Marcus Fabius Quintilianus (født ca. 35, død ca. 96) var en romersk retoriker fra Hispania. Han bli vanligvis referert til som kun Quintilianus, i engelske sammenhenger som Quintilian. Han ble mye lest i retorikkskoler i middelalderen og henvist til i skrifter under renessansen. Han er mest kjent for sitt verk Institutio Oratoria. Erasmus av Rotterdam og Philipp Melanchthon leste ham, og Martin Luther sa om Quintilianus at «han er den eneste som gir unge menn, ja voksne menn, en fullgod vandel».«Bondage of the Will by Martin Luther», Modern Puritans
Liv og virke thumb|left|Forsatsen til en utgave fra 1720 av Institutio Oratoria som viser Quintilianus som lærer i retorikk. Quintilianus ble født en gang rundt år 35 e.Kr. i Calagurris (dagens Calahorra,Calahorra La Rioja) i Spania. Hans far, en velutdannet mann, sendte ham til Roma for å studere retorikk tidlig under keiser Neros styre. I Roma inngikk han vennskap med den eldre, galliske retorikeren og advokaten Domitius Afer, som ifølge Hieronymus døde i 60,<ref>«Domitius Afer», Theodora]</ref> og så i ham både forbilde og mentor ved å høre ham tale og fremme saker i retten. Afer har vært karakterisert som en mer streng, klassisk taler i Ciceros ånd enn det som var vanlig i Seneca den yngres tid, og må ha vekket Quintilianus’ interesse for Ciceros idealer.
Etter Afers død dro Quintilianus tilbake til Spania, muligens for å virke som jurist i sin egen provins. I år 63 dro han imidlertid tilbake til Roma som en del av følget til den senere keiseren Galba, Neros kortvarige etterfølger. Han ser ikke ut til å ha fungert som en rådgiver for keiseren, noe som sannsynligvis var et hell, idet Galba ble drept i år 69.
I det kaotiske firekeiser-året, da også Galba ble drept, åpnet Quintilianus en offentlig retorikkskole. Blant studentene var Plinius den yngre og kanskje også Tacitus. Keiser Vespasian gjorde ham til konsul. Keiseren var «generelt ikke /.../ interessert i kunstartene, men... i utdannelse som et virkemiddel for å skape en intelligent og ansvarlig herskerklasse».Kennedy, 19 Denne bedringen av privatøkonomien tillot Quintilianus å bruke mer tid på undervisning. I tillegg opptrådte han som advokat på vegne av betalende klienter.
Om hans personlige liv er lite kjent. I sin Institutio Oratoria nevner han en hustru som døde ung, og to sønner. Som pedagog var han langt forut for sin tid. Quintilian gikk inn for å avskaffe korporlig avstraffelsen i skolene. I Institutio Oratoria skriver han: «De som får pryl, utsettes for mye smerte og frykt som de ikke kan snakke om, og skammer seg over. Den skamfølelsen nedbryter selfølelsen deres, gjør dem motløse og driver dem til å flykte fra selve dagslyset og føle avsky for det.»Vibeke Roggen m.fl.: Antikkens kultur (s. 99), forlaget Aschehoug, Oslo 2010,
I Institutio Oratoria skriver han, som en av svært få romerske forfattere, om barneoppdragelse. Som de fleste av datidens foreldre opplevde han å miste et barn, i hans tilfelle en fem år gammel sønn: «Men det som gjorde skjebnens slag særlig grusomt for meg å bære, var at han særlig hadde knyttet seg til meg, og foretrakk meg fremfor sine ammer og sin bestemor som oppdro ham.» Her fremgår det hvor uvanlig et nært forhold mellom far og en liten sønn var blant romerne. Guttens mor nevnes ikke blant dem som var rundt ham til daglig.Peter Ørsted: Romerne – dagligliv i det romerske imperium (s. 228-9), forlaget Gyldendal, København 1991,
Quintilianus trakk seg tilbake fra undervisningen og advokatyrket i år 88 under keiser Domitians styre. Dette kan ha skyldtes at hans arbeid hadde sikret ham økonomisk trygghet og et ønske om å nyte sine siste år. Han hadde også overlevd flere keisere; årene under Vespasian og Titus var relativt fredfylte, men Domitian var beryktet som vanskelig selv i gode tider. Domitians tiltakende grusomhet og forfølgelsesvanvidd kan fått retorikeren til trekke seg tilbake. Keiseren kan ikke ha blitt fornærmet, for i år 90 ble Quintilianus utnevnt til lærer for keiserens to grandnevøer og arvinger - neppe en tillitserklæring i seg selv, for «på den tiden da han gjorde ferdig Institutio Oratoria, var de to unge mennene som begge var mulige rivaler til en vaklende trone, forsvunnet i landflyktighet».Murphy, xx Foruten noe undervisning tilbrakte Quintilianus sin tid som pensjonist med å skrive sin Institutio Oratoria. Nøyaktig dødsdato er ikke kjent, men det antas at han døde en gang rundt år 100. Det ser ikke ut til at han overlevde Domitian, som fikk bekreftet sitt forfølgelsesvanvidd i år 96 da han ble myrdet.
Verk Det eneste overleverte verk av Quintilianus er hans lærebok i retorikk i tolv bind kalt Institutio Oratoria. Verket handler ikke bare om retorikkens teori og praksis, men også om den grunnleggende utdannelsen og utviklingen av taleren selv. En tidligere tekst, De Causis Corruptæ Eloquentiæ (Om årsakene til veltalenhetens forfall) har gått tapt, men antas å ha vært en forberedende behandling av det samme fagstoffet som han senere utvidet til sin Institutio Oratoria.Kennedy, 24
I tillegg er det to serier av deklamasjoner, Declamationes Majores og Declamationes Minores, som begge har blitt tilskrevet Quintilianus. Det er dog en del debatt om han virkelig har forfattetet disse tekstene. «Noen moderne forskere mener at deklamasjonene som var i omløp i hans navn representerte forelesningsnotater av en forsker som enten brukte Quintilianus’ system eller faktisk var undervist av ham».Murphy, xvii-xviii
Institutio Oratoria Innledning thumb|Byste, treutskjæring, i Ulmkatedralen i Tyskland som forestiller Quintilianus. Som nevnt ovenfor skrev Quintilianus boken under de siste årene av styret til keiser Domitian. I tradisjonen til flere romerske keisere som Nero og Caligula ble Domitians regime strengere med tiden. «Et aktivt sikkerhetspoliti spionerte på den romerske befolkningen, og selv senatorer ble oppmuntret på ulikt vis til å angi hverandre, selv den minste mistanke om mangel på respekt for keiseren ble en statsforbrytelse».xx Sosial og politisk korrupsjon var utbredt. Med utsøkt ironi utpekte den utsvevende Domitian seg selv som censor perpetuus, og gjorde seg selv ansvarlig for den offentlige moral.xx
Sett på denne bakgrunnen var det svært vanskelig å finne talere i Ciceros tradisjon, hvis' «berømmelse som taler er avledet fra hans offentlige anklagelser av statens fiender».xix En slik posisjon var rett og slett for farlig å innta under herredømmet til keiserne etter Augustus. Derfor hadde retorikerens rolle endret seg siden Ciceros dager. På denne tiden var de mer opptatt av å tale klienters lovsaker enn å vareta en politisk rolle. I sin tid forsøkte Quintilianus å overføre noe av idealismen fra tidligere tid. «Politisk talekunst var død, og alle i Roma visste at den var død, men Quintilianus valgte bevisst talekunsten fra en tidligere generasjon som sitt undervisningsideal».Gwynn, 188
Quintilianus om retorikk På Quintilianus’ tid besto retorikk hovedsakelig av tre aspekter: det retoriske, det oppdragende, og det praktiske. Institutio Oratoria gjør ikke krav på originalitet; Quintilianus støttet seg på en rekke kilder da han satte sammen sitt verk. Denne eklektisismen forhindret ham også fra å fremme en bestemt skole av tanker om emnet, skjønt Cicero står opp som en søyle blant kildene. Quintilianus avviste også enhver for form for enkle regler; han øyensynlig følte at studiet og dyktiggjøre seg i retorikk ikke kunne bli redusert. Det kan forklare lengden av verket, hele tolv bøker.
Fra midten av det første århundret til Quintilianus’ tid hadde det vært en blomstring av romersk retorikk. Men ved Quintilianus’ tid var den samtidige retoriske moten det som har blitt karakterisert som «latinens sølvalder», en stil som favoriserte utsmykket og pyntet tale framfor klarhet og presisjon. Institutio Oratoria kan på mange måter bli lest som en reaksjon mot denne trenden. Det forfekter en tilbakevending til et enklere og klarere språk. Verket kan også reflektere påvirkningen fra den tidligere keiseren Vespasian som var «en mann av plebeiisk bakgrunn... en jordnær og folkelig realist».Murray, 431 Vespasian mislikte overdrivelser, og hans økonomiske støtte til Quintilianus kan ha påvirket dennes syn på språk. Cicero er den rollemodellen som Quintilianus benytter som fanebærer for denne formen. I løpet av det foregående århundret hadde Ciceros konsise stil vært standard. Dette angår hans diskusjon om kunsten og naturen og Quintilianus foretrekker åpenbart det naturlige, spesielt i språket, og misliker den vidtgående og ornamentale stilen til sine samtidige. Avveket fra naturlig språk og tankenes naturlige orden for å forfølge en overpyntet stil skapte en forvirring hos både taleren som hans tilhørere. «Selv vanskelige spørsmål kan ble behandlet av en taler av middels dyktighet om han begrenser seg til følge naturen som sin leder og gir all sin oppmerksomhet til en pralende stil»Gwynn, 78Institutio Oratoria er en omfattende lærebok om retorikkens tekniske aspekter. Fra kapittel 11 i Bok II og til slutten av Bok XI dekker Quintilianus slike emner som naturlig orden, forholdet mellom natur og kunst, oppfinnelser, bevis, følelse, og språk. Kanskje det mest innflytelsesrike blant de ideer som blir diskutert er hans undersøkelser av trope (billeduttrykk) og figurer som står i Bok 8 og 9. «En trope involverer utskifting av et ord for et annet, en figur følger ikke nødvendigvis en endring i enten orden eller meningen av et ord».Leitch, 156 Et eksempel på en trope kan være en metafor, endringen av et ords mening. En figur, på den annen side, gir ordene et nytt aspekt eller en større følelsesmessig verdi. Figurer er delt i tankefigurer, som kan få bevis virke mer kraftfulle, forsterke følelser, eller gi en eleganse eller en dekorasjon, og diksjonsfigurer, som er videre delt inn i undergrupper som grammatikalske hvor ordets form skaper figuren, og den retoriske hvor ordets posisjon er den viktigste faktor.
En større del av verker handler naturlig nok om retorikkens tekniske aspekter og sammen med Aristoteles’ Retorikken (Ars Rhetorica) og Ciceros verker er Institutio Oratoria antikkens største og mest betydningsfulle verker om retorikken. Quintilianus organiserer talekunsten inn i fem kanoner: inventio (argumentenes oppdagelse), dispositio (argumentenes rekkefølge), elocutio (uttrykk eller stil), memoria (memorere eller lære utenat), og pronuntiatio (avlevering, holde talen). For hver kanon, spesielt de første tre, gir han en grundig redegjørelse for alle elementene som må mestres og overveies i utviklingen og avleveringen av argumenter. Den gjennomgripende presentasjonen reflekterer hans lange erfaring som taler og som lærer, og på mange måter kan verket bli sett på som kulminasjonen av gresk og romersk retorisk teori.
Gjennom disse og andre diskusjoner forblir Quintilianus opptatt av de praktiske, anvendelige aspekter framfor de teoretiske. Ulik mange morderne teoretikere ser han ikke det figurative språket som en trussel til den lingvistiske referansens stabilitet.Leitch, 156 Referensebruken av et ord var alltid den primære meningen, og bruket av figurativt språk var kun et tillegg til det, og ikke en erstatning for det.
Quintilianus om utdannelse thumb|Statue av Quintilianus i hans fødeby Calahorra, La Rioja, Spania «Mitt mål er å utdanne den perfekte taler» (Quintilianus, 1. Forord 9). Bok I av Institutio Oratoria har en omfattende diskusjon om den passende metoden for å trene en taler, praktisk talt fra fødselen. Dette fokuset på tidlig og omfattende utdannelse var på mange måter en refleksjon av Quintilianus’ egen karriere og liv. Hans verk var en milepæl i romerrikets pedagogikk. Det var en toppunkt i en lang utvikling og hadde ingen etterfølger. Ingen annen lærer hadde Quintilianus’ autoritet.