mini|Vannverket i Qullissat mini|Qullissat kirke, slik den står i dag i Ilulissat (2008) Qullissat (etter gammel rettskriving: K'utdligssat eller Qutdligssat) er en fraflyttet gruveby på nordsiden av øya Disko (Qeqertarsuaq) på Vest-Grønland. Den ble anlagt i 1924 i forbindelse med etableringen av en kullgruve. Gruven ble lagt ned i 1972, og byen ble fraflyttet i løpet av samme år.
Historie Grunnleggelse og drift Før byen ble grunnlagt var Qullissat en sommerbosetning for grønlendere. Kullforekomstene i Qullissat-området hadde vært kjent siden 1700-tallet. Da gruven i Qaarsuarsuk på Nuussuaqhalvøya var uttømt etter rundt 20 års drift, ble kullgruvedriften flyttet til Qullissat, og i 1924 ble byen grunnlagt som hjemsted for gruvearbeiderne. Etter omtrent 15 år var forekomstene ( tonn) igjen uttømt, og i 1939 ble en ny gruve åpnet én kilometer sør for Qullissat. Beliggenheten ved åpent hav var dog ugunstig, da det ikke var noen naturlig havn, så kullskipene måtte ankre opp utenfor byen og ble lastet med mindre prammer.
Under andre verdenskrig var Grønland avskåret fra Danmark, og uten skip fra Danmark måtte gruven i Qullissat forsyne hele landet med kull. Dette førte til en kraftig oppsving for byen. Et sykehus ble bygget i 1943 og utvidet i 1947. En ny skole ble også bygget i 1947. I 1948 ble Qullissat den første byen på Grønland som ble elektrifisert med byggingen av et kraftverk.
I 1950 ble Qullissat administrativt senter i Vaigat kommune. På midten av 1900-tallet var Qullissat en av de største byene i landet og som Grønlands første industriby hadde stedet sin egen distinkte kultur som skilte seg betydelig fra resten av landet. Dette skyldtes nok spesielt det faktum at innbyggerne kom fra alle regioner på Grønland, samt en rekke utlendinger, som alle brakte med seg sine egne kulturelle påvirkninger.
Kulldriften var ulønnsom over mesteparten av tiden gruven var i drift, og allerede tidlig på 1950-tallet ble det slått fast at det ville ha vært billigere å importere kull eller olje. Men med bakgrunn i den beredskapsmessige erfaringen fra krigsårene og også siden det ikke fantes andre muligheter for sysselsetting i området ble det valgt å fortsette driften inntil videre.
Nedleggelsen av Qullissat Tidlig i 1966 begynte Grønlandsrådet en ny vurdering av levedyktigheten til kullgruvedrift i Qullissat. Selv om man på høsten oppdaget en ny kullsøm, ble det besluttet at gruven skulle nedlegges og byen fraflyttes innen seks år. En vesentlig bakgrunn for beslutningen var at den generelle etterspørselen etter kull stadig sank på Grønland på grunn av økningen i oljefyring. Den lange overgangsperioden ble valgt for å kunne bygge tilstrekkelig med boliger i andre byer på Grønland for Qullissats rundt innbyggere på den tiden. Gruvedriften på den nye kullsømmen startet i 1967, og ble kalt Gruve C, som den tredje gruven i byen.
Beslutningen om å stenge byen ble bekreftet i juli 1968 av Grønlands Landsråd. Landsrådet sendte sin beslutning om å stenge gruven til Grønlandsministeriet, som endelig godkjente den i oktober 1968. I 1969 hadde mer enn halvparten av familiene i Qullissat allerede bedt om å flytte. På slutten av 1970 møttes en rekke lokalpolitikere fra hele Grønland for å finne løsninger på problemene som oppsto som følge av avfolkingen av Qullissat. I 1971 ble det besluttet å kompensere innbyggerne i Qullissat for husene som ble forlatt.
I desember 1971 bodde fortsatt rundt 500 av de opprinnelige 1400 innbyggerne i Qullissat. I august 1972 ble kullgruven stengt. Totalt tonn kull hadde blitt utvunnet siden oppstarten av gruven i 1924. I september forlot de siste innbyggerne byen, som har vært ubebodd siden den gang.
Qullissat er den eneste byen på Grønland som har blitt fullstendig avfolket, noe som også gjør den til den desidert største forlatte bosetningen i landet. Vaigat kommune ble innlemmet i Qeqertarsuaq kommune. Fraflyttingen av Qullissat fikk betydelige konsekvenser for innbyggerne. Mange fikk ikke flytte til sine ønskede steder. Gruvearbeidere kunne ikke lenger finne arbeid i sitt yrke og ble tvunget til å ta andre jobber som ikke krevde opplæring, noe som resulterte i redusert inntekt. De fleste innbyggerne flyttet også fra egne hjem til dyre leilighetsblokker i byene bygget for å imøtekomme den raskt voksende befolkningen. Tvangsflyttingen av Qullissats befolkning regnes som en viktig årsak til sosiale problemer på Grønland. Byen regnes som et symbol på Danmarks problematiske postkoloniale politikk på Grønland, og fraflyttingen av byen regnes som en av de største skandalene i dansk-grønlandsk historie.
Qullissats historie er dekket i detalj i museet i Ilulissat, hvor også kirken i Qullissat hadde blitt flyttet.
Tsunamier Qullissat har vært rammet av tre tsunamier i forbindelse med fjellskred i området. 15. desember 1952 ble byen truffet av en tsunami på 2-2,5 meter forårsaket av et skred ved fjellet Niiortuut på Nuussuaqhalvøya. En tsunami i mai-juni 1996 var to meter høy og var forårsaket av et skred ved fjellet Paatuut, også det på Nuussuaqhalvøya.
21. november 2000 gikk et stort jordskred, igjen ved Paatuut, 20 kilometer unna på motsatt side av Vaigat. Skredet forårsaket en tsunami som traff Qullissat. Tsunamien hadde en høyde på 28 meter og nådde over 100 meter over land og ville sannsynligvis ha forårsaket mange dødsfall hvis byen fortsatt hadde vært bebodd.
Referanser
Kategori:Bosetninger på Grønland