thumb|Charles Maurras (til venstre) med Maxime Real Del Sarte, grunnlegger av Camelots du roi Charles Maurras (født 20. april 1868 i Martigues i Bouches-du-Rhône i Frankrike, død 16. november 1952 i Saint-Symphorien-lès-ToursSite de l'Académie française, Charles Maurras (1868-1952) : Agnès Callu, Patricia Gillet et textes de Charles Maurras, Lettres à Charles Maurras – Amitiés politiques, lettres autographes, 1898-1952, éd. Presses Univ. Septentrion, 2008, ISBN 978-2-7574-0044-9 http://books.google.fr/books?id=BRj56jBqibwC, s. 170 :) var en fransk forfatter, poet og litteraturkritiker. Han var leder og sjefsideolog i det reaksjonære Action française, en politisk bevegelse som var monarkistisk, anti-parlamentarisk og kontrarevolusjonær og hadde en dominerende intellektuell innflytelse på nasjonal katolisisme og integral nasjonalisme. Han var en av sin samtids mest aktive franske skribenter.Stéphane Giocanti: Maurras – Le chaos et l'ordre, éd. Flammarion, 2006, s. 232.
Liv og virke Bakgrunn Siden tidlig barndom slet han med dårlig hørsel. Han vokste opp i en katolsk borgerlig familie. Han gikk på katolsk gymnas i Aix-en-Provence, fikk en solid klassisk utdannelse, men tapte imidlertid troen.
Karriere Etter baccalauréat dro han i 1885 til Paris. Her beskjeftiget han seg som litteraturkritiker, lyriker, forteller og essayist, fremfor alt for konservative og katolske tidsskrifter. Han inngikk vennskap med den drøyt tyve år eldre forfatter Anatole France (som på denne tid fortsatt tilhørte høyresiden, men også var agnostiker), og ble fascinert av den progressistiske positivistiske filosofi.
I 1891 sluttet han seg til «école romane», som kort tid før var blitt grunnlagt av enkelte litterater, især Jean Moréas.
I 1896 dro han, ettersom han allerede en tid hadde interessert seg for den franske sportspedagogen Pierre de Coubertins tanker, som reporter for et fransk tidsskrift til de første olympiske leker i Athen.
Da Frankrike i 1898 ble dypt splittet av Dreyfussaken, striden rundt dommen mot Alfred Dreyfus, en offiser som var uskyldig dømt for spionasje for Tyskland til livsvarig forvisning, ble Maurras en av de mest aktive Anti-Dreyfusards.
Maurras bidro vesentlig til å omforme denne komiteen til en stramt organisert forening, Ligue d’Action française, som stilte seg under en monarkistisk, chauvinistisk, fremmedfiendtlig og antijødidsk ideologi - som ble kalt integral nasjonalisme. Som organ for «Ligaen» tjente fra 1899 det av Maurras og hans likesinnede Léon Daudet ledede tidsskrift La Revue de l’Action française. I første omgang for å få spredt avisen ved gatesalg opprettet han en ungdomsorganisasjon, Camelots du roi, som raskt kom inn i gateslagsmål mot politisk venstreorienterte grupper. I 1908 muliggjorde tidsskriftets fremgang at det kunne bli til en dagsavis, ved navn L’Action française. Maurras var dermed blitt til en av Frankrikes viktigste nasjonalistiske tenkere.
Etter utbruddet av Første verdenskrig i 1914 var han en publisistisk støttespiller av Union sacrée mellom høyrekreftene og sosialistene, mye slik som den samtidige Burgfriedenspolitik mellom partiene i Tyskland fulgte.
Maurras, som leder av Action française, mente at nationalisme intégral («integral nasjonalisme») var en idé som gjorde nasjonen til den ypperste verdi av alle. Alt hva en integral nasjonalist gjør måtte være relatert til den nasjonale interesse. For Maurras var den nasjonale interesse i fransk sammenheng relatert til antiindividualisme, antiliberalisme og jødefiendtlighet. Ifølge Maurras inntar den nasjonale, kollektive personlighet en høyere form for sannhet, individualitet og frihet enn de menneskelige personligheter. I den nasjonalisme som ble utviklet innen Action française var nasjonene heller ikke noen likeverdige størrelser, men involverte et hierarkisk syn på tilværelsen. Nasjonen relateres også, tydeligere enn tidligere, til en etnisk definisjon: Den franske nasjon blir uttrykket for «franskhet» i kultur, språk og rase. Sterkt relatert til oppfatningen om nasjonen som en høyere form av kollektiv livsform, som en eksklusivt etnisk identitet og som en naturlig organisme i kamp for tilværelsen, var inspirasjonen fra Nietzsche. Å stå høyere enn andre nasjoner er å ville mer enn andre, og å uttrykke nasjonal viljekraft blir ikke et middel, men et mål i seg selv.
Synet på nasjonen som en kollektiv personlighet var altså produkt av den nasjonalromantiske filosofi, men de mer ekstreme nasjonalistene i slutten av 1800-tallet innordnet denne forestilling i et syn på nasjonen som en biologisk organisme, som streber etter en indre integrasjon av sine deler. Men mot slutten av 1800-tallet opptrådte så en integrativ nasjonalisme som hyllet organisk integrasjon, den nasjonale enhet som et høyere mål enn alle andre.
Action française var sterkt antitysk. Sålunde var ikke Arthur de Gobineau dens inspirasjonskilde. I Frankrike var den integrative nasjonalismen en separat politisk bevegelse, som ikke bør sammenblandes med nazisme. Trass i den tydelig antijødiske innstillingen var deres nasjonalisme ikke basert på noen raseteori. Statsnasjonalistene, som de også ble kalt, ville ha en sterk og autoritær statsmakt, men gikk ikke inn for et totalitært diktatur under en «Leder». En viktig tanke var å avgrense den sentrale statsmakt kun til maktfunksjonene. Det øvrige skulle overlates til selvstyrende provinser og til korporasjoner, yrkesorganisasjoner.
Maurras så romerne som Frankrikes sanne forgjengere. Disse hadde gitt franskmennene deres språk, deres religion og mange av deres tradisjoner. Under mellomkrigstiden gikk nok de italienske fascistene i spissen for romantiseringen av Imperium Romanum, mens denne tanken om Roma hadde sine beundrere også innen det franske høyre. Maurras erklærte av hele sitt hjerte at han var romer. Han hilste velkommen den italienske fascist Benito Mussolinis maktovertakelse i 1922.
I desember 1926 erklærte pave Pius XI under innflytelse fra kardinalene Enrico Gasparri og Carlo Confalonieri Maurras' ideologiske standpunkter for uforenlige med katolisismen og satte hans skrifter på index og tok avstand fra Action française, fordi kirken heri bare ble instrumentalisert som et middel for å fremme nasjonalistiske mål. Slik havnet flere religiøse tilhengere av Maurras i lojalitetskonflikt. I mars 1927 ble AF-medlemmene til og med utelukket fra mottakelse av sakramentene.
I 1936 fremførte Maurras dødstrusler mot ministerpresident Léon Blum, som han allerede tidligere hadde fornærmet på grunn av hans jødiske avstamning. Han ble da på nytt domfelt, denne gang til ubetinget straff. I løpet av sine åtte måneder i fengsel ble Maurras innvalgt som medlem av det på denne tid overveiende konservative Académie française.
Han sympatiserte med general Franco under den spanske borgerkrigen.
Han var motstander av både Adolf Hitler og av de tyske raselover. Men denne innbitte kritikk endret seg etterhvert, i store stykker til det rakt motsatte. Til tross for sin notoriske tyskfiendtlighet fant han at den nasjonalsosialisme som Hitler hadde utviklet var interessant i flere henseender, og særlig at hans antisemittisme var noe å trekke lærdom av. Overfor Tyskland gikk han inn for pasifistiske holdninger og roste president Édouard Daladiers appeasement-politikk. Etter det franske krigsnederlag i 1940 støttet han den nye franske statssjef marskalk Philippe Pétain og hans «Révolution nationale», som i stort utstrekning var inspirert av hans egne tanker. Likeså støttet han Pétains kollaborasjonspolitikk i forhold til det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Etter Frankrikes frigjøring ble Maurras 1944/45 spottet som Pétains åndelige far, og fremstilt som protysk kollaboratør. Han ble arrestert i september 1944 og dømt til livsvarig tukthus den 17. januar 1945, og suspendert fra sitt sete i Académie française.
I 1951 ble han benådet på grunn av sykdom og innlagt på en klinikk, der han døde året etter. Kort før sin død fant han tilbake til sin barndoms fromhet.
Verker 1889 : Théodore Aubanel 1891 : Jean Moréas 1894 : Le Chemin du Paradis, mythes et fabliaux 1896–1899 : Le voyage d'Athènes 1898 : L'idée de décentralisation 1899 : Trois idées politiques : Chateaubriand, Michelet, Sainte-Beuve 1900 : Enquête sur la monarchie 1901 : Anthinéa : d'Athènes à Florence 1902 : Les Amants de Venise, George Sand et Musset 1905 : L'Avenir de l'intelligence 1906 : Le Dilemme de Marc Sangnier 1910 : Kiel et Tanger 1912 : La Politique religieuse 1914 : L'Action Française et la Religion Catholique 1915 : L'Étang de Berre 1916 : Quand les Français ne s'aimaient pas 1916–1918 : Les Conditions de la victoire, 4 bind 1921 : Tombeaux 1922 : Inscriptions 1923 : Poètes 1924 : L'Allée des philosophes 1925 : La Musique intérieure 1925 : Barbarie et poésie 1927 : Lorsque Hugo eut les cent ans 1928 : Le prince des nuées 1928 : Un débat sur le romantisme 1928 : Vers un art intellectuel 1928 : L'Anglais qui a connu la France 1929 : Corps glorieux ou Vertu de la perfection 1929 : Promenade italienne 1929 : Napoléon pour ou contre la France 1930 : De Démos à César 1930 : Corse et Provence 1930 : Quatre nuits de Provence 1931 : Triptyque de Paul Bourget 1931 : Le Quadrilatère 1931 : Au signe de Flore 1932 : Heures immortelles 1932–1933 : Dictionnaire politique et critique, 5 bind 1935 : Prologue d'un essai sur la critique 1937 : Quatre poèmes d'Eurydice 1937 : L'amitié de Platon 1937 : Jacques Bainville et Paul Bourget 1937 : Les vergers sur la mer 1937 : Jeanne d'Arc, Louis XIV, Napoléon 1937 : Devant l'Allemagne éternelle 1937 : Mes idées politiques 1937 : La Dentelle du Rempart 1940 : Pages africaines 1941 : Sous la muraille des cyprès 1941 : Mistral 1941 : La seule France 1942 : De la colère à la justice 1943 : Pour un réveil français 1944 : Poésie et vérité 1944 : Paysages mistraliens 1944 : Le Pain et le Vin 1945 : Au-devant de la nuit 1945 : L'Allemagne et nous 1947 : Les Deux Justices ou Notre J'accuse 1948 : L'Ordre et le Désordre 1948 : Maurice Barrès 1948 : Une promotion de Judas 1948 : Réponse à André Gide 1949 : Au Grand Juge de France 1949 : Le Cintre de Riom 1950 : Mon jardin qui s'est souvenu 1951 : Tragi-comédie de ma surdité 1951 : Vérité, justice, patrie (med Maurice Pujo) 1952 : À mes vieux oliviers 1952 : La Balance intérieure 1952 : Le Beau Jeu des reviviscences 1952 : Le Bienheureux Pie X, sauveur de la France Posthumt publisert: 1953 : Pascal puni 1958: Lettres de prison (1944–1952) 1966: Lettres passe-murailles, correspondance échangée avec Xavier Vallat (1950–1952)
Referanser
Litteratur Philippe Ariès: Ein Sonntagshistoriker. Philippe Ariès über sich. Hain, Frankfurt am Main 1990, ISBN 3-445-08536-6. Michael Curtis: Three Against the Third Republic: Sorel, Barrès and Maurras, 2010, Transaction Publishers. Anne-Marie Denis: L'Action Française et l'Allemagne. ILES, Saint Julia 1997, ISBN 2-912722-00-4. Bruno Goyet: Charles Maurras, Presses de Sciences Po, 2000 Roger Kojecky: «Charles Maurras and the Action Française,» i T.S. Eliot's Social Criticism. New York: Farrar, Straus & Giroux, 1972, s. 58–69. Jean Madiran: Maurras toujours là, Consep, Versailles, 2004 (ISBN 2-85162-120-3) Philippe Mège: Maurras et le germanisme, Éditions de l’Æncre, 2004, 170 p. Thomas Molnar: «Charles Maurras, Shaper of an Age,» i Modern Age 41 (4), 1999, s. 337–342. A.F. von Muralt (utg.): «Frankreich – Action française». I: FAKTUM. Edition Rencontre, Lausanne 18. September 1969 (Kart Nr. 868). Ernst Nolte: Der Faschismus in seiner Epoche, 1963 u.ö. (Enthält einen gut dokumentierten Abschnitt über die Action française.) Ernst Nolte: «Die Action française». (PDF; 1,9 MB) I: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte 9 (1961), s. 124ff. Jacques Prévotat: Les catholiques et l’Action française, histoire d’une condamnation, Fayard, 2001