Magnús Eiríksson (1806–1881) var en islandsk teologisk forfatter og en kritiker av den samtidige Søren Kierkegaard (1813–1855) og Hans Lassen Martensen (1808–1884) i København.
Grunnet hans meget kritiske holdning til kirkens dogmer, særlig dogmene om Guds treenighet og Jesus Kristus' guddommelighet, hvor han i kontrast, i det minste i sin siste tekst, fremmet Guds enhet og Jesus Kristus lederskap som (kun) en profet og lærer. Magnús har blitt karakterisert som en «pioner» eller som en «forløper»Se eksempelvis Ágúst H. Bjarnason, «Magnus Eiriksson, the first Icelandic Unitarian» (Forelesning ved Harvard Divinity School, 21. mai 1923; håndskrevet manuskript); Stephen H. Fritchman, Men of Liberty. Ten Unitarian Pioneers, Boston 1944 [opptrykk: Whitefish, MT: Kessinger Publishing 2007)], ss. 163-180; Thorvald Kierkegaard, Magnus Eiriksson og Mary B. Westenholz. To Forkæmpere for Unitarismen i Danmark, København 1958, ss. 3-9. Se også Eiríkssons artikler i det svenske tidsskriftet Sanningssökaren, som ble utgitt av den unitariske forening Sanningenssökarna, e.g."Förnuftstro och kyrkolära. Bref från an gammal sanningsökare" i: Sanningssökaren (1877), ss. 41-47. for den Unitarisme|unitariske bevegelse i Danmark.
Liv og verk Magnús Eiríksson var sønn av den islandske bonden Eiríkur Grímsson på Skinnalón i Thingø Syssel (Norður-Þingeyjarsýsla), og prestedatteren Thorbjörg Stephánsdatter.
Magnús gikk på Bessastaðir latinskole, hvor han i 1829 gikk ut som nummer én. Deretter ble han ansatt som kontorist hos stiftamtmannen på Island, Lorentz Angel Krieger.Lorentz Angel Krieger (1797–1838), stiftamtmann på Island (fra 1829 til 1837) og senere en kort periode i Aalborg, cf. oppslag i Dansk Biografisk Leksikon Krieger fikk interesse for den unge studenten, og skaffet ham økonomiske midler til å innrette seg i København som artiumskandidat, og senere til å studere teologi ved Københavns Universitet i seks år. I 1837 avla Magnús den teologiske embetsprøve. Syv år senere begynte han sin forfatterkarriere med boken Om Baptister og Barnedaab (1844).
Som forfatter Magnús hadde innledningsvis ingen særlig lyst å sette sine tanker ned på papir i skriftlig form, men det var hans religiøse sinn som drev ham i denne retningen. Christian Frederiks regjering gikk hardt fram mot baptistene og deres voksendåp i Danmark og han ville ved makt tvinge dem til å la sine barn døpes.Cf. «2.4 Anden fase: «Vækkelsens gennembrud (1830–40)» i artikkelen Gudelige vækkelser.
I den litterære striden om baptistene på 1840-tallet deltok Magnús med sitt voluminøse skrift Baptister og Barnedåb (1844) på mer enn 750 sider. Her hevdet Magnús at barnedåpen er aldeles ikke er apostolisk, men oppstått langt senere og innført i kirken, og at en oppfatning av dåpen som «en Nedsænkning i Guds Væsen», «en Meddelelse af den Jesu iboende Guddomsfylde» eller som en overgang til en «ny Natur» – at dette var alt sammen kun er moderne uttrykk som gikk imot sunn fornuft og mot naturen: at det nyfødte barn er besatt av en djevel som skal kunne fordrives ved dåpen.
I sin virksomhet som forfatter var Magnús først (det vil si i hans verker fra debuten i 1844 til 1850) meget kritisk og polemisk mot især Martensens spekulative teologi. Etter tolv år uten større utgivelser (fra 1851 til 1863)Cf. «Wartburg», i Illustreret Magazin 2 (1854), s. 283-284 (nr. 36) og s. 301 (nr. 38); «Brigham Joung» (= Brigham Young), i Illustreret Magazin 2 (1854), s. 281-283 (nr. 36) og s. 290-292 (nr. 37); «Endnu et Indlæg i Sagen: Dr. S. Kierkegaard contra Biskop Martensen m. Fl.», i Avertissements-Tidende (1855), nr. 82-86,89,91-93; «Til Íslendínga», i Þjóðólfr 9 (1856/57), s. 140 (nr. 34/35); «Brudstykker af den islandske Elucidarius», i Annaler for nordisk Oldkyndighed og Historie, København 1857, s. 238-308. var han mer og mer kritisk mot de kirkelige dogmer, især mot Jesu Kristi Guddom eller som «Guds sønn» og det om den treenige Gud.
Polemisk skrifter imot særlig Martensen Mellom Magnús' skrifter fra 1844 til 1850, som alle har en polemisk karakter, peker hans tre skrifter mot Hans Lassen Martensens spekulative teologi seg ut i tre avhandlinger: Dr. Martensens trykte moralske Paragrapher, eller det saakaldte «Grundrids til Moralphilosophiens System af Dr. Hans Martensen», i dets forvirrede, idealistisk-metaphysiske og phantastisk-speculative, Religion og Christendom undergravende, fatalistiske, pantheistiske og selvforguderiske Væsen, København: H.G. Klein 1846, Speculativ Rettroenhed, fremstillet efter Dr. Martensens «christelige Dogmatik» og geistlig Retfærdighed, belyst ved en Biskops Deeltagelse i en Generalfiskal-Sag, København 1849, og Den nydanske Theologies Cardinaldyder belyste ved Hjelp af Dr. Martensens Skrifter samt Modskrifterne, tilligemed 75 theologiske Spørgsmaal, rettede til Dr. H. Martensen, København 1850.
Henvendte seg til kongen vedrørende Martensen I motsetningen til Clausens rasjonalisme var Magnús særdeles kritisk til Hans Lassen Martensen spekulative teologi som han brutalt angrep i ulike skrifter fra 1844 og til 1850. Hans hovedpoeng var troen var basert på fornuften, og at kun hva som kan bli akseptert av fornuften kan og burde bli akseptert av troen.Tro, Overtro og Vantro, København 1846, s. 93ff Martensen nektet å gå inn i en polemikk med Magnús og forble stille og svarte aldri på utfallene.
Denne stillheten irriterte Magnús så voldsomt at han skrev et brev til kong Christian Frederik hvor han mente heftig at Martensen ikke kunne unnskyldes, at han var «uærlig og æreløs»Speculativ Rettroenhed, København 1849, s. II. og krevde at Martensen ble fratatt sin professorstilling ved universitet. Magnús mente at den akademiske ungdommen lot seg rive med og ble forført av denne «forskruede Theologi» ved denne «afgjort politisk liberale».Schwanenflügel, H. (1890): «Eiriksson, Magnus» i Dansk Biographisk Lexikon, utg. av C.F. Bricka, bd. 4, København, s. 480. Hans anklager mot Martensen var både ukontrollerte og grove, og på samme tid angrep han regjeringens påståtte enevelde. Denne dristige henvendelsen fra Magnús' side ble tatt ille opp, og generalfiskalen fikk ordre om å anlegge sak mot ham. Mens denne prosessen sto på, døde Christian Frederik, og med den nye forfatningen av Danmarks Riges Grundlov ble det utsendt en generelt amnesti som også Magnús kom til å nyte godt av.
Magnús Eiríksson som uønsket alliert av Kierkegaard I sitt angrep på spekulativ teologi og særlig på Martensens, mente Magnús at han hadde en alliert i Søren Kierkegaard og at Kierkegaards skrift Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler (1846) støttet ham i denne kravet. Kierkegaard, derimot, protesterte heftig mot denne uautoriserte anerkjennelsen av hans skrifter ved denne «rasende Roland» og anklaget Magnús for å tilskrive ham motiver som ikke kunne spores tilbake til hans bok.Se Kierkegaards dagbok for «Selvforsvar mot uautorisert anerkjennelse» i Pap. VII-1 B 88.
I anledningen Magnús' anstrengelser til å få Martensen avskjediget kommenterte Kierkegaard: «Og med slik vold og kraft til djevelen har han involvert mitt Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til hans (...) kampanje. (...) Jeg vet ikke om verken M.E. har lest boken. Men om han har lest den, vet jeg at han har fullstendig, løgnaktig, og forutsettende misforstått den».Pap. VII-1 B 88, s. 289, overs. fra Concluding Unscientific Postscript, Princeton 1992, vol. 2 (suppl.), s. 128. I 1830 utga Magnús anonymt under navnet Theophilus Nicolaus boken Er Troen et Paradox og ‘i Kraft af det Absurde’? hvor han kritiserte Kierkegaards redegjørelse av troen. Magnús erklærte at troen må ikke bli gjort til et paradoks for «når troen er ekte og sterk, har den sin urokkelighet og er dypt rotet i den uoppsettelige intellektuelle evnen til mennesket, som vi kaller fornuft».Er Troen et Paradox og ‘i Kraft af det Absurde’?, København 1850, s. 23. Troen er fostått som et paradoks som "ødelegger all uavhengige tanker".Er Troen et Paradox og ‘i Kraft af det Absurde’?, op. cit., s. 46. I hans (upubliserte svar til Theophilus Nicolaus, alias Magnús, hevdet Kierkegaard at Magnús hadde fullstendig misforstått hans verker og overså dens viktigste tema. I hans iver etter å bevise at tro ikke på noe vis var et paradoks hadde Magnús mente Kierkegaard, helt tapt sin kristendom: Både paradokset og kristendommen, både sammen og hver for seg, har forsvunnet fullstendig.Pap. X-6 B 68, p. 75 / H. and E. Hong, Kierkegaard’s Journals and Papers, vol. 6, no. 6598, cf. s. 302: „you did superbly well: both the paradox and Christianity, jointly and separately, vanished completely." Derfor, istedenfor å invitere Kierkegaard til å ta opp emnet paradoks på nytt, burde Magnús selv først ta opp kristendommen som han i sin iver hadde tapt.Pap. X-2 A 594 («An Observation about Something in 'Fear and Trembling'») / H. and E. Hong, Søren Kierkegaard’s Journals and Papers, vol. 3, no. 3130.
Økonomiske problemer og prest på Island Magnús' voldsomme angrep på Martensen kom til skade ham selv mest, ikke minst økonomisk da studentene i sympati med deres berømte professor sluttet å benytte seg av Magnús som veileder og lærer. Hans økonomiske situasjonen ble etter hvert så dårlig at han minst to ganger skrev til Søren Kierkegaard om hjelp, men Kierkegaard avslo.Cf. Breve og Aktstykker vedr. Søren Kierkegaard, bind 1, ss. 181-183 (no. 163 og 164) foruten også Kierkegaards utkast «En Liten Forklaring» i Pap. VIII-2 B 175-176.
I tillegg hadde han for å gjøre sine venner tjenester selv satt seg i gjeld. På denne tiden kom Islands biskop til København, og fattet interesse for sin landsmanns besværligheter. Han mente at til tross for Magnús' eiendommelige oppfatninger om dåpen, var det ikke til hindring for at han kun utøve en prests gjerning, og oppfordret Magnús å søke et prestekall på Island.
Magnús sendte så sin søknad og fikk i 1856 kallet som prest på Island, Stokkseyri og Kaldaðarnes. Senere søkte han om å bli fritatt fra embetet. Grunnen var at hans religiøse grublerier hadde ført til et nytt gjennombrudd i hans sinn.
Fornyet forfatterskap Tidligere hadde kun enkelte dogmer om treenighetslæren og barnedåpens mirakuløse virkning vært tvilsomme for Magnús. Nå hadde han kommet i tvil om selv de nytestamentlige skriftenes integritet. Evangeliet etter Johannes, som hans gamle professor i teologi, Jens Møller,Jens Møller, 1779-1833, teolog, historiker, oppslag i Dansk Biografisk Leksikon alltid hadde inngytt sin elev ærefrykt for, sto senere for ham som et «falsk, uægte Evangelium» som i motsetningen til de tre første «ægte» evangelier ga en vrang forestilling personligheten Kristus.
Nå kunne det ikke lenger for Magnús være snakk om å søke og bekle et prestekall. Hans oppgave måtte være å utbre det sanne fra det falske i Det nye testamente. Fylt av religiøst alvor, som en inderlig troende teist, tok han fatt på denne oppgaven og utga i tidsrommet 1863–1873 flere større skrifter, som Om Johannes-Evangeliet (1863), Gud og Reformatoren (1866), Paulus og Christus (1871) og Jøder og Kristne (1873).For en fyldig oversigt over Eiríkssons udgivelser og sekundærlitteratur, se artikkelen "Eiríksson, Magnús (1806–1881)" på Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon bd. XXVIII (2007), Sp. 517-538
Alle disse tekstene går ut på å vise at Jesus fra Nasaret ikke har vært Gud, men kun var en reformator av den jødiske teologi slik som denne foreligger i Det gamle testamente; forfatteren av Evangeliet etter Johannes gjør Jesus til en skrytende ordgyter som stiller seg selv på siden av den evige Gud; Paulus gjennomførte den gamle jødiske offerteori da han lot Kristus ofre seg til Gud på menneskehetens vegne én gang for alle. Den rette og sanne oppfatning av Guds forhold til menneskene har Kristus gitt i den vakre parabal om «den fortapte sønn», men den ekte kristelige lære om Gud er etterhånden blitt mer og mer forvansket gjennom tidene, og jo lengre vekk som den er kommet bort fra Midtøsten.