Vestfronten var det sentrale stridsområde under første verdenskrig, kampen pågikk mellom 1914 og 1918 og bestod for det meste av en skyttergravskrig, der ingen av partene vant fram. Ved krigens innledning sommeren 1914 fulgte tyskerne Schlieffenplanen og franskmennene Plan XVII. Tyskerne lyktes ikke med det som var Schlieffenplanen målsetting, nemlig å omringe den franske arméen. Dette skyldtes delvis at den tyske øverstkommanderende, general Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, i en kritisk fase svekket tyskernes høyre fløy (nordlige angrepsakse), som ifølge planen skulle gå rundt Paris. De tyske styrkene ble deretter stanset i slaget ved Marne. Etter dette gravde begge sider seg ned i skyttergraver, og utkjempet en rekke blodige slag.
Mellom 1915 og 1917 var det mange store offensiver langs denne fronten. Det ble brukt massive artilleribombardementer og gjort store framstøt med infanteri. En kombinasjon av skyttergraver, maskingeværstillinger, piggtråd og artilleri påførte imidlertid partene store tap på begge sider. Som følge av dette klarte ingen av dem å avansere fram i særlig grad, slik at frontlinjen stort sett ble den samme i hele perioden.
På våren 1918 satte tyskerne inn en siste offensiv, i ettertid kjent som våroffensiven, i et forsøk på å vinne krigen før amerikanske tropper kunne settes inn. Tyskerne ble imidlertid stoppet og de allierte startet en motoffensiv, som til slutt tvang tyskerne til kapitulasjon.
1914 - Det tyske angrepet på Belgia og Frankrike miniatyr|Schlieffenplanen og Plan XVII (større kart)
Innmarsjen i Belgia og slaget om grensene
Ifølge Schlieffenplanen skulle tyskernes sterke høyreflanke angripe Frankrike gjennom Belgia, for slik å omringe den franske arméen. Men de belgiske festningene i Liège og Namur, som voktet overgangen av elven Meuse (tysk: Maas), var to av de mest moderne forsvarsverkene i Europa og hadde under planleggingen av felttoget bekymret feltmarskalk Schlieffen. Ifølge den tyske krigsplanen måtte Liège tas. En spesialstyrke under ledelse av general Otto von Emmich ble derfor skilt ut fra den 2. arméen for å ta seg av denne oppgaven. Emmichs tropper gikk over grensen og inn i Belgia og begynte beleiringen av Liège den 4. august 1914. De belgiske troppene forsvarte seg godt de første dagene, men etter at tyskerne fikk frem Krupps nye 42 cm haubits ble fortet i Liège tvunget til å kapitulere den 16. august. Den 21. august hadde tyskerne fått flyttet haubitsene til Namur, og etter tre dagers beskytning kapitulerte også befestningen der.
Hærstyrker i 1914
De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.
Fra grenseområdene forflyttet infanterister (fotsoldater) seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som under Napoléon Bonapartes eller Julius Cæsars tid.Howard 2002, s. 19 Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet hester og soldater var omtrent 1:3.Keegan 1998, s. 73-76
I 1914 besto en tysk infanteridivisjon av 17 500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk infanteridivisjon 15 000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk infanteridivisjon hadde 18 073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands divisjoner hadde 24 maskingeværer.
En armé (fra 50 til 250 tusen soldater)EB 2010, bind 29 s. 963 besto av to eller flere korps, som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i brigader (4-5 tusen mann), regimenter (2-3 tusen mann), bataljoner (600-1000 mann), kompanier (100-200 mann), tropper (30-50 mann), og lag (8-11 mann).Stevenson 2012, s. xvii
Samtidig angrep franskmennene tyskerne i Alsace-Lorraine for å ta tilbake de områdene de hadde tapt i den fransk-prøyssiske krig i 1870-1871. Den 9. august angrep general Bonneaus 7. armé Mulhouse (tysk: Mülhausen), men tyskerne slo tilbake og Bonneaus tropper måtte trekke seg tilbake til Belfort ved den sveitsiske grensen. Neste offensiv ble innledet i Lorraine med general Dubails 1. armé og general de Castelnaus 2. armé. Tyskernes 6. og 7. arméer, under ledelse av kronprins Rupprecht av Bayern og general Josias von Heeringen, trakk seg tilbake under disse kampene. Men den 20. august satte tyskerne i gang en offensiv over hele fronten og drev franskmennene tilbake til elven Meurthe, der det franske angrepet hadde åpnet, og hvor de nå måtte forberede et forsvar. Schlieffen hadde forutsatt at man ikke skulle angripe i Lorraine, men general Moltke kunne ikke motstå fristelsen og presset fra sine generaler. Offensiven pågikk mellom 25. august og 7. september, men satte seg fast i franskmennenes forsvar ved Meurthe. Betydningen av denne franske seieren skulle vise seg senere i krigen.
De franske 3. og 4. arméene hadde fått ordre av øverstkommanderende, general Joseph Joffre, om å marsjere gjennom Ardennene for å angripe de belgiske byene Arlon og Neufchâteau. Men tyskerne hadde fått kjennskap til de franske bevegelsene og de ble overrasket av tysk ild i Ardennene. Slaget om Ardennene begynte den 21. august, og takket være overlegen taktikk kunne tyskerne drive franskmennene på retrett mot Verdun og Sedan.
Slagene ved Sambre og Mons (21.-24. august)
Samtidig som den franske offensiven i Lorraine ble stoppet marsjerte de tyske 1., 2. og 3. arméene gjennom Belgia mot den franske grensen. Ved Namur og langs elven Sambre hadde den franske 5. arméen gjort seg klar til forsvar. 21. august nådde den tyske 2. armé frem til Sambre og lyktes i å ta to brohoder ved Auvelais og Tergné. De franske motangrepene om kvelden mislyktes og førte til store tap. Påfølgende dag ble situasjonen for franskmennene forverret, og rett før midnatt den 23. telegraferte general Charles Lanrezac til Joffre at 5. armé måtte trekke seg tilbake.
British Expeditionary Force (BEF) under feltmarskalk John French hadde nådd frem til Mons 22. august. French fikk rett før midnatt 22. august en forespørsel om hjelp fra Lanrezac. Denne ville at BEF skulle gjennomføre et motangrep mot tyskerne. French gikk med på å holde Mons-Condékanalen i 24 timer. Den britiske arméen hadde lært seg verdien av å grave gode skyttergraver under boerkrigen og gravde seg raskt ned. En annen lekse var viktigheten av å kunne skyte raskt og med presisjon. Angrepet fra den tyske 1. arméen ble slått tilbake, og om natten trakk BEF seg tilbake for å oppnå forbindelse med franskmennene. Det framkom da at den franske 5. arméen hadde blitt tvunget lenger tilbake og hadde innledet sin retrett. Om morgenen 24. august innledet BEF også sin retrett.
Den store retretten
Schlieffenplanen så ut til å fungere. Tre tyske arméer marsjerte ned gjennom det nordre Frankrike. Joffre hadde likevel innsett faren og beordret den 25. august en forsvarslinje på ententens høyre flanke, der fortroppene ble trukket bort for å sendes til hjelp for BEF og de franske 4. og 5. arméene, for å møte den tyske trusselen mot Paris. Kampene fortsatte likevel ved Le Câteau 26. august, der det britiske II. kompani led store tap, samt ved St Quentin 27.-29. august, der den franske 5. arméen stoppet den tyske andre arméen. 27. august hadde den tyske hærens ledelse bestemt seg for å forsøke å fullføre Schlieffenplanen. Første armé skulle gå vest for Paris, andre rett på og tredje østover. Øvrige arméer skulle forsøke å trekke seg mot vest for å dekke opp den store luken som skulle oppstå. Allerede neste dag sprakk planen, da von Kluck vek vestover for å angripe den franske 5. arméen i flanken. Dette ble godkjent av Moltke. Franskmennene gled likevel unna østover og den tyske andre arméen hadde gjort stopp for å samle seg etter St Quentin. Dette medførte dermed også at det hardt rammede BEF kunne trekke seg tilbake for å komme seg.
Slagene ved Marne og Aisne
Slaget ved Marne var det viktigste slaget på vestfronten under første verdenskrig. Her ble tyskernes fremrykking stoppet og håpet om en rask seier ble kvalt.
De tyske arméene falt tilbake etter slaget ved Marne. Moltke ga 11. september 1. til 6. arméer ordre om allmenn retrett til Aisne. Stillingene ved Aisne skulle befestes og forsvares. Franskmennene gjenerobret Reims 12. september. 13. september forsøkte den franske 6. arméen å gå rundt de tyske stillingene ved Chemin des Dames i Compiègne men ble slått tilbake. BEF ble også stoppet foran Chemin des Dames. Bare den franske 5. arméen lyktes i å finne en luke og nå Aisnes nordre bredd. Dagen etter fikk Moltke sparken og ble erstattet av krigsministeren Erich von Falkenhayn. De følgende angrepene fra ententen ble uten resultat. Både Joffre og Falkenhayn innså at den beste muligheten til fremgang lå i å gå rundt motstanderens flanke ut mot havet.
Kappløpet mot havet
Området mellom Aisne og havet var nesten tomt for tropper. Partene forsøkte å gå rundt hverandres flanker. Hele tiden ble nye tropper ført frem langs jernbanelinjene. Til slutt ble havet nådd i Flandern. En sammenhengende, stillestående, frontlinje gikk nå fra Sveits til Belgia.
Den tyske arméen gjennomførte en offensiv ved Ypres i et forsøk på å ta kontroll over kanalhavnene, noe som ville vanskeliggjøre forsyningene til det britiske ekspedisjonskorpset (BEF) i Frankrike. Slaget innebar store tap på begge sider, men franskmenn, belgiere og briter lyktes i å stoppe tyskernes angrep.
1915 - Stillingskrig right|thumb|280px|Kart over vestfronten, 1915–16 Mellom kysten og Vosges var den en bue utover i skyttergravslinjene, kalt Noyonlinjen etter den okkuperte franske byen på ytterpunktet av fremrykkingen nær Compiègne. Joffres angrepsplan for 1915 var å angripe denne linjen på begge flankene for på den måten å avskjære den. Britene skulle utgjøre angrepsstyrken i nord og rykke østover i Artois, mens franskmennene angrep i Champagne.
10. mars angrep den britiske og den kanadiske hæren ved Neuve Chapelle, som en del av det som skulle være en større offensiv i Artoisregionen. I et forsøk på å ta Aubershøyden angrep fire divisjoner langs en 3 kilometers front. Støttet av en innledende beskytning som varte i 35 minutter gikk den første fremrykkingen raskt, og landsbyen ble inntatt på fire timer. Angrepet ble likevel hemmet av logistikkproblemer og vansker med kommunikasjonen. Tyskerne fikk dermed hentet inn reserver og gikk til motangrep, og forsøket på å ta broen ble forsinket. Fordi britene hadde brukt opp en tredjedel av sin artilleriammunisjon skyldte General John French det mislykkede angrepet på ammunisjonsmangel.
Gasskrig thumb|left|280px|Franske soldater Til tross for de tyske planene om å opprettholde stillingskrigen med franskmennene, planla de tyske militære lederne en offensiv ved den belgiske byen Ypres, som britene hadde tatt i november 1914 under det første slaget ved Ypres. Tanken bak dette var å lede oppmerksomheten vekk fra større offensiver på østfronten, men også forstyrre de britisk-franske planene og teste ut et nytt våpen. Etter to dagers beskytning slapp tyskerne 22. april ut klorgass på slagmarken, som seg ned i de britiske skyttergravene. Den grønn-gule skyen kvalte motstanderne, og soldatene i de bakerste rekkene flyktet i panikk. De etterlot seg et 6 kilometer stort hull i de allierte forsvarslinjene. Tyskerne var likevel uforberedt på suksessen og manglet tilstrekkelige styrker for å utnytte åpningen. Kanadiske tropper ankom raskt og slo tilbake den tyske fremrykkingen. Dette andre slaget ved Ypres markerte begynnelsen på storskala kjemisk krigføring, da 170 tonn ble sluppet på de allierte linjene og tok livet av 5 000 menn på minutter. Dette inntraff til tross for at kjemisk krigføring var forbudt av Haag-konvensjonen i 1899.