Egon Schiele (1890–1918) var en østerriksk maler, som i ettertid blir regnet blant de store figurative malerne på det tidlige 1900-tallet. Blant verkene finnes en stor andel intense selvportretter. Hans figurer er vanligvis vridde og skjeve, noe som gjør ham til en representant for ekspresjonismen. Hans intense og korte liv og malestil gjorde ham også til et ikon blant tidens bohemer.
Bakgrunn Schiele ble født i Tulln an der Donau, en liten by omtrent 40 km nordvest for Wien, hvor faren var stasjonsmester. Byen spilte en viktig rolle i datidens Østerrike-Ungarn som trafikknutepunkt til og fra Böhmen. Jernbanen ble ansett som framtidens kommunikasjonsmiddel, særlig for varetransporten, og var et symbol på industrialiseringen. Schieles oppvekst var preget av farens tiltagende galskap og tidlige død; han døde av syfilis da Schiele var 15 år. Dette kan ha medvirket til det alvorlige og litt dystre preget i Schieles strek og fargebruk i årene fra ca. 1909 til 1915. thumb|left|Der Schmiedehof (Smedgården) i Klosterneuburg. 1905 Faren Adolf mistet stillingen ved jernbanen allerede i 1902 på grunn av «mentale forstyrrelser». Familien hadde da bodd i Krems siden 1901, og flyttet i 1904 til Klosterneuburg, halvveis mellom Wien og Tulln. Her gikk Schiele på en skole drevet av Stift Klosterneuburg, hvor hans tegnelærer Ludwig Strauch støttet og oppmuntret hans kunstneriske talent. Fra Klosterneuburg foreligger det en rekke skisser av byens arkitektur, samt oversiktsbilder over byen malt som akvareller. Måten Schiele håndterte denne teknikken på viste hans talent.
Moren Marie Soukoup kom fra Krumau i Böhmen, dengang en del av Østerrike-Ungarn, og tilhørte en velstående jernbanefamilie. Schieles fadder og onkel, Leopold Czihaczek, en relativt velstående jernbaneingeniør, ble etter farens død Schieles formynder. Czihaczek var også en kunstelsker, men ble noe skuffet over guttens manglende interesse for videre skolegang. Imidlertid viste han etter hvert forståelse for Schieles ønske om å forfølge sitt kunstnertalent, som ble tydelig i svært ung alder. Allerede i sjuårsalderen kunne han sitte hele dagen og gjøre nøyaktige, presise nedtegnelser av tog og lokomotiver på den travle jernbanestasjonen hvor de bodde. Allerede i denne alderen viste Schiele blant annet en sikker forståelse av hvordan skyggelegging skapte romfølelse. Czihaczek understøttet derfor Schiele under hele hans kunstutdanning og i den første tiden mens han etablerte seg som kunstner.
Utdanning thumb|Fra Klosterneuburg, 1907. Olje og blyant på kartong thumb|left|Segelschiffe in wellenbewegtem Wasser (Der Hafen von Triest) (Seilskip i vann beveget av bølgene (fra havnen i Trieste) 1907 Schiele begynte i 1906 på kunsthåndverkskole i Wien, men allerede samme år besto han opptaksprøven til kunstakademiet i Wien, Akademie der bildenden Künste Wien og begynte der, 16 år gammel. Han studerte tegning og maling, men reagerte på skolens svært konservative pedagogiske tenkning som ikke hadde forandret seg de siste 200 år. Det ble lagt vekt på teknisk perfeksjon og dyktighet, og ble gitt lite rom for individualitet og originalitet. I den klassiske kunstteorien ble det lagt vekt på studier av anatomisk tegning og aktstudier. (Skolens dokumenter viser for øvrig at Adolf Hitler ble avvist fra opptak i 1907. Dette har ført til en misforståelse om at Hitler og Schiele kjente hverandre.)
Da han vel var begynt på akademiet fikk Schiele kontakt med Gustav Klimt, som var en veletablert kunstner på dette tidspunktet og den ledende representanten for art noveau i Wien. Klimt fungerte som mentor og mesen for flere lovende unge kunstnere. Han var interessert i Schiele som et nytt talent, byttet tegninger med ham, skaffet ham modeller og introduserte ham for potensielle kunder. Schiele ble også med i Wiener Werkstätte, som var et kunst- og brukskunst-arbeidsfellesskap knyttet til kunstnergruppen Wiener Sezession, som ble dannet for å vise verker som impresjonistene ikke fikk stille ut hos de etablerte visningsstedene. Gjennom Wiener Werkstätte hadde Schiele på denne tiden noen inntekter gjennom design av postkort og herreklær. Særlig postkortene er sterkt influert av Klimt og viser hvilken innflytelse Klimt hadde på Schiele i denne perioden.
Det later ikke til at tiden ved kunstakademiet bidro nevneverdig til Schieles utvikling, og han sluttet der allerede i 1909, midt i den perioden hvor elevene kopierte antikkens skulpturer og klassiske kunstverk. Siden han sluttet før de fikk undervisning i tradisjonelle teknikker, fortsatte han studiene på egen hånd, og eksperimenterte med forskjellige teknikker. Schiele malte på denne tiden i klare, lyse farger og arbeidet som impresjonistene ute i naturen. Han eksperimenterte videre med deres teknikker, noe han ikke ville ha fått anledning til ved akademiet.
Debut og tidlig utvikling thumb|Fra Klosterneuburg, 1907 thumb|Sittende mannsakt, 1910 thumb|Schwarzhaariges Mädchen mit hoch- geschlagenem Rock (Svarthåret jente med oppslått skjørt), 1911.Schiele var svært fascinert av ganske unge jenter. Modellene hentet han som oftest i Wiens fattigstrøk, hvor han hadde studio Klimt inviterte Schiele til å stille ut fire malerier på kunstutstillingen i Wien (Wiener Kunstschau) i 1909. Der kom han i godt selskap, da det også var bilder av blant andre Edvard Munch, Jan Toorop, Henri Matisse, Pierre Bonnard, Oskar Kokoschka, Paul Gauguin og Vincent van Gogh.
Frigjøringen fra akademidisiplinen besto for Schieles vedkommende i at de menneskelige formene ble vridd, og mange av verkene utforsket det erotiske. Det lå ikke i tidsånden at slikt var akseptabelt, noe den samtidige Wien-legen Sigmund Freud utforsket på sin måte. Schiele var sterkt fascinert av den nakne kroppen og menneskets seksualitet.
I 1909 var han ferdig på akademiet og dannet raskt sin egen Neukunstgruppe (nykunstgruppe) sammen med andre studenter som syntes den klassiske disiplinen på akademiet var for stram.
Onkelen, som fortsatt hadde støttet Schiele økonomisk, var ikke særlig begeistret for hans kunstneriske utvikling, og trakk i 1910 tilbake ytterligere økonomisk støtte. For Schiele innebar dette at han utelukkende måtte leve av sin egen kunst.
Schieles strek og fargebruk På samme tid frigjorde Schiele seg også fra Klimts kunstneriske innflytelse, selv om de bevarte vennskapet. Klimt skal flere ganger ha gitt uttrykk for at den 28 år yngre vennen og kollegaen var en langt dyktigere billedkunstner enn ham selv. Schiele utviklet i denne perioden en tydeligere individuell stil, med en kantete strek. I tillegg distanserte han seg fra art nouveau-stilens forfinede erotiske beskrivelser ved å ta for seg erotikk som en mer impulsstyrt menneskelig handling.
Schiele hadde en tynn og presis strek, som i hans tegninger av menneskekroppen gav den en hard, skarp linje, hvor også de runde, myke delene ble kantete, noe som ga et avmagret inntrykk. Kroppene er hovedsakelig tegnet i omriss, bortsett fra ansiktene som har en portrettmessig individualitet. De kroppsdelene som er forbundet med seksualitet er tydeligere tegnet. Han kunne fargelegge deler av tegningene, men fargeleggingen overlappet ikke streken. Han lot ofte være å fullføre streken, og utelot områder som betrakteren må fylle selv.
I selvportrettet Sittende mannsakt fra 1910 er kroppen forlenget og er uten føtter. Den avmagrede kroppen gjør at muskulaturen trer unaturlig tydelig fram. Den uttørkede kroppen får imidlertid en indre glød ved at øyne, brystvorter, navle og kjønnsorgan er fargelagt rødt.
For Schiele er det streken som angir omrisset, ikke fargebruken. Særlig i årene 1910–1915 har han dystre, mørke farger; særlig brunt, sort og grønt, med enkelte små områder med lysere farger. Men utover i årene under første verdenskrig ble fargebruken lysere, og han fortsatte eksperimentering med forskjellige virkninger av fargebruken.
Schieles motiver thumb|left|Mädchen, 1911. Eksempel på Schieles barneportretter Schiele har et ganske bredt motivvalg, både naturlandskap, bylandskap, trær og blomster, og ikke minst mennesker.
Hans landskapsbilder kan deles inn i to faser: I perioden etter at han sluttet ved kunstakademiet i 1909, og under hans eksperimentering under påvirkning fra impresjonismen, malte han en rekke landskapsbilder hvor han i likhet med impresjonistene prøver å fange det skiftende lyset og fargene i landskapet. I de senere landskapsbilder, særlig fra 1916 hvor han behandler landskapet tredimensjonalt, er det stemninger og forfall og død som videreformidles, både gjennom fargebruk og strek. Dette er relatert til mennesker og individets forgjengelighet. Han viste ikke uberørt natur, men natur preget av mennesker. Årstidene er som oftest høst og vinter, og han viser nakne grener og visnende blomster, og indikerer slik død og forfall.
Død og forfall preger også Død by-serien, med bymotiver fra Krumau og Neulengbach (se nedenfor).
Schiele hadde også en rekke religiøs-symbolske og allegoriske figurative bilder, særlig i årene 1911–1915. I denne perioden anså han også selv dette for å være hans hovedmotiv, og han la mye energi ned i beskrivelsene av disse motivene, som gjerne var historiske. Selv om motivvalgene er mer tradisjonelle, som Oppstandelse, Eremitter i bønn, Gravid kvinne og døden, er uttrykksmidlene nye og særpregede. De to eremittene har for øvrig Schieles og Klimts ansikter.
Hans bilder av mennesker inkluderer både portretter, herunder en rekke selvportretter, barneportretter, akt - også som selvportrett, og erotikk.
Skildringer av særlig unge jenter er et mye brukt motiv hos ham. Jentene er tidlig i puberteten og som oftest avbildet nakne, eller bare delvis påkledd. I noen bilder synes jentene også å være seksuelt aktive, på en tegning er det en ung jente som masturberer. Det som kan skille disse bildene fra vanlig pornografi er fremstillingen av personen og mennesket i modellen, de magre, usunne kroppene, de forvirrede øyene som stirrer rett på betrakteren og de voksnes seksualiserte verden, samt usikkerheten på egen identitet som bildene formidler.
Erotikk er et sentralt motiv hos Schiele, hvor han beveger seg langt utenfor det vanlige formatet for akttegninger. Schiele ønsket å bryte seksuelle tabuer og beskriver seksuell aktivitet svært direkte. I en tid hvor masturbasjon ble ansett som skadelig, og derfor ble bekjempet, er hans avbilding av dette svært provoserende, ikke minst selvportrettene med slik aktivitet.
Schiele kan ha hatt økonomiske interesser av å lage denne typen direkte erotisk kunst, da det var et visst marked for dette i habsburgernes Wien, hvor offentlig visning av erotisk kunst var forbudt; og disse bildene ville ha blitt oppfattet som obskøne og støtende mot den offentlige moral. Schiele gikk langt utover hva hans samtid aksepterte som erotiske skildringer. Hans utvikling som erotisk kunstner løp forøvrig parallelt i tid med utvikling av teorier om forbuden seksualitet hos et bysbarn, nemlig Sigmund Freud som anga samtidens syn på erotikk som hovedårsak til mange av de nevrosene og mentale lidelsene han etterhvert behandlet.
Neukunstgruppe thumb|Arthur Rössler, 1910. Rössler (1877–1955) var kunstskribent og gallerieier, og støttet Schiele gjennom innkjøp og omtale. Legg merke til hendene, kroppsstillingen og bakgrunnen Som en konkurrent til Klimts Kunstschau var Schiele aktiv sammen med andre likesinnede kunstnere i å organisere utstillinger. Neukunstgruppe arrangerte med Schiele i spissen en utstilling i Salon Pisko i Wien som ble en stor publikumssuksess, og dette gjorde det lettere for kunstnerne å få solgt kunsten. Men utstillingen var sterkt kontroversiell. I 1912 arrangerte kunsthandleren Hans Golz utstilling i München med Schiele, noe som ble gjentatt i 1915, men Schiele stilte så strenge krav at det var lite fortjeneste for utstillere i å vise ham.