Europa

Europa 190px|Kart over det europeiske kontinentet Areal km² Folkemengde Stater 44 Territorier 6 Subregioner 1. Nordlige Europa2. Vestlige Europa 3. Sørlige Europa4. Østlige Europa5. Russiske Europa Språk Germanske språkRomanske språkSlaviske språkmed flere Største byer 1. Moskva2. Paris 3. London4. Madrid5. Barcelona6. St. Petersburg7. Roma8. Berlin9. Milano miniatyr|Det europeiske flagget mini|Satellittfoto av Europa miniatyr|«Europa og oksen» av Gustave Moreau.

Europa er en verdensdel som dekker den vestlige delen (18 %) av kontinentet Eurasia og tilliggende øyer. Arealet er på størrelse med land som Canada, Kina, og USA. Folketallet er omtrent halvparten av det indiske og det kinesiske, men det doble av USAs. Europa har cirka 6,6 % av den totale landmassen og 8,5 % av folkemengden på Jorden.

Europa grenser mot Amerika vest for Island og Azorene i Atlanterhavet, og nord for Svalbard og Frans Josefs land i Nordishavet. Gibraltarstredet og Middelhavet danner den sørlige grensen mot Afrika. Grensen mot Asia går ved Dardanellene, Marmarahavet, Bosporos, Svartehavet, Azovhavet, Kuma-Manytsjsenkningen, Det kaspiske hav, Embaelven, Uralfjellene og Karahavet.Encyclopædia Britannica: Europe Grensen kan også trekkes ved Kasakhstans nordvestgrense, Det kaspiske havs nordvestre bredd, og Store Kaukasus.Store norske leksikon: Europa. Beliggenhet. Sistnevnte avgrensninger benyttes her, disse gjør grensene i øst identisk med Europeisk Russlands grenser mot Asia.

Europas territorium fordeler seg på 44 suverene stater og to de facto selvstyrte områder med omstridt folkerettslig suverenitetstatus: Kosovo og Transnistria. Fem av statene er såkalte mikrostater med svært lite areal og folketall: Andorra, Liechtenstein, Monaco, San Marino og Vatikanstaten. I tillegg er det fem biland i Europa: Gibraltar, Guernsey, Jersey og Man som tilhører Storbritannia, og Færøyene som tilhører Danmark.

15 av dagens 44 land (og Kosovo) var ikke selvstendige i 1990. Belarus, Estland, Latvia, Litauen, Moldova, Russland og Ukraina var del av Sovjetunionen. Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia og Slovenia utgjorde sammen Jugoslavia, og Tsjekkia og Slovakia utgjorde sammen Tsjekkoslovakia. Det var da 33 selvstendige land i Europa (inkuldert Øst-Tyskland).

32 land er republikker. Belgia, Danmark, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia og Sverige er konstitusjonelle monarkier. Andorra, Liechtenstein og Monaco er fyrstedømmer. Luxembourg er et storhertugdømme, og Vatikanstaten er en kirkestat og et teokrati.

Russland har 77 % av sitt territorium i Asia, men den europeiske delen av landet dekker 40 % av Europas areal. Enkelte vesteuropeiske land har også territorier i andre verdensdeler, for det meste øyer i Amerika og Oseania, som er gjenværende rester fra den historiske europeiske koloniseringen av verden.

En undersøkelse i 2010 viste at rundt 75 % av befolkningen definerte seg som kristne, 19 % som ikke-troende, 6 % som muslimer og resten (under 1 %) var fordelt på andre religioner.

Europarådet er en traktatfestet mellomstatlig organisasjon som i hovedsak arbeider for å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsutvikling i de 46 medlemslandene.Europarådet: Medlemsland

29 europeiske land er medlemmer av forsvarsalliansen NATO sammen med Canada, Tyrkia og USA.

Den europeiske union (EU) er et traktatfestet mellomstatlig økonomisk og politisk samarbeide mellom 27 medlemsstater som har sitt utspring i perioden etter andre verdenskrig og som gradvis har utviklet seg til å bli stadig mer omfattende.

Etymologi og begrepshistorie Det greske begrepet Europa har trolig blitt avledet fra de greske ordene eurys (= «bred») og ops (= «ansikt»), hvor ‘bred’ er blitt et beskrivende ord for jorden i seg selv i den (rekonstruerte) urindoeuropeisk religionen. Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert på et semittisk ord som det akkadiske erēbu i betydningen «solnedgang».Ernest Klein: A comprehensive Etymological dictionary of the English Language, 1966 Sett fra Midtøsten går solen ned over Europa, landene i vest. Likeledes antas det at ordet Asia kan tenkes å komme fra et semittisk ord som det akkadiske asu, «soloppgang».

For den greske geografen Hekataios besto den kjente verden av to verdensdeler: Europa og Asia. Grensen gikk ved Egeerhavet, Azovhavet og Marmarahavet og elva Don. For historieskriveren Herodot var Asia identifisert med det store Perserriket, mens Europa var den Greske sivilisasjon.

Alminnelig bruk av ordet som vanligste betegnelse for det vi i dag oppfatter som Europa, hører til moderne tid. I antikken omtalte man det romerske rike som «Roma» eller «Imperium Romanum». Det fantes da ikke noe geografisk uttrykk som inkluderte riket nord for Middelhavet og som dessuten inkluderte områdene bebodd av germanske og slaviske stammer i Nord- og Øst-Europa.

Ordet spredte seg fra gresk til Europas romanske språk gjennom en berømt myte som ble gjenfortalt i senantikken. I gresk mytologi var Europa en fønikisk prinsesse som ble forført av Zevs i form av en hvit okse og ført til øya Kreta hvor hun fødte Minos, Rhadamantys, og Sarpedon. For Homer var Europé (gresk Ευρωπη) den mytologiske dronning av Kreta, og ikke stedet hun ble ført til. Som andre greske myter er nok denne myten ikke opphavet til ordet Europa i seg selv, men skapt i ettertid for å gi ordet en spennende forhistorie. Senere ble Europa ensbetydende med fastlandet Hellas, og rundt 500 f.Kr. hadde betydningen også begynt å omfatte landene nord for Hellas.

Denne myten er blitt overbrakt av tre av senantikkens historiefortellere: St. Augustin, Isidor av Sevilla og Orosius. Det er usikkert hvor de regnet grensen mellom verdensdelene (orbis terrarum). For Orosius gikk grensen mellom Asia og Europa gjennom elva Don og Azovhavet. Orosius ble kilde for 900-tallets frankiske lærde Richter av St. Rémy som fremstilte verden som tre orbis plaga der Mare Nostrum (Middelhavet) var skillet mellom verdensdelene. Richter regnet flere av folkeslagene som slo seg ned i Europa i Folkevandringstiden for å komme fra Asia. Lombardenes historieskriver Paulus Diaconus (død 797?) regnet lombardene for å ha flyttet fra øya Scandinavia på grunn av overbefolkning. Det virker som om Scandinavia da ikke ble regnet som en del av Europa. Dette fordi grad av siviliserthet var blitt introdusert som et kriterium for å være en del av «Europa».Leyser, Karl J. (1992): «Concepts of Europe in the Early and High Middle Ages» i: Past and Present, No. 137, The Cultural and Political Construction of Europe. (Nov. 1992), s. 25-47

I senantikken og middelalderen var det vanligere å skille mellom «Kristenheten» og hedenske områder enn å bruke betegnelsen Europa. Men innen «Kristenheten» begynte begrepet Europa gradvis å få den betydningen det har i dag. Ved å referere til «Europa» i hyllingsdikt til Frankiske konger viste de både at de var lærde og belest i den antikke arven, samtidig som referanser til Kongen som «Europas konge» gav aspirasjoner om fremtidige landerobringer. Om makten ikke strakte seg langt utover Frankerriket, kunne skaldene i det minste smigre kongen med at han var berømt i «hele Europa». I hoffet til Karl den store ble referanser til Europa-begrepet hyppigere. For eksempel priste Catwulf Kong Karl i 775 for å ha blitt utpekt til å bli Europas konge (Regni Europae). Hoffet til Karl den store brukte imidlertid helst begrepet Imperium Christianum, ikke det geografiske begrepet Europa som betegnelse på sitt rike. Karolingerne oppfattet hovedstaden Aachen som det andre Roma, og sitt rike som Romerrikets gjenkomst i Europa. Det er blitt overlevert flere kilder der Karl omtales som rex, pater Europe (konge, Europas far).

En annen terminologi som i middelalderen ble brukt for å skille det som vi i dag regner som (Vest-)Europa fra verden for øvrig er skillet Oksidenten / Orienten. Oksidenten, av latin Oc + cadere ~ (dit solen) faller ned = Vesten. Oksidenten var da den vestlige kristenhet, som utgjorde mesteparten av Europa.

Lærde kristne på 600-tallet som Isidor av Sevilla regnet ut fra sitt bibelske historiesyn verdens befolkning for å stamme fra Noahs etterkommere: Jafet, Sem, og Kam. Europeerne stammet fra Jafet, derfor hadde folkeslag som frankerne, alemannerne, latinerne og britene alle samme opphav.

Skillet mellom Øst- og Vest-Europa miniatyr|Vest-Europa markert i gult. Det begrepsmessige skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofen Voltaire i en biografi over den svenske kong Karl 12. fra 1731.Wolff, Larry (1994): Inventing Eastern Europe Stanford UP Dette skillet ble sementert under den kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiske vasallstater. Etter Berlinmurens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa er blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene i den tidligere Østblokken som ikke var en del av Sovjetunionen.

Språklig og religiøst kan Vest-Europa grovt inndeles i en germansk og protestantisk nordlig del, og en romansk og katolsk sørlig del, mens Øst-Europa grovt kan inndeles i en slavisk og katolsk vestlig del, og en slavisk og ortodoks østlig del.

Geopolitisk er mye av Europa i nyere tid blitt forent gjennom samarbeidet i EU og NATO.

Historie

Forhistorisk Europa Paleolittisk Homo erectus og neandertalerne slo seg ned i Europa lenge før det moderne mennesket, Homo sapiens sapiens viste seg. De eldste menneskebeinene er funnet i Dmanisi, Georgia, datert år tilbake. De tidligste spor av det moderne mennesket kan stammes år tilbake i tid. Spor etter permanente bosetninger kan dateres til det 7. millennium f. Kr, i Bulgaria, Romania og Hellas.

Neolittisk miniatyr|Neolittisk Europa Den neolittiske tidsepoken nådde Sentral-Europa i det 6. millennium f.Kr. og Nord-Europa i det 5. og 4. millennium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.

Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder kobberalderen) og jernalderen. Perioden har fått sitt navn fordi bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.(Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen.)

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Øst-Europa 2500 f.Kr., Vest-Europa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Skandinavia 1800 f.Kr.

Jernalderen

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra om lag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

I Europa og Asia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølger steinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.

Antikkens Hellas og Romerriket

miniatyr|Europa, c. 220 f.Kr.