Lee Myung-bak (koreansk uttale: ) (født 1941) er en sørkoreansk politiker. Han var Sør-Koreas president fra 2008 til 2013 og tilhørte partiet Ny verden (Saenuri), som representerte den konservative politiske eliten i landet.
Han vokste opp i fattigdom, men klarte å arbeide seg oppover til toppledelsen i Hyundai-konsernet.
Lee var borgermester i hovedstaden Seoul fra 2002 til 2006. Han fikk særlig berømmelse for sin innsats for å forskjønne bykjernen og forbedre trafikkavviklingen. I 2007 ble han valgt til president for en femårsperiode, som den første med bakgrunn fra næringslivet, på løfter om økonomisk vekst.
Med Lee som president tok Sør-Korea mer plass i verdenspolitikken enn i årene før. Lee stod for en hardere linje overfor Nord-Koreas atomvåpenprogram. Til gjengjeld ble Sør-Koreas forhold til USA tettere. Han gikk også i bresjen for å få i stand frihandelsavtaler med USA og EU. Sør-Korea prøvde å normalisere forholdet til de regionale stormaktene Russland, Kina og Japan, men måtte bilegge et militært samarbeid med japanerne.
I 2018 ble Lee dømt til bøter og 15 års fengsel for korrupsjon og skatteunndragelse. Lee anket saken, men appelldomstolen forlenget straffen til 17 år, og høyesterett vedtok i 2020 å opprettholde dommen. Saken kom som følge av bevis som fremkom i rettsprosessen mot tidligere president Park Geun-hye.
Familiebakgrunn og utdannelse Lee Myung-bak ble født inn i fattige kår den 19. desember 1941 i Osaka i Japan. Lee-familien hadde emigrert til Japan i 1929 under okkupasjonen av Korea. I og med at koreanerne ble tvunget til å ta japanske navn, ble gutten gitt navnet Akihiro Tsukiyama (japansk: ). Faren, Lee Chung-u, arbeidet på en japansk kvegfarm, mens moren, Chae Taewon, var hjemmearbeidende husmor og datter av en fruktbonde i Daegu. Lee Myung-bak var det femte av parets syv barn, i alt fire sønner og tre døtre. Etter den andre verdenskrig vendte familien tilbake til farens hjemby, Pohang i Nord-Gyeongsang. Skipet deres forliste imidlertid ved Tsushima i Koreastredet, og de mistet alle sine eiendeler, og det var bare såvidt at familien overlevde. Den sørkoreanske republikken ble proklamert i 1948. To av hans søsken ble drept i Koreakrigen, som brøt ut to år senere.
Lee vokste opp i fattigdom, og som barn solgte han mat og klær på gaten for å bidra til familieøkonomien. Lee mottok senere stipend, og fikk kveldsundervisning ved en handelsskole i Pohang. Ett år etter at han ble uteksaminert herfra, ble han immatrikulert ved Korea-universitetet i Seoul. Han hadde dårlig råd, så han påtok seg en rekke strøjobber, som å plukke søppel på en markedsplass, for å finansiere studiene.
I sin selvbiografi skriver Lee at han ble dimittert fra den obligatoriske førstegangstjenesten grunnet akutt bronkitt mens han var stasjonert ved militærleiren i Nonsan. I 1964, som tredjeårsstudent i bedriftsøkonomi og ledelse, ble Lee valgt til formann i studentrådet ved sitt universitetskollegium. Det året deltok han i studentdemonstrasjonene mot den autoritære presidenten Park Chung-hees tilnærming overfor Japan. Lee ble tiltalt for ordensforstyrrelse og dømt til fem års betinget fengsel og tre års ubetinget fengsel, og sonet knappe tre måneder av straffen ved Seodaemun-fengselet i Seoul før han ble løslatt. Han ble uteksaminert med summa cum laude fra handelsskolen, i bedriftsøkonomi og ledelse (BBA) fra Korea-universitetet i 1965.
Lee har siden 19. desember 1970 vært gift med Kim Yoon-ok fra Daegu. Paret har tre døtre og en sønn sammen, foruten seks barnebarn. Lee Myung-bak er forøvrig friluftsentusiast og en habil tennisspiller og svømmer.
Yrkeskarriere Fortiden som studentaktivist gjorde det vanskelig for ham å få jobb, og ifølge selvbiografien hans skrev han et brev til president Park Chung-hee: «Hvis et land forhindrer en ung mann i å stå på sine egne ben, vil landet være ham skyldig for alltid.» Lee hadde trolig blitt svartelistet av myndighetene.
I 1965 ble han ansatt i Hyundai Engineering & Construction Co., et selskap i industrikonglomeratet Hyundai, men hvorvidt dette skyldtes egne fremstøt eller brevet, forblir uvisst. Selskapet ble samtidig tildelt Koreas første byggeprosjekt utenlands, en motorveiutbygging i Thailand. Til tross for at han var nyansatt, ble Lee sendt til Thailand. Prosjektet ble fullført i mars 1968, og Lee ble deretter sjef for selskapets fabrikk for tunge maskiner i Seoul. På 1970-tallet var Lee involvert i et stort broprosjekt i Malaysia og var nær daværende visestatsminister Mahathir bin Mohamad.
Som 29-åring ble han gitt en direktørstilling i selskapet. Tolv år etter at han ble ansatt, ble Lee administrerende direktør i en alder av 35 år i 1977, og senere styreformann i en alder av 46 år i 1988. Med dette ble han Koreas yngste administrerende direktør noensinne. Han var administrerende direktør i ti selskaper i Hyundai-konsernet før han søkte en politisk karriere i 1992. I Hyundai ble han kjent for blant annet å ha lært seg å reparere en bulldoser ved å demontere den fullstendig, finne feilen og deretter gjenoppbygge den, men ikke minst for å ha konfrontert president Chun Doo-hwan for å unngå nasjonalisering av Hyundai Motor Group. Som toppleder bygde han også opp et omfattende internasjonalt kontaktnettverk. Under Lees ledelse begynte Hyundai Engineering & Construction Co. å påta seg lukrative prosjekter i Midtøsten, og selskapet vokste fra bare 90 ansatte i 1965 til rundt 160 000 i 1988. Organisering i arbeidslivet var lenge underlagt strenge restriksjoner, og ved utgangen av 1988 var bare 22 % av den sørkoreanske arbeidsstyrken fagorganisert. Rundt 1990 kom både Hyundai, anført av Lee, og Samsung i konflikt med myndighetene, fordi de hindret ansatte i å danne fagforeninger, noe de hadde fått lovfestet rett til.
Tidlig politisk karriere I 1992 gikk Lee over fra forretningslivet til politikken, og ble innvalgt i Sør-Koreas nasjonalforsamling på utjevningsmandat for Det demokratisk-liberale parti. Han uttalte at han stilte til valg fordi «etter å ha sett Mikhail Gorbatsjov forandre verdensbildet, ville jeg se om det var noe jeg kunne gjøre.» Hyundai-grunnlegger Chung Ju-yung hadde etablert Det forente folkeparti (senere Det nasjonale samlingsparti), men Lee ble værende i sitt parti, som byttet navn til Nytt Korea-parti i 1995, videre til Det store nasjonalpartiet i 1997 og Ny verden i 2012. (I sørkoreansk politikk er partiene mer som løse koalisjoner og valgallianser å regne.) Lee støttet heller ikke Chungs forsøk på å bli president i 1992, og hadde tilsynelatende brutt med Hyundai. Chung tapte også valget mot Kim Young-sam fra Det demokratisk-liberale parti. Tidlig i sin politiske karriere skulle Lee imidlertid fremstå som mindre synlig og fargerik enn det han hadde gjort som industrileder.
I 1995 ønsket han å stille til valg som borgermester i Seoul, men ble forbigått av tidligere statsminister Chung Won-shik i Det demokratisk-liberale partis nominasjon. Året etter ble Lee gjenvalgt til nasjonalforsamlingen, nå som representant for kretsen Jongno-gu i Seoul. Blant motkandidatene var senere president Roh Moo-hyun. Denne valgkretsen har stor innflytelse og symbolverdi i sørkoreansk politikk. Det ble etter hvert kjent at han hadde brukt store summer på sin valgkamp. Landets valglov begrenser hvor mye kandidatene har lov til å påkoste sin valgkamp. Han trakk seg fra vervet som folkevalgt i 1998, etter å ha blitt idømt en bot på 4 millioner won for å ha brutt valgloven. Det ble deretter avholdt nyvalg i kretsen, og Roh Moo-hyun ble hans etterfølger.
Seouls borgermester 2002–2006 thumb|Lee møter pressen under åpningen av Cheonggyecheon.
Etter ett års opphold som gjesteprofessor ved George Washington University i USA kom Lee tilbake til Sør-Korea i slutten av 1999. Ved sin tilbakekomst etablerte han flere internettbanker. På sitt tredje forsøk ble han i 2002 valgt til borgermester i Seoul, og ble sittende i én fireårsperiode. Han ble anklaget for å ha startet sin valgkamp for tidlig i henhold til lovverket, men ble frikjent da saken ble prøvd i retten.
Hans arbeid for flere grøntarealer i sentrum, og særlig åpningen av elven Cheonggyecheon, som tidligere hadde ligget i rør, har blitt trukket frem. Som entreprenør i Hyundai hadde han selv vært med på legge elven i rør i 1960-årene. Plassen foran byens rådhus ble omgjort og forskjønnet, med sikte på å gjøre den til et sosialt møtested. Disse endringene var kostbare og kontroversielle, men gav Lee nasjonal berømmelse som politiker, og økte hans folkelige støtte. Kritikerne mente at Lee hadde ødelagt viktige kulturminner. Samtidig sørget han for en større omlegging av byens kollektivsystem, blant annet gjennom bygging av undergrunnsbane, og trafikkavviklingen ble bedret. Den viktigste motivasjonen for sentrumsprosjektene var å gjøre byens forretningsstrøk mer attraktivt for investeringer og nyetableringer.
For sitt arbeid, som etter sigende fikk Seoul til å fremstå som en mer attraktiv og miljøbevisst by, ble han kåret til «Årets miljøhelt» sammen med Al Gore av TIME Magazine i 2007.
Lee donerte hele sin godtgjørelse som borgermester til barn av byens gaterengjørere og brannmenn.
Sør-Koreas president 2008–2013
thumb|President Lee vinker til publikum etter innsettelsen. thumb|Lee taler til OECDs ministermøte i Seoul i 2008. thumb|Lee og George W. Bush i 2008. thumb|General Walter L. Sharp fra USA og Lee diskuterer sikkerhetspolitikk. thumb|Lee møter Dmitrij Medvedev.
Den 10. mai 2007 lanserte Lee sitt presidentkandidatur, og vant Det store nasjonalpartiets nominasjon mot Park Geun-hye den 20. august samme år. Nominasjonsprosessen kombinerer stemmer i og utenfor partiet. Lees flertall utenfor partiet overgikk Parks flertall blant partimedlemmene, og med det samlede stemmetallet slo han Park med 1,5 prosentpoeng.
Få dager før presidentvalget i desember lovte han å donere mesteparten av sin personlige formue til veldedige formål, noe han også gjorde etter å ha blitt innsatt. Valgkampløftene hans dreide seg i hovedsak om å revitalisere økonomien, styrke forholdet til USA og «ordne opp med» Nord-Korea. Målene hans for økonomien ble oppsummert i «747-planen»: 7 % årlig vekst i BNP, 40 000 amerikanske dollar i BNP per innbygger og Sør-Korea som verdens syvende største økonomi. Til tross for den laveste valgdeltagelsen noensinne i et sørkoreansk presidentvalg, ble Lee valgt den 19. desember med 49 % av stemmene, hvilket ble regnet som et valgskred. Motkandidatene, Chung Dong-young fra Det demokratiske partiet og den partiløse konservative Lee Hoi-chang, fikk henholdsvis 26 og 15 % av stemmene. Lees valgseier avsluttet de liberales ti år lange regjeringsperiode under presidentene Kim Dae-jung og Roh Moo-hyun.
Lee ble innsatt som president den 25. februar 2008, og utnevnte Han Seung-soo som sin første statsminister. Partiuavhengige Chung Un-chan kom inn som ny statsminister i september, og ble avløst av Kim Hwang-sik fra Ny verden den 1. oktober 2010. Lee har blitt sterkt kritisert for mange av sine politiske utnevnelser, blant annet fordi mange av de utnevnte er svært velstående, men også fordi flesteparten kommer fra Ny verdens høyborg i Nord- og Sør-Gyeongsang. Lee er medlem og eldste i en presbyteriansk kirke i Seoul, og mange fremtredende regjeringsmedlemmer er medlemmer i den samme kirken. Lee skal visstnok ha hatt 80 % oppslutning blant landets kristne velgere i presidentvalget.