«Konservativt» omdirigeres hit. For partiet, se Konservativt (norsk parti) thumb|Eiketreet har vært brukt som et symbol på konservatismen. Det står for bestandighet, soliditet og rotfeste. Eiketreet er også Englands nasjonalsymbol og brukt av «toryene». Det er vanlig for konservative partier å bruke nasjonale farger og symboler.
Konservatisme (fra latin conservare, «å bevare») er en tenkemåte innen vestlig idétradisjon som bygger på «respekten for tradisjon, for den visdom og kyndighet som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner». Konservatismen er skeptisk til tenkemåter som bygger på utopiske eller abstrakte ideer. Konservative ser på mennesket som et åndsvesen, som fra naturens side er feilbarlig og tilbøyelig til både godhet og ondskap. Ved å ta til seg fellesskapets rettigheter og plikter, kan mennesket bli en ansvarlig samfunnsborger. Konservative har et holistisk og organisk samfunnssyn.
Naturrettstanken er viktig i konservatismen. Mange anser Aristoteles, Konfucius og Thomas Aquinas som tidlige konservative tenkere. Konservatismen som en politisk bevegelse føres vanligvis tilbake til kritikerne av den franske revolusjon. Den britiske statsmannen Edmund Burke hevdet i revolusjonsdebatten at sivilisasjon og styresett bygget på konsensus, og han forutså at revolusjonen kunne føre til terroren. Burke kalles ofte «konservatismens far».
Noen teoretikere som har bidratt til den konservative idéutviklingen er David Hume, Sismondi, Louis de Bonald, Joseph de Maistre, G.W.F. Hegel, Samuel Taylor Coleridge, Alexis de Tocqueville, Juan Donoso Cortés, José Ortega y Gasset, Karl Mannheim, F.A. Hayek, Leo Strauss, Eric Voegelin, Karl Popper, Russell Kirk, Peter Viereck, Michael Oakeshott, Nicolás Gómez Dávila, Roger Scruton, Francis Fukuyama og Jordan Peterson. Mange eksponenter for konservativ tenkning har vært litterater og kunstnere, slik som Goethe, Schiller, Chateaubriand, Thomas Carlyle, Fjodor Dostojevskij, G.K. Chesterton, Thomas Mann, C.S. Lewis og T.S. Eliot, og i Norge Johan Sebastian Welhaven, Aasmund Olavsson Vinje og Sigrid Undset.
Konservative så tidlig som Burke har sett på eiendomsretten som en forutsetning for personlig frihet, og ment at markedsøkonomien fremmer selvhjulpenhet, foretaksomhet og sparing. Konservative har samtidig vært kritiske til grådighet og sløseri. Mange har vært utenrikspolitiske realister. Noen politiske praktikere som forstås som konservative, er Klemens von Metternich, Otto von Bismarck, Charles de Gaulle og Konrad Adenauer innen den kontinentale tradisjonen, Benjamin Disraeli, Winston Churchill og Margaret Thatcher innen den britiske, John Adams, Alexander Hamilton og Ronald Reagan innen den amerikanske, og Frederik Stang, C.J. Hambro og Kåre Willoch innen den norske tradisjonen.
Konservative har vært regnet til høyresiden siden de kongetro satt til høyre og de radikale til venstre i Frankrikes nasjonalforsamling.
Spenninger innen konservatismen Det finnes en rekke retninger og tendenser innen konservatismen, som liberalkonservatisme, nasjonalkonservatisme, sosialkonservatisme, verdikonservatisme og kristendemokrati. Begrepene kan ha ulik betydning ut ifra tid og sted, for eksempel mellom Europa og Amerika, eller mellom Norden og kontinentet. Den norske konservatismen er vanligvis forstått som nokså liberal.
Ettersom konservatismen ikke kan føres tilbake til en bestemt doktrine, et program, men er fremvokst fra mange forskjellige erfaringer, finnes det en rekke spenninger innen konservativ tenkning. Disse spenningene vektes forskjellig, og kommer til uttrykk på ulike måter innenfor de enkelte nasjonale, konservative tradisjonene. Noen eksempler på spenninger innen konservativ tenkning er:
mellom individualisme og kollektivisme; mellom modernitet og tradisjonalisme; mellom liberalitet (åpenhet, generøsitet) og autoritet; mellom elitisme og folkelighet; mellom paternalisme og autonomi (selvbestemmelse); og mellom det nasjonale (lokale, stedbundne) og det kosmopolittiske.
Nasjonale konservative tradisjoner Britisk konservatisme Den konservative bevegelsen i Storbritannia oppstod ikke før etter den franske revolusjon, men kan spore sine røtter tilbake til torybevegelsen under restaurasjonen i England på 1600-tallet. De gamle toryene støttet tanken om et hierarkisk samfunn med en eneveldig kongemakt av Guds nåde, og de så på staten og statskirken som organisk utviklet. Etter den ærerike revolusjon i 1688 ble England et konstitusjonelt monarki og dominert av whigbevegelsen. Heretter forsvarte toryene et maktfordelingsprinsipp mellom kongemakten og parlamentets overhus og underhus.
thumb|upright|Edmund Burke (1729–1797) regnes som grunnlegger av konservatismen i den engelsktalende verden.
På slutten av 1700-tallet oppstod et nytt toryparti anført av William Pitt den yngre. Dessuten fantes «uavhengige whiger» som Charles Watson-Wentworth, 2. marki av Rockingham. Edmund Burke var Watson-Wentworths sekretær og pamflettskriver. Burke støttet den amerikanske revolusjon, men foraktet volden under den franske revolusjon. Han delte Adam Smiths ideer om privat eiendomsrett og markedsøkonomi, men mente at økonomien skulle være underordnet den tradisjonelle sosialetikken. Han verdsatte adelens æreskodeks og anså dem, ikke borgerskapet, som nasjonens naturlige ledere. Det innebar en begrenset kongemakt. Burke mente at tradisjonen uttrykte samfunnets visdom og harmoni. De burkeanske konservative etterstrebet pragmatisme i statsstyret. I så måte var de også inspirert av David Hume, som argumenterte imot rasjonalistisk og utopisk tenkning.
Torypartiet gjenspeilte holdningene til landeierne og fremholdt monarkiet, statskirken, familien og eiendomsretten som det beste forsvar av sosial orden. I den industrielle revolusjons tidlige faser fremstod det som fullstendig imot enhver prosess som kunne underminere noen av disse bolverkene. De nye industriherrene ble av mange sett på som fiender av den sosiale ordenen. Robert Peel klarte å forene industriherrene og landeierne ved å overbevise sistnevnte om å akseptere opphevelsen av importforbudet mot korn i 1846. Han greide å skape en ny politisk gruppering, som ønsket å bevare det gamle, men samtidig akseptere prinsippene om laissez-faire og frihandel. Denne grupperingen dannet det man i dag kjenner som Det konservative parti i Storbritannia.
thumb|upright|Benjamin Disraeli (1804–1881) samlet det moderne torypartiet og forbindes med «one nation»-konservatismen, som søker å bygge bro over klassemotsetninger.
Benjamin Disraeli staket ut en ideologisk kurs for Det konservative parti. Som ung mann var han påvirket av romantiske og middelalderske strømninger, og han ble en skarp kritiker av industrialismen. I skrift fremstilte han et England delt i to adskilte nasjoner, og han forutså, som Karl Marx, et fremmedgjort industriproletariat. Disraelis løsning innbefattet en tilbakevending til et syn på samfunnet som samarbeidende, der alle hadde plikter og ansvar overfor andre mennesker og grupper. Tanken om «én nasjon», One Nation, er fremdeles en betydningsfull tradisjon i britisk politikk. Den har vært en drivkraft i konservative regjeringers initiativ til sosiale reformer.
Skjønt han var konservativ, ble noen av chartistbevegelsens krav møtt med sympati av Disraeli, som talte for en allianse mellom landadelen og industriproletariatet mot middelklassens økende makt. Disraeli var derfor i 1842 medvirkende i etableringen av den politiske grupperingen Young England, for å fremme synet om at de rike skulle bruke sin makt til å beskytte de fattige fra middelklassens utnyttelse. Omkalfatringen av Det konservative parti til å bli en moderne massebevegelse skjøt fart da Disraelis idé ble overtatt av Randolph Churchill, far til den senere konservative statsminister Winston Churchill.
En liberal-konservativ koalisjonsregjering under den første verdenskrig, samtidig med Arbeiderpartiets inntreden, fremskyndet Det liberale partis kollaps i 1920-årene. Etter andre verdenskrig tok Det konservative parti til seg mye av venstresidens politikk. Dette kompromisset var en pragmatisk manøver for å gjenvinne regjeringsmakten, men også et resultat av en tverrpolitisk konsensus om den sentrale planleggingen og det statlige eierskapets suksess i en tidlig fase. Dette ble også kjent som «butskellisme», etter den nesten identiske keynesianske politikken til Rab Butler og Hugh Gaitskell.
Under Margaret Thatchers lederskap i 1980-årene ble det imidlertid foretatt en stor ideologisk dreining i hovedstrømmen av britiske konservative, idet man beveget seg mot ideen om et fritt marked. Som en kommentator beskriver det, «var privatiseringen av statseid industri utenkelig før, men ble alminnelig [under Thatchers styre], og har nå blitt etterlignet over hele verden.» Noen kommentatorer har satt spørsmålstegn ved hvorvidt thatcherismen var forenelig med den tradisjonelle britiske konservatismen, og så hennes meninger som mer forenelige med radikal klassisk liberalisme. Thatcher ble beskrevet som «en radikaler i et konservativt parti.» Hennes ideologi har blitt sett på som konfronterende overfor «etablerte institusjoner» og «holdninger akseptert av eliten», begge deler uforenelig med tradisjonelle konservative konsepter.
Den britiske konservatismen har også vært med på å prege de nasjonale konservative tradisjonene i tidligere kolonier, som Canada, Australia og New Zealand, hvor britisk kulturarv og britiske institusjonelle tradisjoner står sterkt. Ettersom mange britiske lojalister søkte nordover under den amerikanske revolusjon, står den canadiske konservatismen i et historisk motsetningsforhold til den amerikanske.
Kontinental konservatisme
Tyskland thumb|upright|«Gammelhegelianere» har lest G.W.F. Hegel (1770–1831) som en forsvarer av autoritetenes historiske nødvendighet.
Den tyske konservatismen har dannet en lang rekke retninger de siste tre hundre årene. I tiden før 1945 kunne man skjelne mellom fire hovedretninger: Romantiske konservative og reaksjonære, deriblant Novalis, Friedrich von Schelling, Karl Ludwig von Haller og Adam Müller von Nitterdorf, ville gjenreise samfunnet fra tiden før den franske revolusjon og gjenopprette den middelalderske orden. Ifølge denne retningen var fyrsten gitt sin posisjon fra Gud, og fyrstens makt var ikke begrenset av noe kontraktmessig forhold. Haller forsvarte imidlertid retten til å kaste en urettferdig fyrste. De romantiske konservative var motstandere av demokratiet og det moderne byråkratiet, og deres frihetsbegrep handlet om aristokratiets frie maktutøvelse. Journalistiske konservative, blant andre Friedrich von Gentz, Friedrich Schlegel og Ernst Moritz Arndt, ville forsvare det eksisterende Metternich-systemet og en nasjonalistisk konservatisme. En retning som omfattet blant andre Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Heinrich Friedrich Karl vom Stein og Friedrich Julius Stahl, forsvarte det konstitusjonelle monarkiet. Stahl mente at politikk og religion hørte naturlig sammen, og at representative institusjoner måtte representere både nasjonal enhet og korporativt hierarki. Et parlamentarisk demokrati måtte unngås, fyrsten måtte stå fritt til å utpeke ministre og rådgivere, og til å utforme statsbudsjettet, og fyrstens makt måtte utøves av et lojalt og effektivt byråkrati. En fjerde retning, kalt «Den konservative revolusjon,» var førnazistiske radikale som Arthur Moeller van den Bruck, Ernst Jünger, Carl Schmitt og Oswald Spengler. Disse kan sies å ha hatt en antiliberal affekt.
Andre viktige strømninger var Friedrich Nietzsches motopplysende romantikk, Otto von Bismarcks konservative realpolitikk og statsmannskunst samt Deutschnationale Volksparteis antirepublikanske monarkisme (eller keiserlige konservatisme) under Weimarrepublikken.