Norrøn (engelsk: Norse) er betegnelsen på samfunnet og kulturen i Skandinavia (nemlig Norge, Danmark og Sverige) og på Færøyene, Island og Grønland (men også, i en relativt kort periode, Vinland i Nord-Amerika, nemlig på L'Anse aux Meadows i dagens Newfoundland, provins Newfoundland og Labrador, Canada) fra rundt år 800 til 1350. Betegnelsen brukes også på den norskættede befolkningen på Færøyene, Shetland (Hjaltland på norrønt), Hebridene (Suðreyjar), Man (Mǫn) og Orknøyene (Orkneyjar) i samme periode. Dette er altså et historisk og kulturelt begrep.
Norrønne bosatte seg også i og hersket over betydelige deler av middelalderens Skottland og England (f.eks. Kongeriket Mann og øyene, Sodor på norrønt eller Kingdom of Mann and the Isles, også kjent for kort som The Kingdom of the Isles på engelsk eller Danelagen henholdsvis Danelaw på engelsk). Majoriteten av norrøne var enten bønder eller kjøpmenn. Det var bare et mindretall av nordboerne som var vikinger tilbake i vikingtiden.
Historie miniatyr|høyre|Engelskspråklig kart fra 1915 som viser den totale territoriale utstrekningen av det norske koloniriket i vikingtiden. De nordamerikanske regionene kjent for norrøne som Helluland og Markland er også avbildet på dette kartet.
Rundt 800 begynte folk fra Norge å bosette seg på Færøyene, Shetland og Orknøyene, og litt senere på Hebridene og Man så vel som Øst-Irland, og grunnla bemerkelsesverdige bosetninger der i prosessen, som Dublin (nemlig i 841). Omkring 870 begynte landnåmet på Island. Omtrent på samme tid ble Harald Hårfagre konge i Norge, som i all hovedsak omfattet det nåværende Vestlandet, etter slaget i Hafrsfjord. Dette fikk ikke bare konsekvenser i Norge, men også for befolkningen på øyene i vest. Slikt sett kan man si at den norrøne perioden begynte med slaget i Hafrsfjord.
Mellom 870 og 930 slo mer enn 10 000 nordmenn seg ned på Island etter å ha seilt over Nord-Atlanteren. Nordmannen Eirik Raude grunnla den første norrøne bosetningen på Grønland i 986, etter at han ble forvist fra Island. Han hadde opprinnelig bosatt seg på øya så tidlig som i 982.
På Grønland etablerte nordmennene to bosetningsregioner kalt den østlige bosetningen (Eystribygð) og den vestlige bosetningen (Vestribygð). Merkbare bosetningsnavn i disse regionene er: Kingitorsuaq, Sandnæs, Ivittuut, Brattahlíð og Herjolfsnes. Det var også et mindre tredje bosetningsområde kjent som Midtbygd. Disse norrøne bosetningene var gårder som lå sør og sørvest på Grønland, ved kysten.
Rundt år 1000 ble også den norrøne bosetningen L'Anse aux Meadows (også kjent som L'Anse aux Meduses på fransk, i dag en viktig turistattraksjon samt et UNESCOs verdensarvsted) etablert. På Grønland handlet norrøne folk med den lokale inuittene, slik det også en kort tid var tilfelle med «skrælingene» på Vinland. Nordboerne drev også handel med inuittene på Ellesmereøya i den arktiske regionen.
Rundt 1450 forsvinner de norrøne bosetningene fra Grønland, og blir overtatt og bebodd av inuittene fra Thule (dvs. Qaanaaq). Nordboerne seilte også så nord som Skrælingøya i Nunavut (i dagens Canada). Skrælingene ble omtalt som fiendtlige i de islandske sagaene gitt det faktum at de kontinuerlig angrep nordboerne.
Norrøne nådde så langt sør som dagens Marokko og så langt øst som Bagdad og Kaspihavet. Nordboerne slo seg også ned i Normandie fra 911. Dette landet ble gitt til norrøne nybyggere av kongen av Frankrike, nemlig Karl III av Vest-Frankia (eller Carolus Simplex på latin).
Den første herskeren av Normandie var Rollo. Etterkommerne av de norrøne nybyggerne under Rollo ble samlet kjent som normannere. De snakket normannisk, et romansk språk påvirket av norrønt. Etter 1066, i kjølvannet av slaget ved Hastings mot angelsakserne under Harald Godwinson, normannerne under hertug av Normandie, Vilhelm Erobreren, styrte de England i 88 år til 1154 (deres innflytelse i middelalderens England strakte seg senere også over flere århundrer).
De norske kongene fikk etter hvert en dominerende rolle, både politisk og symbolsk, for befolkningen på øyene. Den norrøne kulturen og språket ble felles for alle i det norrøne området. Slutten på den norrøne epoken settes ofte til 1319, da den siste kongen av Sverreætten, Håkon V Magnusson, døde, og Norge gikk inn i kongefellesskap med Sverige.Jon Vidar Sigurdsson (2008): 12–13
Språk- og litteraturmessig deles den norrøne tiden inn i eldre norrøn tid (700 til 1050) og yngre norrøn tid (1050 til 1350), også kalt klassisk norrønt. Norrøn-gælisk, norrøn-skotsk eller norrøn-irsk brukes for å beskrive folk med nordisk avstamning som bosatte seg på Irland og Skottland i tidlig middelalder (vikingtida). Ifølge Heide kommer betegnelsen «norrøn» av norðrǿnn som betyr «nordlig» eller er adjektiv for landsnavnet Norge,Heide, Eldar, 2017: "Noregr tyder nok vegen mot nord, likevel".Namn og nemne, 2016. Vol 33, 13–37. ifølge ordboken betyr det opprinnelig «som kommer fra nord».
Hierarki og sosial organisering miniatyr|Maleri av W. G. Collingwood som viser et møte i det islandske tinget (dvs. generalforsamlingen) ved foten av Lögberg-fjellet.
Det norrøne samfunnet hadde tre hovedklasser, nemlig adelen (jarler), de frie mennene (húsbóndi eller bændr) og slavene (trellene), som ifølge norrøn mytologi (og mer spesifikt det diktet Rígsþula) ble skapt som sådan av den norrøne guden Rígr (eller Heimdall). De frie mennene utgjorde den mest folkerike kategorien i det norrøne samfunnet og de hadde forskjellige yrker, alt fra bønder og kjøpmenn til smeder, tømrere, fiskere og jegere. Sosial orden ble sikret av et sett med lover som ble resitert på hvert parlamentsmøte (dvs. ting) der viktige avgjørelser ble tatt, som for eksempel valg av ny konge. En viktig sosial tradisjon hos norrøne var mjødhallen, slik det var tilfelle i andre germanske kulturer (f.eks. angelsaksernes).
Nordmennene etablerte ting (eller nasjonalforsamlinger) i territoriene de koloniserte, særlig på Orknøyene, Shetland, Man (nærmere bestemt Tynwald som fortsatt er i bruk i dag), på Færøyene (Løgting, i bruk den dag i dag) så vel som på Island (nemlig Alltinget, også i bruk den dag i dag).
Klær Når det gjaldt klær, brukte nordboerne for det meste klær laget av ull og lin. Velstående nordboere hadde også råd til å kjøpe dyrere tekstiler laget av silke som kom fra Konstantinopel. De norrøne mennene hadde på seg tunikaer, bukser og kappe. Andre materialer som klær ble laget av var lær og pelsverk. Ytterklærne til de norrøne kvinnene (dvs. forklekjolen) ble vanligvis holdt oppe av et par på to store, dekorative ovale brosjer, også kjent som skilpaddebrosjer.
Krigerkultur miniatyr|Norrøne krigere om bord på et langskip, som avbildet i et middelaldersk fransk manuskript fra det 11. århundre.
Som det var tilfellet med andre germanske folk i bronsealderen, så vel som senere i tidlig middelalder eller folkevandringstid, utviklet norrøne en krigerkultur som var knyttet til deres mytologi og spiritualitet. Innenfor krigerkulturen deres ble berserkere, ulfhedner og jomsvikingene ansett blant de sterkeste krigerne. Dessuten sluttet mange norrøne krigere seg også til den bysantinske keiserens varingiske garde som leiesoldater. En gruppe norrøne krigere som kjempet for og for å forsvare en konge var kjent som hirdmenn. Krigerkulturen deres ble utviklet både på land og til sjøs. Dueller var også en del av den norrøne krigskulturen. De to typene dueller var holmgang og einvígi. En bestemt rekke taktikker ble brukt av norrøne i kamp. En slik bemerkelsesverdig militær taktikk av defensiv natur var skjoldveggen.
Norrøne krigere ble også ansatt som leiesoldater av frankiske konger, i England og også i det bysantinske riket (der dannet de væringgarden, en elitegruppe krigere som voktet den bysantinske keiseren og hans familie). En bemerkelsesverdig kriger som sluttet seg til væringgarden var Harald Sigurdsson, Norges konge.
Når det gjelder arkeologiske funn, er det hittil blitt funnet få hjelmer fra vikingtiden. En bemerkelsesverdig slik hjelm er Gjermundbu-hjelmen. Andre bemerkelsesverdige militære gjenstander som dateres tilbake til vikingtiden er Ulfberht-sverdene. De vanligste våpnene til de norrøne krigerne var øks og spyd. Seaxen var et annet vanlig våpen blant norrøne. Sverdene var forbeholdt de rikeste norrøne krigerne.
Litteratur miniatyr|En side fra Flatøybok (Flateyarbók) fra ca. 1390, belyst av Magnús Þorhallsson. miniatyr|Fotografi som viser en side fra islendingenes sagaer (fra 1200-tallet). Kilde: Árni Magnússon-instituttet
Når det gjelder litteratur, er følgende bemerkelsesverdige litterære verk om norrøn kultur, historie og mytologi: runeinnskrifter på runesteiner, de islandske sagaene (som er sterkt anonyme), Íslendingabók, Landnåmabok, Håvamål, den yngre Edda, den eldre Edda, skaldediktene samt Heimskringla av Snorre Sturlason (men også Flatøybok, en utvidet versjon av Heimskringla). Et annet bemerkelsesverdig litterært verk er Gesta Danorum (dvs. danskenes gjerninger) på latin (nemlig høylatin) av Saxo Grammaticus (dvs. Saxo den lærd eller Saxo den skolerte). Den svenske krønikeskriveren Olaus Magnus skrev mye om norrøne folks historie og skikker i sitt verk fra 1555 med tittelen Historia de gentibus septentrionalibus (dvs. «de nordlige folkenes historie»).
Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum (dvs. «Gjerningene til Hamburgs bispedømmes biskoper») av den tyske krønikeskriveren, historikeren og munken Adam av Bremen er en annen viktig historisk kilde om vikingtidens Skandinavia, om enn partisk fra et kristent perspektiv. Den norrøne aktiviteten og tilstedeværelsen i tidligmiddelalderens England er dokumentert i den angelsaksiske krøniken. Nordboernes plyndringstogter i tidligmiddelalderens England er også dokumentert i de litterære verkene til de angelsaksiske munkene Symeon av Durham og Alkuin av Tours. Videre ble de norrøne raidene i Storbritannia og Irland i tidlig middelalder også registrert i Ulster-annalene.
Encomium Emmae Reginae (det vil si «lovprisning av dronning Emma») er en primær middelalderkilde som registrerte informasjon om den danske erobringen av England av Knut den store og Svein Tjugeskjegg. Raidene til de norrøne i Vest-Frankia er dokumentert av munken Ermentar av Noirmoutier (Ermentarius Tornusiensis på latin) i hans verk De translationibus et miraculis sancti Filiberti (dvs. «Om oversettelsene og miraklene til Saint Philibert»).
Araberne skrev også om møtene sine med nordboerne i krønikene sine, kjente beretninger er for eksempel av Ahmad ibn Fadlan (datert tilbake til det 10. århundre). Ifølge den mauriske reisende Al-Tartushi fra det 10. århundre brukte både norrøne menn og kvinner sminke (i anledning et besøk i Hedeby rundt år 1000). En bemerkelsesverdig middelalderkilde om norrøns hygiene er representert av krøniken til John av Wallingford. Rūsen (det vil si først og fremst de svenske vikingene) er beskrevet av den persiske krønikeskriveren Ibn Rustah i hans verk De dyrebare tings bok. Historien om norrøne i Konstantinopel ble nedtegnet av patriark Fotios. Videre beskriver verket De administrando imperio av Konstantin VII Porphyrogennetos rūsen (eller varangiske vikingenes) reise langs elvene i Øst-Europa som fører til Konstantinopel.
Den irske munken Dicuil beretter i sitt latinske verk De mensura orbis terrae (dvs. Om måling av jordens omkrets, som dateres tilbake til tidlig på 800-tallet) om at irske eremittmunker som bodde på Færøyene måtte forlate øygruppen på grunn av norske vikinger. Følgelig fant de første norrøne nybyggerne på Færøyene (f.eks. Grímur Kamban) øyene øde og kun bebodd av sauer og fugler. De norske vikingene som bosatte seg på Færøyene flyktet fra kong Harald Hårfagres regjeringstid i Norge.