Darjeeling Himalayan Railway (DHR) er en jernbanestrekning i delstaten Vest-Bengal i India. Linjen er smalsporet - 610 mm (eller 2 fot) og er 86 km lang. Linjen går fra Jalpaiguri (opprinnelig Siliguri) i lavlandet til Darjeeling som ligger over 2 000 moh. Banen ble bygd av britene mellom 1879 og 1881, og regnes som et fremragende eksempel på tidlige fjelljernbaner. Jernbanelinjen var privateid frem til oktober 1948 da driften og eierskapet ble overtatt av regjeringen til det nylig selvstendige India. Godstrafikken ble avviklet i 1993, og pr. 2022 er alle regulære togavganger passasjertog. Togsettets beskjedne størrelse har gitt det kallenavnet «Toy Train» («Leketoget»), og jernbanen har både diesel- og damplokomotiver i regulær trafikk. Darjeeling Himalayan Railway ble ført opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999 UNESCO World Heritage List: Mountain Railways of India Besøkt 13. mai 2022, og turister er en viktig målgruppe. Jernbanen som ble åpnet i 1881, drives i dag (2022) av det statlige foretaket Indian Railways. Linjen har en høydeforskjell på 2 111 meter fra 146 moh ved New Jalpaiguri junction til 2 257 moh ved Ghum. Under monsunen er det ikke uvanlig at vannmasser påfører jernbanelinjen skader slik at deler av strekningen må stenges. Området jernbanen ligger i er også utsatt for jordskjelv. Selskapets hovedkvarter lå først i Darjeeling, men har siden 1915 ligget i Kurseong.
Historie miniatyr|Sikksakk-spor omkring 1880 miniatyr|Spiral (loop) nr. 4 "Agony Point" i 1880 miniatyr|Tog møter oksekjerrer på 1930-tallet I 1828 ble Darjeeling etablert som bosetning, og i 1835 ble området utskilt fra kongedømmet Sikkim. Britene anla et sanatorium her for å pleie personell fra East India Company. Omkring 1857 begynte britene å etablere te-plantasjer i åssidene. I 1861 ble det besluttet å bygge en ny og bedre vei fra Siliguri til Darjeeling - en vei som var farbar for okse- og hestekjerrer slik at varer til/fra Darjeeling kunne transporteres mer effektivt (veien heter Hill Cart Road og er fortsatt i bruk). På begynnelsen av 1870-tallet hadde Darjeeling etablert seg som et populært reisemål og kursted blant de britiske koloniherrene i blant annet Kolkata. Darjeeling ligger på litt over 2 000 moh og den svale fjelluften var en kjærkommen avveksling til den varme, fuktige luften nede i lavlandet - særlig om sommeren.
Bakgrunn Reisen fra Kolkata til Darjeeling kunne ta opp til 2 uker, siden mye av strekningen måtte tilbakelegges i oksekjerrer. I 1878 hadde det statseide selskapet Northern Bengal Railways (NBR) åpnet en metersporet jernbanelinje frem til Siliguri, men derfra og opp måtte fortsatt okse- eller heste-kjerrer benyttes. Også varetransporten opp og ned fra Darjeeling var tidkrevende og kostbar. Dette til tross, hverken NBR eller det privateide Eastern Bengal Railways (EBR) hadde noen tro på at en jernbane fra Siliguri og opp de bratte fjellsidene til Darjeeling ville kunne bli en lønnsom investering. De var derfor ikke interessert i å gi seg i kast med et slikt prosjekt.
Fra idé til realitet I 1878 besøkte Franklin Prestage Darjeeling. Han var agent for Eastern Bengal Railways, og så straks behovet for en jernbanelinje som effektivt kunne forbinde Darjeeling med Siliguri - og dermed resten av India. Den eksisterende kjerreveien greide ikke å ta unna den økende trafikkmengden, noe en jernbane ville kunne gjøre. Transportkostnadene ville reduseres betydelig - både på varer som ble fraktet opp fra lavlandet, og på teblader fra Darjeelings mange plantasjer som skulle ned i lavlandet for å eksporteres. Prisen på ris var for eksempel mer enn dobbelt så høy i Darjeeling som i Siliguri. Prestage var overbevist om at linjen ville bli lønnsom, men regjeringen ville ikke være garantister for jernbaneprosjektet. Prestage - med støtte fra Vest-Bengals guvernør Sir Ashley Eden - leverte derfor inn en søknad om å få bygge og drive en privat jernbanelinje fra Siliguri til Darjeeling. Året etter, i april 1879 fikk Prestage tillatelse av regjeringen til å opprette selskapet Darjeeling Steam Tramway Company for å bygge jernbanelinjen.
Byggingen av linjen Sporet skulle for det meste bruke samme trasé som den eksisterende kjerreveien Hill Cart Road, og prosjektet ble i all hovedsak finansiert av investorer i India. Oppdraget med å lede byggingen av banen ble tildelt selskapet Gillanders Arbuthnot & Company.
Byggearbeidene som ble ledet av Herbert Rumsey startet i 1879, og i mars 1880 ble den 31 kilometer lange strekningen Siliguri - Tindharia åpnet. Storbritannias representant i India, Viceroy Lord Lytton var passasjer i åpningstoget til Tindharia. 23. august 1880 var de neste 23 kilometrene opp til Kurseong ferdig. I februar 1881 ble ytterligere 15 kilometer åpnet da Sonada fikk jernbaneforbindelse. I april 1881 nådde jernbanelinjen det høyeste punktet ved Ghum, og 4. juli 1881 var linjen fullført frem til Darjeeling. Byggekostnadene beløp seg til 1 750 000 rupier. Selskapet skiftet i september 1881 navn til Darjeeling Himalayan Railway Company.DHR/Indian Railways Portal: History of Darjeeling Himalayan Railway Besøkt 13. mai 2022
Det viste seg at lokomotivene strevde med å forsere stigningene og de krappe kurvene på linjen, og i 1882 - 1883 ble de bratteste partiene ombygd med sikksakk-spor og sløyfer (loop). Dette var nødvendig for at det skulle være mulig å sette inn kraftigere og tyngre lokomotiver på banen.
1881 - 1948 I perioden 1881 til 1948 var DHR et selvstendig privat selskap. I 1914 og 1915 ble linjenettet utvidet med to sidebaner som grenet av nær Siliguri. Den ene (åpnet i 1914) var 112 km lang og gikk sørvestover til Kishanganj. Den andre (åpnet i 1915) var 47 km lang og gikk østover mot Kalimpong. Den sistnevnte fulgte dalføret skapt av elven Teesta, og ble kalt Teesta Valley Extension. Linjen til Kishanganj ble nedlagt etter nasjonaliseringen av DHR i 1948, og store deler av traséen ble brukt til en ny metersporet linje. Teesta Valley Extension ble nedlagt i 1950 etter at flere jordskred påførte linjen omfattende skader.
I 1905 fraktet banen 29 000 passasjerer og 31 570 tonn gods. Aksjonærene fikk utbetalt utbytte på 11-14%. I 1909 og 1910 fraktet banen 174 000 passasjerer og 47 000 tonn gods årlig. De første vognene med boggier ble også introdusert i disse årene. De erstattet de gamle enkle vognene med 4 hjul. I 1919 ble Batasia loop ved Ghum tatt i bruk, og gjorde stigningen opp fra Darjeeling noe mindre bratt. I 1920 fraktet DHR 282 000 passasjerer og 61 704 tonn med gods. Disse tallene inkluderer trafikken på de to sidebanene. I 1930 ble 258 000 passasjerer og 80 000 tonn gods fraktet - på tross av stadig sterkere konkurranse fra veitrafikken. Inntektene fra både passasjer- og godstrafikken hadde imidlertid begynt å falle.
I 1934 ble området rammet av jordskjelv, og både byen Darjeeling og jernbanen fikk omfattende skader. Jernbane ble imidlertid raskt reparert, og bidro med gjenoppbyggingen i Darjeeling ved å frakte byggematerialer og utstyr. Under andre verdenskrig spilte jernbanen en viktig rolle da den fraktet soldater og forsyninger til de mange militærforlegningene rundt Ghum og Darjeeling. I 1944 hadde selskapet 39 operative damplokomotiver og over 2000 ansatte hvorav 400 var ansatt på jernbanens verksteder i Tindharia.
I perioden 1881 til 1948 ble mange av DHRs administrative oppgaver utført av firmaet som sto for byggingen av banen - Gillanders Arbuthnot & Company i Kolkata. Dette omfattet oppgaver omkring det finansielle, juridiske saker samt innkjøpsfunksjoner.
Nasjonalisering miniatyr|Elysia Place i Kurseong var DHRs direktørbolig frem til 1948. Siden 2007 har bygningen huset DHRs hovedkvarter. Etter Indias selvstendighet i 1947 lå det i kortene at privateide jernbaneselskaper ville bli nasjonalisert. 20. oktober 1948 ble DHR formelt kjøpt opp av den indiske staten. De britiske ansatte fikk tilbud om å fortsette i jobben, men med mye lavere lønn. Ingen av dem aksepterte tilbudet. Banen ble innlemmet i Indian Government Railways og underlagt Assam Railways organization. Fargeskjemaet brukt på rullende materiell ble samtidig endret fra grønt med røde linjer til dagens blått med hvite linjer. I 1952 ble DHR organisert under North Eastern Railway Zone, og 15. januar 1958 ble DHR overført til en av Indian Railways 17 soner: Northeast Frontier Railway (NFR) avdeling Katihar.
I 1962 åpnet linjen fra Siliguri til New Jalpaiguri junction for å ha tilknytning til bredspornettet. I 18 måneder i 1988 og 1989 var linjen til Darjeeling stengt på grunn av uroligheter og opptøyer i forbindelse med aktivitetene til separatist-bevegelsen som krever at Gorkhaland utskilles fra vest-Bengal og blir egen delstat. Jernbanen tapte i konkurransen med lastebiler, og i 1993 gikk det siste godstoget. I 2010 ble en kilometer av linjen (og veien) ødelagt av et stort jordskred nær Pagla Jhora like nedenfor Kurseong. Den ødelagte strekningen var ikke operativ igjen før i 2015 Darjeeling Himalayan Railway Society: Paglajhora Landslip (rapport av Peter Jordan 11. januar 2012) Besøkt 13. mai 2022. I 2011 ødela et annet jordskred linjen ved Tindharia, og med linjen ødelagt på to steder, var togtilbudert (frem til gjenåpningen i 2015) redusert til delstrekningene Siliguri - Tindharia og Kurseong - Darjeeling.
I juni 2017 ble banen på nytt stengt i kjølvannet av opptøyer og uroligheter etter separatist-demonstrasjoner. Stasjonsbygningene i Sonada og Gaybari ble satt i brann av demonstrantene i juli. Også Elysia-bygningen i Kurseong (som huser DHRs hovedkvarter) ble forsøkt påtent.The Times of India: Unesco concerned as 3 Darjeeling Toy train stations damaged in GJM protests (25. juli 2017) Besøkt 13. mai 2022
Verdensarvlisten miniatyr|Plakett med kart over Darjeeling stasjon 29. juni 1998 leverte Indias jernbanemuseum (National Rail Museum) inn nominasjonen av Darejeeling Himalayan Railway som kandidat til UNESCOs verdensarvliste. Verdensarvkomitéen vedtok å føre opp DHR på verdensarvlisten 2. desember 1999. Senere er 2 andre fjelljernbaner i India ført opp på verdensarvlisten sammen med DHR, og de er alle kvalifisert gjennom å oppfylle UNESCOs kriterier II og IV. Status som verdensarvsted innebærer at India forplikter seg til å bevare hele DHR - både infrastruktur og rullende materiell samt opprette en buffersone rundt sporet og stasjonene. Videre må Indias myndigheter utarbeide og legge frem en plan for administrering og bevaring av DHR hvert femte år. En av forutsetningene er også at damplokomotivene modifiseres minst mulig, og at de fortsatt skal være i drift på banen UNESCO: Decision : CONF 209 VIII.C.1 - Darjeeling Himalayan Railway (id Nr. 944) Besøkt 13. mai 2022. DHRs verdensarvstatus innebærer ikke finansiell støtte fra UNESCO, selv om det finnes et verdensarvfond det kan søkes om støtte fra.
I UNESCOs vedtak fra 1999 heter det:
Infrastruktur miniatyr|Perrongene på Darjeeling stasjon Lokomotivverkstedene har siden 1915 ligget i Tindharia, mens vognverkstedet og lagringsspor for vogner har vært flyttet litt rundt fra Siliguri til New Jalpaiguri junction før det til slutt endte opp i Siliguri junction. De 13 stasjonene er bemannet, og siden linjen ikke har noe signalsystem, er telefonisk kontakt mellom stasjonsmestrene viktig for togsikkerheten. Telefonsystemet er imidlertid gammelt og upålitelig og er i tillegg avhengig av strømforsyning fra det (tidvis ustabile) lokale strømnettet.
Stasjonene miniatyr|Sukna stasjon miniatyr|Sporveksel i et sikksakk-spor Indian Railways' stasjonskoder i parentes.Indian Railways Fan Club: Station Codes Besøkt 25. august 2017