det vil si at leseren, eller skuespilleren, må skape mening, rom og sammenheng rundt de replikkene som står i teksten.
Replikker og sceneanvisninger er ofte samlet i scener som i sin tur er samlet i akter.
Framføringen av drama, dramatisk handling, i teater, av skuespillere på en scene framfor et publikum, forutsetter en samarbeidende metode for produksjon og en kollektiv form for framføring av en felles tekst eller litterært opplegg. Strukturen til dramatiske tekster, i motsetningen til andre former for litteratur, er direkte påvirket av den felles produksjonen.Pfister, Manfred (1977): The Theory and Analysis of Drama. Overs. av John Halliday. European Studies in English Literature Ser. Cambridige: Cambridge University Press, 1988. ISBN 052142383X. s. 11 Tidlig moderne tragedie fra engelsk renessanseteater som Hamlet (1601) av William Shakespeare og antikkens gresk tragedie Kong Oidipus (ca. 429 f.Kr.) av Sofokles er blant dramaets fremste stykker som kunstart.Fergusson, Francis (1949): The Idea of a Theater: A Study of Ten Plays, The Art of Drama in a Changing Perspective. Princeton, New Jersey: Princeton UP, 1968. ISBN 0691012881. s. 2-3 To moderne eksempler er Rosmersholm (1886) av Henrik Ibsen og Lang dags ferd mot natt (1956) av Eugene O'Neill.Burt, Daniel S. (2008): The Drama 100: A Ranking of the Greatest Plays of All Time, Facts on File, ISBN 978-0-8160-6073-3
Drama er således en betegnelse for én av tre hovedsjangrer i form av diktning som har til hensikt å bli framført på en scene for et publikum ved hjelp av dramatiske virkemidler som deklamasjon, gestikulasjon, mimikk og eventuelt (men ikke nødvendigvis) musikk.Aarnes, Asbjørn (1977): Litterært leksikon, 3. utg., Tanum-Norli, Oslo. ISBN 82-518-0541-4. s. 46 Bruken av begrepet drama i den snevre betydning for å betegne en særskilt form for skuespill går tilbake til 1800-tallet. Dramaet i denne forstand viser til et skuespill som er verken en komedie eller en tragedie — eksempelvis Émile Zolas Thérèse Raquin (1873) eller Anton Tsjekhovs Ivanov (1887). Det er i denne snevre betydningen at film- og TV-industrien benytter drama som en sjanger innenfor deres respektive media.
Opprinnelig ble drama betraktet som en poetisk sjanger i kontrast til epikk og annen lyrikk siden Aristoteles' Poetikken (ca. 335 f.Kr.) — det tidligste bevarte verk om dramatisk teori.Francis Fergusson skriver (i Wikipedias oversettelse) at «et drama, som adskiller seg fra en lyrisk, er ikke hovedsakelig en komposisjon i et verbalt medium; ordenes resultat, slik man kan si det, fra den underliggende strukturen av hendelse og karakter. Som Aristoteles bemerker, ‘poeten’, eller ‘gjøreren’ burde bli den som gjør handlingen framfor den av versene; ettersom han er en poet siden han etterligner, og hva han etterligner er handlinger.» (1949, s. 8). Dramatisk diktning ble således også betraktet som en høyere form for diktning enn epikk og poesi ved å hevde at «mens den episke diktningen objektiviserer sitt emne, behandler det som inntruffet i fortiden, og den lyriske diktningen er subjektivitetens uttrykksform, drar dramaet fortiden inn i nuet og lar begivenhetene utfolde seg i en dialog eller tale hvor de dramatiske personers (latin dramatis personae) indre liv kommer til uttrykk.»
Drama er assosiert med to masker som har sin opprinnelse i antikkens teater og som representerer den tradisjonelle slektsmessige fordelingen i komedie på den ene siden og tragedie på den andre siden. De er symbolene til antikkens greske muser (beskyttere): Thalia og Melpomene. Thalia var musen for komedie (det leende ansikt) mens Melpomene var muse for tragedien (det gråtende ansikt).
Drama er tidvis kombinert med musikk og dans: dramaet i opera er vanligvis kun sunget, men musikaler har vanligvis både sanger og dialoger; og en del former for drama har innskudd av musikk eller musikalsk framheving av dialogen, eksempelvis melodrama og japansk nō.Banham, Martin, red. (1998): The Cambridge Guide to Theatre. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521434378. Se oppslagene for «opera», «musical theatre, American», «melodrama» og «Nō» En del drama er skrevet for å bli lest, ikke framført, såkalte lesedrama, hvilket var framtredende i ulike perioder av historien, eksempelvis antikkens romerske teater og romantikkens teater. Lesedrama er drama som teoretisk sett kan bli oppført, men som av ulike og kanskje praktiske grunner betraktes uegnet for teaterscenen.Selv om det er diskutert blant teaterhistorikere, er det sannsynlig at dramaene til romerske Seneca den yngre ikke ble skrevet for å bli framført. Manfred av lord Byron er et godt eksempel på et «dramatisk dikt». Se oppslagene for «Seneca» og «Byron (George George)» i Banham (1998).
Vestens dramatikks historie Antikkens drama i Athen thumb|Melpomene, muse for tragedien, romersk statue fra mulig gresk original. Vestens dramatikk har sin opprinnelse i antikkens Hellas.Brown (1998), s. 441; Cartledge (1997), ss. 3–5;, Goldhill (1997), s. 54; og Ley (2007), s. 206. Taxidou merker seg at «most scholars now call 'Greek' tragedy 'Athenian' tragedy, which is historically correct» (2004, s. 104). Brown skriver at antikkens greske drama var «essentially the creation of classical Athens: all the dramatists who were later regarded as classics were active at Athens in the 5th and 4th centuries BCE (the time of the Athenian democracy), and all the surviving plays date from this period» (1998, s. 441). «The dominant culture of Athens in the fifth century», Goldhill skriver at «can be said to have invented theatre» (1997, s. 54). Teaterkulturen i den greske bystaten Athen skapte tre dramasjangrer: tragedie, komedie, og satyrspillet. Deres opprinnelse har forblitt uklart og åpen for diskusjon blant historikere, men på 400-tallet f.Kr. var de blitt en del av institusjonen i de konkurranser som ble holdt i forbindelse med festivalfeiringene for fruktbarhetsguden Dionysos.Brockett & Hildy (2003), s. 13–15 og Banham (1998), ss. 441–447. Navnene på mange greske dramatikere er kjent, ikke minst Thespis som er kreditert med nyvinningen av å innføre en skuespiller («hypokrites») som taler framfor å synge, og framstiller en karakter framfor å tale i kraft av sin egen person, samtidig som han samhandler med koret og dets leder («coryphaeus»), hvilket er den tradisjonelle delen av framføringen av en ikkedramatisk poesi (dityrambe, lyrikk og epikk).Banham (1998), ss. 441–444. Imidlertid har kun en lite fraksjon av arbeidene til fem dramatikere blitt bevart til i dag. Det finnes et lite antall av fullstendige tekster av tragikerne Aiskhylos, Sofokles, og Evripides, og komedieforfatterne Aristofanes og Menandros.Teorien at stykket Promethevs i lenker ikke er skrevet av Aiskhylos vil føre dette antallet dramatikere hvis stykker har blitt bevart opp til seks. Aiskhylos' historiske tragedie Perserne er det eldste bevarte drama, skjønt da det vant førsteprisen ved konkurransen for den athenske byfesten Dionysia i 472 f.Kr. hadde han tross alt skrevet drama i mer enn 25 år.Banham (1998), s. 8 og Brockett & Hildy (2003), s. 15–16.
Konkurransen («agon») med tragedier kan ha begynt så tidlig som i 534 f.Kr. Offisielle nedtegnelser («didaskaliai») begynte i år 501 f.Kr. da satyrspill ble først introdusert.Brockett & Hildy (2003), s. 13, 15 og Banham (1998), s. 442. Tragiske dramatikere var krevet å presentere en tetralogi av stykker (selv om de individuelle stykket var ikke nødvendigvis knyttet samme med ved indre fortelling eller tema), som vanligvis besto at tre tragedier og et satyrspill (skjønt unntak ble gjort, som med Euripides' Alcestis i 438 f.Kr.). Komedier ble offisielt anerkjent med en pris i konkurransen fra 487 til 486 f.Kr. Fem komiske dramatikere konkurrerte ved Dionysia (men da dette var under Peloponneskrigen er det mulig at antallet var blitt redusert til tre), hver tilbød en enkelt komedie.Brockett & Hildy (2003), s. 18 og Banham (1998), s. 444–445. Antikkens greske komedie var tradisjonelt historisk fordelt mellom «gamle komedier» (400-tallet f.Kr.), «mellom komedier» (300-tallet f.Kr.) og «nye komedier» (slutten av 300-tallet og fram til 100-tallet f.Kr.).Banham (1998), s. 444–445.
Det romerske drama thumb|300px|Antikt teater ved Siracusa på Sicilia, opprinnelig gresk. Som følge av ekspansjonen til den romerske republikk (509–27 f.Kr.) inn i flere greske områder mellom 270 og 240 f.Kr. ble romerne kjent med gresk drama.Brockett & Hildy (2003, s. 43. Fra republikkens senere år og ved Romerriket (27 f.Kr.–476 e.Kr.) ble teaterkunsten spredt over hele Europa, rundt Middelhavet og nådde helt ut til dagens romersk Britannia (dagens England). Romersk teater var langt mer variert, omfattende og sofistikert enn kulturen forut.Brockett & Hildy (2003), ss. 36, 47. Mens gresk drama fortsatte å bli satt opp og framført i løpet av den romerske perioden, har året 240 f.Kr. markert begynnelsen på det romerske drama.Brockett & Hildy (2003), s. 43. Fra begynnelsen av Romerriket har interessen for drama i full lengde minsket til fordel for et bredere mangfold av teatralsk underholdning.Brockett & Hildy (2003), s. 46–47.
De første dramatiske teaterstykkene av betydning innenfor romersk litteratur var tragediene og komediene som Livius Andronicus skrev fra 240 f.Kr.Brockett & Hildy (2003), s. 47. Fem år senere begynte også Gnaeus Naevius å skrive drama. Dog har ingen teaterstykker fra noen av disse forfatterne overlevd til ettertiden. Mens begge skrev i begge sjanger, var Andronicus best likt for hans tragedier og Naevius for hans komedier. Deres etterkommere synes å spesialisere seg i den ene eller den andre sjangeren, noe som førte til et skille for den påfølgende utviklingen av de to dramatiske sjangrene. Ve begynnelsen av 100-tallet f.Kr. var dramaet godt etablert i Roma og et laug av forfattere (collegium poetarum) hadde blitt dannet.Brockett & Hildy (2003), s. 47–48.