250px|thumb|right|Dickinsonia costata, en ediacaraorganisme av ukjent slektskap med et vattert utseende. Faunaen i ediacara (eller i Vendia) er forhistoriske livsformer som representerer de eldste kjente former for komplisert flercellet liv på jorden. De dukket opp kort tid etter en kuldeperiode (kryogen), som tilsynelatende hadde dekket hele jordkloden med is. Disse livsformene forsvant igjen nesten fullstendig, kort før den såkalte kambriske eksplosjon, hvor dyr med en kroppsform som ligger til grunn for den moderne fauna første gang opptrer som fossiler. Faunaen i ediacaratiden var preget av en stor variasjon av kroppsformer, men kun få av disse skulle overleve i den neste perioden. De fleste formene for flercellet liv skulle bli basert på de mønstrene som oppsto i kambrium.

De første spor etter Ediacarafaunaen er omtrent 600 millioner år gamle, og den blomstret inntil begynnelsen av kambrium (542 millioner år siden), hvor fossilfunn som er typiske for perioden helt forsvinner. Noen få eksemplarer som kan være overlevende medlemmer av gruppen har riktignok blitt funnet i lag datert til mellom 500 og 510 millioner år siden, men mot slutten av ediacara er alle spor etter de tidligere meget utbredte økosystemene nærmest fullstendig forsvunnet. En rekke forskjellige hypoteser har blitt fremlagt for å forklare denne plutselige forsvinningen; for eksempel usikkerhet om hvilke fossiltyper som rent faktisk bevares, miljøforandringer, fremveksten av rovdyr eller økt konkurranse fra andre livsformer.

Noen av ediacaraorganismene kan være tett beslektet med dyregrupper som ble vanlige senere, for eksempel har arten Kimberella visse likheter med bløtdyr, mens andre har en bilateral symmetrisk kroppsform, hvilket er et særtrekk ved Bilateria – en dyregruppe som rommer størsteparten av alle nålevende dyrearter. Videre kan fossile spor som minner om de ormer lager når de graver ganger tyde på eksistensen av bilateralt liv. Størstedelen av funnmaterialet er likevel morfologisk helt forskjellig fra yngre livsformer; de er for eksempel skive- eller poseformet eller de kan være «flettet». Klassifikasjon er derfor meget vanskelig, og for noen av eksemplarene som er funnet er plasseringen innenfor de vanlige gruppene, for eksempel dyr, sopp eller protist, svært usikker. Et forslag om å plassere dem i et selvstendig rike Vendobionta (nå kalt Vendozoa) har vunnet en viss støtte innenfor paleontologien. På grunn av deres sære former og tilsynelatende manglende forbindelse til senere livsformer betraktes de av enkelte som et «feilslått eksperiment» innenfor flercellet liv, og at senere former for flercellet liv har utviklet seg uavhengig av Ediacarafaunaen fra encellet liv. thumb|250px|Rekonstruksjon av Tribrachidium heraldicum funnet i Ediacara Hills i Australia

Oppdagelsen Det første fossilet fra ediacara ble funnet i 1868 og var et eksemplar av den skiveformede Aspidella terranovica. Oppdageren, A. Murray, var en erfaren geolog og fant dem nyttige for å datere klippelagenes alder i Newfoundland. Fordi de lagene de lå i der var eldre enn det man på det tidspunkt anså som tidspunktet for livets begynnelse (kambrium) gikk det fire år før Elkanah Billings våget å foreslå at de var fossile rester av levende vesener. Deres simple form fikk Billings kollegaer til å avvise hans hypotese, og de ble i stedet kategorisert som gasslommer, uorganiske strukturer eller også at de var skapt av Gud, for å teste menneskets tro. På dette tidspunktet var dette funnet det eneste av sitt slag i verden og debatten døde hurtig ut. I 1933 oppdaget en annen forsker, Gürich, lignende eksemplarer i Namibia, men oppfatningen om at livet var oppstått i kambrium betød at funnet ble datert til denne perioden og de ble ikke assosiert med de amerikanske Aspidella. I 1946 oppdaget geologen Reg Sprigg noe han betegnet som maneter i de australske Ediacara Hills, men disse funnene ble også datert til tidlig kambrium, så interessen for funnet var i begynnelsen ikke stor. Først da et eksemplar av Charnia ble oppdaget i England i 1957 ble muligheten for prekambrisk liv tatt opp til overveielse. Denne palmebladlignende organismen ble funnet i den engelske skogen Charnwood og siden de geologiske kartene over England er svært presise var det denne gangen ingen tvil om at funnet var eldre enn kambrium.50 years of Charnia Det var paleontologen Martin Glaessner som endelig forbandt dette med de tidligere funnene, og som med en kombinasjon av forbedrede dateringsteknikker av tidligere funn og ny entusiasme fant en rekke nye eksemplarer.

Eksemplarene som hadde blitt oppdaget før 1967 var imidlertid innleiret i grovkornet sandstein, noe som forhindret at finere detaljer ble bevart, og dermed gjort det vanskeligere å fortolke dem. Funnet av et fossilert askelag ved Mistaken Point i Newfoundland endret dette, da detaljer som ellers hadde vært usynlige var bevart av de fine askekornene, og en beskrivelse basert på hittil ukjente detaljer var nå mulig.

Manglende kommunikasjon kombinert med vanskelighetene med å sammenligne de spredte geologiske formasjonene medførte at medlemmer av faunaen ble klassifisert under et vell av forskjellige navn. I 1960 ble navnet «Ediacarian» foreslått som betegnelse av franske forskere, etter Ediacaran Hills i det sydlige Australia (en forvanskning av det aboriginske navnet Idiyakra som betyr ”vann er tilstede”). Den ble i en årrekke brukt parallelt med «Sinien» og «Vendien» som betegnelse for de prekambriske klippeformasjonene som inneholdt spor av edicara-liv. «Ediacaran» og «Ediacaria» ble senere brukt for å klassifisere hele den geologiske perioden som avsluttet det proterozoiske eon og alle klippene som stammet fra den. I mars 2004 ble inkonsistensen i navngivningen avsluttet, da det på et møte i organisasjonen International Union of Geological Sciences ble besluttet formelt å navngi perioden etter det australske fjellet. . Reprint, 2004 original available here (PDF).

Bevaringsforhold thumb|Fossilet Charniodiscus kan bare så vidt skjelnes fra «elefanthud»strukturen på denne avstøpningen. I langt de fleste tilfeller bevares kun de harde skjelettdelene av et dyr som fossil, og forsteininger av bløtdeler forekommer kun ytterst sjelden. Da ediacaradyrene utelukkende hadde bløte kropper og ingen harde skall eller skjelettdeler, er hyppigheten av fossiler temmelig overraskende. Fraværet av gravende dyr har med stor sannsynlighet vært en vesentlig faktor, og etter at disse dyreformene ble utviklet i kambrium blir bløte kroppsdeler forstyrret før de kan fossileres.

Kun meget få av strataene fra ediacara som har denne strukturen er uten fossilrester, og fossiler fra denne perioden blir nesten aldri funnet i lag uten spor etter mikrobielle matter. Dette er sedimenter stabilisert av mikrobekolonier som skiller ut væske som binder sedimentpartiklene sammen. Hvis et meget tykt lag av sediment avleires på en slik måte at mikroorganismene dør, bevares den karakteristiske rynkede strukturen som kan minne om elefanthud. Disse mattene var utbredt inntil kambrium, da en rekke bakteriespisende organismer oppsto. Siden har de bare kunnet forekomme under særlige betingelser hvor fiendene deres ikke kan overleve lenge nok til å spise dem.

Fossiler ble derfor best bevart når det området de levde i plutselig ble dekket av for eksempel sand eller aske, slik at både de og det mikrobielle substratet de levde på ble dekket til og innkapslet, og på den måten avskjermet fra omgivelsene. Siden datering av aske er enkelt og presist, kan fossilene som er funnet i askelag dateres innenfor en million år, noe som er relativt presist. Det er likevel vanligst å finne fossiler fra ediacara under lag av sand, som for eksempel kan være skapt på grunn av stormer eller undersjøiske jordskred. Bløtdeler fra dyr som har blitt begravet under lignende forhold etter ediacara har ytterst sjelden blitt til fossiler (selv om det har forekommet). Det er derfor meget sannsynlig at de hyppige forekomstene av mikrobielle matter har hatt en positiv effekt ved å bevare avtrykket av dyrene i det underliggende sedimentet.

Hva bevares? Hastigheten og graden av størkning og sedimentering i lag som dekker fossilene har stor betydning for hvilke deler av et dyr som forsteines. De fleste skiveformede organismer ble nedbrutt før det overliggende materialet ble sedimentert, og derfor er det vanligvis et avtrykk av undersiden deres som bevares, idet sand eller aske fylte ut hulrommet som de etterlot.

Omvendt ser det ut til at de såkalt flettede organismene først ble nedbrutt etter at dekklagene var begynt å sedimentere, derfor ble den øvre overflaten deres bevart. Holdbarheten deres kan også ses i at de bevares i hel form, selv i de sjeldne tilfellene hvor de har blitt funnet i avleiringer som er skapt av stormer; de sterke kreftene som fulgte med ødela altså ikke disse dyrene på samme måte som med de skiveformede.

I andre tilfeller skapte utfelninger fra bakterieaktivitet en slags «dødsmaske» i form av en avstøpning av det døde dyret.

Morfologi Former for fossiler fra ediacaraCyclomedusa, et tallerkenformet fossil som har blitt tolket som en mikrobisk gjenstand.200px|CyclomedusaEn avstøpning av den flettede Charnia, den første aksepterte komplekse prekambriske organismen.200px|Avstøpning av CharniaSpriggina, en mulig forløper for trilobittene, kan ha vært et av rovdyrene som førte til slutten på faunaen i ediacara.200px|Spriggina200px|A late Ediacaran trace fossil preserved on a bedding planeEn sen ediacara sporfossil. Faunaen i ediacara er usedvanlig mangeartet, organismene har en større variasjon av morfologiske karakteristika enn i noen senere del av jordens historie. Størrelser varierer fra få millimeter til flere meter, kroppsformene fra det «blæreaktige» til svært komplisert og holdbarheten varierer fra meget robust til gelébløt. Nærmest alle former for symmetri er til stede. Fossilene fra denne perioden skiller seg spesielt fra de foregående ved en meget organisert, multicellulær konstruksjon og ved størrelsen. Fra de etterfølgende periodene skiller de seg ut ved mangelen på harde deler. Disse meget forskjelligartede kroppsformene gjør det umulig å dele dem inn i de taksonomiske gruppene fra senere perioder, de deles derfor inn i taksa på grunnlag av sin ytre form, og ikke slektskap.

Fostre Nylige funn av flercellet liv fra prekambrium har vært dominert av rapporter om fostre, særlig har eksemplarer fra Doushantuoformasjonen i Kina vakt en viss interesse også i mediene.Se for eksempel reportasjer i; MSNBC article, Astrobio article Det har riktignok også blitt hevdet at de bare er resultatet av mineralutfelninger på innersiden av et hull, mens andre tolker dem som eksemplarer av den gigantiske svovelbakterien Thiomargarita,e.g. et synspunkt som riktignok er meget omstridt.Xiao et al.'s response to Bailey et al.'s original paper :

And Bailey et al.'s reply:

Mikrofossiler som er datert til å være 632 millioner år gamle - det vil si ca. 3 millioner år yngre enn avslutningen av den Kryogene istid - kan være en form for fosterstadie i de eldste kjente dyrs livssyklus. Validiteten av denne hypotesen er riktignok stadig svært omstridt.

Skiver De sirkulære fossilene som dominerte de første funnene, som Ediacaria og Cyclomedusa, betød at ediacarafaunaen i begynnelsen ble klassifisert som meget primitive medlemmer av nesledyr (Cnidaria), som bl.a. omfatter maneter og koraller. Senere undersøkelser har konkludert med at ingen av de skiveformede typene helt har kunnet bli karakterisert som cnidaria. De alternative tolkningene inkluderer protister og sjøanemoner; eller at de rett og slett er mikrobielle kolonier. Viktige karaktertrekk mangler riktignok ofte da kun undersiden av disse typene organismer bevares som forsteininger.

Sekker