Elizabeth av Storbritannia (født Lady Elizabeth Angela Marguerite Bowes-Lyon; 1900–2002) var dronning av Storbritannia og den siste keiserinnen av India i regjeringstiden til sin mann, kong Georg VI (1936–1952). Etter hans død ble hun omtalt som dronningmoren for å skille henne fra datteren dronning Elizabeth II.
Hun var yngste datter av Claude Bowes-Lyon (1855–1944), senere 14. jarl av Strathmore og Kinghorne, og hans hustru Nina Cecilia Cavendish-Bentinck (1862–1938).
26. april 1923 giftet hun seg med prins Albert, hertug av York, senere kong Georg VI, sønn av kong Georg V av Storbritannia (1865–1936) og dronning Mary (1867–1953), i Westminster Abbey i London.
Sammen fikk de to døtre: prinsesse Elisabeth, senere dronning Elisabeth II (født 21. april 1926, død 8. september 2022) og prinsesse Margaret (født 21. august 1930, død 9. februar 2002).
I 1936 abdiserte kong Edvard VIII uventet, noe som gjorde Elizabeth til dronning ved sin manns side. Under andre verdenskrig bodde kong Georg VI og dronning Elizabeth i London, selv etter at Buckingham Palace ble bombet. Kongens helse skrantet med årene, og Elizabeth la skylden på Wallis Simpson, kvinnen var grunnen til at Edvard VIII abdiserte i 1936. Kong George VI døde 6. februar 1952, 56 år gammel.
Etter sin manns død ble hun etter hvert bare kjent som dronningmoren, da hennes datter var blitt monark, dronning Elizabeth II. Hun høstet stor popularitet med årene og var en ivrig deltaker ved offisielle tilstelninger i inn- og utland, og hun var en stor og viktig støtte for sin unge datter i hennes første år som dronning.
I 1980-årene ble hun kjent som «britenes bestemor». Både 90-årsdagen og 100-årsdagen ble feiret stort i London, men de siste årene hennes var preget av hennes høye alder, datteren Margarets sviktende helse og død og de mange skilsmissene blant hennes barnebarn. Hun lot seg likevel hylle på 101-årsdagen sin i august 2001, som hun alltid gjorde på bursdagen den 4. august. Siste gangen hun viste seg offentlig var da prinsesse Margaret ble stedt til hvile 15. februar 2002, på dagen 50 år etter at ektemannen Georg VI var blitt gravlagt.
Dronningmoren døde 30. mars 2002 etter en tid med sviktende helse.
Tidlig liv Elizabeth Bowes-Lyon var yngste datter og det niende av de ti barna til Claude George Bowes-Lyon, lord Glamis, (senere 14. jarl av Strathmore og Kinghorne), og konen Cecilia Nina Cavendish-Bentinck. Blant Elizabeths forfedre finnes statsminister William Cavendish-Bentinck, 3. hertug av Portland, og Richard Wellesley, 1. marki Wellesley (han var generalguvernør av India og eldre bror av statsminister Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington).
Ingen kan med sikkerhet konstatere hennes fødested, enten ble hun født i foreldrenes hus i London, ved Belgrave Mansions, Grosvenor Gardens, eller i en ambulanse dratt av hester på vei til sykehuset. Fødestedet hennes ble registrert som Hitchin i Hertfordshire,Civil Registration Indexes: Births, General Register Office, England and Wales. Jul–sep 1900 Hitchin, del.3a, s.667 nær landhuset, St Paul's Walden Bury som Strathmore-familien eide. Det samme huset står oppført som hennes fødested i folketellingen fra året etterpå. Hun ble døpt den 23. september 1900 i den lokale kirken.
I mesteparten av barndommen hennes bodde familien i landsbyen St Paul's Walden og på Glamis Castle, familieboligen til jarlen i Glamis i Angus i Skottland. Fram til hun var åtte år fikk hun hjemmeundervisning av en guvernante. Hun hadde ponnier og hunder og likte å gå på jakt. Da hun begynte på skole i London imponerte hun lærerne med å innlede en stil med to greske ord fra Xenophons Anabasis. Hennes favorittemner var litteratur og skriving. Hun vendte tilbake til privatundervisning, denne gang med en tysk guvernante og bestod Oxford Local Examination som 13-åring.Vickers, pp.10–14
På fjortenårsdagen hennes erklærte Storbritannia Tyskland krig. Broren hennes, Fergus, offiser i regimentet Black Watch, ble drept under krigshandlinger i Frankrike i slaget ved Loos (1915). En annen av hennes brødre, Michael, ble rapportert savnet under krigshandlinger i mai 1917.Shawcross, p. 85 Han hadde blitt tatt til fange etter å ha blitt skadet og ble værende i en krigsfangeleir resten av krigen. Glamis Castle ble gjort om til et rekonvalesenthjem for skadede soldater og Elizabeth var med og hjalp. En av soldatene hun behandlet skrev i autografboken hennes at hun kom til å bli «Hung, drawn and...quartered...hung in diamonds, drawn in a coach, and...quartered in the best house in the land,» et ordspill som refererer til henrettelsesmetoden hengning, trekking og kvartering, men heller enn henrettelse et ønske om at hun skulle få diamanter, bli dratt i en hestevogn og innkvartert i landets beste hus.
Giftermål med prins Albert
Prins Albert, hertugen av York – «Bertie» som han var kjent som i familien – var den andre sønn av Georg V. Han fridde til Elizabeth i 1921, men hun takket nei. Hun sa hun «var redd for å aldri, aldri igjen ville kunne tenke, snakke og handle fritt, noe jeg virkelig synes jeg burde ha muligheten til». Da han senere erklærte at han ikke ville gifte seg med noen andre, reiste moren, dronning Mary, til Glamis Castle for å få møte kvinnen som hadde vunnet hennes sønns hjerte. Hun ble overbevist om at Elizabeth «var den eneste jenta som kunne gjøre Bertie lykkelig». Likevel nektet hun å blande seg inn. På denne tiden ble Elizabeth kurtisert av James Stuart, Alberts stallmester, men han forlot sin tjeneste hos prinsen til fordel for en bedre betalt jobb i den amerikanske oljeindustrien.Shawcross, s. 133–135
Etter en stund godtok Elizabeth frieriet, til tross for sin engstelse overfor et liv som kongelig. Forlovelsen ble offentliggjort 23. januar 1923. I lovens øyne var Elizabeth en vanlig borger, til tross for at faren var adelig. Albert handlet dermed imot tidligere tiders skikk som sa at kongelige skulle gifte seg med andre kongelige.Roberts, s. 57–58; Shawcross, p. 113 Hans valg av ektemake ble sett på som et skritt mot et mer moderne monarki og kongehus. Albert og Elizabeth ble gift den 26. april 1923 i Westminster Abbey. Elizabeth la buketten sin ved den ukjente soldats grav på vei inn til kirken,Vickers, s. 64 en skikk som hver eneste kongelige brud har opprettholdt siden. Hun ble etter bryllupet titulert Hennes Kongelige Høyhet Hertuginnen av York.Shawcross, s. 168 Hvetebrødsdagene tilbrakte de på Polesden Lacey, en herregård i Surrey, før de reiste videre til Skottland, der hun fikk en «uromantisk hoste».Brev fra Albert til Dronning Mary, 25. mai 1923, sitert i Shawcross, s. 185
Hertuginne av York Etter et vellykket besøk til Nord-Irland i juli 1924 bestemte Labour-regjeringen seg for å la Albert og Elizabeth reise til Øst-Afrika fra desember 1924 til april 1925.Shawcross, s. 218–219 To hendelser skulle true disse planene. Labour-regjeringen måtte se seg slått av de konservative etter parlamentsvalget i november, som var en situasjon konservative Elizabeth betegnet som «vidunderlig» overfor morenBrev fra Elizabeth til Lady Strathmore, 1. november 1924, sitert i Shawcross, s. 217. I tillegg ble generalguvernøren i det britisk-egyptiske Sudan, Lee Stack, skutt tre uker senere. Turen ble gjennomført til tross for disse hendelsene. De besøkte Aden, Kenya, Uganda og Sudan, men Egypt ble unngått på grunn av de politiske urolighetene i området.Shawcross, s. 221–240
I 1926 fikk paret sitt første barn, prinsesse Elizabeth – kalt «Lillibet» innad i familien. Margaret Rose ble født fire år senere. Hertugen og hertuginnen av York reiste i 1927 til Australia for å åpne parlamentsbygningen i Canberra. Barna ble ikke med på reisen, og Elizabeth skrev at hun syns det var leit å måtte forlate sitt spedbarn hjemme. De reiste til sjøs via Jamaica, gjennom Panamakanalen og videre over Stillehavet. Elizabeth var stadig bekymret for sitt barn som var igjen i Storbritannia, men utenom dette ble turen gjennomført med stor suksess; de oppnådde god kontakt med folkene de møtte. I Fiji sjarmerte Elizabeth gjestene i et selskap ved å ikke bare håndhilse på menneskene, men også på en hund som kom tuslende inn under seremonien. I New Zealand fikk hun en forkjølelse og ble dermed hindret i å delta ved flere tilstelninger. På tilbaketuren, via Mauritius, Suezkanalen, Malta og Gibraltar ble skipet deres, HMS «Renown», rammet av en brann og en evakuering av skipet ble forberedt, men brannen ble etter sigende slukket.
Edvard VIII overtar tronen og abdiserer Kong Georg V døde 20. januar 1936 og tronen gikk videre til Alberts bror, prins Edvard, som ble kong Edvard VIII. Før han døde uttrykte kong Georg uro overfor at han skulle overlate tronstolen til sønnen Edvard. En gang sa han: «Jeg ber Gud om at min eldste sønn aldri vil gifte seg og at ingenting skal komme mellom Bertie og Lilibet og tronen».
En konstitusjonell krise inntraff da Edvard insisterte på å gifte seg med Wallis Simpson, en fraskilt amerikansk kvinne. Selv om Edvard kunne ha fortsatt som konge til tross for et omstridt ekteskap med Simpson, rådet ministrene han fra å gifte seg med henne ettersom de moralske forutsetningene ikke var til stede, og Edvard måtte som den engelske kirkes overhode stå inne for dens lære vedrørende gjengifte. Ministrene mente dessuten at folket aldri kom til å akseptere henne som dronning. Som konstitusjonell monark var Edvard forpliktet til å lytte til råd fra regjeringens medlemmer. I stedet for å kutte ut bryllupsplanene, sa han fra seg tronen.
Prins Albert var den neste i arvefølgerekken og overtok dermed umiddelbart tronen etter Edvards abdikasjon den 11. desember 1936. Albert tok navnet Georg som formelt kongsnavn. Han og Elizabeth ble kronet til konge og dronning den 12. mai 1937. Denne datoen hadde tidligere blitt satt som dagen da Edvard VIII skulle krones. Elizabeths krone bestod av platina og var dekorert med blant annet den berømte Koh-i-Noordiamanten. Edvard og fru Simpson giftet seg og fikk titlene hertug og hertuginne av Windsor, men Wallis Simpson fikk ikke rett til å bli kalt Hennes Kongelige Høyhet, en beslutning Elizabeth støttet.
Dronning Statsbesøk og rundreiser thumb|Kongeparet besøker verdensutstillingen i New York City Sommeren 1938 reiste det nye kongeparet på offisielt statsbesøk til Frankrike. Moren til Elizabeth, lady Strathmore, hadde nettopp avgått med døden, og reisen ble dermed utsatt tre uker. I løpet av to uker laget Norman Hartnell et hvitt antrekk til dronningen, som ville avstå fra å bruke klær med farger ettersom hun ennå var i sorg. Statsbesøket var stelt i stand for å bygge opp under fransk-britisk solidaritet i møte med den fiendtlige holdningen som fantes i Nazi-Tyskland. Besøket vakte stor begeistring, noe som også skinte igjennom hos den franske pressen.
I månedene som kom fortsatte Nazi-Tysklands krigshissing, og de britiske myndighetene forberedte seg på krig. Münchenavtalen fra 1938 satte en demper for forventningen om en snarlig kommende krig, og den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble invitert opp på balkongen i Buckingham Palace for å motta folkets støtte. Selv om Chamberlain hadde bred støtte hos folket, var måten han forholdt seg til Hitler på gjenstand for debatt i underhuset. Historikeren John Grigg har sagt at kongens tydelige støtte og tilnærming til statsministeren var «den mest ukonstitusjonelle handling gjort av en britisk monark i dette århundret». Historikerne har likevel stort sett vært enige om at kongen sjeldent var bundet opp mot regjeringens medlemmer, og at han levde opp til sine konstitusjonelle forpliktelser.