thumb|Fra Kølner filharmoniske orkesters framføring av den 8. symfonien til Gustav Mahler|252x252pk En symfoni er en musikalsk komposisjon for orkester i flere satser. Ordet stammer fra gresk syn (sammen) og fon (lyd). Selv om begrepet har hatt mange betydninger fra opprinnelsen i Antikkens Hellas, hadde ordet på slutten av 1700-tallet fått den betydningen som er vanlig i dag: et verk som vanligvis består av flere forskjellige seksjoner eller satser, ofte fire, med den første satsen i sonatesatsform. Symfonier blir nesten alltid komponert for et orkester som består av en strykeseksjon (fiolin, bratsj, cello og kontrabass), messingblåsere, treblåsere og slagverksinstrumenter som til sammen utgjør omtrent 30 til 100 musikere. Symfonier er notert i et musikalsk partitur, som inneholder alle instrumentdelene. Noen symfonier inneholder også vokalpartier (f.eks. Beethovens Niende symfoni).
Historie Ordet symfoni er avledet av det greske ordet συμφωνία (symphonia), som omtrent betyr «enighet eller samspill av lyd», «konsert med vokal eller instrumental musikk», fra σύμφωνος (symphōnos), «harmonisk»."Symphony", Oxford English Dictionary (online version ed.) Ordet refererte til en rekke forskjellige konsepter før det til slutt omfavnet den nåværende betydningen som betegner en musikalsk form.
I senere gresk- og middelalderteori ble ordet brukt om konsonans, i motsetning til διαφωνία (diaphōnia), som var ordet for «dissonans».Brown, Howard Mayer. 2001. "Symphonia". The New Grove Dictionary of Music and Musicians, second edition, edited by Stanley Sadie and John Tyrrell. London: Macmillan Publishers. I middelalderen og senere ble den latinske formen symphonia brukt til å beskrive forskjellige instrumenter, spesielt de som var i stand til å produsere mer enn én lyd samtidig. Isidor av Sevilla var den første som brukte ordet symphonia som navnet på en tohodet tromme, og fra ca. 1155 til 1377 var den franske formen symphonie navnet på organistrummet eller dreieliren. Mot slutten av middelalderen i England ble symfoni brukt i begge disse henseender, mens den på 1500-tallet ble likestilt med dulcimeren. På tysk var Symphonie en generisk betegnelse for spinetter og virginaler fra slutten av 1500-tallet til 1700-tallet.
Symfonien – som vi kjenner den i dag – stammer fra begynnelsen av 1700-tallet. Det antas at opprinnelsen var den italienske ouverture (i motsetning til den franske ouverture).
Tidlige symfonier besto av 3 satser med tempoene rask-langsom-rask. De betydeligste komponistene av den førklassiske symfoni er italieneren Giovanni Battista Sammartini, Johann Stamitz (Mannheimskolen) og Georg Christoph Wagenseil (Wien). Mannheim og Wien var de to store sentrene for symfonier. Her ble i løpet av 1700-tallet symfoniens form utvidet ved at en menuett ble innført som ny sats før finalesatsen.
Den klassiske perioden miniatyr|høyre|Joseph Haydn (1732-1809). Portrettmaleri av Thomas Hardy (1791)|253x253pk Den klassiske symfoni fra midten av 1700-tallet og senere blir fremfor alt assosiert med komponistene Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven. Carl Philipp Emanuel Bach og særlig Joseph Haydn regnes som symfoniens far siden det var han som eksperimenterte med formen og senere kom fram til et formskjema som alle komponister etter ham tok som utgangspunkt:
LaRue, Bonds, Walsh og Wilson skriver i den andre utgaven av The New Grove Dictionary of Music and Musicians at «symfonien ble dyrket med ekstraordinær intensitet» på 1700-tallet.LaRue, Jan, Mark Evan Bonds, Stephen Walsh, and Charles Wilson. 2001. "Symphony". The New Grove Dictionary of Music and Musicians, second edition, edited by Stanley Sadie and John Tyrrell. London: Macmillan Publishers. Den spilte en rolle på mange områder av det offentlige livet, inkludert gudstjenester, men et spesielt sterkt støtteområde for symfoniske forestillinger var aristokratiet. I Wien, kanskje det viktigste stedet i Europa for sammensetningen av symfonier, støttet «bokstavelig talt hundrevis av adelige familier musikalske etablissementer, og delte vanligvis tiden mellom Wien og deres forfedres eiendom [andre steder i imperiet]». Siden den normale størrelsen på orkesteret på den tiden var ganske liten, var mange av disse hoffbaserte etablissementene i stand til å fremføre symfonier. Den unge Joseph Haydn, som tok sin første jobb som musikksjef i 1757 for Morzin-familien, fant ut at da Morzin-husstanden var i Wien, var hans eget orkester bare en del av en livlig og konkurransedyktig musikkscene, med flere aristokrater som sponset konserter med sine egne ensembler.Carpani, Giuseppe (1823). Le Haydine, ovvero Lettere su la vita e le opere del celebre maestro Giuseppe Haydn (2. utgave). s. 66.
LaRue, Bonds, Walsh og Wilsons artikkel sporer den gradvise utvidelsen av det symfoniske orkesteret gjennom 1700-tallet. Først var symfonier strykersymfonier, skrevet i bare fire deler: førstefiolin, andrefiolin, bratsj og bass (basslinjen ble tatt av cello(er), kontrabass(er) som spilte delen en oktav under, og kanskje også en fagott). Noen ganger dispenserte de tidlige symfonikerne til og med bratsjdelen, og skapte dermed tredelte symfonier. En basso continuo-del som inkludert en fagott sammen med cembalo eller annet klaverinstrument var også mulig.
De første tilleggene til dette enkle ensemblet var et par horn, noen ganger et par oboer, og deretter både horn og oboer sammen. I løpet av århundret ble andre instrumenter lagt til det klassiske orkesteret: fløyter (som noen ganger erstattet oboen), separate deler for fagott, klarinetter, trompeter og pauker. Verker varierte i instrumenteringen sin angående hvilke av disse tilleggsinstrumentene som skulle benyttes. Det klassiske orkesteret i full skala, utplassert på slutten av århundret for de største symfoniene, har standard strykeensemble nevnt ovenfor, par med treblåsere (fløyter, oboer, klarinetter, fagott), et par horn og pauker. Et klaverinstrument (cembalo eller piano) forble et alternativ.
Den «italienske» symfonistilen, ofte brukt som ouverture og entr'acte i operahus, ble en standard tresatsform: en rask sats, en sakte sats og en annen rask sats. I løpet av 1700-tallet ble det en skikk å skrive symfonier med fire satser, etter formskjemaet beskrevet i neste avsnitt. Symfonien med tre satser døde sakte ut; omtrent halvparten av Haydns første tretti symfonier er i tre satser; og for den unge Mozart var symfonien med tre satser normen, kanskje under påvirkning av vennen Johann Christian Bach. Et fremragende sent eksempel på den klassiske symfonien med tre satser er Mozarts Praha-symfoni (nr. 38), fra 1786.
Formen med fire satser som dukket opp fra denne utviklingen var som følger: + Den klassiske symfoni, formskjemaSatsFormTempoToneart1. Sats,"Hovedsats"Sonatesatsformrask(f.eks. Allegro)Tonika2. SatsLiedform ellersonateform eller variasjonsformlangsom(Adagio, Andante, ...)Dominant eller subdominant ellerdurparallell eller mollparallell3. SatsMenuett eller scherzomiddels rask,danseaktigTonika4. Sats,"Finale"Sonateform eller rondo ellervariasjonsformrask(Allegro, Vivace, Presto, ...)Tonika
Variasjoner på dette oppsettet, som å endre rekkefølgen på mellomsatsene eller legge til en langsom introduksjon til første sats var vanlige. Haydn, Mozart og deres samtidige begrenset bruken av firsatsformen til orkestermusikk eller kammermusikk med flere instrumenter som kvartetter, men siden Beethoven er solosonater vel så ofte skrevet i fire som i tre satser.
Sammensetningen av tidlige symfonier var sentrert om Milano, Wien og Mannheim. Den milanesiske skolen sentrerte rundt Giovanni Battista Sammartini og inkluderte Antonio Brioschi, Ferdinando Galimberti og Giovanni Battista Lampugnani. Tidlige eksponenter av skjemaet i Wien inkluderte Georg Christoph Wagenseil, Wenzel Raimund Birck og Georg Matthias Monn, mens senere betydningsfulle wiener-komponister av symfonier inkluderte Johann Baptist Wanhal, Carl Ditters von Dittersdorf og Leopold Hofmann. Mannheim-skolen inkluderte Johann Stamitz.Anon. n.d. "Mannheim School". Encyclopædia Britannica
De viktigste symfonikerne i siste del av 1700-tallet er Haydn, som skrev minst 106 symfonier i løpet av 36 år,Webster, James, and Georg Feder. 2001. "Haydn, (Franz) Joseph". The New Grove Dictionary of Music and Musicians, second edition, edited by Stanley Sadie and John Tyrrell. London: Macmillan Publishers. og Mozart, med minst 47 symfonier på 24 år.Eisen, Cliff, and Stanley Sadie. 2001. "Mozart (3): (Johann Chrysostum) Wolfgang Amadeus Mozart". The New Grove Dictionary of Music and Musicians, second edition, edited by Stanley Sadie and John Tyrrell. London: Macmillan.
Den romantiske perioden miniatyr|høyre|Ludwig van Beethoven revolusjonerte symfoniens rekkevidde. Portrettmaleri av Joseph Karl Stieler (1820)|241x241pk I det 19. århundre ble symfonien ført videre i den «romantiske periode», for eksempel av Franz Schubert, Felix Mendelssohn-Bartholdy, Carl Maria von Weber, Robert Schumann, Hector Berlioz og Franz Liszt.
På begynnelsen av 1800-tallet løftet Beethoven symfonien fra en hverdagslig sjanger som ble produsert i store mengder til en opphøyet kunstform der komponister forsøkte å nå musikkens høyeste potensialet i bare noen få verk. Beethoven begynte med to verk som direkte emulerte modellene hans Mozart og Haydn, deretter syv flere symfonier, som startet med den tredje symfonien – Eroica – som utvidet omfanget og ambisjonene til sjangeren. Hans Symfoni nr. 5 er kanskje den mest kjente symfonien som noen gang er skrevet; overgangen fra den følelsesmessig stormfulle åpningen i c-moll til en triumferende finale i en dur-toneart ga en modell som senere symfonikere som Brahms og Mahler fulgte. Hans Symfoni nr. 6 er et programmatisk verk, som inneholder imitasjoner av fuglesang og en storm; og – ukonvensjonelt – en femte sats (symfonier hadde vanligvis maksimalt fire satser). Hans Symfoni nr. 9 inkluderer deler for vokalsolister og kor i siste sats, noe som gjør den til en korsymfoni.
Av symfoniene til Franz Schubert er to kjernerepertoarverker og blir ofte fremført. Av den Åttende symfonien (1822) fullførte Schubert bare de to første satsene; dette svært romantiske verket får vanligvis kallenavnet «Den ufullendte». Hans siste fullførte symfoni, den Niende (1826) er et massivt verk i det klassiske formspråket.