mini|Undertegningen av Versaillestraktaten i Paris Versaillestraktaten var én av fem generelle avtaler som avsluttet den første verdenskrigen. Avtalen var et resultat av Fredskonferansen i Paris og avsluttet krigstilstanden mellom Tyskland og ententemaktene. De øvrige sentralmaktene måtte undertegne andre avtaler.
Versaillestraktaten ble inngått 28. juni 1919 som var fem år etter skuddene i Sarajevo og fikk sitt navn etter Versaillespalasset hvor den ble undertegnet. Våpenhvilen mellom partene hadde vært et faktum siden 11. november 1918. Traktaten trådte i kraft 10. januar 1920 og innebar at Tyskland tok på seg ansvaret for krigen og dermed plikten til å betale store beløp i krigserstatninger. Traktaten ble inngått etter en seks måneder av fredskonferansen.
De forente stater ratifiserte aldri traktaten. Valgene i 1918 ga republikanerne kontrollen i Senatet, og de blokkerte ratifiseringen to ganger (den andre gangen var 19. mars 1920). Enkelte foretrakk isolasjonisme og gikk imot Folkeforbundet, andre klagde på de enorme kostnadene. USA gikk derfor aldri inn i Folkeforbundet, men forhandlet i stedet frem en separat fredsavtale med Tyskland: Berlin-traktaten av 1921, som bekreftet skadeserstatningene og andre deler av Versaillestraktaten, med eksplisitt ekskludering av alle artikler relatert til Folkeforbundet.
Bakgrunn mini|Grensene i Øst-Europa etter freden i Brest-Litovsk.
Første verdenskrig (1914-1918) ble utkjempet i Europa, Midtøsten, Afrika og Asia. Land utover krigssonene ble påvirket av forstyrrelser i internasjonal handel, finans og diplomatisk press fra de krigførende parter. I 1917 inntraff to revolusjoner i Det russiske keiserdømmet, noe som førte til sammenbruddet av den keiserlige regjeringen og fremveksten av bolsjevikpartiet ledet av Vladimir Lenin.
Den 8. januar 1918 kom USAs president Woodrow Wilson med en uttalelse som skulle bli kjent som Wilsons 14 punkter, hvor han tok til orde for en diplomatisk avslutning på krigen, internasjonal nedrustning, tilbaketrekning av sentralmaktenes styrker fra de okkuperte områdene, etablering av en polsk stat, en revidering av Europas grenser langs etniske linjer og dannelsen av et forbund av nasjoner for å gi «gjensidige garantier for politisk uavhengighet og territoriell integritet til store og små stater».
Etter operasjon Faustschlag på østfronten undertegnet den nye sovjetiske regjeringen i Russland 3. mars 1918 en fredsavtale i Brest-Litovsk med Det tyske keiserrike. Russland avsto med dette deler av Polen og Baltikum til Tyskland, anerkjente Ukrainas uavhengighet og ble enige om å betale seks milliarder mark i krigserstatning.
Høsten 1918 kollapset sentralmaktene og signerte våpenhvileavtaler mens nasjonalistiske grupper etablerte etterfølgende stater. I Tyskland begynte hæren å gå i oppløsning, deserteringen økte og sivile streiker reduserte drastisk produksjonen av krigsmateriell. På vestfronten satte de allierte styrkene i gang hundredagersoffensiven hvor de tyske styrkene led et stort nederlag. Den tyske krigsflåten i Kiel ble utsatt for mytteri, noe som førte til opprør i Tyskland og etterhvert til Novemberrevolusjonen. Den tyske regjeringen forsøkte å få til en fredsløsning basert på Wilsons fjorten punkter, mens det fortsatt var tyske styrker i Frankrike og Belgia; den våpenhvile som trådte i kraft 11. november var imidlertid betydelig ugunstigere.
I slutten av 1918 ble det dannet en polsk regjering og et uavhengig Polen ble proklamert. I desember startet polakkene et opprør i provinsen Posen som hadde vært under tysk styre siden delingen av Polen (1772-1795). Kampene varte til februar 1919 da en våpenhvile ble inngått der området havnet under polsk kontroll, selv om det formelt fortsatt var tysk. Mot slutten av 1918 marsjerte allierte tropper inn Tyskland og begynte en okkupasjonen av Rhinland. Det ble så innledet en fredskonferanse i Paris for å formelt avslutte krigen. Navnet Versaillestraktaten ble gitt til oppgjøret mellom det tyske riket og de allierte, avtaler med de andre tidligere sentralmaktene ble også gjort og disse ble oppkalt etter forstedene i Paris der de ble signert.
mini|Den tyske forhandlingsdelegasjonen
Traktatens innhold mini|Versaillestraktaten signeres i speilhallen.Oljemaleri av William Orpen Det ble satt opp et Ambassadørråd som skulle se til at traktatens bestemmelser ble gjennomført. I tillegg til krav om krigserstatninger hadde traktaten en rekke bestemmelser.
Tidligere tyske områder som endret sin tilhørighet Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) ble tilbakeført til Frankrike. Nord-Slesvig omtrent fra Tønder ble etter en folkeavstemning tilbakeført til Danmark. Det meste av Poznań-provinsen og Vest-Preussen, samt deler av Schlesien gikk til Polen. Eupen-Malmédy til Belgia. Byen Danzig (nå Gdańsk) med elvedeltaet til Weichsel-elven ved Østersjøen ble erklært som Fristaden Danzig, som stod under Folkeforbundet og Polen. Et mindre område av Sachsen ble gitt til Tsjekkoslovakia. Selv om USA ikke hadde signert versaillestraktaten tok de den lille øya Swains i Samoa på 764 kvadratmeter fra tyske Samoa. Ruanda-Urundi til Belgisk Kongo. Togo og Kamerun ble delt mellom Storbritannia og Frankrike. Tanganyika, Keiser Wilhelm-land, tyske Samoa ble og Sørvest-Afrika ble britisk mandatområde. Kiongatriangelet på 1000 kvadratkilometer ble portugisisk. Japan fikk alle de andre tyske områder i stillehavet. Artikkel 156 i traktaten overførte det tyske herredømmet over Shandong i Kina til Japan, fremfor å overføre herredømmet til Kina. Den tvisten som dette utløste med Kina, går under navnet Shandongproblemet. Det kinesiske raseriet over denne artikkelen førte til demonstrasjoner og den kulturelle bevegelsen kjent som 4. mai-bevegelsen. Kina med sin forhandlingsleder Wellington Koo nektet å undertegne Versaillestraktaten.
Restriksjoner på de tyske væpnede styrkene Hær – maksimalt 100 000 soldater hvorav kun 4 000 offiserer, vervede, ikke vernepliktige. Flåte – 6 større krigsskip, ikke over 10 000 tonn. Ingen ubåter. Flyvåpen – intet. Ingen bygging av fly. (Ble omgått ved bygging i Sveits og Italia) Begrensninger på rustningsindustrien. Rhinland (området vest for Rhinen) skulle være demilitarisert og i 15 år holdes okkupert av de allierte. Krigsakademiet ble lagt ned. Det tyske politiet ble begrenset til førkrigsnivå.
Andre bestemmelser Kullgruvene i Saar ble gitt til Frankrike, og området stilt under Folkeforbundets forvaltning. Forbud mot at Østerrike ble tilsluttet Tyskland. Internasjonal kontroll over tyske sjøveier. Krigsforbrytere skulle dømmes og straffes, men dette ble ikke alltid fulgt.
Erstatningsbetalinger mini|Territorielle virkninger av traktaten mini|Tyskland etter Versailles:
mini|15. mai 1919 samlet en stor folkemengde seg foran Riksdagsbygningen i Berlin i protest mot Versaillestraktaten
Størrelsen av erstatningen ble med grunnlag i traktaten avgjort av Den allierte erstatningskommisjonen. Den bestemte foreløpig at Tyskland fram til mai 1921 skulle betale 1 milliard pund sterling. Betalingen skjedde delvis i form av vareleveranser, mest kull. Leveransene var imidlertid ikke store nok, og det ble klart at Tyskland var ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser. I 1921 okkuperte de allierte de tyske byene Düsseldorf, Duisburg og Ruhrort.
Økonomen John Maynard Keynes, som hadde vært med i den britiske delegasjonen i Versailles, trakk seg i protest over de harde betingelsene, og utgav etterpå en bok der han påpekte at så omfattende skadeserstatninger ville bli ødeleggende for hele Europas økonomi.
Senere ble erstatningene fastsatt til 6,6 milliarder pund sterling eller 132 milliarder Goldmark. Av dette skulle 4 milliarder betales engang i fremtiden, mens resten skulle betales med 100 millioner om året pluss 25 % av verdien av Tysklands eksport. Disse ble overrakt den tyske regjering i form av et ultimatum. Hvis den ikke betalte innen 12. mai 1921, ville allierte tropper okkupere Ruhr, hvor mer enn 80% av landets kull, jern og stål ble produsert. Etter en regjeringskrise aksepterte Tyskland. Skadeserstatningen var satt til 138 milliarder Goldmark i avdrag og renter frem til 1963, men beløpet var rent fiktivt – kravets reelle innhold var bestemte årlige ytelser som tilsvarte 5-6 % av Tysklands nasjonalprodukt. Også Storbritannia og Frankrike slet med gjeld i form av enorme krigslån de hadde tatt opp fra USA, og håpet å få ettergitt. De tyske avdragene var ment å skulle dekke vestmaktenes gjeld til USA.Henning Poulsen: Hitlers krig (s. 24)
Tidlig i 1920-årene ble Tyskland rammet av en sterk inflasjon som førte økonomien inn i en krise, og gjorde det umulig for tyskerne å betale erstatningene. Britene foreslo betalingsutsettelse, mens Frankrike stod hardt på ultimatumet fra 1921, og 11. januar 1923 marsjerte belgiske og franske tropper inn i Ruhr, (se Ruhrokkupasjonen). Den tyske regjeringen proklamerte passiv motstand, og franskmennene svarte med å isolere det okkuperte området fra resten av Tyskland, etter at de forgjeves hadde forsøkt å få britene til å møte tyskernes betalingsnekt med begrensete økonomiske sanksjoner. Franskmennene gjorde aldri noe forsøk på å stanse generalstreiken, noe de lett kunne gjort ved å stanse tilførselen av matvarer. I september måtte den tyske regjeringen gi opp den passive motstanden. Ruhr-okkupasjonen gav marken dødsstøtet, ettersom den tyske regjering hadde garantert for de streikendes lønninger og latt seddelpressene gå. I 1918 var kursen fire mark til en dollar, i juli 1923 var den steget til 160 000 mark og i november var kursen 130 000 millioner. Pengeverdiens sammenbrudd fjernet arbeider- og middelklassens oppsparte midler og underminerte troen på systemet. Adolf Hitler prøvde å utnytte situasjonen i det såkalte ølkjellerkuppet 8. november 1923. Senere i november ble marken erstattet med Rentenmarken, og sammen med innstramninger i den økonomiske politikken fikk Tyskland inflasjonen under kontroll.
I 1924 etablerte de allierte Daweskomitéen for å få økonomien på bena igjen. Tyskerne skulle nå betale et årlig beløp fra 50-125 millioner pund. Nytt var at Tyskland skulle få låne penger i utlandet til å betale erstatningen. Utover 20-tallet lånte Tyskland veldige summer, særlig fra USA, og fikk en økonomisk blomstringsperiode. I denne perioden styrket republikken seg, og nazistene hadde liten oppslutning.
Dawesplanen var bare en midlertidig løsning, og etterhvert som forholdet mellom Tyskland og Frankrike bedret seg, ble det bestemt at saken skulle tas opp på nytt. I 1929 startet en komité ledet av amerikaneren Owen D. Young arbeidet med å fastsette bestemte regler for erstatningen. Ifølge den nye planen skulle Tyskland betale 100 millioner pund årlig i 37 år, og senere 80-85 millioner pund i 22 år. Youngplanen trådte i kraft 17. mai 1930, og seks uker senere forlot de siste allierte tropper tysk jord.
Samtidig med at Youngplanen ble utarbeidet, skjedde det store krakket i USA som påvirket hele verden. Tilgangen på amerikansk lånekapital stoppet opp, og Tyskland kunne ikke betale erstatningene. Den økonomiske krisen ga Hitler en ny sjanse til å gripe makten. Rikskansler Brüning erklærte i 1931 at Tyskland under ingen omstendigheter hadde tenkt å betale. De allierte fant seg i dette, om enn ikke formelt. På en konferanse i Lausanne sommeren 1932 bestemte de allierte at alle krav mot Tyskland skulle avskrives så snart landet hadde betalt 150 millioner pund. Men dermed stanset også vestmaktene sin tilbakebetaling til USA.Henning Poulsen: Hitlers krig (s. 28) Disse ble senere gjenopptatt. Så sent som i 1965 gikk 1% av britenes skatteinntekter til nedbetaling av krigslån opptatt i USA femti år tidligere.Geert Mak: Europa (s. 122), forlaget Cappelen-Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4