Germaine de Staël, fullt navn Anne Louise Germaine de Staël-Holstein (født 22. april 1766, død 14. juli 1817) var en fransk forfatter av sveitsisk opprinnelse. Hun levde og virket under den franske revolusjon og Napoléon Bonapartes styre. Hun var en av Napoléons fremste motstandere. Hun var feiret for sin elegante konversasjonskunst, og deltok både i det kulturelle og det politiske liv. Hennes verker, både essays og skjønnlitteratur, hadde innflytelse på historien til den europeiske romantikken.
Hun var datter av den sveitsiske bankieren og Frankrikes finansminister Jacques Necker og var fra 1786 gift med den svenske ambassadøren Erik Magnus Staël von Holstein (død 1802). Hun hadde en populær litterær salong med flere fremtredende gjester, og hun kaltes derfor ofte Reine de Paris («dronningen av Paris»). Som sin far var hun tilhenger av revolusjonens progressive ideal. Dette kom særlig til uttrykk i verkene hennes; i Delphine, der hun fordekt gikk til angrep på den kirkelige vielsen og ekteskapets uoppløselighet, og i den erotiske romanen Corinne.
Liv og virke Tidligste år thumb|upright|left|Jacques Necker, Germaine de Staëls far. thumb|upright|left|Suzanne Curchod, hennes mor. Anne Louise Germaine Necker ble født i Paris. Hennes far var den framtredende sveitsiske bankmannen og statsmannen Jacques Necker som ble Frankrikes finansminister under kong Ludvig XVI. Hennes mor var Suzanne Curchod, vertinne for en av de mest populære salonger i Paris hvor personligheter som Buffon, Marmontel, Melchior Grimm, Edward Gibbon, Abbé Raynal og Jean-François de la Harpe var jevnlige gjester.d'Haussonville, Paul-Gabriel (1882): Le Salon de Madame Necker, Paris, Calmann-Lévy, Madame Necker ønsket å oppdra sin datter i henhold til Rousseaus prinsipper og sørget for å gi henne en intellektuell utdannelse og kalvinistisk disiplin ved hennes egen protestantiske prest. Dog lot hun datteren sitte ved hennes føtter i salongen hvor de intellektuelle fant glede i å stimulere det oppvakte barnet. Det gjorde henne bråmoden og ga henne fra tidlig av et litterært ordforråd.
I løpet av de neste få årene etter at Jacques Necker var blitt avsatt fra sin posisjon, bodde de fra 1784 ved Château Coppet i Coppet, hennes fars gods og eiendom ved Genfersjøen som hun senere gjorde berømt i sine skrifter.Le château de Coppet: une brève histoire du château De vendte tilbake til Paris i 1785 og unge Necker skrev en rekke ulike verker, inkludert et romantisk drama i tre akter, Sophie (1786), og en tragedie i fem akter, Jeanne Grey (1787). Begge skuespillene ble utgitt i 1790.
Ekteskap thumb|Erik Magnus Staël von Holstein, malt av Adolf Ulrik Wertmüller, ca. 1782 Snart ble hennes foreldre utålmodig over at hun var ugift, og det er sagt at de nektet henne å gifte seg med en katolikk, noe som i Frankrike i stor grad begrenset hennes valgmuligheter. Det er et rykte at William Pitt den yngre tenkte på henne. Den noe notoriske elskeren til salongvertinnen Julie de Lespinasse, Jacques Guibert, en noe kaldhjertet hane med et visst talent, skal også ha gjort kur.
Til sist giftet hun seg med baron Erik Magnus Staël von Holstein, som først var attaché hos det svenske sendebudet til Frankrike, siden selv svensk minister. For en arving til en stor formue og en meget ambisiøs ung kvinne, synes ikke dette bryllupet svært egnet, men Germaine de Staël hadde formue og hennes ektemann en posisjon. En rekke av forhandlinger sikret fra den svenske kongen et løfte om å bli ambassadør for 12 år og en pensjon i tilfelle posisjonen ble trukket tilbake. Den 14. januar 1786 ble paret viet i kapellet på den svenske ambassaden.
Ektemannen var 37 år, hustruen kun 20 år. Det hele var mer en juridiske formalitet, og hele ekteskapet synes å ha vært akseptabelt for begge da ingen av dem hadde større følelser for den andre. Den kjølige baronen fikk tilgang til en formue og den unge hustruen ble en ambassadefrue av en betydelig utenlandsk statsmakt, noe som ga en langt høyere posisjon ved det franske hoff og i samfunnet enn hva hun ville ha fått i ekteskap med en hvilken som helst franskmann.
Revolusjonære aktiviteter thumb|upright|left|Corinne, en framstilling av hovedfiguren i Madame de Staëls roman av samme navn. Byste av Edmé Gois, 1836 (Louvre). I 1788, året før den franske revolusjon, opptrådte hun som forfatter under sitt eget navn med det tynne verket Lettres sur les ouvrages et le caractère de J.-J. Rousseau, bestående av en samling brev på rundt 140 sider.Grimm Friedrich Melchior; Diderot, Denis: Historical & literary memoirs and anecdotes, H. Colburn, s. 353 Denne brennende, panegyriske brevsamlingen viste et åpenbart talent, men lite kritisk dømmekraft. Hun var på denne tiden entusiastisk for en blanding av Rousseau og politisk konstitusjonalisme. Hennes senere romaner ble bestselgere og hennes litterære kritikk fikk innflytelse.
Hennes far Necker fikk lettre de cachet fra kongen som krevde at Monsieur Necker forlot Paris øyeblikkelig. Kongen mislikte Necker og dronningen hatet ham. Folket var en annen oppfatning, og krevde ham tilbake. Han ble tilbakekalt 48 timer etter at han hadde forlatt Paris. Innenfor de 48 timene hadde Bastillen falt, blod hadde blitt spilt og adelen flyktet i alle retninger ut av landet.Jenkins, Helen P. (1835): «Madame De Stael», A Celebration of Women Writers. Madame de Staël håpet på et kompromiss, at Frankrike ville utvikle seg til et konstitusjonelt monarki av engelsk type. Den nye revolusjonære konstitusjon ble skrevet i hennes hus.Pens, pilgrims, progress: seven women
Hun triumferte i møtene med Stenderforsamlingen 1789 den 4. og 5. mai.Germaine de Staël, Considerations on the Principal Events of the French Revolution (LF ed.) (2008) Hennes salong ble møte for de «konstitusjonelle», som de ble kalt, blant dem La Fayette, grev Louis de Narbonne-Lara og Mathieu de Montmorency. Slike håp ble feid bort med revolusjonens raseri. Terroren rådet i Paris. De som viste sympati med kongen eller monarkiet ble grepet og fengslet. Baron de Staël ble tilbakekalt til Sverige. Necker ble igjen avsatt og søkte tilflukt i Coppet. Han oppfordret sin datter om å følge ham, men hun valgte Paris.
Hennes første barn, en gutt, ble født i 1790, uken før Necker til sist forlot Frankrike. Hennes privilegier som ambassadefrue sørget for nødvendig beskyttelse under den økende uroen under revolusjonen. Hun besøkte Coppet en eller to ganger, men forble for det meste i Paris i revolusjonens tidligste dager. Hun deltok i forsamlingen og holdt salong i Rue du Bac hvor Talleyrand, Abbé Delille, Clermont-Tonnerre, og Gouverneur Morris var blant de som møttes.
Til sist, dagen før septembermordene i september 1792 flyktet hun, sammen med vennene Manuel og Tallien. Hennes egen redegjørelse av flukten er som vanlig for henne så blomstrende at det etterlater spørsmålet om hun faktisk var i fare. Direkte synes det ikke som om hun var, men hun hadde strukket ambassadens privilegier til å beskytte truede venner og det var en alvorlig sak. Hennes forsøk på å hjelpe gamle Montesquiou hadde nær ført til at hun ble drept. Hun ble grepet og ført til Hotel de Ville for å møte Robespierre. Hun protesterte og henviste til sine privilegier som ambassadefrue, og i siste liten ble det besluttet at Tallien skulle frakte henne til grensen. Hun dro til Coppet i Sveits som ble et asyl for mange som var truet av revolusjonen. Hun kom ikke tilbake til Paris på tre år. I disse årene gjorde hun i 1793 sitt første besøk til England, og besøkte da den franske kolonien av flyktninger ved Michleham i Surrey.«Mickleham», Exploring Surrey's PastGoodden, Angelica (2008): Madame de Staël: The Dangerous Exile, Oxford University Press
Salong i Coppet og Paris thumb|Château de Coppet miniatyr|Benjamin Constant I sin fars gods i Sveits, Château de Coppet, samlet hun en ny salong av venner og flyktninger. Det var dog en liten skandale med hennes forhold til Louis de Narbonne, en av en rekke elskere hun holdt seg med.
Tilbake ved Coppet skrev hun en pamflett om henrettelsen av dronning Marie Antoinette. Året etter døde hennes mor ved Château de Beaulieu i Lausanne. Da Robespierre ble styrtet åpnet det veien tilbake til Paris for henne. Hennes ektemann hadde oppholdt seg i Nederlandene, og ble akkreditert av den franske republikk. Hun gjenåpnet sin salong og utga flere mindre verker, blant dem essayene Sur l'influence des passions («Om pasjonenes innflytelse», 1796) og Sur la litérature considérée dans ses rapports avec les institutions sociales (1800).
Det var i løpet av disse årene at Madame de Staël nådde sin største politiske innflytelse i Frankrike. Narbonnes plass i hennes seng var blitt erstattet av Benjamin Constant som hun hadde møtt første gang hos Belle van Zuylen i 1794. Han fikk en stor innflytelse hos henne, slik hun fikk over ham. Både personlige og politiske grunner førte henne i opposisjon mot Napoléon. Hun hadde fulgt hans karrière, og håpet som mange franskmenn at den vellykte hærføreren fra Korsika skulle skaffe ro og stabilitet til Frankrike. Da han gjorde seg selv til førstekonsul gjenkjente hun en tyrann. Hennes egen preferanse var en moderat republikk eller et konstitusjonelt monarki.
I sin salong betenkte hun seg ikke å kritisere Napoléons politikk. Fiendskapen mellom Madame de Staël og Napoléon ble allment kjent. Hun alternerte mellom Paris og Coppet uten problemer, skjønt hun visste at Napoléon mislikte henne. I 1797 var hun formelt separert fra sin svenske ektemann. I 1799 ble han tilbakekalt av den svenske kongen, og i 1802 døde han med henne tilstede. Foruten en datter (Gustavine, 1787–1789) som døde i barndommen, og den eldste sønnen Auguste Louis (1790–1827), fikk de ytterligere to barn – en sønn Albert (1792–1813), og en datter Albertine (1797–1838), som senere giftet seg med Victor de Broglie, medlem av Académie française og Frankrikes niende statsminister. Farsskapet til disse barn er ikke sikkert.Goodden, Angelica (2008): Madame de Staël: the dangerous exile. Oxford University Press, s. 31.
Konfliktene med Napoléon thumb|Napoléon, hennes uforsonlige fiende. Når hennes duell med Napoléon begynte er ikke lett å avgjøre. Å dømme fra tittelen på hennes bok Dix annees d'exil («Ti år i eksil») skal det ha begynt i 1804, men fiendskapet inntrådte antagelig langt tidligere. Napoléon skal ha sagt om henne, i henhold til memoarene til Madame de Remusat, at hun «lærer folk å tenke som aldri har tenkt før, eller som har glemt hvordan å tenke.»Memoirs of Madame de Rémusat: 1802-1808, oversatt til engelsk av Cashel Hoey & John Lillie, s. 407
Napoléon mislikte at hun viste seg trassig til hans innflytelse, og det gledet henne antagelig at han fremmet sin makt mot henne uten å lyktes. Begges personligheter hadde et merkelig preg av det teatralske. Om hun virkelig ønsket å ta sin motstand mot Napoléon alvorlig, hadde det vært lettere for henne å etablere seg i England ved Fredstraktaten i Amiens, men hun holdt seg i Coppet. Der ble hun skygget av Napoléons spioner ettersom hun motsatte seg hans ordrer, først at hun holdt seg unna Paris, og senere ut av Frankrike, noe som betydde at hun ble alene i landbruksområdet i Sveits framfor det urbane Paris.
I 1802 utga hun den første av hennes minneverdige bøker, romanen Delphine hvor femme incomprise («misforstått kvinne»)«femme incomprise», Wiktionary ble introdusert i fransk litteratur og hvor hun selv og en rekke av hennes nærmeste venner opptrådte i gjennomsiktig forkledning. Høsten 1803 vendte hun tilbake til Paris. Hadde hun ikke gjort sin uro over sin landflyktighet så offentlig, er det uklart om Napoléon ville ha forvist henne, men da hun igjen henvendte seg til en mengde personer med oppfordring om å beskytte henne, synes det som han mente at det var bedre at hun ikke burde bli beskyttet. Hun fikk ordre om ikke å bo nærmere Paris enn 40 lieue. Etter en tenkepause besluttet Madame de Staël å reise til Tyskland.
Reiser til Tyskland og Italia