Napoleonskrigene (1803–1815) er betegnelsen på en serie store globale konflikter i kjølvannet av den franske revolusjon som satte det franske imperiet og dets allierte, ledet av Napoléon Bonaparte, opp mot en varierende rekke europeiske stater dannet i forskjellige koalisjoner. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléons Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Det russiske keiserdømmet på den andre. Det var en periode med fransk herredømme over det meste av det kontinentale Europa.
Krigene hadde sitt opphav i de uløste tvistene knyttet til den franske revolusjonen og de franske revolusjonskrigene bestående av krigen mot den første koalisjonen (1792–1797) og krigen mot den andre koalisjonen (1798–1802). Napoleonskrigene kan beskrives som fem konflikter, hver kalt etter koalisjonen som kjempet mot Napoleon: den tredje koalisjonen (1803–1806), den fjerde (1806–1807), den femte (1809), den sjette (1813–1814), og den syvende (1815) pluss den spanske selvstendighetskrigen (1807–1814) og den franske invasjonen av Russland (1812).
Da Napoleon ble Frankrikes første konsul i 1799, hadde han arvet en republikk i kaos; han opprettet deretter en stat med stabile finanser, et sterkt byråkrati og en veltrent hær. I desember 1805 oppnådde Napoleon det som regnes som hans største seier, ved å beseire den allierte russisk-østerrikske hæren ved Austerlitz. Til sjøs knuste den britiske flåten under admiral Horatio Nelson den felles fransk-spanske flåten i slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805. Denne seieren sikret britisk kontroll over havet og forhindret invasjonen av Storbritannia. Bekymret for å øke fransk makt, fikk Preussen opprettelsen av den fjerde koalisjonen med Russland, Sachsen og Sverige, som gjenopptok krigen i oktober 1806. Napoleon beseiret raskt prøysserne ved Jena og russerne ved Friedland, og brakte en urolig fred til kontinentet. Freden mislyktes imidlertid da krigen brøt ut i 1809, med den dårlig forberedte femte koalisjonen, ledet av Østerrike. Først vant østerrikerne en enestående seier på Aspern-Essling, men ble raskt beseiret på Wagram.
I håp om å isolere og svekke Storbritannia økonomisk gjennom sitt kontinentale system fastlandssperringen, startet Napoleon en invasjon av Portugal, den eneste gjenværende britiske allierte på det kontinentale Europa. Etter å ha okkupert Lisboa i november 1807, og med hovedtyngden av franske tropper til stede i Spania, grep Napoleon muligheten til å vende seg mot sin tidligere allierte, avsette den regjerende spanske kongefamilien og erklære sin egen bror til konge av Spania i 1808 som José I. Spanjolene og portugisere gjorde opprør med britisk støtte og forviste franskmennene fra Den iberiske halvøy i 1814 etter seks års kamp.
Samtidig brøt Russland, som ikke var villig til å bære de økonomiske konsekvensene av redusert handel, rutinemessig fastlandssperringen, noe som fikk Napoleon til å starte en massiv invasjon av Russland i 1812. Den resulterende militære kampanjen endte i katastrofe for Frankrike og nesten utslettelse av Napoleons grande armée.
Oppmuntret av dette nederlaget dannet Østerrike, Preussen, Sverige og Russland den sjette koalisjonen og begynte en ny krigføring mot Frankrike, og etter flere sammenstøt hvor ingen av partene gikk seirende ut av, ble Napoleon avgjørende beseiret ved Leipzig i oktober 1813. De allierte invaderte deretter Frankrike fra øst, mens krigen på den iberiske halvøya gikk over i det sørvestlige Frankrike. Koalisjonstropper erobret Paris i slutten av mars 1814 og tvang Napoleon til å abdisere i april ved Fontainebleau-traktaten. Han ble forvist til øya Elba, og huset Bourbon ble gjeninnsatt til makten. Men Napoleon rømte i februar 1815, og tok tilbake kontrollen over Frankrike i rundt hundre dager. Etter å ha dannet den syvende koalisjonen, beseiret de allierte ham ved Waterloo i juni 1815 og forviste ham til øya St. Helena, hvor han døde seks år senere.Zamoyski, Adam (16. oktober 2018): Napoleon: A Life. London: Basic Books. ISBN 9780465055937. s. 480. Arkivert fra originalen den 6. august 2020.
Wienerkongressen tegnet om grensene til Europa og brakte en periode med relativ fred. Krigene hadde dyptgripende konsekvenser for verdenshistorien, inkludert spredningen av nasjonalisme og liberalisme, framveksten av Storbritannia som verdens fremste maritime og økonomiske makt, framkomsten av uavhengighetsbevegelser i Latin-Amerika og påfølgende tilbakegang av de spanske og portugisiske imperiene, den grunnleggende omorganisering av tyske og italienske territorier til større stater, og innføring av radikalt nye metoder for å føre krigføring, samt sivilrett. Etter slutten av Napoleonskrigene var det en periode med relativ fred på det kontinentale Europa, som varte til Krimkrigen i 1853.
Oversikt
Napoléon Bonaparte tok makten i 1799 og opprettet et militærdiktatur. Jones (1994), s. 193–194 Det er en rekke meninger om datoen som skal brukes som den formelle begynnelsen av Napoleonskrigene; 18. mai 1803 brukes ofte, da Storbritannia og Frankrike avsluttet den eneste korte fredsperioden mellom 1792 og 1814. Kagan (2007), s. 42–43. Napoleonskrigene begynte med krigen om den tredje koalisjonen, som var den første av koalisjonskrigene mot den første franske republikk etter Napoleons tiltredelse som leder av Frankrike.
Storbritannia avsluttet Amiens-traktaten og erklærte Frankrike krig i mai 1803. Blant årsakene var Napoleons endringer i det internasjonale systemet i Vest-Europa, spesielt i Sveits, Tyskland, Italia og Nederland. Historikeren Frederick Kagan hevder at Storbritannia ble irritert særskilt over Napoleons krav om kontroll over Sveits. Videre følte briter seg fornærmet da Napoleon uttalte at deres land ikke fortjente noen stemme i europeiske anliggender, selv om kong Georg III var en kurfyrste for Det tysk-romerske rike. Russland bestemte på sin side at intervensjonen i Sveits indikerte at Napoleon ikke var ute etter en fredelig løsning med de andre europeiske statene.
Britene opprettet raskt en marineblokade av Frankrike for å sulte landet for ressurser.«British Blockade of France: 1805», Lermuseum Napoleon svarte med økonomiske embargoer mot Storbritannia,Heidler, David Stephen ; Heidler, Jeanne T. (2004): Encyclopedia of the War of 1812. Naval Institute Press. ISBN 978-1-59114-362-8. s. 48. og forsøkte å eliminere Storbritannias kontinentale allierte for å bryte koalisjonene som var stilt mot ham. Den såkalte fastlandssperringen opprettet en liga av væpnet nøytralitet for å forstyrre blokaden og håndheve frihandel med Frankrike. Britene svarte med å erobre den danske flåten i et uprovosert angrep på nøytrale Danmark-Norge,«Englands uprovokerede angreb på det neutrale Danmark-Norge», Navalhistory.dk 2014 bryte opp ligaen og sikret seg senere dominans over havet, slik at den fritt kunne fortsette sin strategi. Men Napoleon vant krigen i den tredje koalisjonen i slaget ved Austerlitz, Sigler, Jack (2011): «The Battle of Austerlitz and the Principles of War», Napoleon.org og tvang Det østerrikske keiserrike ut av krigen og formelt oppløste det tysk-romerske rike.«The Dissolution of the Holy Roman Empire Part X: Abdication of Franz II», European Royal History I løpet av måneder erklærte Preussen krig, og utløste krigen med den fjerde koalisjonen. Denne krigen endte katastrofalt for Preussen, beseiret i slaget ved Jena-AuerstedtHaskew, Michael: «The Napoleonic Wars: The Battle of Jena-Auerstadt», Warfare History og okkupert innen 19 dager etter begynnelsen av kampanjen. Napoleon beseiret deretter Russland ved Friedland, Jensen, Nathan D. (Februar 2014): «Battle of Friedland», Frenchempire.net skapte mektige klientstater i Øst-Europa og avsluttet den fjerde koalisjonen.
Samtidig førte Portugals avslag til å forplikte seg til den fransk fastlandssperringen, og Spanias unnlatelse av å opprettholde det, til den iberiske krigen og utbruddet av den femte koalisjonskrigen.«Europe 1809: Fifth Coalition» Omniatlas Franskmennene okkuperte Spania og dannet et spansk klientrike under Joseph Bonaparte. Tungt britisk militær deltagelse på den iberiske halvøy fulgte snart mens en britisk innsats for å erobre Antwerpen mislyktes.Burnham, Robert (Juni 2000): «The British Expeditionary Force to Walcheren: 1809», Napoleon Series Napoleon hadde tilsyn med situasjonen i den iberiske halvøy, beseiret spanjolene og forviste britene fra halvøya. Østerrike, ivrig etter å gjenopprette territorium tapt under krigen mot den tredje koalisjonen, invaderte Frankrikes klientstater i Øst-Europa. Napoleon beseiret den femte koalisjonen ved Wagram i juli 1809.Castle, Ian (2009): «The Battle of Wagram», Napoleon.org
Britiske flåteaksjoner bidro til å presse USA til å erklære krig mot Storbritannia i krigen i 1812, men landet ble ikke en alliert av Frankrike. Klager over kontrollen over Polen, og Russlands tilbaketrekning fra det kontinentale systemet, førte til at Napoleon invaderte Russland i juni 1812.«Invasion of Russia», History of Western Civilization II Invasjonen var en uforløst katastrofe for Napoleon; brent jords taktikk, desertering, fransk strategisk fiasko som slaget om Moskva og den russiske vinteren tvang Napoleon til å trekke seg tilbake med enorme tap. Moulton, Madison (15. desember 2021) The «Beginning of the End: Napoleon's Retreat from Russia», History Guild Napoleon led ytterligere tilbakeslag; Den franske makten på den iberiske halvøy ble brutt i slaget ved Vitoria sommeren etter,Battle of Vittoria, 21st June 1813, History of War og en ny koalisjon begynte ufortrødent den sjette koalisjonskrigen.
Koalisjonen beseiret Napoleon i slaget ved Leipzig i oktober 1813,«Monument to the Battle of the Nations (Völkerschlachtdenkmal)», City of Leipzig og utløste hans fall fra makten og til slutt abdikasjon den 6. april 1814. Seierherrene forviste Napoleon i eksil til den lille øya Elba utenfor kysten av Italia og gjenopprettet Bourbon-monarkiet på tronen i Frankrike. Napoleon rømte fra Elba i 1815, og samlet nok støtte til å styrte monarkiet til Ludvig XVIII. Det utløste en syvende og siste koalisjon mot ham. Napoleon ble avgjørende beseiret i slaget ved Waterloo,«Battle of Waterloo», National Army Museum og han abdiserte igjen 22. juni. Den 15. juli overga han seg til britene ved den franske kystbyen Rochefort, og ble permanent forvist til avsidesliggende St. Helena, en britisk øy i Søratlanteren. Paris-traktaten, undertegnet 20. november 1815, avsluttet krigen formelt.«Second Treaty of Paris, November 20, 1815», Napoléon & Empire
Bourbon-monarkiet ble gjenopprettet nok en gang, og seierherrene gjennomførte Wienerkongressen oktober 1814 til juni 1815 for å gjenopprette freden på kontinentet, og for å regulere og restaurere (gjenopprette) Europas politiske forhold til fra før krigene.Lesaffer, Randall (udatert): «The Congress of Vienna (1814–1815)», Oxford Public International Law Som et direkte resultat av krigen reiste kongeriket Preussen seg til å bli en stormakt i Europa,Dwyer, Philip G. (4. februar 2014): The Rise of Prussia 1700–1830. ISBN 9781317887034. Arkivert fra originalen den 7. februar 2021. mens Storbritannia, med sin enestående Royal Navy og voksende imperium, ble en verdens dominerende supermakt, og startet Pax Britannica.Ferguson, Niall (2004): Empire, The rise and demise of the British world order and the lessons for global power. Basic Books. ISBN 0-465-02328-2. Det tysk-romerske rike ble oppløst, og nasjonalismens filosofi som dukket opp tidlig i krigen bidro sterkt til den senere foreningen av de tyske statene, og de på den italienske halvøya. Krigen på Den iberiske halvøy svekket den spanske makten kraftig, og det spanske imperiet begynte å gå i oppløsningen; Spania kom miste nesten alle sine amerikanske besittelser innen 1833. Det portugisiske imperiet krympet, med at Brasil erklærte sin uavhengighet i 1822. Keen & Haynes (2012), kapittel 8.«The Independence of Brazil» , Ministerio de Cultura y Deporte - Gobierno de España