Reidar Thoralf Christiansen (1886–1971 Døpt «Toralv Reidar» 7. mars 1886. SAO Nes prestekontor på Romerike. Ministerialbok nr. I 10, 1883-1898, s. 51, nr. 48: .) var arkivar ved Norsk Folkeminnesamling (NFS) og professor i folkeminneforskning (senere folkloristikk) ved Universitetet i Oslo.
En teolog konverterer til folkloristikken Reidar Thoralf Christiansen var sønn av sokneprest Olof Martinius Christiansen (23/10 1852–18/12 1932) og Karen Hansen (12/8 1846–18/5 1923).Foreldrene ble gift i 1876. Han tok examen artium ved Aars og Voss' skole i 1903. Samme år ble han immatrikulert til universitetsstudier, men valgte å ta et år som privatlærer i Trøndelag før han avla de forberedende prøver. I 1909 ble han cand. theol. med laud, og underviste på flere skoler i Kristiania, men for det meste ved sitt eget gymnas, Aars og Voss. Christiansen avla også eksamener i samisk og finsk språk, og underviste i flere år prester som skulle til Finnmark. 23 år gammel ble han selv tilbudt presteembete i Vadsø, men han kom aldri noen gang til å bli ordinert.
Gjennom forelesninger og ved personlig veiledning av professor Moltke Moe (1859–1914) fattet Christiansen i stedet interesse for folkloristiske emner. Han skrev sin første vitenskapelige artikkel i 1910 om legendeeventyret «Jomfru Maria og svala». I 1912 mottok han et universitetsstipendium til et halvt års opphold i Finland. For det meste oppholdt han seg da i Helsingfors. Her var det at han ble innført i den finske skolens historisk-geografiske metode av en av dens grunnleggere, professor Kaarle Krohn (1863–1933). Fra høsten 1914 til våren 1916 hadde han med universitetsstipendium og midler fra Fredrik Petersens fond et tilsvarende opphold i København, hvor den danske folkloristen, professor Axel Olrik (1864–1917), ble hans inspirator og lærer. I løpet av denne stipendperioden var han også en tur innom Berlin for å gjennomgå bibliotekene der, og hos den svenske folkloristen Carl Wilhelm von Sydow (1878–1952) i Lund. Dermed hadde Christiansen i løpet av et par år kommet i direkte forbindelse med samtlige, ledende folklorister i de fire nordiske land.
I Sverige møtte han også sin fremtidige kone, Karin Lundblad (f. 15. januar 1894). Hun var fra Helsingborg og gikk på «Lärarhögskolan vid Lunds universität». De giftet seg 29. juli 1921 og fikk fem barn; Bengt Olav, Nina, Elin Bothilda, Peter og Marit Johanne.
Familien bodde i Homansveien 16 på Blommenholm. Huset ble senere overtatt av datteren, Elin Bothilda (19/7 1930-25/11 2014), og hennes mann, Johannes Faye Smit Johannes (13/2 1930-2/12 2013). De solgte og flyttet derfra i 2009.
Doktorand og arkivar ved Norsk Folkeminnesamling I 1915 disputerte Reidar Th. Christiansen til den filosofiske doktorgraden på en avhandling om de norske og finske variantene av den såkalte «andre Merseburgerformel». Trollformelen var tidligere gjort kjent gjennom en avhandling av Jacob Grimm, etter at en urvariant av formelen sensasjonelt nok var blitt funnet i et tysk kildeskrift fra 900-tallet.
I 1916 ble Christiansen universitetsstipendiat i sammenliknende folkeminneforskning (komparativ folkloristikk). Høsten 1919 fikk han med bidrag fra Nansenfondet økonomiske midler til å drive studier i Irland. Her ble han knyttet til et større forskningsprosjekt, som gikk ut på å kartlegge og beskrive de ulike nordiske innslagene i folkekulturen på De britiske øyer. Han valgte da spesielt å vie seg til relasjonene mellom det norske og det irske tradisjonsstoffet.
I 1921 ble Reidar Th. Christiansen ansatt som arkivar ved det nyopprettede nasjonalarkivet, Norsk Folkeminnesamling, som hadde lokaler i Universitetsbiblioteket på Drammensveien (i dag: Nasjonalbibliotekets bygg i Henrik Ibsens gate 110). I de kommende år ble han tatt inn som korresponderende medlem av Gustav Adolfs Akademien i Uppsala, Finska litteratursällskapet i Helsingfors (Kalevalaseura), og av Finsk-ugrisk sällskap. I 1922 ble han dessuten tatt opp som medlem av Videnskabsakademiet i Kristiania.
Sommeren 1921 besøkte Christiansen på nytt Irland. På samme reise passet han også på å få besøkt Hebridene, Orknøyene og Shetland. I 1922 og 1923 mottok han Hovens stipendium, og vinteren 1923-24 var han igjen tilbake for å undersøke de irske bibliotekene.
En språklig ekvilibrist Reidar Th. Christiansens faglige interesser spente vidt; fra eventyr, sagn og folkeviser til trollformler og ordtak. Han var en produktiv forfatter av bøker og artikler, og var i tillegg meget språkmektig. Christiansen kunne lese og snakke både engelsk, tysk, fransk, finsk, russisk, samisk, irsk gælisk, gammelgresk, hebraisk og latin. Dette gjorde ham i stand til å drive internasjonale eventyrstudier på alle disse lands originalspråk, men spesielt gjorde han seg gjeldende innenfor granskingen av irsk gælisk folklore. Nye, grundige studier ble gjort sommeren 1927, da han igjen fikk anledning til å besøke den grønne øya i vest.
Katalogiseringsprosjekter Christiansen satte i gang flere store katalogiseringsprosjekter. Som en parallell til den finske eventyrkatalogen, som Antti Aarne (1867–1925) hadde skapt, utga han Norske Eventyr. En systematisk fortegnelse efter trykte og utrykte kilder (1921). Dessuten laget han mange år senere et forslag til ordning av en internasjonal sagnkatalog; The Migratory Legends (1958). Vandresagnene ble eksemplifisert med utgangspunkt i det norske tradisjonstilfanget, som i hovedsak fantes arkivert ved Norsk Folkeminnesamling eller var blitt publisert gjennom trykte medier. Sagnkatalogen ble riktignok gjenutgitt i New York i 1977, men Christiansens bestrebelser for å skape en internasjonal oversikt over vandresagnene har dessverre aldri blitt videreført og bygd ut til noe større referanseverk, slik det for eksempel skjedde med Antti Aarnes eventyrkatalog.
Christiansen var svært tidlig ute med sin norske eventyrkatalog («NE»), i tilslutning til Aarnes deskriptive system over de finske typene. Året etter utkom en noe forkortet utgave av den norske katalogen på engelsk i serien FF Communication. Det var ganske sikkert denne utgaven som satte andre lands folklorister på den tanke å utarbeide tilsvarende registre for egne, nasjonale eventyr, noe som videre førte til dens internasjonale standardisering. Særlig fart i arbeidene med slike registre ble det etter at Stith Thompson (1885–1976) i 1928, (og med en større, revidert utgave i 1961), bygde ut den finske registeret til et typebeskrivende, engelskspråklig referansesystem. Eventyrkatalogen er etter dette blitt omtalt som Aarne-Thompson, mens de enkelte eventyrtypene gjerne benevnes ved initialene «AT» og det aktuelle typenummeret. Christiansen sto i 1963 også oppført som medforfatter til den irske eventyrkatalogen.
I Norge har statsstipendiat Ørnulf Hodne senere utvidet og komplettert Christiansens eventyrkatalog. I sin The Typs of the Folktale (1984) har Hodne også inkludert gruppen legendeeventyr (Aitiological Tales), som til da ikke var blitt tildelt AT-numre. De ble derfor oppført som «Ait. leg.». Derimot er redegjørelsen for motivrekkene til de enkelte eventyrvariantene, som finnes i Norske Eventyr (1921), og i The Norwegian Fairytales (1922), blitt sløyfet i den nye utgaven. Det ville nok ellers ha sprengt alle grenser for enkeltmenneskers arbeidsinnsats på dette felt. Verket ville vel også ha blitt for volumiøst, men det viser samtidig hvilke halsbrekkende og arbeidskrevende vitenskapelige prosjekter Reidar Th. Christiansen hadde mot til å kaste seg ut i? I 1973 utarbeidet Frank A. Hoffmann et typeregister for erotiske eventyr, og som siste skudd på stammen har Hans-Jörg Uther (f. 1944) samlet trådene og videreutviklet AT-katalogens systematiske beskrivelse til en moderne standardkatalog i tre bind (2004). Enkelte forskere har derfor begynt å omtale AT-systemet som Aarne-Thompson-Uther eller ATU.
Professor med tallrike æresbevisninger 1. januar 1952 ble Reidar Th. Christiansen professor i norsk og sammenliknende folkeminneforskning ved Universitetet i Oslo, etter at han av en kompetent komité på overbevisende sett var blitt vurdert for sin innsats innenfor studiene av eventyr, sagn, folkeviser, gåter, ordtak, trollformler, folketro og skikk, og for sin innsikt i religionshistorien.Nils Lid, Magnus Olsen og Dag Strömbäck: Fråsegn datert 16. september 1951 frå domsnemnda om søkjaren til professoratet i folkeminnevitskap. Han hadde dessuten vært en sentral skikkelse i oppbyggingen av The Irish Folk Society, og ble i 1954, som takk for innsatsen, kreert til æresdoktor ved University College Dublin. Christiansen var også styremedlem av Vitenskapsakademiet i Oslo og ved Instituttet for sammenlignende kulturforskning.
Etter å ha pensjonert seg, ble Christiansen i semesteret 1956-57 invitert som gjesteprofessor til universitetet i Bloomington, Indiana. Gjennom hans gode venn, professor Stith Thompson, fremsto lærestedet nå som det mest vitale sentrum for internasjonal tradisjonsvitenskap. Her gjennomførte Thompson flere banebrytende, folkloristiske prosjekter, som ovennevnte oppdatering av Antti Aarnes eventyrkatolog, og utarbeidelsen av en svært omfattende motivindeks over all verdens folkediktning i seks solide foliobind. Dernest ble Christiansen for ett år, 1957-58, knyttet til The Irish Folklore Commission i Dublin for å katalogisere irske eventyr sammen med professor Seán Ó Súilleabháin (1903–1996). Han ga i denne perioden også noen gjesteforelesninger ved universitetet i Leeds.
Christiansen ble i 1958 kalt til formann for Commission International des Arts et Traditions Populaires. Kommisjonen var knyttet til Library of Congress, som sorterte direkte under UNESCO. Ingen annen norsk folklorist har utvist så vid faglig orientering som Reidar Th. Christiansen. Ute i verden var han utvilsomt den mest kjente blant de nordiske folkloristene. Også som faglitterær forfatter kom Christiansen til å intensivere virksomheten etter at han ble pensjonist. På mange måter representerte denne fristillingen fra de daglige gjøremål ved universitetet en ny vår i Christiansens faglige innsats. Han kom til å se mer kritisk på den finske metode og skrev noen enestående, innsiktsfulle monografier, som fremsto som de reneste skoleeksempler innenfor komparativ folkloristikk; Studies in Irish and Scandinavian Folktales (1959), European Folklore in America (1962) og Folktales of Norway (1964). Den nye retningen i Reidar Th. Christiansen vitenskapelige virke overrasket selv hans nærmeste kolleger. Til tross for alle ovasjonene fra utlandet, har han nok likevel aldri fått kreditt som fortjent innenfor norsk folkloristikk, hvor målsaken, folkeminnesamlerne og lokalhistorien, langt mer enn de internasjonale perspektiver, har fått råde grunnen.
Referanser
Bibliografi Die Finnischen und Nordischen Varianten des zweiten Merseburgerspruches. Eine vergleichende Studie. [Dr.-avhandling]. FF Communications N:o 18. Hamina [= sv. Fredrikshamn] 1914. The Tale of Two Travellers, or the Blinded Man. A Comparative Study. FF Communications N:o 24. Hamina 1916. Veiledning ved indsamling av folkeminder. Norsk Folkemindesamling I. Kristiania 1917. Norske Eventyr. En systematisk fortegnelse efter trykte og utrykte kilder. Norske Folkeminder utgit av Den Norske Historiske Kildeskriftkommission. II. Kristiania 1921. (I forkortet engelsk utgave: The Norwegian Fairytales. FF Communications N:o 46. Hamina 1922.) (Har oversatt fra irsk) Valery Carrick: Øen med de fem berg. Irske folkeeventyr. Steenske forlag. Kristiania 1922. Kjætten paa Dovre. Et bidrag til studiet av norske sagn. Videnskabsselskapets Skrifter. II. Hist.-filos. Klasse. 1922, No. 6. Kristiania 1922. «Fra gamle dage. Folkeminne i Land». Landingsboka II. A.W. Brøggers boktrykkeri. Oslo 1925. [Bidraget ble også utgitt separat som særtrykk.] Norske Folkeminne. En veiledning for samlere og interesserte. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 12. Oslo 1925.