John Holbrook Vance (født 28. august 1916 i San Francisco, California, død 26. mai 2013 i Oakland, Californiahttp://www.jackvance.com/jackvance_05262013/) var en amerikansk fantasy- og science fiction-forfatter. Mesteparten av hans arbeid er utgitt under navnet Jack Vance. Vance ga også ut elleve kriminalromaner som John Holbrook Vance og tre som Ellery Queen. Andre pseudonymer han benyttet er Alan Wade, Peter Held, John van See, Jay Kavanse.
Blant prisene han er tildelt er: Hugo Award i 1963 for The Dragon Masters og i 1967 for The Last Castle, en Nebula Award i 1966, også for The Last Castle, en Jupiter Award i 1975, World Fantasy Award i 1984 for livslange prestasjoner og i 1990 for Lyonesse: Madouc, og en Edgar (kriminalromanenes parallell til Nebula) for den beste debut-kriminalromanen i 1961 for The Man in the Cage. I 1992 var han æresgjest ved WorldCon i Orlando, Florida, og i 1996 ble han utnevnt til SFWA Grand Master.
Han er generelt sett høyt ansett blant kolleger og kritikere, og mange mener han overgår genregrensene og bør betraktes som en viktig forfatter også etter konvensjonelle standarder. Poul Anderson har en gang kalt han den største nålevende amerikanske forfatter «i» science fiction (ikke «av» science fiction).
Biografi Vances bestefar ankom etter sigende til California fra Michigan et tiår før gullrushet og giftet seg med ei jente fra San Francisco. (Tidlige dokumenter om familien ble visstnok ødelagt i brannen etter jordskjelvet i San Francisco i 1906).
Vances tidligste barndom ble tilbrakt i San Francisco. Etter foreldrenes tidlige separasjon flyttet Vances mor den unge Vance og søsknene til hans morfars ranch i nærheten av Oakley i Sacramentoelvas delta. Dette tidlige miljøet formet Vances forkjærlighet for utendørs liv, og ga han tid til å hengi seg til sin lidenskap som en ivrig leser. Da hans bestefar døde, stupte imidlertid familien Vances lykke, og Vance ble nødt til å slutte tidlig på high school for å arbeide. Vance var innom mange yrker i kortere perioder: først som piccolo («et miserabelt år»), så på en hermetikkfabrikk og så på en gullmudringspram.Jack Vance, Biographical Sketch (2000) i The Jack Vance Treasury, Subterranean Press. ISBN 978-1-59606-077-7 Han begynte deretter studier ved University of California, Berkeley hvor han i løpet av de neste seks årene studerte gruveteknikk, fysikk, journalistikk og engelsk. Vance skrev en av sine første science fiction-historier som en oppgave for en engelskklasse. Reaksjonen til hans professor var, i en hånlig tone: «Vi har også et stykke science fiction». Vance’s første negative anmeldelse! Han arbeidet en tid som elektriker ved marineskipsverftene ved Pearl Harbor på Hawaii—for «56 cents i timen». Han sa opp denne jobben rundt en måned før angrepet på Pearl Harbor.
Vance tok sin eksamen i 1942, men dårlig syn hindret han fra vanlig militærtjeneste. Han fikk seg jobb som mekaniker ved Kaiser Shipyard i Richmond i California, og meldte seg på et av hærens etterretningskurs for å lære japansk, men strøk. I 1943 memoriserte han en synstest og ble en dyktig sjømann i den amerikanske handelsflåten. I motsetning til hva gjenstridige legender beretter så ble han ikke torpedert to ganger, heller ikke en eneste gang. Dette ble muligens diktet opp i hans tidlige forfatterdager av en forlegger for å øke interessen for Vance på en baksideblurb. I hans senere år har båtliv fortsatt å være hans favorittrekreasjon, og båter og reiser er et tilbakevendende tema i hans arbeider. Han jobbet som sjømann, rigger, oppmåler, keramiker og snekker helt til han fullt og helt var etablert som forfatter, noe som ikke var tilfelle før på 1970-tallet.
thumb|left|200px|Jack Vance spiller jazzbanjo og kazoo i San Francisco i 1979 Fra sin ungdom av har Vance vært fascinert av jazz, og spiller selv både horn og banjo på amatørnivå. Hans første publiserte arbeid var jazzanmeldelser for The Daily Californian, avisa på universitetet hans, og musikk er et element i mange av hans arbeider.
Vance møtte i 1946 Norma Ingold som han giftet seg med. De bor, sammen med sin sønn, i Oakland, i et hus som Vance selv har bygd og utvidet gjennom årene, og som inkluderer et utskåret tretak fra Nepal. Ekteparet Vance har foretatt flere omfattende reiser over hele verden, og har ofte vært i månedsvis på steder som Tahiti, Positano (i Italia) og på et båthus på en innsjø i Kashmir.
I slutten av 1940-årene begynte han å forsøke å bli en profesjonell forfatter, i den perioden som kalles San Francisco-renessansen—en bevegelse med eksperimentering i litteratur og kunst. Hans første lukrative salg var en av de tidlige Magnus Ridolph-historiene til Twentieth Century Fox, som også ansatte han som manusforfatter. Inntektene fra dette finansierte familien Vance på et års reise i Europa. I hans arbeider finnes flere referanser til bohemlivet i San Francisco på den tiden.
Science fiction-forfatterne Frank Herbert og Poul Anderson var blant Vances nærmeste venner. Trioen eide en husbåt sammen, som de seilte rundt i Sacramentodeltaet med. Familiene Vance og Herbert bodde også sammen i Mexico en periode.
Selv om han har vært praktisk talt blind siden 1980-tallet, så har Vance fortsatt å skrive ved hjelp av spesiallaget software, og hans nyeste roman er Lurulu. Vance har sagt at dette er hans siste bok.Jack Vance, Forord til The Jack Vance Treasury, op. cit.
Vance var også medlem av Swordsmen and Sorcerers' Guild of America (SAGA), en løst organisert gruppe forfattere av heroisk fantasy, grunnlagt på 1960-tallet. Noen av arbeidene til gruppen ble antologisert i Lin Carters Flashing Swords!-antologier.
Vances arbeid Den første historien han fikk publisert var «The World-Thinker» (i Thrilling Wonder Stories) i 1945, og Vance har siden da skrevet over seksti bøker. Hans arbeid anses å falle i tre hovedkategorier: science fiction, fantasy og kriminalmysterier (selv om Vance selv etter sigende misliker disse merkelappene).
Blant Vances tidligste utgitte prosa er et knippe historier han skrev mens han tjenestegjorde i Merchant Marine under andre verdenskrig. De ble omsider utgitt i 1950, flere år etter at Vance hadde begynt å få utgitt science fiction i pulpmagasinene, under tittelen The Dying Earth. (Vances opprinnelige tittel, og den som er brukt i versjonen i Vance Integral Edition (se under), er Mazirian the Magician).
Vance skrev på slutten av 1940-tallet og gjennom hele 1950-tallet mange science fiction-noveller, som ble publisert i magasiner. Av de romanene han skrev på denne tiden var noen få science fiction, men de fleste var kriminalmysterier. Få av dem ble utgitt da, men Vance fortsatte å skrive kriminalromaner til først på 1970-tallet. Noen av disse romanene er dog egentlig ikke krim, for eksempel Bird Island, og flere av de andre passer dårlig inn i denne kategorien. I alt skrev han 15 romaner utenom science fiction og fantasy (inkludert den utvidede skissen, The Telephone was Ringing in the Dark, kun utgitt i «Vance Integral Edition», og tre bøker utgitt under psevdonymet Ellery Queen. Disse historiene foregår i og rundt hans hjemby San Francisco, unntatt en som foregår i Italia, og en annen i Afrika. To begynner i San Franciso men flytter seg til sjøs underveis.
Mange emner som er viktige for hans mere berømte science fiction-romaner dukker først opp i kriminalromanene. Den mest åpenbare er «book of dreams», som forekommer i Bad Ronald og The View from Chickweed’s Window før den dukket opp i The Book of Dreams. Hevn-temaet er også mere fremtredende i enkelte kriminalromaner enn i science fiction-bøkene (spesielt da The View from Chickweed’s Window). Bad Ronald er det eneste av Vances arbeider som er blitt filmatisert, en TV-film på ABC fra 1974, som ikke fulgte boken spesielt nøye.
Noen av science fiction-historiene er dog egentlig kriminalromaner. I tillegg til de komiske Magnus Ridolf-historiene, er det to større historier som presenterer «Miro Hetzel», en futuristisk detektiv og flokeløser, og Araminta Station, som alle hovedsakelig beskjeftiger seg med å kaste lys over forskjellige mord.
Vance vendte tilbake til «Dying Earth»-settingen (en fjern fremtid hvor solen er i ferd med å slukne og magi og teknologi eksisterer side om side) for å skrive om de pikareske eventyrene til småkjeltringen Cugel the Clever (Lure Cugel i norsk oversettelse), først publisert som The Eyes of the Overworld og Cugel's Saga; så vel som tre historier om en hoven magiker (samlet som Rhialto the Marvellous). Alle disse senere historiene er absurde eller ironiske komedier.
Hans andre større fantasy-verk, Lyonesse-trilogien (som omfatter Suldrun’s Garden, The Green Pearl og Madouc) ble fullført i 1989, og forteller om hendelser på «the Elder Isles», et Atlantis-lignende øyrike utenfor kysten av Irland, hvor dynastiske og magiske gjerninger er plassert i tidlig middelalder.
Kriminal- og fantasygenrene spenner således, på forskjellige måter, over hele hans karriere.
Vances historier som ble skrevet for pulp-magasiner på 1940- og 50-tallet dekker mange science fiction-tema, med en tendens til å vektlegge de mystiske og biologiske temaene (ESP, genetikk, hjerneparasitter, kroppsbytting, andre dimensjoner og kulturer) snarere enn de tekniske. Roboter, for eksempel, er fullstendig fraværende. Mange av de tidlige historiene er komiske.
I løpet av 1960-tallet hadde Vance utviklet en futuristisk setting som han etterhvert kalte «Gaean Reach». Etter dette foregikk all hans science fiction der, mer eller mindre eksplisitt. «Gaean Reach» er løst og ekspanderer alltid. Hver planet har sin egen historie, utviklingsnivå og kultur. Innen «the Reach» er forholdene oftest fredsommelige, og handel er som regel dominerende. Ved utkantene av «the Reach», ute i det lovløse «Beyond», er imidlertid forholdene fra tid til annen (men ikke alltid) mindre trygge.
Litterære innflytelser Når han blir spurt om hvem som har påvirket han litterært, så nevner Vance oftest Jeffery Farnol, en forfatter av romantiske eventyrromaner, og hans «high language»-stil (Farnols bok Guyfford of Weare er et typisk eksempel); og P.G. Wodehouse, en influens som er åpenbar i Vances beskrivelser av myndige tanter, og L. Frank Baum hvor fantasy-elementer i hans arbeider har blitt direkte lånt av Vance (se The Emerald City of Oz).Artikler i Cosmopolis I forordet til Dowling og Strahans The Jack Vance Treasury nevner Vance at han i barndommen blant annet leste Edgar Rice Burroughs, Jules Verne, Robert W. Chambers, science fiction utgitt av Edward Stratemeyer, magasinene Weird Tales og Amazing Stories, og Lord Dunsany.
Clark Ashton Smith blir ofte nevnt av kommentatorer som en påvirkning for Vances historier fra 1944 samlet under tittelen Mazirian the Magician (opprinnelig utgitt som The Dying Earth), men selv om forfatteren har blitt spurt om dette så har det aldri blitt skikkelig fastslått.
I et intervju utgitt i 1986 uttalte Vance at «den beste måten å lære noen å bli forfatter er å tvinge dem til å lese tjue bøker som jeg ville velge for dem», og han nevner så, i tillegg til Wodehouse og Baum, Cervantes' Don Quixote, Kenneth Grahames The Wind in the Willows, Richard Adams' Watership Down og The Times Historical Atlas («min favorittbok – jeg vet ikke noe annet som er så gripende for fantasien»).
Karakteristikker og kommentarer
Vances science fiction går gjennom hele skalaen fra historie skrevet for pulp-blader i 1940-årene til flerbinds historier plassert i romalderen. Vances historier er plassert i et vidt spekter av tidssettinger, men et flertall av dem tilhører en periode lenge etter at menneskeheten har kolonisert andre stjerner, som kulminerer i utviklingen av «the Gaean Reach». I sine tidlige faser («the Oikumene» fra Demon Princes-serien), har denne ekspanderende, løse og fredelige samlingen av planeter en aura av kolonielt eventyr, handel og eksotisisme. I dets mer etablerte faser blir det upåvirkelig middelklasse.