Kongeriket Sachsen (tysk: Königreich Sachsen) var en statsdannelse som eksisterte fra 1806 til 1918. Den var tilsluttet de fire konføderasjonene Rhinforbundet (1806–1815), det tyske forbund (1815–1866), det nordtyske forbund (1867–1871) og det tyske rike (1871–1918). Statsdannelsen opphørte som en konsekvens av novemberrevolusjonen, og ble deretter innlemmet i som en delstat i Weimarrepublikken (1918–1933) og det tredje rike (1933–1945).
Etter andre verdenskrig ble Sachsen okkupert av Sovjetunionens militære styrker. I 1947 ble delstaten innlemmet i Den tyske demokratiske republikk, og i 1952 ble den oppløst og delt opp i de tre distriktene Bezirk Leipzig, Bezirk Karl-Marx-Stadt og Bezirk Dresden.
Ved Tysklands gjenforening i 1990 gjenoppstod delstaten som Fristaten Sachsen. Denne delstaten tilsvarer det geografiske området til kongeriket Sachsen etter Wienerkongressen i 1815. Det geografiske området til den nåværende tyske delstaten Sachsen-Anhalt utgjorde i grove trekk den nordlige delen av kongeriket Sachsen før 1815.
Hovedstaden i kongeriket Sachsen var Dresden.
Historie Historisk bakgrunn Kongeriket Sachsen hadde sin opprinnelse i en rekke tidligere statsdannelser. Stamhertugdømmet Sachsen vokste frem i året 804 som en statsdannelse av saksere i det som idag utgjør Niedersachsen og Schleswig-Holstein. Da det opphørte i 1260 hadde det utbredt seg østover og sørover. Det ga opphav til hertugdømmet Sachsen-Wittenberg som eksisterte fra 1260 til 1356.
Hertugdømmet Sachsen-Wittenberg var den direkte forgjengeren til kurfyrstedømmet Sachsen, som mellom 1356 og 1806 var innlemmet i det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Innenfor det geografiske området som kom til å utgjøre kongeriket Sachsen, ble også Markgrevskapet Meißen opprettet i året 965. I 1423 ble det innlemmet i kurfyrstedømmet Sachsen.
Napoléontiden 1806–1815 Før 1806 var Sachsen en del av det hellige romerske rike av den tyske nasjon, en tusen år gammel statsdannelse som en gang forsøkte å forenes til en enhetlig stat, men som gjennom århundrene hadde blitt fragmentert i en rekke mindre stater. Deriblant ble kurfyrstedømmet Sachsen regjert av kurfyrster siden 1356.
Det hellige romerske rike av den tyske nasjon ble oppløst etter slaget ved Austerlitz, der Frans II av Det tysk-romerske rike tapte mot Napoléon Bonaparte. Med støtte fra Frankrike, som var blitt den dominerende makten i det sentrale Europa, ble kurfyrstedømmet Sachsen opphøyd til kongeriket Sachsen. Den siste kurfyrste av Sachsen ble kong Fredrik August I av Sachsen. thumb|left|Flagget til kongeriket Sachsen 1806–1815 Kongeriket Sachsen ble opprettet den 11. desember 1806 ved signeringen av en fredsavtale mellom Frankrike og Sachsen i Poznań. Gjennom freden i Poznań trakk Sachsen seg ut av den andre av Napoleonskrigene, som fulgte i kjølvannet av revolusjonskrigene. Allerede den 14. oktober 1806 ble 22 000 saksiske soldater og allierte prøyssiske soldater beseiret av Napoléons styrker under slaget ved Jena-Auerstedt.
I henhold til fredsavtalen måtte Sachsen bli en del av Rhinforbundet (artikkel 2), avstå flere områder i Thüringen (artikkel 7) og motta den prøyssiske enklaven omkring Cottbus som kompensasjon (artikkel 6). Sachsen måtte anerkjenne opprettelsen av kongeriket Bayern og kongeriket Württemberg (artikkel 3), og forpliktet seg også til å innføre en likestilling mellom den katolske kirke og den evangelisk-lutherske trosbekjennelse (artikkel 5). Sachsen måtte også betale Frankrike 25 millioner franc i krigserstatning, og levere forsyninger til den franske hær.
Den 20. desember 1806 ble deretter kurfyrste Fredrik August utnevnt til konge av Sachsen. Kunngjøringen utløste ingen spesielle reaksjoner, fordi kongetitler hadde vært vanlige i Sachsen i mer enn hundre år. I 1697 ble kurfyrste Fredrik August av Sachsen også utnevnt til konge av Polen. I 1733 ble den polske tronen arvet av sønnen August III av Polen. Kurfyrste Fredrik Christian av Sachsen regjerte i bare tre måneder i 1763, og var i embedet for kort tid til å bli konge av Polen.
I det andre året av sin regjeringstid som kurfyrste (1765) ga Fredrik August avkall på den polske tronen, og overlot denne til Stanisław August Poniatowski av Polen. Da det polske parlamentet Sejm vedtok Forfatningen av 3. mai 1791, ble likevel regenten av Sachsen utpekt som tronarving (Artikkel VII). Da Poniatowski døde i 1798, nektet Fredrik August kategorisk å bli konge av Polen. Han fryktet konflikter med Østerrike, Preussen og Russland, som hadde begynt å dele Polen mellom seg i 1772 og som de facto delte landet i 1795.
Etter freden i Tilsit i juli 1807 ble likevel Fredrik August, med Napoléon som alliert, utnevnt til regent over Hertugdømmet Warszawa.
I 1809 kjempet Sachsen med 13 000 soldater på Napoléons side i slaget om Wagram mot Østerrike. Som takk for hjelpen ble Krakau og det tidligere østerrikske området Galicia underlagt hertugdømmet Warszawa, der kong Fredrik August også var konge. I tillegg ble Sachsen opphøyd til storhertugdømme. I 1812 deltok tropper fra Sachsen på Napoléons side under Napoleons felttog i Russland 1812. Av 21 000 saksiske soldater vendte knapt 1 000 tilbake i live.
Den franske kontinentalblokaden hadde sterk innvirkning på Sachsens næringsliv. Den forhindret handelen med Storbritannia, men hadde også en gunstig innvirkning på salget av saksiske varer på kontinentet, ved å eliminere den britiske konkurransen. Spesielt i Erzgebirge og Oberlausitz førte dette til et økonomisk oppsving. thumb|left|Grensestein mellom Sachsen og Preussen i Königswartha i dagens Landkreis Bautzen. Kong Fredrik Augusts strategiske feil var å være lojal Napoléon alt for lenge. Sachsen forble en del av Rhinforbundet frem til dets oppløsning i 1813 da Napoléons tropper tapte i folkeslaget ved Leipzig. Sachsen stilte 20 000 soldater til disposisjon i Napoléons felttog mot Preussen, mot at Frankrike ga avkall på flere krav om krigserstatninger. Etter slaget ble kong Fredrik August tatt til fange av prøysserne, etter at de saksiske troppene deserterte. Han ble anklaget av Preussen som en forræder mot andre tyske stater og deres allierte i England og Russland, men dette skyldtes i større grad Preussens ønske om å annektere Sachsen enn å anklage den saksiske kongen. På grunn av motstand fra Østerrike, Frankrike og Storbritannia ble Fredrik August gjeninnsatt på tronen ved Wienerkongressen.
Som følge av denne kongressen annekterte Preussen omkring 40% av kongeriket Sachsen, deriblant det historisk viktige Wittenberg, hjemmet til den protestantiske reformasjonen. Sachsen mistet også Niederlausitz, den nordlige delen av Oberlausitz, og alle sine besittelser i Thüringen. En konsekvens av dette, var at folketallet i Sachsen ble redusert fra omkring 2 millioner i 1800 til 1,2 millioner i 1815.
Den nordlige delen av kongeriket Sachsen, ble til den prøyssiske provinsen Sachsen, som senere utviklet seg til å bli Sachsen-Anhalt. Resten av kongerikets grenser er i hovedsak de samme som idag. I 1815 ble også Sachsen innlemmet i Det tyske forbund, som var et nytt forsøk på å forene de tyske statene i en enhetlig statsdannelse.
Fra Wienerkongressen til Vormärz 1815–1847 thumb|Flagget til kongeriket Sachsen 1815–1918 Etter freden i Wien, fulgte det en tid i Sachsen med en gjenoppbygging og omstrukturering av det politiske systemet. Kong Fredrik August døde i 1827, og ble etterfulgt som konge av broren Anton den gode.
Blant den borgerlige samfunnseliten begynte stadig flere å argumentere for en mer liberal samfunnsorden. De ønsket en større fordeling av makten og en mer aktiv deltagelse i den politiske beslutningsprosessen i bredere lag av befolkningen. Disse liberale kreftene møtte størst motstand hos den konservative kabinettministeren Detlev von Einsiedel som forsøkte å forhindre alle former for reformer.
Da julirevolusjonen brøt ut i Frankrike i 1830, begynte det også å bryte ut opptøyer og opprør i Tyskland. Opptøyene antok varierende former og ga ulike utslag i de forskjellige tyske delstatene, som følge av lokale forskjeller i styresettet. I Sachsen ble opprøret i 1831 slått ned med militær makt. Regjeringen ble likevel tvunget til å komme med politiske innrømmelser, deriblant ved delvis å akseptere kravene fra den liberale delen av borgerskapet.
Reformene var riktignok moderate, men de førte likevel til den første grunnloven i september 1831. Eneveldet ble erstattet av et konstitusjonelt monarki, borgernes rettigheter og friheter ble for første gang konstitusjonelt garantert og det ble lovfestet at parlamentets medlemmer (Landagen) skulle velges av folket. Den nye Saksiske Landdagen var delt i to kamre. Overhuset ble satt sammen etter den føydale modellen i den gamle Landdagen. Underhusets representanter ble valgt av et bredere lag av befolkningen.
I 1832 kom en ny lovgivning som sikret byene en større grad av lokalt selvstyre. Gjennom en landreform som innebar deling av jord, ble også bøndene mer frigjort fra det føydale godseierne. Også rettsvesenet og forvaltningen ble i de påfølgende årene gjenstand for grunnleggende reformer.
Den 6. juni 1836 ble Fredrik August II utnevnt til ny konge etter Anton den gode.
Etter 1815 ble Sachsen gjenstand for en omfattende industriell utvikling. Landet var den første virkelig industrielle regionen i Tyskland, og befolkningen økte i byene gjennom innflytting fra landsbygdene som følge av behovet for mer arbeidskraft. I byene vokste det etterhvert frem et industri-proletariat med svært dårlige levevilkår. Det oppstod sosiale problemer som bykommunene ikke var istand til å takle og som parlamentets folkevalgte hadde liten interesse i å løse.
I tysk og østerriksk historie ble denne epoken kjent som Vormärz («før mars»), og betegner de sosiale forhold som ledet frem til marsrevolusjonen i Tyskland i 1848.
Marsrevolusjonen i 1848/49 Våren 1848 ble Leipzig sentrum for marsrevolusjonens opptøyer i Sachsen. Den 13. mars hadde kong Fredrik August II utnevnt en ny regjering. Den 19. mars holdt Robert Blum en folketale under en politisk demonstrasjon på kornmarkedet i Zwickau. Etter dette ble han utnevnt til æresborger av byen, og innvalgt i Forparlamentet i Frankfurt.
Men det viste seg ganske snart at representantene for den øverste delen av middel-klassen, med titlene Großbürger, var mer opptatte av å sikre sine egne familiers forbindelser med adelen, og dette på bekostning av fellesskapets interesser. De viste ingen vilje til å lindre nøden i byene og i landsbygdene.
Våren 1848 var antallet arbeidsledige i Sachsen kommet opp i 60 000, og blant befolkningen på landsbygda brøt det ut opptøyer. Den 5. april ble slottet i Waldenburg antent av rasende folkemengder, og gikk opp i flammer.
Den 1. mai 1849 gikk kong Fredrik August II til det skritt å oppløse parlamentet. Men dette førte bare til at opptøyene forplantet seg og blusset opp i Dresden i form av Maioppstanden i Dresden.
To dager senere ble det nedlagt forbud mot borgervernets politiske demonstrasjoner, og myndighetene i Sachsen truet med å tilkalle militære styrker fra Preussen for å slå ned opprøret. I Dresden kom det til sammenstøt, mens kong Fredrik August II flyktet til Königstein festning. Den 6. mai marsjerte prøyssiske tropper inn i kamper mot demonstrantene. Etter fire dagers kamper var det 30 falne soldater og omkring 200 døde demonstranter på barrikadene. Mange ble arresterte som politiske fanger. Revolusjonen var blitt slått ned, uten at det ble gjort noen politiske innrømmelser fra myndighetenes side.
Sachsen i det tyske keiserrike