Medeia (gresk: Μήδεια, Mēdeia; latin: Medea) er en antikk gresk tragedie skrevet av Evripides basert på myten om Jason og Medeia, en kvinne fra Kolkis (i dagens Georgia); datter av kong Aietes, niese av trollkvinnen Kirke, og barnebarn av solguden Helios. Intrigen sentrerer rundt hovedpersonen da hun finner sin posisjon i den greske verden truet, og den hevn hun tar på sin ektefelle Jason etter at han har forrådt henne for en annen kvinne fra Korint. Medeia hevner seg på Jason ved å drepe hans nye hustru og dessuten deres felles barn, for deretter å rømme til Athen.
Stykket ble første gang satt opp i 431 f.Kr. som ett av tre bidrag til teaterkonkurransen Dionysia i Athen dette året, der det vant tredjeprisen (av tre priser). Medeia er en del av en tetralogi, hvor de andre dramaene er de nå tapte Filoktetes og Diktys, samt satyrspillet Theristai.Gregory, Justina (2005): A Companion to Greek Tragedy. Wiley-Blackwell. ISBN 1-4051-0770-7. s. 3. Stykket er det nest eldste av dikterens 17 bevarte tragedier og ble skrevet da Evripides var nær eller kanskje over femti år. Det ble betraktet som sjokkerende av hans samtidige, men forble en del av det faste tragedierepertoaret. Det fikk ny interesse med framveksten av den moderne feministbevegelsen grunnet dets nyanserte og sterke portrett av Medeias kamp for å ta ansvar for sitt eget liv i en mannsdominert verden. Det har forblitt det hyppigste oppførte greske tragedie i løpet av 1900-tallet.Foley, Helene P. (September 2012): Reimagining Greek Tragedy on the American Stage. University of California Press, s. 190 Stykket er kommet i norsk oversettelse ved Egil Kraggerud i 1979. Tidligere var det også oversatt til riksmål av Peter Østbye i 1928, og til nynorsk av Matias Skard i 1926.
Handling thumb|Plakat for Medeia av Alfons Mucha, liografi, 1898. Medeia er sentrert rundt en hustrus kalkulerte begjær etter hevn mot sin troløse ektemann. Stykket har handling i Korint dit Medeia og Jason flyktet til etter at de hadde stjålet det gylne skinn i Kolkis fra Medeias far, kong Aietes. Stykket begynner med Medeias raseri etter at Jason forbereder seg til å gifte seg med med Glavke, datteren av Kreon, konge av Korint. Ammen overhører Medeias gråt og frykter at noe alvorlig er galt.
Kreon kommer, forutser Medeias vrede og avslører sine planer om å sende henne landflyktighet. Hun ber om en dags forsinkelse og Kreon går til slutt med på det. I den neste scenen kommer Jason for å forklare bakgrunnen for sitt svik overfor henne. Han forteller at han ikke kunne la muligheten gå fra seg til å gifte seg med en prinsesse, ettersom Medeia kun var en kvinne fra et barbarisk (ikke-gresk) land. Men han håper at han en dag vil kunne forene de to familiene og holde henne som sin elskerinne. Medeia og koret av korintiske kvinner tror ham ikke. Hun er rasende og slynger fra seg:
Hun minner ham om at hun forlot sitt eget folk for hans skyld etter å ha hjulpet ham mot sin egen far. Hvor kan hun flykte når alle grekere hater barbarer? Jason lover å hjelpe henne selv etter at han har giftet seg på nytt, men rasende svarer hun: «Hold bryllup du! Hvis himmelen vil, så kanskje du får slikt et giftermål som du fornekter selv.»Evripedes (1979): Medeia, i Egil Kraggeruds gjendiktning, Oslo, s. 36, linjene 624-625
I den neste scenen møter Medeia kongen av Athen, Aigevs. Han forteller henne at til tross for sitt ekteskap med sin hustru er han fortsatt uten barn. Han besøkte orakelet som kun fortalte ham at han var beordret «å ikke løse vinsekktappen som står frem».Evripedes (1979): Medeia, i Egil Kraggeruds gjendiktning, Oslo, s. 39, linje 679 Medeia forteller ham om sin egen situasjon og trygler ham om å la henne om å komme og bli i Athen. Til gjengjeld vil hun gi ham en medisin som kan få en slutt på hans manglende fruktbarhet. Aigevs, som ikke kjenner til Medeias planer om hevn, går med på dette.
Medeia vender deretter tilbake til sine planer om å få drept Glavke og Kreon. Hun besluttet å gni gift på en liten krone og gullkapper, som var et arvestykke og en gave fra solguden Helios, og på en krone, i det håp om at bruden ikke ville motstå å bære dem og deretter bli forgiftet. Medeias beslutter seg deretter for å drepe sine egne barn, ikke for at de hadde gjort noe galt, men ettersom hun visste at det var den handling som vil smerte Jason mest. Hun tilkaller Jason enda en gang og i en detaljert list ber hun ham ydmykt om unnskyldning for å ha overreagert for hans beslutning om å gifte seg med Glavke. Da Jason blir helt overbevist om at hun angrer, begynner Medeia å gråte i sorg over at hun må reise vekk: «Arme meg, hvor raskt jeg tar til tårer og er full av frykt.» Evripedes (1979): Medeia, i Egil Kraggeruds gjendiktning, Oslo, s. 50, linjene 902-903 Hun overtaler Jason om la henne gi gullkappene til Glavke i håp om at Glavke kan få Kreon til å la henne bli. Til sist går Jason med på dette og la sine barn bære de forgiftede kappene til Glavke og Kreon.
I den neste scenen forteller en budbringer om Glavkes og Kreons død. Da barna kom med kappene og kronen tok Glavke gledesstrålende i mot dem og gikk for å finne sin far. Snart overmannet giften henne og hun falt døende om på gulvet. Kreon fant henne, klemte henne tett til seg og kom da i kontakt med kappene og kronen, ble forgiftet og døde også.
Mens Medeia er fornøyd med hva hun har oppnådd så langt, beslutter hun seg til å føre hevnen videre. Ettersom Jason har brakt skam på henne ved å forsøke å danne en ny familie, beslutter hun å ødelegge den familien han var villig til å oppgi ved å drepe deres felles sønner. Hun har et øyeblikk hvor hun nøler:
Hun greier å stålsette seg for å påføre Jason mest mulig smerte, og løper ut av scenen med en kniv for å drepe sine barn. Mens koret jamrer seg over hennes beslutning, høres barna skrike og be for sine liv. Jason kommer deretter løpende inn på scenen for å konfrontere Medeia om mordene på Kreon og Glavke. Ganske snart oppdager han at også barna hans er drept. Medeia kommer til syne i solguden Helios vogn sammen med barna, svevende over scenen.Egil Kraggeruds fotnote 1317ff, s. 65 i Evripedes (1979):Medeia: Vognen blir båret opp av en teaterinnretning kalt mecháne (hvorav vårt norske begrep «mekanisk», «maskin» etc. kommer fra). Det har vært en slags heisekran som gjorde det mulig med ukonvensjonell sorti eller entré. Herfra stammer begrepet deus ex machina, «en gud fra heisekranen». Aristoteles hadde ingen forkjærlighet for den slags avslutninger: «Det er innlysende at også løsningene i fablene må gi seg av fablene selv og ikke som i Medeia av en scenemaskin». Fra Poetikken, kap. 15, overs. Ledsaak. Hun sier: «...er det noe du vil meg, tal bare ut, men røre meg, det skal du aldri. Slik er vognen her, som Helios min farfar nå har gitt til vern mot fiendehånd.»Evripedes (1979): Medeia, i Egil Kraggeruds gjendiktning, Oslo, s. 65, linjene 1319-1222 Hun forteller ham at han aldri mer vil kunne omfavne barna sine. Så drar hun og etterlater Jason igjen alene, jamrende.
Tematikk thumb|Medeia dreper sin sønn, rødfigurmaleri på amfora, ca. 330 f.Kr., Louvre (K 300). Medeia er et drama om sjalusi, kvinnelig lidenskap og kjønnskamp. Den trolldomskyndige Medeia blir drevet til et voldsomt raseri, fortvilelse, hevntørst og hat mot ektemannen Jason som av egoistisk omsorg for egen karrière vil gifte seg med datteren til kongen av Korint: «Jeg skjenket deg min tillit og du svek.»Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 334
Evripides' karakterisering av Medeia viser de indre følelsesliv bestående av lidenskap, kjærlighet, lidelse, og til sist hevn. Medeia er i stor grad lest som en ur-feministisk tekst ved at stykket undersøker ulempene av å være en kvinne i patriarkalsk samfunn,Se blant annet Rabinowitz (1993), s. 125-54; McDonald (1997), s. 307; Mastronarde (2002), s. 26-28; Griffiths (2006), s. 74-75; Mitchell-Boyask (2008), s. xx. særlig når hun slår fast at «Jeg vil heller stå bak skjold i trende slag, enn bare en gang føde barn.»I Peter Østbyes oversettelse Skjønt dramaet har også blitt lest som et uttrykk for kvinnehatende holdninger.Williamson, A. (1990): «A woman's place in Euripides' Medea» i: Powell, Anton (red.): Euripides, Women, and Sexuality, s.16-31. I konflikten med Evripides' åpenbare sympati med den plagede kvinnen er det Medeias barbariske (utenlandske) identitet som utfordret den greske publikum på 400-tallet f.Kr.,DuBois (1991), s. 115-24; Hall (1991), passim; Saïd (2002), s. 62-100. I tillegg ble tilskuerne dypt rystet over at dikteren lar Medeia myrde sine barn (i strid med den tradisjonelle myten) for å hevne seg på barnefaren.Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1, Oslo, s. 37 Det er karakteristisk for Evripides og et middel for å skape kontrastvirkning og dramatisk stigning at han i det ene øyeblikket lar henne være underlagt sine følelser og i det neste se meget realistisk på sin situasjon eller føre en dialektisk diskusjon med sin vidløftige mann. Det er dyp psykologi i dette der hun etter lang sjelkval beslutter å ta hevn over mannen som har krenket henne i hennes innerste.Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 335
Jason kommer aldri til den erkjennelse at han selv bærer ansvar. De eneste motiver han kan se er sjalusi og forsmådd kjærlighet, og heri, som Egil Kraggerud kommenterer i etterordet av sin gjendiktning, «ligger en del av hans menneskelige begrensning.» Tragedien bringer ingen løsning på den menneskelige konflikt. Medeia står med tung skyld og erkjenner den, men hun har ingen anger. Hun har ført den strenge arkaiske gjengjeldelsesmoral til dens bitre slutt for seg selv og for Jason. «Hun er en lidende, men nådeløs triumfator.»Egil Kraggeruds etterord i: Evripedes (1979): Medeia, Oslo, s. 103
Dramaets historie thumb|Klara Ziegler som Medeia Selv om dramaet ble betraktet som ett av de store skuespill i den vestlige dramatiske kanon, reagerte det athenske publikum ikke med sympati og belønnet det kun med tredjeprisen ved festivalen Dionysia i 431 f.Kr. En mulig forklaring kan bli funnet i en skolia (kommentar) til linje 264 av stykket, som forsikret at tradisjonelt ble Medeias barn drept av korinterne etter at hun hadde rømt fra stedet.Ewans (2007), s. 55. Evripides' egen lesning og endring av myten kan ha fornærmet publikum like mye som hans første behandling av myten om Hippolytos gjorde.McDermott (1989), s. 12; Powell (1990), s. 35; Sommerstein (2002), s. 16; Griffiths (2006), s. 81; Ewans (2007), s. 55.
På 300-tallet f.Kr. viser en rekke greske vasemalerier i sørlige Italia representasjoner av myten om Medeia som er knyttet til Evripides' drama. Det mest kjente er et kratér (blandingskar for vann og vin) som i dag befinner seg i München. Imidlertid avviker disse representasjonene betydelig fra handlingen i stykket eller er for generelt for å støtte en direkte forbindelse til Evripides' behandling av myten. Det kan muligens reflektere en opposisjon til dramaets versjon, men den voldelige og mektige kvinneskikkelsen Medeia og hennes todelte vesen, både kjærlig og destruktiv, ble vanlig for de senere perioder i antikken og synes å ha inspirert tallrike tilpasninger som ble standard for de litterære samfunnsklassene.
Med gjenoppdagelsen av teksten på 100-tallet e.Kr. i Roma ble dramaet tilpasset av latinske tragedieforfattere som Ennius, Lucius Accius, Ovid, Seneca den yngre og Hosidius Geta, og andre. Det ble oppdaget på nytt på 1500-tallets Europa under renessansen, og i lys av den moderne litterære kritisk og forskning på 1900-tallet. Medeia har fremmet og provosert ulike reaksjoner fra ulike kritikere og forfattere som har forsøkt å tolke stykket i lys av deres eget samfunn og kultur opp mot tidligere tiders oppfatninger. Det har ført til nye fortolkninger, kanskje særlig feministisk nylesning, til stykkets universale temaer om hevn og rettferdighet i et urettferdig samfunn.