miniatyr|250px|Etzaz Hussain - den første spilleren av pakistansk opphav som har spilt i Europaligaen i fotball for menn. Norsk-pakistanere er en betegnelse på norske innbyggere som har to pakistanskfødte foreldre. Per 1. januar 2022 var det 40 028 norsk-pakistanere i Norge, hvorav 21 912 var innvandrere og 18 116 var norskfødte etterkommere. De første norsk-pakistanerne kom i midten og slutten av 1960-årene som arbeidsinnvandrere da innvandringspolitikken var liberal. Siden år 2000 har pakistansk innvandring via familiegjenforening/familieetablering avtatt.
Andregenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født i Norge, er godt integrert med høy deltagelse i høyere utdanning. Førstegenerasjons norsk-pakistanere, det vil si norsk-pakistanere som er født i Pakistan, er ikke like godt integrert. Førstegenerasjons norsk-pakistanere har også høyest andel selvstendig næringsdrivende i Norge; 9 % mot 4,5 % i hele befolkningen.
Norsk-pakistanere bor hovedsakelig i Oslo og Akershus, og 85 % bor i egen eid bolig, samme nivå som etniske nordmenn. Blant minoritetsgruppene i Norge har de kanskje den sterkeste politiske representasjonen. De fleste norsk-pakistanere er muslimer og de verdsetter å være en del av Norge. De lar seg ikke anfekte av religiøst diskriminerende holdninger og islamofobi. Norsk-pakistanere bidrar også til å spre norsk kultur til Pakistan. Forholdet til Pakistan preges blant annet av cricket, som pakistanske innvandrere gjeninnførte i Norge.
Historie Årsaker til innvandringen De første pakistanerne i Norge kom allerede i midten og slutten av 1960-årene, men innvandringen fra Pakistan skjøt fart først i 1971, etter at Danmark hadde innført innvandringsstopp i 1970. De fleste av disse arbeidsinnvandrerne kom fra provinsen Punjab, spesielt Kharian og omegn i gujratdistriktet. Innvandrerne kom også fra byer som Lahore og Rawalpindi i samme provins. Ifølge forfatter Mahmona Khan var det flere sammensatte årsaker, både i Norge, Pakistan og internasjonalt, til innvandringen til Norge. Hun nevner blant annet
Norges medlemskap i EFTA (1960) som førte til økt produktivitet, som igjen førte til ekspansjon av servicenæringen. Norges inntreden i oljealderen (1969), som førte til høyere økonomisk virksomhet og etterspørsel etter arbeidskraft. Innvandringsstopp i flere land i Vest-Europa, spesielt Danmark. Pakistans rivalisering og våpenkappløp med India som gikk på bekostning av en positiv samfunnsutvikling. Krigsfaren i 1971 mellom Vest-Pakistan og India.
Det var et stramt arbeidsmarked, med behov for arbeidskraft da pakistanerne ankom Norge. Arbeidsgiversiden, spesielt den tjenesteytende næringen og industrien, ønsket fremmedarbeidere som var billige, villige og mobile. De måtte tåle et krevende og helseskadelig arbeid, lav lønn, og dessuten å miste arbeidet sitt når norsk arbeidskraft ble tilgjengelig, eller ved effektivisering.
Pionergenerasjonen thumb|right|250px|Grafisk framstilling av tradisjonell pakistansk antrekk. De første pakistanerne i Norge per mars 1971 var primært unge, gifte menn hvorav kun 3 % hadde innvandret sammen med partneren. Etnolog Liv Hilde Boe sammenligner den pakistanske arbeidsinnvandringen til Norge med den norske innvandringen til USA. Hun skriver,
Ifølge sosiolog Aud Korbøl hadde mange av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne i Norge relativt høye menneskelige ressurser sammenlignet med den jevne innbygger i Pakistan og pakistanske arbeidsinnvandrere i England på den tiden. I motsetning til mange andre vestlige land førte ikke Norge en aktiv og organisert import av arbeidsinnvandrere gjennom bilaterale avtaler. Arbeidsinnvandringen fra Pakistan til Norge var derfor preget av personlige kostnader og risiko, og førte til en seleksjonsprosess hvor ressurssterke personer, blant annet økonomisk, kunnskapsmessig, psykisk og sosialt sett, utvandret til Norge. Innvandringen til Norge på denne tiden kan derfor karakteriseres som en «problemløsende prosess» som krevde store personlige ressurser. Ifølge forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Arnfinn H. Midtbøen, kan dette være «[en] viktig årsak til at etterkommere av pakistanske arbeidsinnvandrere presterer svært godt i det norske utdanningssystemet».
Dessuten ble innvandringspolitikken stadig strengere, noe som bidro til at kun de mest ressurssterke oppfylte myndighetens krav. Myndighetene ønsket ikke å stoppe arbeidsinnvandringen, men hadde som mål å dekke arbeidsgiversidens behov for arbeidskraft. Myndighetene ønsket derimot å sile ut utenlandske arbeidere som man fryktet var «analfabeter» eller «uskikket», noe som førte til stadig strengere «kvalitetskontroll». Dette førte igjen til at det ble vanskeligere å få arbeidstillatelse.
Fra 1. januar 1970 ble praktiseringen av fremmedloven endret. Ikke-nordiske utlendinger som kom til landet kunne ikke lenger få arbeidstillatelse i Norge; de måtte – etter å ha skaffet seg tilsagn om jobb i Norge – reise ut igjen og søke om arbeidstillatelse utafor Norden. Dette ble håndhevet strengere overfor ikke-vestlige arbeidsinnvandrere, og rammet de mest ressursfattige. Pakistanske arbeidsinnvandrere måtte også sikre seg et «høvelig» bosted før arbeidstillatelse ble utstedt, lenge før en slik praksis ble gjeldende for alle innvandringsgrupper i juli 1971. Sommeren 1971 ble det bestemt at ikke-nordiske arbeidssøkere måtte søke om arbeidstillatelse fra land hvor de var statsborgere. Litt senere ble pakistanske arbeidssøkere de første som måtte bestå en engelsktest før arbeidstillatelse ble gitt, noe som sørget for at pakistanske arbeidssøkere med lav utdannelse ble silt ut. Og etter sommeren 1971 ble ikke-nordiske utlendinger med turistvisum nektet innreise hvis myndightetene hadde «grunn til å tro» at formålet med reisen var jobbsøking. Dette førte til at ikke-nordiske arbeidssøkere med slektskaps- og vennenettverk i Norge hadde, etter at disse endringene trådte i kraft, større sannsynlighet for å få arbeidstillatelse enn ikke-nordiske arbeidssøkere uten slike nettverk. Innvandringen fra Pakistan kan derfor beskrives som kjedeinnvandring.
De pakistanske slektskapsnettverkene var viktige for å møte de nye, hardere kravene fra myndighetenes side. Disse sikret «økonomisk støtte, […] informasjon og hjelp med formaliteter som å fylle ut skjemaer, og hjelp til å finne arbeid og bolig». Da pakistanske arbeidsinnvandrere fikk avslag på sine arbeidstillatelsessøknader tok disse aktivt i bruk norsk lovverk og klagemulighetene, og de sørget for å oppfylle kravene slik at «myndighetene omsider ble tilfredse». Gode slektskapsnettverk gjorde det lettere å «mobilisere og handle organisert i denne situasjonen». I motsetning til myndighetenes fordommer viste de pakistanske arbeidsinnvandrerne en høy grad av tilpasnings- og problemløsningsevne, til tross for blant annet «treg saksbehandling og forhaling fra myndighetenes side», «lang, kostbar ventetid», og stadig «skiftende praksis og strengere kontroll».
Den første tiden
Elendige arbeids- og boforhold preget den første tiden i Norge; de pakistanske innvandrerne ble utnyttet grovt av både pensjonateiere og arbeidsgivere, og de var utsatt for hets og rasisme. I tillegg bidro mediene til blant annet fremmedfiendtlige holdninger grunnet reportasjer som ikke inngikk i den «sanne, objektive opplysnings tjeneste». Ifølge Korbøl var det neppe det voksende antallet av pakistanske arbeidsinnvandrere som var «avgjørende for den oppmerksomhet» de fikk av massemediene; massemediene «pisket opp stemningen» og «fremmedarbeider» ble ekvivalent med å være pakistaner. De pakistanske arbeidsinnvandrerne ble hetset og omtalt som «kvasiturister», noe som hadde gitt «innvandringen fra Pakistan et skjær av å være 'illegal'». Selv om det var skrikende behov for arbeidskraft var det vanskelig for de pakistanske arbeidsinnvandrerne å få arbeid, og hetsen førte igjen til økende skepsis hos arbeidsgivere som «gjorde det enda vanskeligere» for pakistanere «å finne arbeid».
Pakistanske arbeidsinnvandrere ble også diskriminert av bedrifter som trengte ufaglært arbeidskraft; disse bedriftene foretrakk nordmenn og avventet situasjonen. Ifølge Korbøl ble arbeidsinnvandrerne ansatt hos bedrifter som ikke evnet å anskaffe norsk arbeidskraft. Pakistanerne fikk de minst ettertraktede og lavest lønnede jobbene i servicenæringen og industrien. Av de pakistanske arbeidsinnvandrerne som var i Norge per mars 1971 hadde over 50 % brukt over to uker på å få jobb, 25 % hadde brukt over en måned, 6 % hadde brukt mer enn to måneder, mens fem pakistanske arbeidsinnvandrere hadde brukt mer enn tre måneder.
Ifølge Korbøl ble «myndighetenes kontrolltiltak», i praksis kvalitetskontroll/utsilingsprosess, «i økende grad» rettet spesielt mot pakistanere. Etter 26. juni 1971 ble det bestemt at ikke-nordiske arbeidssøkere måtte søke om arbeidstillatelse fra land hvor de var statsborgere eller land hvor de hadde hatt oppholdstillatelse i seks måneder, en bestemmelse som var særskilt rettet mot pakistanere. Samtidig ble det besluttet å iverksette en overgangsordning for ikke-nordiske arbeidssøkere som befant seg i Norge; de ville få 10 dagers frist etter 9. juli 1971 – da bestemmelsen skulle bli gjeldende – til å registrere seg hos politiet, noe som ville gi dem rett til å søke arbeid i løpet av den perioden de kunne oppholde seg i landet. Dette førte til økt tilstrømning til Norge, og grunnet knapphet på tid takket mange ja til jobber med kortere varighet eller hvor de mistrivdes. Ifølge Korbøl ble dette et problem da mange skaffet seg ny jobb i løpet av høsten grunnet bedre jobbtilbud; mange pakistanere ble nå merket som «ustabil arbeidstaker», og det førte til utvisningstrusler fra myndighetenes side. I tillegg rammet overgangsordningen i Norge de som allerede hadde reist ut av landet – hovedsakelig til Hamburg – for å søke om arbeidstilatelse; disse måtte fortsatt søke om arbeidstilatelse utenfor Norden som den gamle ordningen fra 1. januar 1970 fordret, og flere fikk avslag på sine søknader fordi deres jobbtilbud var «gått til utlendinger som befant seg i Norge, og som kunne begynne å arbeide straks».
Pakistanere og andre fremmedarbeiderne ble også utsatt for «eksepsjonell» politikontroll, noe som skapte uforutsigbarhet og maktesløshet. I tillegg risikerte de å bli utvist hvis de ble arbeidsledige fordi deres oppholdstillatelse var avhengig av å ha arbeid/arbeidstillatelse. Og derfor stod for eksempel retten til arbeid og videre opphold i Norge i «konflikt med retten til sosial trygghet».
Per august 1973 arbeidet om lag «to tredjedeler» av de pakistanske arbeidsinnvandrerne i yrkesgruppen «gruve, industri, bygg, anlegg» og «en tredjedel i tjenesteytende yrker», og de utgjorde «7 prosent av alle utenlandske arbeidstakere» og «hele 25 prosent av fremmedarbeiderne». Den høye konsentrasjonen av utenlandske arbeidere i enkelte bransjer gjorde, ifølge Korbøl, utenlandsk arbeidskraft «høyst sannsynlig en nødvendig del av norsk økonomi».
Senere tid Etter innvandringsstoppen i 1975 har pakistanere kommet til Norge primært gjennom familiegjenforening og familieetablering. Siden 2000 er pakistansk innvandring via familiegjenforening/familieetablering med innvandrere i Norge og norskfødte etterkommere blitt mindre vanlig.
Demografi Arbeidsliv Ifølge Statistisk sentralbyrå var 69,6 % av innvandrede menn fra Pakistan mellom 20 og 66 år i arbeid i 2017 (fjerde kvartal), mens tilsvarende tall for hele befolkningen var 77,2 %, og for innvandrerbefolkningen som helhet 68,6 %. Innvandrede menn fra Sverige hadde høyest sysselsetting, på 82,7 %, mens innvandrede menn fra Syria hadde lavest, på 25,5 %.