thumb|Sankt Edmund martyren, kronet av engler, fra et manuskript ved Bury St Edmunds ca. 1130. thumb|«Sutton Hoo-hjelmen» er blitt stående som et visuelt symbol på den angelsaksiske tiden. thumb|Initialsiden til Peterborough-krøniken, sannsynligvis nedskrevet en gang rundt 1150, og er en av de viktigste kildene til Den angelsaksiske krønike. Angelsaksisk litteratur, også kalt gammelengelsk litteratur, består av den litteratur som ble skrevet på angelsaksisk (gammelengelsk) i løpet av Englands 600-årige angelsaksiske periode, fra midten av 400-tallet og fram til den normanniske erobringen av England i år 1066. Disse tekstene inkluderer sjangre som episk poesi, hagiografier (helgenbiografier), prekener (forkynnelser), bibeloversettelser, lovverk, krøniker og gåter. I alt er det blitt bevart rundt 400 manuskripter fra denne perioden, en betydelig corpus (mengde) som har interesse både for allmennheten og vitenskapelig forskning.
Et av de viktigste verkene fra den angelsaksiske perioden er diktet Beowulf, som har fått en status i England som «nasjonalepos». Den angelsaksiske krønike er betydningsfull som en historisk dokumentasjon av perioden ved å være kronologi av tidlig engelsk historie, mens det korte religiøse diktet Cædmons hymne fra 600-tallet er det eldste bevarte litterære verket på engelsk. Av angelsaksisk poesi, som kan betraktes som mest betydningsfull innenfor angelsaksisk litteratur, er det ikke bevart mer enn linjer samlet poesi.
Angelsaksisk litteratur har gått gjennom ulike forskningsperioder – på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var fokuset plassert på Englands germanske røtter, senere ble de litterære kvalitetene fremhevet, og i dagens forskning er hovedvekten plassert på paleografi, den filologiske forskningen innenfor skriftens utvikling og anvendelse i eldre tid samt lesning og tolkning av håndskrifter, og de fysiske manuskriptene i seg selv. Forskerne diskuterer ulike emner som datering, opprinnelsessted, forfatterskap, og sammenhengen mellom angelsaksisk litteratur og det øvrige Europa i middelalderen.
Oversikt Et stort antall angelsaksiske manuskripter er etterlatt fra 600-tallet, hvorav de fleste ble skrevet i løpet av de siste 300 årene, fra 800-tallet til og med 1100-tallet, både på latin og på morsmålet. Angelsaksisk litteratur er blant de eldste morsmålsspråkene som ble skrevet ned. Angelsaksisk begynte, i skriftlig form, som en praktisk nødvendighet i kjølvannet av de danske invasjonene – kirkens autoriteter var bekymret ettersom det var et kunnskapsfall i latin slik at stadig færre var i stand til å lese deres verker. På samme tid hadde kong Alfred den store (849–899) et bevisst ønske om å gjenopprette engelsk kultur mens han beklaget latinundervisnings sørgelige tilstand:
«Så generell var [undervisningens] forfall i England at det var nå kun noen få på denne siden av Humber som kunne... oversette et brev fra latin til engelsk; og jeg mener at det ikke var mange bortenfor Humber heller». (Pastoral omsorg, innledning). Oversettelsen til norsk er gjort av en bidragsyter til Wikipedia for denne artikkelen.
Kong Alfred bemerket at mens svært få kunne lese latin var det fortsatt mange som kunne lese angelsaksisk. Han forslo derfor at studentene burde bli utdannet i morsmålet, og de som utmerket seg burde deretter studere latin. Av denne grunn er mange av de tekstene som er blitt bevart i utgangspunktet som læretekster eller studentorienterte tekster.
Bevarte manuskripter Det er totalt sett omtrent 400 bevarte manuskripter som inneholder angelsaksisk tekster, 189 av dem er betraktet som betydelige. Disse manuskriptene har blitt meget høyt priset av samlere siden 1500-tallet, både for deres historiske verdi som deres estetiske skjønnhet av bokstaver med enhetlige mellomrom og dekorative elementer.
Det er fire særdeles betydelige manuskripter:
Junius-manuskriptet, tidligere som Cædmon-manuskriptet, er en illustrert poetisk antologi. Exeterboken, også en antologi, funnet i katedralen i Exeter etter at det ble donert der på 1000-tallet. Vercelliboken, en blanding av poesi og prosa; hvordan det havnet i Vercelli i Italia er ukjent og omdiskutert. Nowellkodeksen, eller Cotton Vitellius A. xv, er også en blanding av poesi og prosa. Dette manuskriptet inneholder det store eposet Beowulf.
Forskningen på 1900-tallet fokuserte på dateringen av manuskriptene da forskere på 1800-tallet hadde en tendens til å gjøre dem eldre enn moderne forskere kan etablere som faktisk. Forskningen har også fokusert på hvor manuskriptene ble skrevet ned, og det var syv betydelige scriptoria hvor de har sin opprinnelse: Winchester, Exeter, Worcester, Abingdon, Durham, og to hus i Canterbury, Christ Church og St. Augustine. Et tredje fokus har vært å identifisere de respektive regionale dialektene som har vært benyttet; det var fire dialekter: northumbriansk fra Northumbria, merciansk fra Mercia, kentisk fra Kent, og vestsaksisk fra Wessex, hvor sistnevnte var den mest utbredte.
Ikke alle tekstene kan rimeligvis ble karakterisert som litteratur; noe er kun lister av navn eller avbrutte skriveøvelser. Imidlertid er det meste litterære tekster og listet her i synkende mengde: prekener og helgenbiografier (de mest tallrike), bibelske oversettelser, oversatte latinske verker av de tidlige kirkefedrene, angelsaksiske krøniker og fortellende historietekster, lovtekster, testamenter og andre rettslige verker, praktiske tekster innenfor grammatikk, medisin, geografi og ikke minst poesi.
Bortimot samtlige angelsaksiske forfattere er anonyme med noen få unntak.
Gammelengelsk poesi right|thumb|Første side av Beowulf, som foreligger i den ødelagte manuskriptsamlingen Nowellkodeksen. right|thumb|Den ærverdige Bede som oversetter Johannes, 1902, maleri av James Doyle Penrose (1862-1932). Gammelengelsk poesi består av to typer: de heroiske germanske førkristne og de kristne. Den har blitt bevart hovedsakelig i fire større manuskripter.
Angelsakserne etterlot seg ikke et poetisk regelsett eller et bestemt poetisk system. Den store spennvidden i tid har gjort forståelsen av diktene vanskelige, også at de ord som ble benyttet hadde både andre og flerfoldige betydninger, noe som gir både dobbel som til dels mangetydig forståelse. Alt som er kjent om poesien fra denne perioden er basert på moderne analyser. Den første omfattende teorien ble konstruert av Eduard Sievers (1885). Han skilte mellom fem bestemte mønster av stavrim. Teorien til John C. Pope (1942), som bruker musikalske notasjoner for å følge versenes mønster, har blitt akseptert i en del sirkler. Hvert tiår har forskningen fremmet en mer eller mindre ny teori og som deretter har blitt omfattende diskutert.
Den mest populære og kjente forståelsen av gammelengelsk poesi er fortsatt Sievers' teori om allitterasjon eller bokstavrim, altså de gjentatte overensstemmende og harmoniske lyder i ord som står nær hverandre.
Systemet er basert på aksent og trykkbetoninger, stavrim, mengden av vokaler, og mønstrene i stavelsesdannende betoning og framheving. Den består av fem forskjellige kombinasjoner av et verseskjema eller grunnvers. Hvilken som helst av de fem typene kan bli brukt i hvilket som helst vers. Systemet ble arvet fra og eksisterte i en form eller en annen innenfor samtlige eldre germanske språk, også den norrøne litteraturen. To poetiske figurer som ofte blir funnet i gammelengelsk poesi er kjenninger, det vil si en formalistisk frase som beskriver en gjenstand i henhold til en annen (i Beowulf blir «sjøen» poetisk omskrevet som «svanens veg»), og litotes, underdrivelser, et dramatisk uttrykk gitt av forfatteren for dens ironiske effekt.
Grovt sett er gammelengelske verselinjer delt i to ved en pause. Begrepet for dette oppholdet er cesur («caesura»). Hver halvlinje har to trykkstavelser og knyttes sammen ved hjelp av bokstavrim. Den første trykkstavelsen av den andre halvlinjen skal rime med den ene eller begge av de trykkstavelsene i første halvlinje (meningen er at de trykkbetonte stavelsene i første halvlinje skal rime med hverandre). Den andre trykkstavelsen av andre halvlinje skal ikke rime med hverken den ene eller den andre trykkstavelsene av første halvlinje.
fyrene fremman feond on helle. («å begå kvaler, djevel i helvete.» / «to perpetrate torment, fiend of hell.») — Beowulf, linje 101
Gammelengelsk poesi var en muntlig kunstart, og vår moderne forståelse av den i skrevet form er ufullstendig; eksempelvis, vi vet at poeten (referert til hos angelsaksere som «scop», tilsvarende begrep som det norrøne «skald») kunne bli fulgt av harpespill, og det kan ha vært andre lyttetradisjoner som nå er ukjent.
Poesi representerer den minste andelen av bevarte gammelengelske tekster, men den angelsaksiske kulturen hadde en rik tradisjon av muntlig litteratur hvor svært lite har blitt bevart i skriftlig form for ettertiden.
Poetene De fleste av de gammelengelske poetene er ukjente og anonyme, tolv er kjent ved navn fra middelalderkilder, men kun fire av disse er kjente fra deres verker på morsmålet: Cædmon, Bede, kong Alfred og Cynewulf. Av disse er det kun Cædmon, Bede og Alfred som har biografier.
Cædmon er den mest kjente og har blir kalt far av gammelengelsk poesi, til tross for at den litterære kvaliteten i dag ikke er like iøynefallende. Han levde i klosteret ved Whitby i Northumbria på 600-tallet. Kun ett enkelt dikt på ni linjer, kalt Hymne eller tradisjonelt for Cædmons hymne, er bevart etter ham. Det er også den eldste bevarte teksten på engelsk (fra manuskriptet St Petersburg Bede):
Engelsk gjendiktning:Norsk oversettelse:Now let us praise the Guardian of the Kingdom of Heaven the might of the Creator and the thought of his mind, the work of the glorious Father, how He, the eternal Lord established the beginning of every wonder. For the sons of men, He, the Holy Creator first made heaven as a roof, then the Keeper of mankind, the eternal Lord God Almighty afterwards made the middle world the earth, for men.La oss nå prise vokteren av himmelens kongerike Skaperens makt og hans ånds tanker den herlige Fars gjerninger, hvordan Han, den evige Herre La grunnen for begynnelsen på hvert underverk. For sønner av menn, Han, den hellige Skaper Gjorde først himmelen som tak, deretter, Menneskehetens vokter, den evige Herre Gud allmektige, etterpå land og riker Jorden, for menn.
Aldhelm, biskop av Sherborne (død 709), er kjent via William av Malmesbury (død ca. 1143) som skrev at Aldhelm fremførte verdslige dikt på morsmålet akkompagnert av en harpe. En god del av hans latinske prosa har blitt bevart, men om han skrev egne dikt eller kun framførte andres er ukjent da ingenting av ham på gammelengelsk er blitt bevart.
Cynewulf er et navn som ligger helt i mørke og vist seg umulig å identifisere, men nyere forskning har foreslått at han levde på den første delen av 800-tallet. En rekke dikt er blitt tilskrevet ham, blant annet Apostlenes skjebner og Elene (begge funnet i Vercelliboken), og Kristus II og Juliana (begge funnet i Exeterboken).
Heroiske dikt thumb|Et utdrag av «C-teksten» av Den angelsaksiske krønike som viser hvor vakker angelsaksisk skrift kunne være. Den angelsaksisk poesi som har fått mest oppmerksom handler om den germansk, heroiske fortiden. Det lengste, 3 182 linjer langt, og viktigst, er Beowulf. Dette finnes i det ødelagte Nowellkodeksen. Diktet forteller historien om den legendariske helt Beowulf fra Gøtaland som diktet også har fått sitt navn etter. Fortellingen er plassert i Norden, i Sverige og Danmark, og fortellingen har således en nordisk opprinnelse. Fortellingen er biografisk og satte tonefallet for det meste av den øvrige angelsaksiske poesien. Det har fått status som nasjonalepos i England på samme vis som Iliaden har det for Hellas. Verket er av stor interesse for historikere, antropologer, litteraturforskere og for studenter verden over.