Albania, offisielt Republikken Albania, er et middelhavsland på Balkan-halvøya i Sørøst-Europa. Det grenser til Kosovo i nordøst, Montenegro i nordvest, Nord-Makedonia i øst, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. Albania ligger mindre enn 72 km fra Italia, via Otrantostredet, som er forbindelsen mellom Adriaterhavet og Det joniske hav. Albania er en sekulær stat.
Albania er medlem av FN, NATO, OSSE, Europarådet, WTO, OIF, Organisasjonen for islamsk samarbeid, og er en av grunnleggerne av Unionen for Middelhavet. Det har vært åpnet opp for EU-søknader for Albania siden januar 2003, og landet søkte formelt om EU-medlemskap 28. april 2009.«Albania applies for EU membership», BBC News, 28. april 2009. Besøkt 24. november 2012
Det området dagens Albania dekker, var tidligere en del av de romerske provinsene Dalmatia (det sørlige Illyricum), Makedonia (og da særlig området Epirus Nova), og Moesia. Den moderne republikken Albania oppnådde uavhengighet etter Det osmanske rikes kollaps i Europa, etterfulgt av Balkankrigene.«Introduction: Albania», CIA factbook. Besøkt 24. november 2012 Albania var fyrstedømme, republikk og kongerike, før det i 1939, som en del av andre verdenskrig, ble invadert av Italia, som var under fascistisk styre, og igjen i 1943 av det nasjonalsosialistiske Tyskland. I 1946 ble landet en såkalt folkerepublikk, et styresett etablert og ledet av Enver Hoxha og Arbeidets parti. I 1991 ble landets kommunistiske styresett avviklet, og Republikken Albania ble etablert.
Albania er et mellominntektsland med en voksende økonomi. Over 20 prosent av albanske familier lever under fattigdomsgrensen, men andelen er fallende.
Naturgeografi
Albania har både kupert fjellandskap og sletteland. De dinariske alper strekker seg fra nord av Balkan og ned til Nord-Albania der De fordømte fjellene ligger. I sør ligger fjellandskapet Pindos som skiller Albania topografisk fra Hellas. Mye av fjellandskapet er relativt utilgjengelig og er delvis ubebodd. Albanias sentrale myndighet hadde ikke legitim eller de facto makt over de indre fjellområdene før 1945 da tradisjonelle stammehøvdinger regjerte i området. BlodhevnPiotr Smolar: Ancient blood feuds cast long shadow over hopes for a modern Albania The Guardian, 5. juli 2011 og giftemål for jenter under 15 år var vanlig.Siegfried Gruber:Regional variation in marriage patterns in Albania at the beginning of the 20th century, Map 18: Percentage of married women at age 15
Korab i distriktet Dibër på 2 764 m er landets høyeste fjell. Utover mot kysten går fjellene over i sletteland. Mye er gammelt sumpland som for en eller to generasjoner siden var infisert av malaria, men disse områdene er nå drenert og stort sett flatt jordbrukslandskap. I disse flatere områdene bor også majoriteten av den albanske befolkningen, blant annet i hovedstaden Tirana og havnebyen Durrës. Andre store byer, noen av dem inne i landet og i områder med mer blandet terreng, er Elbasan, Shkodër, Vlorë og Korçë.
Landet har et temperert klima med kalde vintre og varme somre.
Demografi
thumb|right|Moské i Durrës Demografisk er landet svært homogent (98,8 %) er albanere. Landet har små minoriteter av grekere, makedonere, montenegrinere og rom (sigøynere). Språket er albansk, men gresk blir benyttet av 0,5 % av befolkningen. I Kosovo er det også et flertall av kosovoalbanere.
Før de albanske områdene ble erobret av osmanene var albanerne romersk-katolske eller ortodokse kristne. Flertallet av albanerne ble omvendt til islam, mens et mindretall holdt fast ved kristendommen. Det finnes ingen oppdatert statistikk over religionstilhørighet, men før andre verdenskrig var ca. 70 % muslimer, 20 % ortodokse kristne, og 10 % romersk-katolske. Religion var forbudt i Albania fra slutten av 1960-årene fram til folkerepublikkens sammenbrudd. Ifølge CIA World Factbook (2007) er islam fortsatt den dominerende religionen i Albania med 45-55 % er muslimer.
En stor albansk minoritet fins også i Nord-Makedonia, og større eller mindre minoriteter i alle nabostater: Montenegro, Serbia og Hellas. For 200 år siden var mye av området rundt Akropolis i sentrale Athen albansktalende, og det fins fortsatt landsbyer som bruker albansk nær Athen. Det finnes albansktalende landsbyer i Tyrkia og tradisjonelle innslag av albanere i flere andre land i området. For eksempel heter en bydel i Istanbul Arnavutköy, som betyr «albansk landsby». Italia har en minoritet med sin egen versjon av albansk, Arberësh, som stammer fra 300 000 albanere som kom på 1400-tallet og 1500-tallet. De første kom som leiesoldater til italienske allierte av Gjergj Kastriot Skanderbeg, senere fulgte andre som flyktninger da Skanderbegs albanske rike brøt sammen mot tyrkerne.
Religion thumb|Kirke fra 900-tallet dedisert jomfru Maria. Det finnes ingen offisiell statistikk over religiøs tilknytning i Albania. The World Factbook har gitt en spredning av 56,7 prosent muslimer, 6,8 prosent ortodokse kristne og 10 prosent katolikker.2009 CIA World Factbook Arkivert 16. januar 2010 hos WebCite Amerikanske Pew Research Center har gjort en demografisk undersøkelse som ble utgitt i 2009 og som beregner antallet muslimer i Albania til 79.9 prosent.Miller, Tracy, red (Oktober 2009): «Mapping the Global Muslim Population: A Report on the Size and Distribution of the World’s Muslim Population» (PDF). Pew Research Center. Denne beregningen står i opposisjon til World Christian Encyclopedia som har beregnet antallet løselig til 38 prosent muslimer, og 36 prosent til kristne.World Christian Encyclopedia. (2001). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-507963-0. Side 51
Albanere dukker første gang opp i historiske nedtegnelser i bysantinske kilder på slutten av 1000-tallet. Ved dette tidspunkt er landet kristnet. Kristendommen ble senere overmannet av islam. Den første dokumenterte albanske protestant var Said Toptani, som etter å ha reist rundt i Europa slo seg ned i Tirana i 1853 og preket sin religion. Han ble arrestert og fengslet av de muslimske myndighetene i 1864.
Etter uavhengigheten i 1912 fra Det osmanske rike fulgte de påfølgende albanske republikanske, monarkiske og til sist kommunistiske styrene en systematisk politikk som skilte religion fra statlige og offisielle funksjoner og kulturlivet. Albania hadde aldri en offisiell statsreligion verken som republikk eller monarki. På 1900-tallet ble presteskapet under alle trosformer svekket, og til sist fjernet i løpet 1940- og 1950-årene under den statlige politikken med fjerne all organisert religion.
Kommunistregimet som tok kontrollen med Albania etter den andre verdenskrig, forfulgte og undertrykte all religiøs praksis og alle religiøse institusjoner. Til sist forbød regimet all religion i den grad at Albania ble offisielt erklært som verdens første ateistiske stat. Religionsfrihet kom tilbake ved regimeskiftet i 1992. Den albanske muslimske befolkningen finnes over hele landet, men ortodokse kristne er konsentrert sør i landet og katolikker i nord. I henhold til det amerikanske utenriksdepartementet er graden av deltagelse i religiøse tjenester beregnet til mellom 25 og 40 prosent.State.gov, Freedom of Religion 2007
Historie thumb|left|Skanderbeg var en albansk folkehelt som reiste sine landsmenn i et vellykket opprør mot sterke osmanske stridskrefter.
Den vanligste oppfatningen av albanerne er at de nedstammer fra antikkens illyrere. De var et folk som bebodde mesteparten av østkysten av Adriaterhavet noen årtusener før år 0, og de hadde kolonier blant annet på Sicilia.
Albania har vært del av en rekke greske kolonier, etterfulgt av en periode som del av den romerske provins Illyricum.
Albania kom første gang under Det osmanske riket i 1385. I 1444 gjorde Albanias nasjonalhelt Gjergj Kastriot Skanderbeg opprør og skapte en selvstendig albansk stat.
Skanderbegs Albania fikk stor betydning for Europa, fordi det bremset Det osmanske rikets frammarsj. Skanderbeg ble en berømt statsleder. Hans stat overlevde hans død med ti år, men brøt sammen mot den osmanske overmakten fra 1478. Etter Skanderbegs død, døde også den tidlige albanske kulturen – og den tradisjonelle kristne befolkningen ble påtvunget en osmansk form for islam. Flere hundre år etter var Albania fortsatt preget av osmanenes voldsomme ødeleggelser da de tok hevn over Skanderbeg.
Den albanske politiske og kulturelle renessansen på 1800-tallet hadde sterke røtter i Kosovo (albansk Kosova). Ønsket om et forent Albania tvers over det albanerne ser som den kunstige grensen mellom Albania og Kosovo har fra da av hele tiden vært en sterk faktor i albansk politikk.
Etter den første Balkankrigen ønsket Albania uavhengighet fra Det osmanske riket.
Ismail Kemal Bey Vlora (1844–1919) var hovedforfatteren bak uavhengighetserklæringen og fungerte deretter som den første statsministeren og utenriksministeren i Albanias midlertidige regjering fra 1912 til 1914.
Han kom fra en av de eldste bey-familiene, selv om hans spesifikke gren av familien hadde mistet mye av sin rikdom etter oppstandene i Tanzimat-tiden, som faren hadde deltatt i. Med støtte fra klanen sin fikk han utdanning og innledet en karriere som embetsmann i det osmanske riket. Etter å ha kommet under beskyttelse av den senere storvesiren Midhat Pasha, opparbeidet han seg erfaring på høyeste nivå i den osmanske statsforvaltningen – fra praktisk gjennomføring av Tanzimat-reformene til arbeid med utformingen av den osmanske grunnloven. På grunn av vedvarende politisk fastlåste situasjoner og frykt for represalier som følge av sine overbevisninger, dro han i eksil.
Han vendte tilbake etter revolusjonen i 1908, som markerte begynnelsen på rikets andre konstitusjonelle periode, og ble valgt inn som parlamentsmedlem. Han ble raskt oppmerksom på de økende spenningene skapt av ungtyrkerne, og motsatte seg kampanjene de iverksatte mot de albanske vilayetene. Han samarbeidet med andre albanske parlamentsmedlemmer – uavhengig av partitilhørighet – om det avgjørende opprøret i 1912, som til slutt førte til anerkjennelsen av en albansk vilayet. Da den første balkankrigen brøt ut, reiste han fra Istanbul til Wien for å søke garantier for Albanias uavhengighet. Etter å ha trukket seg tilbake fra politikken, delte han i 1917 sine memoarer med den britiske journalisten Sommerville Story; disse ble utgitt for første gang i London i 1920 under tittelen The Memoirs of Ismail Kemal Bey. Området var et etnisk lappeteppe, men det viktigste prinsippet var å hindre at Serbia ble for dominerende i regionen. Albania ble derfor anerkjent som egen stat. Slik hindret de også at Serbia fikk bygge havner langs kysten av AdriaterhavetJan Ingar Thon, "Levende historie" nummer 6 2013, side 52.
Landet var fremdeles preget av indre uro. Under andre verdenskrig var landet okkupert av Italia. En kommunistisk motstandsbevegelse under Enver Hoxha overtok makten da først italienerne og deretter tyskerne trakk seg ut av landet.
Albanias utenrikspolitikk etter at folkerepublikken ble proklamert 29. november 1944 var i stor grad styrt av motsetningen til den store naboen og hovedfienden, Jugoslavia. Opp til bruddet med Stalin i 1948 regnet Tito med at Albania kom til å inngå i Jugoslavia som egen provins. Da bruddet kom, allierte Enver Hoxha seg nært med Sovjetunionen mot Jugoslavia, og holdt på denne alliansen helt til Jugoslavia og Sovjet tilnærmet seg hverandre etter 1956. Fra da av kom Hoxhas regime i stadig skarpere motsetning til Sovjet, og allierte seg i stedet med Kina, som på denne tiden var skarpt kritisk mot Jugoslavia. I noen år ble Albania sett som Kinas nærmeste internasjonale allierte, og Mao Zedong kalte Albania «sosialismens fyrtårn i Europa». Da Kina og Jugoslavia fikk et bedre forhold i 1970-årene, begynte Albania fra 1976 å kritisere Kina skarpt. Etter dette og frem til folkerepublikkens sammenbrudd i 1990 var Albania en isolert stat.