Staten Israel (hebraisk מדינת ישראל, Medinat Yisrael) ble opprettet i 1948 for å realisere målet til sionistbevegelsen (etablert av Theodor Herzl i 1897 på den første sionistkongressen i Basel) om å opprette en jødisk nasjonalstat i Palestina-området.
Historisk bakgrunn Se også: Israels land, Oldtidens Israels og Judeas historie og Jødisk historie Jødiske bånd til Israel før sionistbevegelsen Arkeologiske funn tyder på at det bodde jøder i Israel-området for 3 400 år siden, da den jødiske religionen ble dannet. Navnet «jøder» kommer av deres røtter i Juda. Gjennom sin lange historie har jødene flere ganger blitt spredt, for så å vende tilbake fra eksil.
thumb|left|Romersk garnisonruin ved foten av Masada ved Dødehavet De romersk-jødiske krigene førte til at Jerusalem ble ødelagt av Titus og den romerske hæren i år 70 e.Kr., og den påfølgende spredningen av det jødiske folket. Den andre jødiske revolusjonen i 135 førte til at Jerusalem fikk navnet Aelia Capitolina, og Juda ble kjent som Palestina.
Noen jøder fortsatte å se på landet Israel som sitt åndelige hjem og Det lovede land. Selv om folketallet varierte, var det i dette tidsrommet alltid et jødisk samfunn i landet.
I korsfarertiden ble jøder massakrert, brent levende eller solgt som slaver. Folkemordet på jødene startet da korsfarerne reiste gjennom Europa og fortsatte gjennom Det hellige land.Les historien til jødene i Jerusalems latinske kongerike av Joshua Prawer, 1988, se også http://www.religioustolerance.org/chr_cru1.htm (besøkt nov. 2007) Etter den arabiske erobringen i det 13. århundre skjendet sultan Baibars landet for å forsikre at det ikke kunne leve noen stor befolkningsgruppe der, og at det ikke skulle bli attraktivt for innvandrere. Landet forble fattig under osmanernes styre, som erobret det i det 16. århundre og hersket over det frem til det 20. århundre.
Mellom det 13. og det 19. århundre økte den jødiske innvandringen til Israel, spesielt på grunn av religiøs forfølgelse i andre deler av verden. Utvisninger av jøder i England (1290), Frankrike (1391), Østerrike (1421) og Spania (1492) førte til at større grupper av landsforviste jøder flyttet til Israel.
Midt i det 19. århundre ble Palestina en del av Det osmanske rike og en provins i Syria. De fleste av dets innbyggere var muslimer og kristne arabere, men også jøder, grekere, drusere, beduiner og andre minoriteter bebodde det. Per 1844 utgjorde jødene under bestemte kriterier den største befolkningsgruppen (og i 1890 majoriteten) i Jerusalem, selv om den jødiske befolkningen tilsammen utgjorde mindre enn 10 % av den totale befolkningen.
1897–1917: Sionistrevolusjonen
I løpet av det 19. århundre spredte opplysningstidas idealer seg i Europa, hvilket førte til frigjøring av jøder over hele kontinentet. Det fremkalte også motreaksjoner hos noen europeere som ønsket at jøder ikke ble tilstått statsborgerskap, og så på dem som et fremmed, ikke-europeisk folkeslag. Motstanderne av jødisk borgerrett kalte seg selv antisemitter og ble etterhvert bedre organisert i løpet av siste halvdel århundret. I Tsar-Russland oppfordret regjeringen aktivt til pogromer og fremelsket antisemittisme som et virkemiddel for å avlede motstand mot regjeringen.
Blant de svært tallrike jøder som flyktet fra Russland, dro en mindre betydelig del til Palestina. Mikveh Israel ble grunnlagt i 1870 av Alliance Israelite Universelle, fulgt av Petah Tikva (1878), Rishon LeZion (1882) og andre landsbysamfunn grunnlagt av medlemmer av Bilu og Hovevei Zion.
Antisemittisme og pogromer, samt dannelsen av flere nye nasjonalstater i Europa, anføres blant grunnene til en formentlig økning i antall jøder som skal ha betraktet det som tilstrebelsesverdig å opprette en egen jødisk nasjonalstat. Antisemittisme hos elementer i de europeiske arbeiderbevegelsene (som «lovlig uttrykk for arbeiderklassens sinne»), og et ønske om å bevare sin identitet, førte til at noen sosialistiske jøder begynte å se etter løsninger i sitt eget samfunn.
I 1897 kunngjorde Den første sionistkongressen beslutningen «to establish a home for the Jewish people in Eretz-Israel secured under public law»wzo.org.il (å opprette et hjem for den jødiske befolkningen i Eretz-Israel sikret under offentlig rett). Bevegelsen gjorde få fremskritt før første verdenskrig og ble kun uglesett av osmanene i Det hellige land.
Sionismen tiltrakk seg religiøse jøder, sekulære nasjonalister og venstreorienterte sionister. Sosialistene ønsket å redde landet, og dannet derfor sosialistiske kollektiv. Dette ble fulgt av en oppgangskonjunktur for hebraisk.
I desember 1916 ble David Lloyd George, en engasjert kristen sionist, britisk statsminister. Lloyd George beordret en invasjon på Levanten, inkludert Israel.God, Guns and Israel, Jill Hamilton, UK 2004, spesielt kapittel 14.
Lloyd Georges initiativ og britiske anmodning om å øke støtten til jødene gikk forut for at utenriksministeren, Lord Balfour, tok initiativ til Balfour-erklæringen i 1917. Denne fastslo at den britiske regjeringen «view[ed] with favour the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people […] it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine» (så med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina […] det er klart forstått at ingenting skal gjøres som kan fordømme den sivile og religiøse retten til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina).
Den britiske invasjonsstyrken, ledet av General Allenby, besto av jødiske frivillige (for det meste sionister), kjent som Den jødiske legion.God, Guns and Israel, Jill Hamilton, UK 2004, spesielt kapittel 15
1917–1945: Britisk mandat: Jødenes nasjonale hjem Etter første verdenskrig utpekte Folkeforbundet Storbritannia til å styre Palestina-mandatet, etter å ha godkjent Balfour-erklæringen og i tillegg forlangt at Storbritannia skulle sette opp Den jødiske agenda, som skulle administrere de jødiske sakene i Palestina. Enda en avtale ble opprettet med USA (som ikke ble med i Folkeforbundet), der USA bifalt betingelsene i mandatet.A Survey of Palestine prepared for the Anglo-American Committee of Inquiry, 1946, kapittel 1
Etter opprøret i Jaffa i 1921 vedtok de britiske mandatautoritetene et system med innvandringskvoter for å sikre at den jødiske innvandringen ikke ødela Palestinas økonomi. Et unntak fra regelen ble laget for jøder med over 1000 pund i kontanter (en stor sum på den tiden) eller fagfolk med over 500 pund, som fikk bosetningstillatelse til tross for kvotene. Det ble bestemt at Transjordan skulle fjernes fra mandatet, og i stedet bli en egen, selvstendig stat.Palestine Royal Commission Report (the Peel report) London 1937, kapittel 10, side 283.
Jødisk innvandring økte gradvis i 1920-årene. Fra 1919 til 1929 fordoblet den jødiske befolkningen seg i Palestina fra 80 000 til 156 000. Imidlertid førte blant annet den økende forfølgelsen av europeiske jøder ved europeiske fascistmakter (som Det tredje riket) til at betydelig flere jøder innvandret til Palestina, noe som førte til at de allerede høye offisielle spenningene ble enda sterkere. Økende jødisk folkevandring førte til økt arabisk raseri mot streiftogene mot Palestina, som resulterte i storstilte opprør.
I tilfelle sympatien for palestinske arabere skulle skade forholdet til engelske arabere/muslimer, svarte Storbritannia med å opprette et verv som ga kongelig fullmakt, i første omgang gitt til Lord Peel. Peel-kommisjonen foreslo delingen av Palestina til to separate, selvstendige regioner for jøder og arabere, der Storbritannia opprettholdt kontrollen over området. Imidlertid førte den økende sannsynligheten for en stor krig i Europa til at Storbritannia fokuserte på å sikre arabisk velvilje. Resultatet var Hvitboken av 1939, som begrenset jødisk innvandring til 75 000 i løpet av de siste fem årene (som igjen førte til enighet med araberne) og løftet om å opprette et selvstendig Palestina under arabisk styre i løpet av de neste ti årene.
1945–1948: Jødisk opprør mot britisk styre Etter slutten av andre verdenskrig vant Labour valget i Storbritannia med et valgprogram som inneholdt et løfte om å opprette en jødisk stat i Palestina og oppheve Hvitboken av 1939. Imidlertid valgte utenriksministeren, Ernest Bevin fra Labour å opprettholde den tidligere politikken, for å bevare de fortsatt viktige forbindelsene med engelske arabere i regionen.
Etter at de europeiske jødene nesten ble utryddet av nazistene under holocaust, uttrykte amerikanske jøder sterkere støtte til Sionistbevegelsen. President Harry Truman, som var oppmerksom på den store jødiske befolkningen i USA og ivrig etter å opprette en mer sikker amerikansk tilstedeværelse i regionen, oppmuntret i oktober 1946 Storbritannia til å sette i gang en mer liberal innvandringspolitikk for å erstatte den lave innvandringen som ble pålagt i Hvitboken av 1939. Truman støttet også ivrig opp om opprettelsen av en jødisk stat i Kanaan/Palestina.
Som svar på Trumans forslag vedtok Storbritannia å opprette en komité, The Anglo-American Committee of Inquiry, som skulle finne mulige løsninger på problemet med å gjenfinne jødiske flyktninger. Komiteen anbefalte at 100 000 jøder med én gang skulle tillates å innvandre til Palestina. Den britiske regjeringen oppfylte ikke Trumans løfte og avslo videre jødisk innvandring.
Omstendighetene rundt det omfattende Pogromen i Kielce til en stor bølge av jøder som ønsket å flykte fra Europa.Yehuda Bauer, Brichah: Flight and Rescue, Random house 1970). I Palestina besluttet jødiske militære (Haganah, Etzel og Lehi) å danne en samlet jødisk motstandsbevegelse mot Storbritannia. Samtidig økte den ulovlige innvandringen, hvilket førte til at Storbritannia skjerpet forholdsreglene mot den jødiske befolkningen.
Etter et britisk overfall på hovedkvarteret til Den jødiske agenda svarte jødiske terroristgrupper i juli 1946 med å bombe det britiske militærhovedkvarteret på King David Hotel, der 91 ble drept, for det meste sivile.
I de følgende dagene ble det erklært portforbud i Tel-Aviv, og over 120 000 ble avhørt av CDI.The Times 30/7/46 side 4 3/8/1946 side 4. Dette utgjorde nærmere 20 % av hele den jødiske befolkningen i Palestina. Den britiske regjeringen besluttet å fengsle jøder som hadde innvandret ulovlig til Palestina fra Kypros, inkludert barna. Leirene ble opprettet på beskatning av det jødiske samfunnet i Palestina.
thumb|left|FNs opprinnelige delingsplan av Palestinamandatet Økende fiendtligheter mellom den jødiske uavhengighetsbevegelsen og britiske styrker førte til større fokus på den britiske politikken i Palestina. Støtte til en av sidene ville føre til at enten forholdet til engelske amerikanere eller engelske arabere ville bli undergravd, og begge forholdene var viktige for den britiske etterkrigsstrategien internasjonalt. Som et resultat annonserte Ernest Bevin beslutningen om å overføre Palestinaproblemet til FN, som fikk ansvaret for hele regionen.
I september 1947 foreslo United Nations Special Committee on Palestine (UNSCOP) en deling av Palestina, som ble bekreftet av generalsekretæren i FN 29. november 1947. Resultatet ville bli opprettelsen av to stater, en arabisk og en jødisk, mens byen Jerusalem ville bli direkte administrert av De forente nasjoner. Som innehaver av mandatet ble det opp til Storbritannia å gjennomføre beslutningen.
1948: Uavhengighetskrig og status som stat
Kravet om at Storbritannia skulle gjennomføre FNs delingsplan førte til at Storbritannia trakk seg raskere ut av området. Bekymret for at gjennomføringen av delingsplanen ville skade engelsk-arabiske/muslimske forbindelser, besluttet Storbritannia å oppgi mandatet og trekke seg tilbake, en konklusjon vedtatt av det britiske kabinettet 29. september 1947. Tidspunktet for tilbaketrekningen ble satt til mai 1948.