Den arabisk-israelske krig i 1948 (arabisk: النكبة, «al-Nakba», hebraisk: מלחמת השחרור, kalt selvstendighetskrigen eller frihetskrigen) er betegnelsen for den første av en serie væpnede konflikter mellom staten Israel, palestinerne og de arabiske nabolandene. Av palestinerne blir krigen betegnet som katastrofen, al-Nakba. Den var den første av en lang rekke konflikter og kriger mellom arabere og jøder i det som senere er kjent som Midtøsten-konflikten.
Den 14. mai 1948, et halvt år etter at FNs delingsplan for Palestina ble stemt frem, erklærte David Ben-Gurion Israel for en jødisk uavhengig og selvstendig stat.Herzog side 46 Dette ble ikke anerkjent av nabolandene Syria, Egypt, Transjordan, Libanon og Irak, som angrep den nylig etablerte staten. Kampene foregikk i hovedsak på landområdet til det tidligere britiske territoriet som var blitt til staten Israel, og senere i krigen til en viss grad på Sinaihalvøya. Krigen sluttet med våpenhvilen i 1949, men dette innebar ikke slutten på den arabisk-israelske konflikten.
Bakgrunn
Bakgrunnen for krigen var den økende jødiske immigrasjonen til Palestina på grunn av stadig økende antisemittisme både i Øst- og Vest-Europa. Allerede på slutten av det 19. århundret viste Dreyfus-saken i Frankrike omfattende anti-jødiske holdninger, noe som førte til at Theodor Herzl, som dekket Dreyfus-saken som journalist, skrev og ga ut boka Der Judenstaat, hvor han tok til orde for en egen jødisk stat med eget språk, hebraisk. I 1897 tok han initiativet og opprettet World Zionist Organization, og han ble således grunnleggeren av sionismen.Dagbladet 13. januar 2010. Sist besøkt 30. juli 2010.Bell side 15 Også fra Russland hadde det vært utflytting av jøder helt fra 1880-årene, de fleste til USA, men også en lang rekke til Palestina eller Eretz Israel, som landet ble kalt. Eliezer Ben-Yehuda, grunnleggeren av det moderne hebraiske språket, hørte til denne gruppen fra Øst-Europa.
Konfrontasjonene akselererte da palestina-araberne på 1930-tallet i økende grad ble klar over at mange av de nyankomne jødene hadde planer om å opprette en jødisk stat i området. Britenes dobbeltrolle i Midtøsten under den første verdenskrig bidro også til de økende motsetningene, som etter hvert ledet til krigen.Promises & Betrayals: Britain and the Struggle for the Holy Land nrk.no. filmakers.com Den arabiske oppstanden fra 1936 til 1939 førte til økt friksjon mellom jøder og arabere. Araberne mente at jødene ville ta landet fra dem og økte antallet voldshandlinger. Haganah mente at hevn ikke var veien å gå og denne ikkevolds holdningen ledet til at mer ytterliggående jøder dannet nok et forsvarsforbund, Irgun Zvei Leumi, som hadde til oppgave å forsvare de enkelte jødiske bosettinger mot angrep fra arabere og som hevnet arabiske angrep mot jødiske bosetninger.Bell side 11-75 I 1941 ble Palmach dannet, det første jødiske militære eliteforband, eller Haganahs spydspiss om man vil. Disse jødiske styrkene arbeidet noen ganger sammen med britene, andre ganger på egen hånd, alt avhengig av hva de på lang sikt mente ville tjene en fremtidig sionistisk statsdannelse best.
Også britenes løfter fra en konferanse i London i 1939 gjorde det klart at Palestina ikke ville bli en jødisk stat. Jødene var under konferansen representert ved Jewish Agency, mens araberne hadde delegasjoner fra Egypt, Irak, Saudi-Arabia, Jemen og Transjordan, som snart skulle bli et selvstendig Jordan. Under konferansen ble britene konfrontert med sine løfter fra 1918, som nå var litt kjent gjennom boka The Arab Awakening av historikeren Georg Antonius. Britene måtte innrømme at Storbritannia ikke hadde lovet jødene en egen stat og at påstandene i The Arab Awakening var korrekte. Men verden og britene fikk like etter annet å tenke på da den andre verdenskrig brøt ut.
Verdenskrigen førte i Europa til masseutryddelse av europeiske jøder, holocaust, og etter 1945 økte derfor behovet for en egen jødisk nasjonalstat som ivaretok sionistiske verdier og som kunne forsvare jødene mot nye forfølgelser. Men britene hadde bundet seg til en politikk som var i strid med de jødiske ønskene om å etablere en jødisk stat. Britene begrenset den jødiske innvandringen til Palestina til 1 500 mennesker i måneden og forhindret jødisk oppkjøp av landområder. De innvandrende jødene var avhengige av å danne kibbutzer for å produsere mat og ha et forsvar mot fiendtlige arabiske naboer. De britiske styresmaktene befant seg således på kollisjonskurs med jødene i Palestina.Tveit (2000), side 400. Britenes Whitepaper etter Londonkonferansen i 1939. 18. februar 1947 erklærte derfor den britiske utenriksministeren Ernest Bevin at britene ville trekke seg ut av Palestina og tilbakelevere ansvaret for mandatområdet til De forente nasjoner.Herzog, side 12. Tveit, side 421.
Under andre verdenskrig stilte den jødiske befolkningen i Palestina seg på britisk side, og det ble dannet jødiske avdelinger. Irgun Haganah (Forsvarsorganisasjonen) som var blitt dannet på 1920-tallet for å forsvare jødiske kibbutzer mot angrep fra araberne ble trent av britene. De deltok i felttoget mot de franske Vichy-styrkene i Libanon i juni 1941,Smith, side 191, War on land, sea and air. og fra 1944 deltok en ren jødisk brigadegruppe på alliert side i kampene mot tyskerne i Italia. I alt deltok 30 000 jøder på britisk side under andre verdenskrig. Jødene skaffet seg på denne måten en militært godt utdannet styrke og et militært ledelsesapparat som var vant med å lede større militære enheter, noe som var av stor verdi da de senere sto mot de samlede arabiske styrkene.Herzog, side 12. I midten av 1947 begynte David Ben-Gurion å forberede Haganah på det forventede oppgjøret med araberne. Han dannet forsvarsområder og la planer for forsvaret gjennom å fordele territorielt ansvar til de enkelte avdelingene i Haganah.Tveit (2000), side 420.
Samtidig hardnet konflikten mellom briter, arabere og jøder til. Avraham Stern hadde allerede i 1940 dannet Lohamey Heruth Israel (Soldater for Israels frihet), kjent som Lehi,Bell side 77 en gruppe som av britene ble kalt for Stern-gjengen og som ble betegnet som terrorister, da de tok i bruk svært voldelige metoder for å nå sine mål. Gruppen besto bare av noen få hundre medlemmer, men de sprengte politistasjoner, jernbanespor og restauranter. De drepte arabere, briter og jøder, dersom de trodde det ville tjene saken. De kidnappet britiske soldater, mishandlet dem og sprengte hoteller og britiske tilholdssteder. Den 6. november 1944 drepte de Lord Moyne i Kairo.Bell side 118 Han var britenes øverste representant i regionen.Dagbladet, 13. januar 2010. Sist besøkt 30. juli 2010. Drapsmennene, Eliahu Hakim og Eliahu Bet-Zouri ble arrestert og henrettet av britene 23. mars 1945 i Kairo.Bell side 115-126 Saken hadde store negative konsekvenser for jødene, da den britiske regjeringen under Winston Churchill gikk fra å være positiv til å bli sterkt negativ til opprettelsen av en egen jødisk stat. Etter at Avraham Stern ble drept av britisk politi i 1941,Bell side 91 overtok Yitzhak Shamir ledelsen av Stern-gjengen. En annen ytterliggående gruppe var Irgun Zvai LeumiBell i forord side vii, som 22. juli 1946 sprengte King David Hotel, det britiske hovedkvarteret i Jerusalem, og drepte 91 mennesker og såret 46, derav flere jøder.Dagbladet, 13. januar 2010. Besøkt 5. august 2010. Britene svarte med å innføre dødsstraff for oppbevaring av ulovlige våpen, og medlemmer av den jødiske undergrunnsbevegelsen ble hengt på grunn av dette. Irgun svarte med å kidnappe og henge to britiske sersjanter. Irgun ble fra 1942 ledet av Menachem Begin.Bell side 73 Det er grunn til å merke seg at lederne for Lehi og Irgun, Shamir og Begin, begge senere ble statsministre i Israel.
I august 1947 forskrekket britene en hel verden da de nektet et illegalt emigrantskip, S/S Exodus, adgang til Palestina med jødiske flyktninger fra et krigsherjet Tyskland.Herzog, side 13. Som en følge av de stadig mer tilspissede forhold nedsatte Generalforsamlingen i De forente nasjoner en kommisjon som skulle se på situasjonen. Denne anbefalte en deling av landområdet i en arabisk og en jødisk del. Avslaget fra arabisk side og at dette ville føre til krig, var forutsett og ventet av den jødiske ledelsen, og forberedelser var gjort.Herzog, side 19. thumb|left|Ze'ev Jabotinsky var øverste leder av Irgun og formulerte gruppens ideologi.
Kamphandlingene starter Kampene startet som en serie opptøyer og voldshandlinger, som resulterte i døde og sårede, både militære og sivile, på begge sider. Araberne gjorde forsøk på å kutte kommunikasjonslinjene mellom de forskjellige jødiske bosetningene og områdene. Militær logikk ville tilsi at jødene flyttet fra de mest fjerntliggende bosetningene, men Haganahs oppfatning var at det ville være fysisk tilstedeværelse i et område som til sist ville avgjøre om området skulle bli arabisk eller jødisk. Til tross for harde arabiske angrep, også fra regulære arabiske styrker, forlot ikke jødene en eneste av sine bosetninger under hele krigen.Herzog, side 24.
Det første alvorlige sammenstøtet mellom arabiske og jødiske styrker kom i januar 1948, da Den arabiske frigjøringshær angrep Kfar Szold, en landsby i den østlige delen av Galilea, noen hundre meter fra den syriske grensen. Samme måned angrep Abd el Kader el Husseini Kfar Etzion, en gruppe landsbyer rett syd for Jerusalem. Området ble avskåret, og det var ikke mulig å få forsyninger inn til landsbyene. De jødiske styrkene motsto angrepet, men en avdeling av Palmach, den operative delen av Haganah, som ble sendt til unnsetning, gikk i et bakhold ved byen Hebron og ble utslettet. Det alvorligste problemet for Haganah var at de jødiske bosetningene i Jerusalem var omringet, og at de ikke var i stand til å bringe inn livsnødvendige og militære forsyninger.
Hovedhensikten med angrepene på de jødiske kommunikasjonslinjene var i mars 1948 å avskjære de jødiske bosetningene i Jerusalem og Negev. I midten av mars ble bosetningene i Negev fullstendig avskåret, og jødene ble tvunget til å kjøre i konvoier med hjemmelagde pansrede kjøretøyer til Jerusalem. Kontakten med bosetningene i Negev ble opprettholdt med to Piper Cub-fly. I slutten av mars 1948 var således Negev, Jerusalem og den vestlige delen av Galilea fullstendig avskåret fra de øvrige jødiske bosetningene i Palestina.Herzog, side 26.
Kampene om veien til Jerusalem thumb|right|Pansret israelsk kjøretøy fra 1948 Haganahs problem var nå det faktum at den jødiske bosetningen i Jerusalem var avskåret og at det ikke lenger gikk å etterforsyne dem med pansrede konvoier. Etter at et arabisk forsøk på å avskjære Haifa med et angrep mot kystveien var slått tilbake ble den hittil største operasjonen fra Haganah iverksatt.
Situasjonen i Jerusalem var blitt desperat. Ben-Gurion innså at i en desperat situasjon går man til desperate handlinger og beordret et angrep av brigade størrelse for å bryte beleiringen av Jerusalem. Haganah iverksatte operasjon Nachshon. Denne operasjonen gikk ut på å åpne en korridor mellom Tel Aviv og Jerusalem. Korridoren skulle være ca. 9 km bred på slettene ved kysten og ca. 3 km bred i fjellpassene opp mot Jerusalem. 3 bataljoner ble dannet og oppdraget var å ta og holde høyt lende og arabiske landsbyer i tilknytning til forsyningsruten. En bataljon var ansvarlig for området Hulda og Latrun på kystsletta, en annen fra Latrun til Kiryat Anavim, omtrent 10 km fra Jerusalem. En tredje bataljon ble holdt i reserve. Sjef for Givati-brigaden, Shimon Avidan ble satt til å lede operasjonen.