«Alexander L. Kielland» var en norskeid, franskbygd, halvt nedsenkbar plattform i bruk som boligplattform på Ekofiskfeltet, et olje- og gassfelt i den sørlige delen av norsk sektor i Nordsjøen. Plattformen, som hadde navn etter den norske forfatteren Alexander Lange Kielland, ble kjent da den kantret i høy sjø i Alexander L. Kielland-ulykken 27. mars 1980. Ulykken var den verste i Nordsjøen på norsk område siden den andre verdenskrig og er den største industriulykken i Norge. Av 212 personer om bord overlevde 89, mens 123 omkom, hvorav 87 ble funnet og 36 forble savnet.NOU 1981:11, s. 163 Etter snuoperasjonen i 1983 ble ytterligere seks av de 36 savnede funnet.Alexander L. Kielland-ulykken Store norske leksikon
Årsaken til ulykken var utmattingsbrudd i et støttestag i plattformens bærende konstruksjon. Dette førte til at en av de fem søylene (plattformbena) med pongtong (flyteelement) som bar plattformen, brakk av. Etter rundt 20 minutter kantret plattformen. Det er imidlertid satt spørsmål ved granskningskommisjonens konklusjon. Det kritiske spørsmålet er om tretthetsbruddet i støttestaget var den primære årsaken til forliset, eller om dette var en følge av andre forhold. Tidligere plattformsjef Nils Gunnar Gundersen var i Frankrike og fulgte hele byggingen av plattformen. Den franske lederen av plattformbyggingen presiserte for ham at alle spesikasjoner ved drift av platformen måtte følges nøye. Det innebar blant annet at den skulle stabiliseres med 10 ankre. På Kielland-platformen tok man imidlertid ikke i bruk 10 ankre, men 8. Dette kan ha ført til større belastning enn forutsatt på enkelte stag, hvilket kan ha resultert i skader som i neste omgang kan ha hatt som følge at ett av stagene ble revet av. Ulykken førte til en rekke endringer i kravene til kontroll mot utmatting og redundans av bærende konstruksjoner, flytestabilitet, beredskap og sikkerhetsutstyr på plattformer.
Utvikling Det franske oljeinstituttet Institut français du pétrole gikk i 1963 inn i et samarbeidsprosjekt med det Schlumberger-eide letefirmaet Neptune for å utvikle en delvis nedsenkbar boreplattform som skulle hvile på fem oppdriftselementer eller pongtonger. Den første konstruksjonen, «P81», ble levert i 1969. På grunn av konstruksjonen med fem bærende søyler plassert i en nær likesidet femkant ble plattformene omtalt som Pentagon-plattformer. Konstruksjonen ble omarbeidet i samarbeid med en rekke andre aktører og en ny versjon, «P82», ble bygd i Brownsville i Texas. Denne ble prototyp for en serie på ytterligere ni plattformer, hvorav tre ble bygd i Finland og seks ved det franske firmaet Compagnie Française d’Entreprises Métalliques (CFEM) i Dunkerque.
«Alexander L. Kielland» var den syvende av den modifiserte versjonen, den ble bygd i Dunkerque og overlevert til eier den 5. juni 1976. Plattformen ble bygget som boreplattform, men ble umiddelbart påbygget ved at det ble montert boligmoduler i fire etasjer på hoveddekk. Plattformen har dermed aldri operert som boreplattform.
Beskrivelse av «Alexander L. Kielland» Plattformen var en halvt nedsenkbar konstruksjon med fem bærende skaft eller søyler. Hver av søylene stod på individuelle oppdriftselementer eller pongtonger. Oppdriftselementene var formet som flattrykte kuler med en diameter på 22 m og en høyde på 7,5 m. Søylene som bar plattformen hadde en diameter på 8,5 m og var 35,6 m høye. Søylene var forbundet med hverandre med en rekke rørformede stag, så vel horisontale som diagonale. De horisontale hadde en diameter på 2,6 m og en godstykkelse på 25 mm. Skråstagene hadde en diameter på 2,2 m. På dette fagverket av rør var det plassert et lukket dekkshus med tre dekk. Dekkshusvolumet var delt i tre: en aktre avdeling med skott P6 mot boreområdet og en større del foran skott P5. Akter om skott P6 var det opprinnelige mannskapsområdet med lugarer på begge dekk. På mellomdekket var det bysse og den lille kinosalen. I fremre del av dekkshuset var det diverse tekniske rom på begge dekk. Et større rom på mellomdekket var delvis avdelt til den store kinosalen med lettvegger av aluminium.
Inn til dekkshuset var det en rekke dører, vinduer, ventilasjonsåpninger, drensåpninger og eksosåpninger. Dekkshuset skulle likevel kunne avstenges og være nær vanntett. Dekkshustaket dannet plattformens hoveddekk. På aktre del var dette utvidet til et helikopterdekk. Under dette var de opprinnelige livbåtene 1 og 2. En mann-over-bord-båt (MOB-båt) var plassert på babord baug bak C-søylen.
I søylene og oppdriftselementene var det lagertanker for ballast- og drikkevann, drivstoff og smøreoljer for plattformens drift. Tre av søylene inneholdt maskinrom med adkomst via heiser i søylen. Disse søylene hadde også propeller slik at «Alexander L. Kielland» kunne forflytte seg over korte avstander. Til sammen fem dieselgeneratorer sørget for strømforsyning. Disse kunne fungere ved opp til 20° slagside. Søylene hadde også lensepumper om en fikk lekkasjer og for å kunne heve plattformen ved høye bølger (overlevelsesdypgang) og forflytning (transittdypgang).
Selve plattformdekket målte 103 x 99 m og veide tonn. Plattformdekket lå under operasjon ca. 15 m over havflaten. Det var utstyrt med et 40 m høyt boretårn. Siden «Alexander L. Kielland» opprinnelig var tenkt brukt som boreplattform, hadde den komplett boreutrustning om bord, men helt fra den ble satt i tjeneste fungerte den som boligplattform. I fire omganger ble boligkapasiteten utvidet ved at det ble plassert boligmoduler på hoveddekket foran boretårnet. Til slutt i fire etasjer med messe og bysse i første etasje. Hver lugar hadde plass til fire personer. Livbåtkapasiteten ble øket tilsvarende til i alt syv livbåter pluss en MOB. Dermed var innkvarteringskapasiteten utvidet fra opprinnelig 80 til 348 personer.
For å holde plattformen i posisjon, var den utstyrt med ankervinsjer på toppen av hver av søylene. Den hadde ti ankerliner med ståltau. På grunn av at Edda-plattformen sto i veien, var bare åtte ankerliner i bruk.NOU 1981:11, side 37 og 40-42. På sjøbunnen under plattformen var det plassert en akustisk sender. I tre av tverrstagene under plattformen var det montert hydrofoner. Signalene fra disse ble brukt til å og holde plattformen i korrekt posisjon uavhengig av værforholdene, og som et grunnlag for å styre ankervinsjene.
Sertifisering og idriftsetting Plattformen ble levert til Stavanger Drilling II, eiet av A. Gowart-Olsen A/S og CFEM, den 5. juli 1976. Etter kort tid ble plattformen leid inn av Phillips Petroleum Company for bruk på Ekofiskfeltet, omtrent midt i Nordsjøen. I dette området var de fleste av omtrent 80 bore- og serviceinstallasjoner i Nordsjøen lokalisert i 1980.
I den første perioden fra juli 1976 ble boreplattformen brukt som flotell for kompressorplattformen H-7. Fra 15. juli 1976 til 1. august 1979 ble Kielland blant annet bruk som boligkvarter for «Henrik Ibsen» og «Dyvi Alpha». 1. august 1979 gikk den fra «Albuskjell 2/4 F» til «Edda 2/7 C». Det meste av tiden fremover var «Alexander L. Kielland» forbundet med denne plattformen med en heisbar gangbro.
Sertifiseringen av plattformen ble utført av Det Norske Veritas. Ved gjennomgangen i forbindelse med sertifiseringen ble det bare funnet noen få, mindre feil. Den siste, årlige inspeksjonen ble gjennomført i september 1979. Den store fireårsinspeksjonen var etter en henvendelse fra eierselskapet, forskjøvet fra april til juni 1981.
Ulykken den 27. mars 1980 thumb|200px|D-søylen flytende i vannet.
Utgangspunkt før ulykken inntraff «Alexander L. Kielland» lå tett ved og nordøst for produksjonsplattformen «Edda 2/7 C» i posisjon . Dette tilsvarer ca. samme nordlige bredde som Edinburgh og 385 km fra både norskekysten og Nederland. «Alexander L. Kielland» hadde da fungert som boligplattform for «Edda 2/7 C» i ca. 9 måneder og lå bare ca. 25 meter fra denne. Mellom dem var en gangbro som kunne heves i dårlig vær.
I løpet av 27. mars 1980 ble værforholdene dårligere. Vindhastigheten økte til 16–20 m/s med opp til styrke 10, full storm, i kastene. Signifikant bølgehøyde økte til 6–8 m.NOU 1981:11 side 251-253. Lufttemperaturen var 4 til 6 grader og sjøtemperaturen på noe over 6 °C.
Da skiftet sluttet på «Edda 2/7 C», vendte arbeiderne tilbake til boligplattformen ved 18-tiden. Kort tid etter ble broen hevet og «Alexander L. Kielland» flyttet noe lenger bort fra produksjonsplattformen ved manøvrering av ankervinsjene. Plattformen hadde på åpent hav et ankringssystem med to liner fra hvert av de fem skaftene – til sammen ti liner. Det ble brukt wire i ankerlinene og ett anker for hver line. Når plattformen var forankret inntil en annen plattform, som ved «Edda 2/7 C», ble ikke ankerlinene i hjørne C brukt.NOU 1981:11, side 14 og 37. Plattformen hadde altså ved «Edda 2/7 C» et ankringssystem med to liner fra hver av skaftene A, B, D og E – til sammen åtte liner. Denne reduksjonen av antall ankere hadde ikke vært gjenstand for godkjenning hos Sjøfartsdirektoratet.NOU 1981:11, side 47 og 53. Grunnen til at færre liner ble brukt var trolig at linene fra hjørne C ville ha kommet for nær «Edda 2/7 C», og kunne ha blitt ødelagt eller gjort skade på «Edda 2/7 C». Dette var vanlig praksis, og ankrene C1 og C2 hadde heller ikke vært i bruk ved andre plattformer siden 1977. Ankrene var testet med en strekklast på 100 tonn og godt satt. Telleverket for utlagt wire fungerte ikke. I stedet ble antall lag wire på trommelen benyttet som en indikasjon. Granskingskommisjonen vurderte at avlesningene av linestrekket var rimelig korrekt.
For tilfelle av uhell var det stasjonert flere hjelpefartøy ved plattformene på Ekofisk. Beredskapsplanen forutsatte at med tre hjelpefartøy skulle minst ett kunne nå frem til enhver av installasjonene på maksimum 25 minutter. Hjelpefartøyene som skulle sikre «Edda 2/7 C» og «Alexander L. Kielland» samt «Eldfisk Alpha» og «Eldfisk Bravo» var MS «Silver Pit», en ombygd tråler. Om bord hadde man en hurtiggående livbåt og en redningsbåt med vannjet. Redningsbåten hadde et mannskap på tre og kapasitet til å ta om bord 12 nødstedte personer.
Kapteinen hadde anvisninger om å holde seg i det såkalte område 3, midt mellom «Eldfisk Alpha» og «Edda 2/7 C». Skipet hadde likevel gjennom flere måneder posisjon i nærheten av «Eldfisk Bravo». I mars overtok en ny kaptein på MS «Silver Pit». Informasjonen han fikk om hvilke oppgaver skipet hadde var mangelfull og uklar. I sin senere forklaring for undersøkelseskommisjonen uttalte kapteinen at han hadde gått ut fra at han bare var ansvarlig for MS «Eldfisk Bravo».
Totalt var det ved utgangspunktet for ulykken 212 personer om bord. Mellom 50 og 80 av disse befant seg i to kinosaler, ca. 50 i messen og resten på lugarene.
Ulykkesforløp Like før klokken 18:30 gikk et kraftig smell etterfulgt av vibrasjoner gjennom «Alexander L. Kielland». De fleste om bord trodde dette var støt fra de kraftige bølgene som slo mot plattformen. Etter et nytt støt gikk det kraftige rystelser gjennom plattformen og den krenget raskt mot styrbord med en slagside opp mot 30–35°. Arbeideren Tony Sylvester beskrev situasjonen slik: «Alle trodde nå det var slutten. Et voldsomt smell, kort etter ett til og umiddelbart etter veltet hele greia over 45 grader».
Vakthavende telegrafist på «Alexander L. Kielland» sendte umiddelbart etter den innledende krengingen ut et Mayday-signal på VHF kanal 9 – en kanal som alle stasjoner på Ekofisk rutinemessig lyttet til. Deretter entret han livbåt 5. Her holdt han via livbåtens VHF-stasjon, «Edda 2/7 C» løpende orientert om utviklingen. Det første nødsignalet ble oppfanget på et håndapparat av Baste Fanebust, skipskoordinator på Ekofisk. Umiddelbart dirigerte han alle skip i Ekofiskfeltet til ulykkesstedet.
Et transporthelikopter som befant seg på en av plattformene tok umiddelbart av, men hadde ingen redningsutrustning. Det kunne ikke lande på det skjeve helikopterdekket og kunne ikke bidra i redningsarbeidet.