Aqualung er det fjerde musikkalbumet utgitt av rockebandet Jethro Tull i 1971. Albumet kan plasseres under sjangeren progressiv rock, men har klare innslag av folkrock, hardrock og blues.

Tekstmessig tar albumet opp temaer som hjemløshet og prostitusjon, i tillegg til religion og spiritualitet. Albumet er ikke et konseptalbum ifølge Ian Anderson, men er delt i to hvor første siden har tittelen Aqualung og andre siden My God.

Aqualung var en stor kommersiell suksess og ble Jethro Tulls mestselgende album med et salg på over syv millioner eksemplarer over hele verden. Det markerte bandets start som en radio-artist og et band som spilte på store arenaer.

Innspilling En tidlig versjon av «My God» ble spilt inn 11.–12. april 1970, etterfulgt av «Wond'ring Aloud» 21. juni, begge i Morgan Studios. I desember ble albumet et av de første som ble spilt inn i Island Records' nyåpnede innspillingsstudioer på Basing Street i London. Innspillingen varte totalt i 150–200 timer. Innspillingsprosessen ble hindret av tekniske vanskeligheter knyttet til det nye studioet. Mange versjoner av låtene ble prøvd ut og de ble spilt inn på nytt flere ganger.

Dette var Jethro Tulls første album med keyboardist John Evan som fast medlem, deres første med den nye bassisten Jeffrey Hammond og siste med Clive Bunker på trommer, som forlot bandet kort tid etter utgivelsen av albumet.

Ian Anderson har sagt, i forbindelse med utgivelsen av 25-årsjubileumsutgaven, at det var veldig vanskelig å spille inn i det største studioet på grunn av den «forferdelige, kalde, ekkoaktige» følelsen, i det lille studioet spilte Led Zeppelin inn Led Zeppelin IV på samme tid.

Albumomslag Albumets originale omslagskunst av Burton Silverman viser et akvarellportrett av en langhåret, skjeggete mann i loslitte klær. Ideen til omslaget kom fra et fotografi Andersons kone tok av en hjemløs mann, og Anderson følte senere at det ville vært bedre å ha brukt fotografiet i stedet for å bestille maleriet.

Låtene Albumets er en dyster betraktninger om tro og religion og låtene omfatter en rekke musikalske sjangre, med elementer av folk, blues, prog, psykedelia og hardrock.

A-siden på albumet har tittelen Aqualung, og det er også tittelen på første sporet. Denne siden handler om, som Anderson uttrykker det, det menneskelige elementet i ånden.

Teksten om uteliggeren «Aqualung» skrev Ian Anderson sammen med sin første kone Jennie Anderson (nå Jennie Franks). Tittelfiguren er utstøtte fra samfunnet, i dette tilfellet representert med en uteligger. Ideen kom etter at Jennie Anderson hadde tatt noen bilder av uteliggere ved Themsen i London. Uteliggeren beskrives som en ensom gammel mann med snørr som renner fra nesa, skitne og fettete fingre, med fillete klær. Sporet er på seks og et halvt minutt, for langt til å gis ut som singel, men allikevel ble det spilt på noen radiostasjoner. Albumets tittelspor har også blitt en av bandets mest kjente sanger, delvis på grunn av det særegne leadgitarriffet spilt av Martin Barre. Det andre sporet er «Cross-Eyed Mary» som handler om en prostituert skolejente. Hun beskrives som en fattig jente som opptrer som en rik jente og tiltrekker seg rike menn. Hun gjør noe for nesten ingenting. Også i denne teksten er Aqualung med, som ser på gjennom rekkverket mens de leker.

«Cheap Day Return» er det tredje sporet, det er skrevet av Anderson etter et besøk hos sin kritisk syke far. Det er en kort låt om skyldfølelse, omsorg, avmakt og hverdagslig tristhet. Fjerde spor er det stort sett akustiske «Mother Goose» som Anderson sier at er inspirert av Roy Harper og Bert Jansch. Det skildrer en surrealistisk spasertur gjennom steder i London som Hampstead Fair og Piccadilly Circus, hvor fortelleren møter figurer som virker tatt rett ut av eventyr eller barnerim, derav «Mother Goose». «Wond'ring Aloud» er en kort rolig, hverdagslig og dypt menneskelig låt. Det siste sporet på denne siden er «Up to Me» som handler om en person som insisterer på å leve livet på sine egne premisser, med alt det innebærer av frihet, ansvar, tull og trøbbel. Den er både morsom, skarp og litt melankolsk. Rolling Stone magazine har omtalt den som en musikalsk stil med et preg av renessanse‑ og Tudor‑tids madrigaler. Anderson vender tilbake til Mother Goose-karakteren på Jethro Tulls album A Passion Play fra 1973.

B-siden på albumet har tittelen My God og det er også tittelen på første sporet. Denne siden beskriver religiøsitet og også spiritualitet. Anderson forteller at det religiøse konseptet oppsto da han over en periode på omtrent et år fant ut at han hadde skrevet fire eller fem sanger som hadde Gud i temaet. «Jeg er ikke ute etter å omvende folk. Jeg prøver bare å få bukt med de som villeder meg» uttalte Anderson. Han legger til «jeg er sikker på at mange andre tror på Gud på samme måte som meg, at tro er en form for godhet som du knytter livet ditt til». Det er en fremtredende kritikken av organisert religion.

Spor 1 er «My God», det var først skrevet til Benefit albumet og hadde vært en del av gruppens konsertopptredener i nesten et år. Det er en lang låt på over 7 minutter. «My God» sier Anderson, «er en humoristisk klagesang for Gud, ikke på noen måte en fordømmelse av Gud. Det taler til hans fordel at det er en klage over at det finnes så mange forskjellige måter å tilbe Gud på. Han er en sosial krykke for så mange. Det jeg er imot er at Gud ikke er en Gud i åndelig forstand, men en slags gallionsfigur for religion. Stakkars Gud, han må ha det vanskelig med å være Gud for sine romersk-katolikker, Gud for sine jøder, Gud for sine protestanter». Spor 2 er «Hymn 43» som ble utgitt som singel. Låta beskriver som en kritikk av religiøs hykleri, særlig hvordan Jesu navn brukes til å rettferdiggjøre vold, makt og egoistiske handlinger. Teksten er skrevet som en litt ironisk bønn, Å Far høyt i himmelen, den omhandler religiøs dobbeltmoral, fortelleren later som han henvender seg ydmykt til Gud men er opptatt med pengespill, kvinnene hans og pistolen hans, Å Jesus frels meg. Det tredje sporet på denne siden er «Slipstream», en kort låt om materialisme, presset fra moderne samfunn og ønsket om å slippe unna alt sammen, eller som teksten avslutter med, å padle rett ut av rotet.

Spor 4 er «Locomotive Breath», en av bandets mest ikoniske låter, som ble sluppet som singel. Låta har en lang, bluesaktig piano introduksjon, musikken blir drevet frem av blusens drivende rytme, og intensiteten øker i takt med tog-rytmen nesten som om toget er på vei mot en uunngåelig ulykke. Teksten handlet om det løpske toget av befolkningsvekst og kapitalisme, den er basert på den slags ustoppelige ideer. Vi er på dette vanvittige toget, vi kan ikke gå av det. Hvor fører det hen? Avslutningssporet på albumet er det 6 minutter lange sporet «Wind Up». Om låta påpeker Anderson at «Det handler om min irritasjon og den motsatte oppfatningen av at barn skal oppdras til å følge en religion som i hovedsak er foreldrenes tro. For meg er religion noe man vokser opp til å finne på sin egen måte».

Utgivelse I april 1971 nådde Aqualung fjerdeplass på den britiske albumlisten og tredjeplass på VG-lista hvor den lå i 32 uker. Aqualung ble også gitt ut i en versjon med kvadrafonisk lyd. Albumet solgte over syv millioner eksemplarer og er bandets mest solgte album.

Da CD-versjonen ble utgitt i 1996, nådde den 52. plass i Storbritania og den nådde 7. plass på Billboards nordamerikanske popalbumliste.

Albumet ble gitt ut på nytt i en 40-årsjubileumsutgave 31. oktober 2011. I 2020 kom en ny versjon i kvadrofoni (UHQR). Av en eller annen grunn så var de på originalversjonen fra 1971 uheldig med miks og/eller mastring eller rett og slett ikke var dyktige nok, for lydkvaliteten på denne originale versjonen var ikke god i det hele tatt.

Kritikernes mottakelse Aqualung fikk blandede til positive anmeldelser fra samtidsmusikkkritikere. Ben Gerson fra Rolling Stone Magazine roste albumets «fin musikalsk dyktighet» og kalte det «seriøst og intelligent», selv om han mente at albumets seriøsitet «undergravde» kvaliteten. Sounds sa at «smaken og variasjonen» gjorde det til bandets «fineste» verk. Aqualung ble kåret til det 22. beste albumet i 1971 i The Village Voices årlige Pazz & Jop-kritikeravstemning. Andre var mer kritiske til Andersons negative syn på religion og menneskelig atferd.

I retrospektive anmeldelser blir albumet generelt hyllet og sett på som en klassiker. Bruce Eder fra AllMusic kalte Aqualung «modig provoserende» og «dypt, innsiktsfullt og filosofisk». I en anmeldelse av albumets 40-årsjubileumsutgivelse sa Sean Murphy fra PopMatters at Aqualung «helt sikkert er en hjørnestein i den da gryende prog-rock-kanonen, men den eksisterer – og eksisterer – helt på sine egne premisser som et flott rockealbum, punktum». Murphy roste også tilleggsmaterialet på utgivelsen, og mente at det nye innholdet var «der et flott album blir enda bedre». Paul Stumps History of Progressive Rock var mer avmålt i sin ros, og sa at Aqualung gjorde lite fremskritt i forhold til gruppens forrige album, Benefit. Han identifiserte forbedringene som de dypere, bredere arrangementene og avvikene i melodien fra basslinje akkompagnementet. Han syntes sangsyklusen på side to var usammenhengende, men la til at «selv om tekstene nå hadde en tendens til å bli provokativt obskure, hadde de likevel en viss stil – ikke minst i sine Blake‑inspirerte hentydninger». Steve Harris, bassisten i heavy metal-bandet Iron Maiden, har kalt Aqualung «et klassisk album» og roser det «fantastiske spillet, de fantastiske sangene, holdningen og stemningen». Iron Maiden lage en coverversjon av «Cross-Eyed Mary» som B-side på singelen «The Trooper» fra 1983.

Listeplasseringer Aqualung nådde topp 10 på Billboard 200, og topp 3 i Norge.Aqualung på VG-lista

I senere tid har Aqualung opptrådd på en lang rekke lister som for eksempel:

Nr. 7 - Q (UK) sin liste 40 Cosmic Rock Albums (2005) Nr. 20 - Guitarist (UK) sin liste The 20 Greatest Guitar Solos of All Time (2011) Nr. 22 - The Village Voice (US) sin liste The 1971 Pazz & Jop Critics Poll (1972) Nr. 30 - Classic Rock(UK) sin liste The 100 Greatest Rock Albums of All Time (2001) Nr. 43 - Prog (UK) sin liste The 100 Greatest Prog Albums of All Time (2014) Nr. 90 - The 100 Best-Selling Albums of the 70s (UK) (2004) Nr, 337 - Rolling Stone (US) sin liste 500 Greatest Albums of All Time (2012) - 1001 Albums You Must Hear Before You Die (US) (2005)

Sporliste Alle sanger er skrevet av Ian Anderson, med mindre noe annet er oppgitt.

Side énAqualung «Aqualung» (Ian Anderson, Jennie Anderson) – 6:31 «Cross-Eyed Mary» – 4:06 «Cheap Day Return» – 1:21 «Mother Goose» – 3:51 «Wond'ring Aloud» – 1:53 «Up to Me» – 3:15

Side to My God

«My God» – 7:08 «Hymn 43» – 3:14 «Slipstream» – 1:13 «Locomotive Breath» – 4:23 «Wind Up» – 6:01

Personell Jethro Tull Ian Anderson - sang, akustisk gitar, fløyte Martin Barre - elektrisk gitar John Evan - piano, orgel, Mellotron Jeffrey Hammond-Hammond - bass Clive Bunker - trommer

Referanser

Eksterne lenker

Kategori:Jethro Tull-album Kategori:Musikkalbum fra 1971 Kategori:Progressiv rock-album