Franz II Joseph Karl (født 12. februar 1768 i Firenze, død 2. mars 1835 i Wien) var keiser av det tysk-romerske rike fra 1792 til 1806, og som Franz I keiser av Østerrike fra 1804 til sin død i 1835. Han er også kjent som Franz av Habsburg. Han ble den siste tysk-romerske keiseren da han under press fra den franske herskeren Napoléon Bonaparte avviklet det tysk-romerske riket i 1806.

Liv og virke Bakgrunn Han var sønn av den tysk-romerske keiser Leopold II (1747–1792) og Maria Luisa av Spania (1745–1792).

Keiser Som leder for en stor og multietnisk nasjon følte han seg truet av Napoléon Bonapartes retorikk om frihet og likhet i Europa. Han gikk inn i de franske revolusjonskrigene og ble slått av Napoléon Bonaparte. Ved traktaten i Campo Formio måtte han avstå området vest for Rhinen til Frankrike i bytte mot Venezia og Dalmatia. Han kjempet mot Frankrike igjen under den andre koalisjonen, men etter å ha blitt slått ved Austerlitz måtte han gå med på traktaten i Lunéville, som oppløste det tysk-romerske riket etter omkring tusen års eksistens, svekket hans kronland Østerrike og desentraliserte Tyskland.

I 1809 angrep Franz igjen Frankrike, og håpet å dra fordel av den konflikten Napoleon var inne i Spania. Han ble igjen slått, og ble tvunget til å alliere seg med Napoleon, avstå territorium, slutte seg til det kontinentale systemet og gifte bort sin datter Maria Luise til ham. I realiteten ble han gjort til en vasall under keiseren av Frankrike. Napoleonskrigene svekket Østerrike drastisk og reduserte landets prestisje, noe som senere ville hjelpe Preussen å komme seirende ut i kampen om å dominere Tyskland.

I 1813 gikk Østerrike mot Frankrike for fjerde gang, og sluttet seg til koalisjonen av England, Russland og Preussen i deres krig mot Napoleon, Østerrike spilte en stor rolle i Frankrikes endelige nederlag, og som anerkjennelse av dette var det østerrikerne, representert ved Klemens von Metternich, som ledet Wienkongressen, og bidro til å danne den europeiske konsert og Den hellige allianse, og lede verdensdelen inn i en ny æra av konservatisme og reaksjon.

Han var gift fire ganger:

6. januar 1788, med Elisabeth av Württemberg (21. april 1767 – 18. februar 1790), som døde etter å ha født datteren Ludovika (1790–1791) 15. august 1790, med Maria Theresa av Napoli og Sicilia (6. juni 1772 – 13. april 1807), som han fikk tolv barn med, inkludert etterfølgeren Ferdinand I og den franske keiserinnen Marie-Louise 6. januar 1808, med Maria Ludovika av Østerrike-Este (14. desember 1787 – 7. april 1816) 29. oktober 1816, med Karoline Charlotte Auguste av Bayern (8. februar 1792 – 9. februar 1873)

Referanser

Litteratur

Thomas Kuster: Das italienische Reisetagebuch Kaiser Franz’I. von Österreich aus dem Jahre 1819. Eine kritische Edition. phil. Diss, Innsbruck 2004 Thomas Kuster: Die Italienreise Kaiser Franz I. von Österreich 1819. In: Römische Historische Mitteilungen. Bd. 46, Rom/Wien 2004, S. 305–334. Thomas Kuster: Erzherzog Franz II.(Kaiser Franz II./I.). I: Prinzenrolle. Kindheit vom 16. bis 18. Jahrhundert. Ausstellung. Kunsthistorisches Museum, Sammlungen Schloss Ambras. Innsbruck 2007, S. 241–243, Kat.-Nr. 6.18. Thomas Kuster: Stundenplan für Erzherzog Franz. In: prinzenrolle. Kindheit vom 16. bis 18. Jahrhundert. Ausstellung. Kunsthistorisches Museum, Sammlungen Schloss Ambras. Innsbruck 2007, 243–245, Kat.-Nr. 6.19. Thomas Kuster: Das Fest fiel herrlich aus. Zeremoniell und Etikette bei der Italienreise Kaiser Franz I. von Österreich 1819. in: Römische Historische Mitteilungen. Band 50, Rom/ Wien 2008.

Kategori:Tysk-romerske keisere Kategori:Bøhmiske monarker Franz I Kategori:Personer fra Firenze Kategori:Riddere av Elefantordenen