Filon fra Alexandria (ca. 15 f.Kr.–ca. 50 e.Kr.), også omtalt som Philo Alexandrinus og Philo Judaeus på latin, var en jødisk filosof.
Filon benyttet seg av den allegoriske metode for å smelte sammen og harmonisere gresk filosofi og jødedom. Filon fortolket Toraen på allegorisk vis og mente at De hellige skrifter skjulte sannheter som bare kunne avdekkes ved hjelp av nøyaktig og rasjonell eksegese og ved hjelp av stoisk filosofi.Barker, Margaret: The Great Angel (London, 1992), side 114-133. Hans arbeid ble ikke akseptert av alle. «De ikke bokstavtro sofistene»,De Somniis, i.16-17 som han kalte dem, «åpnet nedlatende sine øyne» da han forklarte for dem undrene i hans eksegese. Filons verker ble derimot entusiastisk omfavnet av tidlige kristne, og noen så på ham selv som en kryptisk kristen. Hans konsept av Logos som Guds skapende prinsipp har åpenbart påvirket tidlig kristendom. Logos, Guds Ord, tolket Filon som et halvt selvstendig vesen som Gud meddelte seg med verden.
De få biografiske detaljer som omhandler Filon er funnet i hans egne verker, særlig i Legatio ad Gaium («Ambassadør for Gaius»), og hos den jødiske historikeren Josefus.Antiquities xviii.8, § 1; comp. ib. xix.5, § 1; xx.5, § 2 Den eneste hendelsen i hans liv som kan bli bestemt kronologisk, er hans deltagelse i de diplomatiske sendebudene som jødene i Alexandria sendte til keiser Caligula i Roma etter at det hadde vært en voldelig strid og ufred mellom jødene og de hellenistiske samfunnene i Alexandria, noe som skjedde i år 40 e.Kr.
Filon levde samtidig med Jesus Kristus, men nevner verken ham eller de første kristne i sine skrifter, selv om han viste sterk interesse for religiøse sekter og beskrev essenerne inngående.The Internet Encyclopedia of Philosophy
Slekt, familie og tidlig liv
Filon var antagelig født Julius Filo(n). Han kom fra en aristokratisk familie som hadde levd i Alexandria i Egypt i generasjoner. Hans forfedre og familie var samtidige med styret til Ptolemeerdynastiet og Selevkidriket. Selv om navnene på hans foreldre ikke erkjent, er det klart at de var adelige og velstående. Det var enten hans far eller bestefar som fikk romersk statsborgerskap av keiser Julius Cæsar. Filon hadde to brødre; Alexander alabarken og Lysimachus.«Alabark» eller «Alabarch» var en gresk tittel på en myndighetsperson som var overhode for den jødiske befolkningen i Alexandria i løpet av den hellenistiske og tidlige romerske tid.
Hans forfedre og foreldre hadde sosiale bånd og forbindelser til presteskapet i Judea; familien Hasmonea; familien Herodes; og det julo-claudiske dynasti. Filon var en samtidig med Jesus fra Nasaret og livene til Jesu apostler, men ingen av hans skrifter nevner disse noen gang. Sammen med sine brødre fikk Filon en omfattende utdannelse. De lærte seg egyptiske, jødiske, greske og romerske kulturer, særlig om jødedommens tradisjoner, studiet av Det gamle testamente og i gresk filosofi.
Via sin bror Alexander hadde Filon to nevøer; Tiberius Julius Alexander og Marcus Julius Alexander. Sistnevnte var den første ektemannen til prinsesse Berenike, datter av Herodes Agrippa I. Marcus døde i år 43 eller 44.
Liv thumb|Byste av keiser Gaius Caligula (Ny Carlsberg Glyptotek) Det finnes en kort referanse til Filon hos den jødiske historikeren Josefus. I hans Antiquitates Judaicæ, Jødenes fortidsminner, forteller han om Filons valg av det jødiske samfunnet i Alexandria som deres hovedrepresentant for den romerske keiseren Gaius Caligula. Han forteller at Filon sa ja til å representere jødene i henhold til de stridigheter som hadde oppstått mellom jøder og grekere i Alexandria. Josefus forteller også at Filon var dyktig i filosofi, og at han var bror til en myndighetsperson ved navn Alexander alabarken.Josephus (Josefus): Antiquities viii. 8. 1. I henhold til Josefus nektet Filon og de andre jødene å behandle Caligula som en gud, å reise statuer til ære for keiseren, og bygge altre og templer for ham. Josefus forteller at Filon trodde at Gud aktivt støttet dette avslaget. Dette portrettet av filosofen er i overensstemmelse med den karakteren som Filon selv viste i sine skrifter, som diskutert nedenfor:
«Det var nå oppstått en tumult i Alexandria mellom de jødiske beboerne og grekerne; og tre ambassadører ble valgt ut fra hvert parti som var uenige, og de kom til Gaius. En av disse ambassadørene fra folket i Alexandria var Apion som hadde kommet med mange blasfemier mot jødene; og blant andre ting han sa, anklaget han dem for å neglisjere de æresbevisningene som tilhørte Cæsar. For mens alle som var undersåtter i det romerske riket bygget altre og templer for Gaius, og i alle andre henseender overalt mottok ham slik de mottok gudene, disse jødene alene mente at det var en vanærende ting for dem å reise statuer til ære for ham, samt å sverge ved hans navn. Mange av disse alvorlige tingene ble sagt av Apion som med dette håpet å provosere Gaius’ til å bli sint på jødene, slik han sannsynligvis ville bli. Men Filon, lederen for de jødiske ambassadørene, en mann som var eminent på alle måter, bror av Alexander alabarken, og en som ikke var udyktig i filosofi, var klar til å påta seg å fremme sitt forsvar mot disse anklagene; men Gaius forbød ham og ba ham forsvinne; han var også i et slikt raseri at det åpenbart så ut til at han var i ferd med å begå en meget stor ugjerning mot dem. Filon som slik ble krenket, gikk så ut og sa til de jøder som var sammen med ham at de skulle være ved godt mot siden Gaius’ ord riktignok viste sinne mot dem, men i virkeligheten hadde han allerede satt Gud mot seg.» (Josefus’ Jødenes fortidsminnerAntiquities of the Jews, xviii.8, § 1, etter Whistons engelske oversettelse.
Den gjenværende informasjonen om Filons liv er basert på hans eget forfatterskap. Filon selv hevder i Legatio ad Gaium («Ambassadør for Gaius») å ha vært en del av sendebudene til Caligula. Han forteller at han reiste med et opprop som beskrev lidelsene til jødene i Alexandria som ba keiseren trygge deres rettigheter. Filon gir en detaljert beskrivelse av deres lidelser på en måte som Josefus overser for å forsikre at jødene ganske enkelt var ofre fra angrep fra grekerne i den borgerstrid som etterlatt så mange jøder og grekere døde. Filon forteller at han ble sett på av sitt folk som en med uvanlig klokskap på grunn av sin alder, utdannelse og kunnskap. Dette indikerer at han selv var en gammel mann på denne tiden, år 40. Filon betrakter Caligulas plan om å få reist en statue av seg selv i tempelet i Jerusalem som en provokasjon og sier: «Erklærer du krig mot oss ettersom du forventer at vi ikke vil utstå en slik beskjemmelse, men at vi vil slåss på vegne av våre lover, og dø i forsvaret av være nasjonale skikker. For det er ikke mulig at du er så uvitende av hva det sannsynlige resultatet fra ditt forsøk på å introdusere disse nyvinningene for vårt tempel.»
thumb|Rester fra et romersk amfiteater i Alexandria. thumb|Rester av romersk gulvmosaikk i Alexandria. I hele hans presentasjon gjør han underforstått den jødiske forpliktelse til å gjøre opprør mot keiseren framfor å tillate en slik vanhelligelse skje. Dette avslører Filons identifisering med det jødiske samfunn.Fra kapittel 28-31 i Ambassadør for Gaius, via Younges oversettelse.
I skriftet Flaccus forteller Filon indirekte om sitt eget liv i Alexandria ved å beskrive hvordan situasjonen til jødene har endret seg etter at Gaius Caligula ble keiser av Roma. Etter å ha snakket om den store jødiske befolkningen i Egypt nevner han at Alexandria «har to klasser av innbyggere, vår egen nasjon og folket i landet, og som det er hele Egypt befolket på samme vis, og at jødene har bosatt Alexandria og resten av landet fra Catabathmosbukta Sollum ved Libya; jf. Bowman, Alan K.; Champlin, Edward; Lintott, Andrew: The Augustan Empire, 43 B.C.-A.D. 69, 1996, side 622 på siden av Libya til grensene av Etiopia hvor det er ikke mindre enn en million menn.»
I henhold til den store befolkningen i Alexandria skriver han at «Det er fem distrikter i byen som er navngitt etter de første fem bokstavene i det skrevne alfabetet, av disse er to kalt jødenes kvarter ettersom den største andelen av jøder bor i dem.» Andre kilder forteller at Caligula hadde krevd en ære tilsvarende en gud. Filon sier at Aulus Avilius Flaccus, den romerske prefekt i Alexandria tillot mobben å reise statuer av keiser Caligula i jødiske synagoger i Alexandria, en provokasjon uten sidestykke. Denne invasjonen av synagogene ble kanskje motsatt seg med makt ettersom Filon sier at Flaccus «ødela synagogene, og etterlot ikke en gang deres navn.» Deretter skal Flaccus «ha sendt ut en beskjed hvor han kalte oss alle for fremmede og utlendinger... tillot enhver som var tilbøyelig til å fortsette å utrydde jøder som krigsfanger.» Mobbens svar var «fordrive jødene fullstendig ut av de fire kvarterene og klemme dem alle inn i en meget liten andel av ett... mens befolkningen overlot sine forlatte hus til plyndring, og delte byttet mellom seg som om det var blitt erobret i krig.» I tillegg forteller Filon at deres fiender «drepte dem og tusener av andre med alle slags lidelser og tortur, og med nye oppfunnet grusomheter, for hvorhen de møtte eller fikk øye på en jøde, steinet de ham eller slo ham med stokker.» Filon sier at selv «de mest nådeløse av deres forfølgere i noen tilfeller brente hele familier, ektemenn med deres barn, og små barn med deres foreldre, midt i byen, sparte hverken alder eller ungdom, heller ikke den uskyldige hjelpeløsheten til nyfødte.» En del menn, forteller han, ble dratt til døde mens «de som gjorde disse tingene, etterapet deres lidelser...» Andre jøder ble korsfestet. Flaccus selv ble til sist fjernet fra sin posisjon og sendt i eksil, og fikk til sist dødsstraff.Flaccus, kapitlene 6 – 9 (43, 53-56, 62, 66, 68, 71-72), via Younges oversettelse.
Det er sannsynlig at Filon besøkte tempelet i Jerusalem minst en gang i sitt liv.On Providence 2.64.
Kunnskap i hebraisk Filon leste Den hebraiske Bibelen hovedsakelig i gresk oversettelse. Hans kunnskap i hebraisk har vært et akademisk spørsmål hvor de fleste forskere har argumentert at han ikke kunne lese språket. Et stykke bevis som støtter hypotesen er Filons kreative og ofte fantasirike bruk av etymologier. Hans kunnskap i Jødisk lov (Halakhá) og Midrash var omfattende, men har bidratt betydningsfullt til senere rabbinsk tradisjon.
Påvirket av hellenismen Filon siterte hyppig episke poeter, eller gjorde hentydninger til avsnitt i deres verker. Han hadde en omfattende kjennskap til verkene til de greske filosofene. Han hevdet at den høyeste oppfattelsen av sannhet er mulig kun etter omfattende og gjennomgripende studie av vitenskapene. Den dualistiske kontrast mellom Gud og verden, mellom den endelige og uendelige, opptrer både i platonismen og nypytogareismen. Innflytelsen av stoismen er umiskjennelig i doktrinen om Gud som den eneste rasjonelle årsak i at guddommelig fornuft er iboende i verden i at av kreftene som utstråler fra Gud og gjennomstrømmer i verden. I doktrinen om Logos er forskjellige elementer i gresk filosofi forent.
Som Max Heinze visteHeinze, Max: Die Lehre vom Logos in der Griechischen Philosophie 1872, ss. 204ff berører denne doktrine den platonske lære om ideene så vel som den stoiske lære om γενικώτατόν τι og den nypytogareiske lære om typen som tjente ved skapelsen av verden, og i skapningen av λόγος τομεύς berører den Heraklits lære om strid og ufred som det drivende prinsipp. Filons doktrine om døde, uvirksomme, ikke-eksisterende materie harmoniserer i sitt vesen med platonsk og stoisk lære.