Psykologikk er «den logiske strukturen til et system av påstander som klargjør psykologisk common sense».Smedslund, J. Psychologic. New York: Springer-Verlag, 1988, p. VIII. Psykologikk i denne forstand (og i en lett utvidet forstand – som betegnelse på et alternativt grunnsyn på psykologien som vitenskap) er et resultat av den norske pionér-psykologen Jan Smedslunds arbeid over de siste 35 til 40 årene, og representerer en helt unik – og til dels også kontroversiell – posisjon i vitenskapelig psykologi.
Ordet «psykologikk» er tidligere blitt brukt av andre forfattere – bl.a. av Abelson og Rosenberg i en artikkel i Behavioral Science (1958,3,1-13) og av Louis Wolfgang Brandt i boken Psychologists caught (Toronto: University of Toronto Press, 1958).
Historikk
Psykologikken kan føres tilbake til den amerikanske sosialpsykologen Fritz Heiders tenkning. Han skrev i 1958 boken The psychology of interpersonal relationsHeider, F. The psychology of interpersonal relations. New York: Wiley, 1958., som har hatt en enorm innflytelse på amerikansk sosialpsykologi og som bl. a. la grunnlaget for den såkalte attribusjonsteorien.
Fritz Heider Heider la merke til at vi daglig – og lenge før vi har noen kjennskap til vitenskapelig psykologi – observerer, beskriver, forklarer og forutsier menneskelige handlinger og opplevelser, og at vårt dagligspråk egner seg utmerket til nyanserte beskrivelser av dette. Et første skritt mot en dypere forståelse av psykologiske fenomener ligger derfor i å tenke over og analysere det vi allerede vet eller tror vi vet. En bevisstgjøring og systematisering av hovedtrekkene i den intuitive eller previtenskapelige psykologi kan gi en bakgrunn for å forstå og vurdere de vitenskapelige begreper og teorier som senere har vokst fram.Smedslund, J. Psykologi. Oslo: Universitetsforlaget, 1967, s. 6.
Heider fant at en stor del av de beskrivelser som forekommer i dagliglivets psykologi, kan formuleres ved hjelp av et ganske lite antall grunnbegreper, særlig når man tar med begreper som er avledet fra disse. Eksempler på slike grunnbegreper, som Heider drøfter inngående, er «bevissthet om verden», (uttrykk som «tror at», «vet at» brukes for å beskrive hvordan verden fortoner seg for en person), «erkjenne» (den prosess hvorved personen får viten utenfra), «påvirkning fra omgivelsene» (det skjer noe med oss; vi bli utsatt for krefter utenfra), «årsaker» (spesifiseringen av hvem eller hva som er ”årsaken” til noe er sentral i dagliglivets psykologi), «kunne» (hjelpeverb som uttrykker en persons mulighet for å kunne foreta en handling eller forårsake en forandring), «prøve» (som sier at en person aktivt går inn for å oppnå et gitt slutt-resultat) «ønske» (som uttrykker en persons preferanse for et bestemt mål, men som må holdes atskilt fra «prøve», fordi en person kan ønske noe, men ikke prøve, f.eks. fordi vedkommende tror at hen ikke kan), «like eller mislike» (viten om hvem eller hva en person misliker, er vesentlig for å kunne påvirke personens atferd), «tilhøre, eie, høre sammen med» («belonging») (ting kan tilhøre en person som eiendeler; de kan høre sammen med vedkommende som produkter av personens arbeid, ting og mennesker kan oppfattes som en enhet fordi de tilhører samme kategori, osv.), «burde eller få lov til» (nettverket av påbudte, forbudte og tillatte handlinger er svært viktige i dagliglivets analyse av psykologiske prosesser).Ibid, ss. 9-11.
I motsetning til sine fortolkere innenfor den amerikanske, sterkt empirisk pregede tradisjonen, var Heider klar over at en lang rekke av de relasjonene som kunne formuleres mellom grunnbegrepene (og som til sammen dannet et system) hadde karakter av å være begrepsmessige sannheter eller analytiske utsagn, dvs. utsagn som er sanne i kraft av meningen til de ord og uttrykk som inngår i utsagnet – og som fremtrer som meningsløse eller motsigende dersom de negeres. (Det vanligste eksemplet er «en ungkar er en ugift mann»). Slike utsagn kan ikke – som empiriske utsagn – («ungkarer er vanligvis røde i kinnene») – falsifiseres ved observasjon og eksperiment.
Han pekte på at relasjonen mellom prøve, kunne og handle var av en slik karakter (for at en person skal kunne utføre en handling, A, må personen både prøve å utføre A og kunne utføre A), likeledes forholdet mellom ønske og tilfredsstillelse (hvis en person ønsker X og får X, og ingen andre forhold spiller inn, så vil personen bli tilfreds) og forholdet mellom tilhørighet (”belonging”) og like el. mislike (det består en tilstand av harmoni eller likevekt mellom størrelser som hører sammen, dersom alle disse størrelsene er positive (til hverandre) eller negative (til hverandre)).
«Man kan si at vi er mye mer implisitte Newtonianere enn implisitte Baconianere», skrev Heider i The psyco\hology of interpersonal relations. «Som eksempler på disse formelle forbindelsene, som ligger til grunn for vår naive tenktning, kan vi henvise til relasjonene mellom kunne, prøve og lykkes (kapittel 4): Utsagnet om at noen som kan noe og prøver å gjøre dette, vil lykkes i å gjøre det, er analytisk og behøver ikke å bevises gjennom eksperimenter. Relasjonen mellom ønske og tilfredsstillelse (kapittel 5) er også av samme karakter. Det er sannsynlig at den gjensidige avhengigheten mellom å tilhøre og positive eller negative følelser (kapittel 7) er av samme karakter.»Heider (1958), p. 297. Utheving ved artikkelforfatteren.
Heider var altså mer opptatt av strukturen i de brillene (det begrepssystemet) vi ser psykologiske fenomer gjennom enn han var opptatt av disse fenomene selv (slik de fremtrer når vi har «glemt» både brillene og deres struktur). Han hadde begynt å innse at det han beskrev var a priori og analytiske (nødvendig sanne, nonkontingente) relasjoner. Annerledes: Heider var ikke en sinnets geograf, men en sinnets geometriker. Han hadde en demrende erkjennelse av at man ikke kan ha en vitenskapelig geografi uten en vitenskapelig geometri. Man har innenfor psykologien vanligvis oversett dette, på grunn av en massivt empirisk tradisjon, som ikke bryr seg med å skjelne mellom logisk-semantiske eller begrepsmessige sammenhenger på den ene side og empiriske sammenhenger på den annen side.Smedslund, J. Fritz Heider misinterpreted. Contemporary Psychology, 1988, 33, 3, 275.
Heider i Oslo Heider besøkte Oslo (Institutt for sosialvitenskap) i begynnelsen av 1950-årene Hans bok ble grundig lest og han ga viktig inspirasjon til det nye norske sosialpsykologiske miljøet (Rommetveit, Skårdal, Smedslund, m-fl.) på den tiden. Piaget-eksperten Smedslund stiftet bekjentskap med Heiders tanker, men tok dem først på alvor opp etter at han hadde fått alvorlige motforestillinger mot Piagets psykologi på slutten av 60-tallet.
Uwe Laucken En annen psykolog, som også har foretatt inngående studier av dagliglivets psykologi, er tyskeren Uwe Laucken. I 1973 kom hans bok Naive VerhaltenstheorieLaucken, U. Naive Verhaltenstheorie. Stuttgart: Ernst Klett Verlag 1973. I denne boken klargjør han – ved hjelp av en språkanalytisk metode hvor han stadig gjør bruk av eksemplifiserende dialoger – store deler av den dagligspråklige «teori» som den alminnelige personen («hverdagspsykologen») gjør bruk av når hen skal forklare sine medmenneskers opplevelser og atferd.
Laucken ekspliserer således bl. a. den naivpsykologiske «teori» om kognitive prosesser, den naivpsykologiske «teori» om motivasjonelle prosesser, følelsenes naivpsykologi, «teorien» om hvordan observerbar atferd frembringes, persepsjons-«teorien», «teorien» om menneskets disposisjoner (trekk, osv) og «teorien» om samvirket mellom psykologiske disposisjoner og psykologiske prosesser.
I en metateoretisk analyse av «den naive atferdsteorien» (dvs. dagliglivets psykologi) fortolker han denne innenfor en logisk-empiristisk ramme, og nettopp som en «teori» i Carnap, Hempel og Nagels forstand.Se f.eks. Carnap, R. Philosophical foundations of physics. New York: Basic books, 1966. Hempel, C. G. Philosophy of natural science. N.J.: Englewood Cliffs, 1966. Nagel, E. The structure of science. London: Routledge and kegan Paul, 1961.
Hans konklusjon er – i tråd med dette – at «den naive atferdsteorien» lider under uklare «operasjonelle definisjoner», at brukeren av den lett tyr til ad hoc-antagelser, osv., slik at den alt i alt må betraktes som selvopprettholdende og «empirisk ufalsifiserbar».
Ved at Laucken på denne måten ganske kunstig betrakter dagliglivets psykologi som en «teori» i positivistisk forstand, dvs. som et system av generelt gyldige og empirisk prøvbare lover, istedenfor å betrakte den som et delvis realitetskonstituerende begrepssystem som prestrukturerer området av psykologiske fenomener, overser hans imidlertid at dagliglivets psykologi har karakter av å være a priori og nødvendig sann, dvs. at den representerer et system av begrepsmessige (analytiske) sannheter.Knfr. Rognes, W. Do common-sense accounts of behavior conform to the covering law theory of explanation? Stencil. Oslo: Institute of Psychology, 1976.
Jan Smedslund Det er denne forståelsen den norske psykologen Jan Smedslund har lagt til grunn gjennom sitt arbeid med å utvikle psykologikken. Han ser på psykologikken som en klargjøring og systematisering av den psykologiske forståelsen (det psykologiske begrepssystemet) som ligger innebygget i kulturens dagligspråk, og som går forut for, og som danner forutsetningen for ethvert forsøk på å utvikle en vitenskapelig psykologi. Mens Euklid så det som sin oppgave å klargjøre hvordan vi må forstå spatiale forhold, ser Smedslund det som sin oppgave å klargjøre hvordan vi må forstå psykologiske forhold (dvs. forhold som eksisterer for og mellom personer). Resultatet av hans arbeid med å gjennomføre denne oppgaven foreligger i form av et stort antall artikler og bøker.Se utvalgt bibliografi Hans første forsøk på å sammenfatte sitt arbeid i en aksiomatisk eller deduktiv form, forelå i 1988, i form av Systemet PL. Dette ble publisert i boken ”Psycho-logic”.Smedslund (1988) En revidert versjon av Systemet PL – i form av Systemet EL (”Elements of psychologic” – med en underforstått referanse til Euklids ”Elements of geometry”) kom i 1997, med boken ”The structure of psychological common sense”.Smedslund, J. The structure of psychological common sense. London: Lawrence Erlbaum, 1997
Dagligspråk og generelt gyldige «lover»
En korrekt forståelse av psykologikken og dens rekkevidde forutsetter at leseren har innsikt i to forhold: For det første – dagligspråkets fundamentale status. For det andre – umuligheten av å etablere – eller snarere «oppdage» – psykologiske «lover» som både er generelt gyldige og emprisk prøvbare.
Dagligspråk
(1) Dagligspråket er i motsetning til konstruerte språk (f.eks. logiske og matematiske kalkyler) og teoretiske språk (f.eks. Einsteins relativitetsteori, psykoanalytisk metapsykologi, forsterkningsteori og matematisk læringsteori) et naturlig språk. Et naturlig språk snakkes av alle (kompetente) medlemmer av en gitt kultur. Slike språk beskrives gjerne som historisk gitte, uten eksplisitte bruksregler og med termer som ofte er vage og upresise. De er foranderlige, både synkront og diakront; Daglignorsk består i dag av et mangfold dialekter som påvirker hverandre (synkron forandring). Daglignorsk anno 2007 er ikke helt det samme som daglignorsk 1493 (diakron forandring). Naturlige språk anvendes også gjerne for alle mulige formål, og ikke, som de konstruerte og teoretiske språk, bare i spesielle sammenhenger.
Det finnes flere gode grunner til å mene at dagligspråket, med det nettverket av begreper som ligger innebygget i det, kan betraktes som helt fundamentalt – i betydningen ´en ufravikelig betingelse for´ (et ”sine qua non”) – for studiet av psykologi (og forsåvidt også for alle andre vitenskaper):