right|200px|Den italienske republikkens emblem
Etter andre verdenskrig og Mussolinis fall blei italiensk politikk dominert av Democrazia Cristiana (DC) i over førti år, mens Partito Comunista Italiano (PCI) leda opposisjonen. Denne situasjonen vedvarte helt fram til Tangentopoli-skandalen som var et resultat av en omfattende juridisk undersøkelse (omtalt som Mani pulite -rene hender), som førte til at de fleste partiene gikk i oppløsning og åpna opp for nye partidannelser.
I 1994, midt under korrupsjonsavsløringene, som rysta de fleste partiene, vant mediemogulen Silvio Berlusconi valget. På grunn av interne stridigheter i den seirende koalisjonen, falt imidlertid regjeringa etter få måneder. Berlusconi kom tilbake til makta i 2001, men tapte valget fem år seinere til Romano Prodi og koalisjonen l'Unione. Etter valget i 2008 er han imidlertid igjen tilbake som landets statsminister.
Republikkens fødsel Etter fascismens fall var kong Viktor Emanuel III diskreditert på grunn av sin rolle i utnevninga av ei fascistisk regjering. Den 9. mai 1946 abdiserte kongen til fordel for sønnen, Umberto II, i håp om at dette skulle redde monarkiet. Etter ei folkeavstemning den 12. juni samme år, som ga 54,3 % for republikk, måtte imidlertid også den nye kongen abdisere, etter bare en måned ved makta. Folkeavstemninga avdekka store regionale forskjeller, med et klart flertall for republikk i Nord-Italia og et omtrent like stort flertall for monarki i sør. Resultatet av folkeavstemninga førte til at Italia fikk en ny grunnlov, som trådte i kraft den 1. januar 1948.
Den første republikk Det har vært hyppige regjeringsskifter i Italia i etterkrigstida, men italiensk politikk har likevel vært prega av stor stabilitet snarere enn av ustabilitet. Det kristeligdemokratiske Democrazia Cristiana (DC) blei i 1946 landets største parti, mens kommunistene i Partito Comunista Italiano (PCI) i 1948 seilte forbi Partito Socialista Italiano (PSI) som det største opposisjonspartiet og blei også det største kommunistpartiet i Vest-Europa. PCI deltok i regjering kun i den nasjonale enhetsregjeringa de første åra etter krigen, der partilederen, Palmiro Togliatti, var justisminister. I mai 1947 blei imidlertid både PCI og PSI ekskludert fra regjeringa. PSI samarbeida på dette tidspunktet nært med kommunistene.
DC satt sammenhengende i regjering fra 1945 til 1994. Bakgrunnen for dette var en enighet mellom DC de andre partiene om å ekskludere PCI fra makta, da det blei oppfatta som et anti-system-parti. Sjøl om DC kun hadde absolutt flertall i parlamentet i perioden 1945 til 1953, klarte partiet som det største partiet å holde seg ved makta permanent ved hjelp av skiftende koalisjoner med tre mindre partier, det liberale Partito Liberale Italiano (PLI), det antiklerikale Partito Repubblicano Italiano (PRI), det sosialdemokratiske Partito Socialista Democratico Italiano (som brøyt med PSI, da de mente dette partiet ikke tilstrekkelig distanserte seg fra PCI), samt fra etter 1963 også med sosialistene i PSI.
I løpet av etterkrigstida tapte CD gradvis støtte etter hvert som samfunnet blei modernisert og tradisjonelle verdier fikk mindre oppslutning. DCs fikk størst oppslutning i rurale områder, mens det industrielle nordvest, som hadde en større arbeiderklasse, i større grad støtta partiene på venstresida.
Den gradvis minskende støtta til DC førte til slutt til at PSI blei invitert inn i regjeringa. PSI hadde lenge vært utelukka, da de hadde for nære bånd til PCI, men etter oppstanden i Ungarn i 1956 hadde blitt slått ned av Sovjetunionen, blei partiet mer uavhengige av kommunistene. Dette førte etter hvert til en debatt om å inkludere sosialistene i regjeringa. De mest høyreorienterte kreftene gikk mot dette, mens reformister, sosialdemokrater og progressive katolikker var positive. Et forsøk fra høyreorienterte kristeligdemokrater på å inkludere det nyfascistiske Movimento Sociale Italiano i regjeringa førte til opptøyer og førte ikke fram.
Aldo Moro, en relativt venstreorientert kristeligdemokrat, var en av hovedinspiratorene for alliansen med sosialistene. Han kom seinere også til å forsøke å inkludere kommunistene (det såkalte historiske kompromiss). Sistnevnte forsøk blei imidlertid stoppa ved kidnappinga og drapet på Moro i 1978. De røde brigader påtok seg ansvaret for handlinga.
I likhet med i mange andre land i Vesten, var også Italia prega av en voksende sterkt venstreorientert bevegelse i kjølvannet av studentopprøret. En minoritet av de mest ekstreme aktivistene utvikla seg i voldelig retning. Samtidig kom en motreaksjon fra fascistiske grupper som ønska ei utvikling i retning av en mer autoritær stat. 1970-tallet kom til å bli prega av ei bølge av terror, som starta med en bombe ved Piazza Fontana i sentrum av Milano den 12. desember 1969 og som varte i hvert fall til terrorangrepet i Bologna den 2. august 1980. Det viste seg seinere at fascistiske grupperinger sto bak begge disse to angrepa. Ifølge det italienske innariksministeriet blei 67,5 % av de voldelige aksjonene utført av grupper på ytterste høyre fløy, mens ytre venstre sto for 26,5 %. Resten sto andre grupperinger bak. 150 personer blei drept i terroraksjoner utført av ytre høyre og 94 av ytre venstre. Voldshandlingene fra de ulike gruppene hadde ulik karakter. De røde brigader spesialiserte seg likvidering av bestemte personer, mens fascistene i større grad benytta seg av blind vold. Drapet på Aldo Moro er det mest kjente av de røde brigaders likvideringer.
På 80-tallet blei, for første gang siden 1945 to regjeringer leda av statsministre som ikke var kristeligdemokrater, henholdsvis av republikaneren Giovanno Spadolini fra 28. juni 1981 til 1. desember 1982 og sosialisten Bettino Craxi fra 4. august 1983 til 17. april 1987. I løpet av disse åra blei korrupsjonen mer omfattende, ei utvikling som skulle bli avdekka tidlig på 90-tallet og som blei kjent under tilnavnet Tangentopoli. At korrupsjonen hadde kunnet foregå såpass lenge har blitt forklart med den lange sammenhengende regjeringsmakta og vissheten om at velgerne ikke hadde noe reelt alternativ, bortsett fra kommunistene. Situasjonen endra seg etter Sovjetunionens fall, som ikke bare førte til at “kommunistspøkelset” ikke lengre var noen reell samlende faktor, men også til at det allerede sterkt reformerte eurokommunistiske Partito Comunista Italiano i 1991 oppløste seg sjøl og danna Partito Democratico della Sinistra (PDS), som definerte seg som et demokratisk sosialistisk parti. Dette medførte store problemer for regjeringspartiene, ikke minst DC, som nå ikke lengre kunne skremme velgerne med kommunistspøkelset. Sovjetunionen var borte og PCIs etterfølgere i PDS hadde forlatt den kommunistiske ideologien. Dermed blei det vanskelig for regjeringspartiene, ikke minst DC, å forhindre en stor andel av velgerne å forlate sitt gamle parti som en reaksjon på korrupsjonen, samt en lengre tids mangel på å oppnå politiske resultater.
Den andre republikk Endringene som fulgte i kjølvannet av operasjon rene hender har vært så omfattende at man har omtalt den følgende perioden som “den andre republikk”, i motsetning til den foregående perioden, som blir omtalt som “den første republikk” (til tross for at det ikke har funnet sted noen omfattende konstitusjonelle endringer). Velgerne forlangte politiske, økonomiske og etiske reformer etter korrupsjonsavsløringene. Skandalene involverte alle de større partiene, men særlig regjeringspartiene. Etter to år med skandaler og splittelser, blei DC oppløst og etterfulgt av flere mindre partier, hvorav de to største var Partito Popolare Italiano (PPI) og Centro Cristiano Democratico (CCD). De andre regjeringspartiene, PSI, PSDI og PLI) opphørte simpelthen å eksistere. .
Avsløringene bidro ikke bare til å undergrave de tradisjonelle regjeringspartiene i folkeopinionen, men også mer direkte ved å fjerne partienes finansielle og organisatoriske ressurser. Viktige finansieringskilder forsvant nærmest over natta. PSDI gikk for eksempel konkurs mot slutten av mars 1993. Medlemsmassen i partiene blei svekka, ikke bare fordi ærlige medlemmer trakk seg, men også fordi medlemmer som hadde blitt tiltrukket av mer klientelistiske årsaker mista sine insentiver til å være medlemmer av partiet. På ledernivå skapte avsløringene spenninger og splittelser mellom de som hadde vært direkte kompromittert av avsløringene og derfor var på defensiven og de som, tross at de ikke hadde vært involvert, likevel måtte dele de politiske kostnadene krisa hadde medført. Flere politikere valgte derfor å bryte med sine gamle partier og stille egne lister, noe som bidro ytterligere til fragmenteringa og oppløsninga av de gamle partiene.
Korrupsjonsskandalene var altså en viktig bakgrunn for å forstå endringene i det partipolitiske landskapet. En annen faktor, som henger nært sammen med korrupsjonsskandalene, var ei folkeavstemning den 18. april 1993 som ga overveldende støtte til å fjerne den eksisterende proporsjonale valgordninga. Et system som kombinerte elementer av flertallsvalg og forholdstallsvalg blei innført i august samme år. Disse endringene bidro til de omfattende endringene i det partipolitiske landskapet, samt dannelsen av nye allianser.
Grovt sett kan det fokuseres på tre sett av endringer. De fleste av de tidligere partiene har forsvunnet og har blitt erstatta av ei stor gruppe nye partier, mange med kort levetid. Disse partiene skiller seg fra de tradisjonelle partiene ved å ha en løsere struktur og ved å være mer åpne for løsere medlemstilknytning og ved å inngå i føderasjoner med andre partier. De typene allianser som både gamle og nye partier har inngått, har, som en følge av overgangen til flertallsvalg, i økende grad blitt prega av bipolaritet, noe som har bidratt til forsøk på å danne større partier ved sammenslåinger eller ved å danne valgallianser.
Sammenbruddet i regjeringspartiene førte til dannelsen av ei rekke nye partier. Særlig viktig blant disse kom mediemagnaten Silvio Berlusconi høyreorienterte Forza Italia (FI) til å bli. Et annet sentralt parti som oppsto på denne tida er Alleanza Nazionale (AN), et parti som definerer seg som nasjonalkonservativt, men som har røtter i det nyfascistiske Movimento Sociale Italiano (MSI), og som kom til å spille en sentral rolle i italiensk politikk, i allianse med Forza Italia.
Berlusconi så raskt at valgsystemet ville splitte Italia i en høyre- og en venstrekoalisjon og at det ikke var plass til noen egen allianse i det politiske sentrum, samt at venstresida starta med en fordel, siden PDS var det eneste større og velorganiserte partiet som hadde overlevd korrupsjonsskandalene. Den sentrale hendelsen som bidro til en allianse på høyresida var borgermestervalgene mot slutten av 1993. Borgermestrene skulle nå velges direkte gjennom to valgomganger (eller kun en dersom en av kandidatene fikk absolutt flertall i første omgang). Venstresida kom til makta i flere større byer, og etter at DC forsvant, gjorde MSI (som ennå ikke hadde danna AN) det bra I Sør-Italia. Lega Nord, et parti som hadde blitt danna i 1991 som en føderasjon av flere regionale partier, gjorde det imidlertid dårligere enn forventet.