eurasisk brunbjørn grizzlybjørn kodiakbjørn
Brunbjørn (Ursus arctos) er den mest utbredte bjørnearten i verden (men den amerikanske svartbjørnen er mer tallrik). Den finnes i Nord-Amerika, Europa, Afrika, og Nord-Asia, hvorav de mest stabile populasjonene er å finne i Alaska, Canada og Russland. Arten er en av fire representanter i slekten Ursus. Brunbjørn regnes med blant Europas fem store, som dessuten inkluderer ulv, gaupe, jerv og visent,IUCN. 2014-02-10. Europe’s Big Five selected! og står på toppen av næringskjeden som en toppkonsument i sitt økosystem. Det er trolig mer enn brunbjørner i verden, hvorav cirka i Russland.
I 2017 ble det påvist minimum 125 bjørner i Norge, en reduksjon fra 164 i 2009. I 2019 ble det påvist 148 individer i her, hvorav 91 hanner og 57 binner. Selv om antallet bjørner har økt litt, er antallet binner synkende. Årsaken til at det finnes flere hanner enn binner i Norge er at det finnes mange hannbjørner i randen av utbredelsesområdet til den store svenske bjørnebestanden. Den norske bestanden av brunbjørn har status som sterkt truet av utryddelse og er uendret i Norsk rødliste for arter 2021. I nabolandet Sverige var det høsten 2022 registrert ca. 2 800 bjørner.<ref>[https://www.naturvardsverket.se/data-och-statistik/vilt/bjorn-populationsutveckling/ Bjørner, bestanden i Sverige, naturvardsverket.se]</ref>
Om arten thumb|left|Kodiakbjørn miniatyr|left|Grizzlybjørn Det er fortsatt uenighet omkring linjer og underarter hos brunbjørnen, selv om en rekke har blitt beskrevet gjennom årene. Det genetiske mangfoldet er størst blant brunbjørner i det østlige Eurasia, så forskerne mener at arten opprinnelig må ha utvandret til Nord-Amerika fra Asia. En nyere studie av bjørner fra Sakhalin, Kurilene og den japanske øya Hokkaido viser at brunbjørner i dette området faktisk tilhører flere distinkte linjer. På Hokkaido ble bjørnene delt i tre linjer; en sørlig, en østlig, og en sentral linje. Den sørlige Hokkaido-linja grupperer nært med nordamerikanske brunbjørner. På Sakhalin grupperte bjørnene med bjørner i Øst-Europa og Vest-Alaska. Bjørnene på Kurilene var nærmest beslektet med bjørner på Hokkaido. Samtidig viser studien at populasjonen med europeiske bjørner består av to distinkte linjer; ei vestlig og ei østlig linje. Den østlige linja er utbredt fra det nordøstre Europa til det østre Sibir. Den vestlige europeiske linja består av to grupper; ei med iberisk opprinnelse og ei med opprinnelse på Balkan/Italia. Videre er det avdekket fire distinkte linjer i Nord-Amerika: ei med opphav i det sørøstlige Alaska (på de amerikanske ABC-øyene), ei i det vestlige Alaska, ei i det østlige Alaska, og ei i det kontinentale Nord-Amerika.
Noen har antydet at isbjørnen egentlig bør betraktes som en underart av brunbjørn. Genetiske studier viser nemlig at brunbjørn på de amerikanske ABC-øyene er nærmere beslektet med isbjørn enn med andre brunbjørner, noe som kan indikere at isbjørnen ikke kan regnes som en egen art.Marris, E. (2007). Linnaeus at 300: The species and the specious. Nature 446 (7133): 250–253. doi:10.1038/446250a
Den fysisk største brunbjørnen er kodiakbjørn (Ursus arctos middendorffi), en underart som kan bli like stor eller til og med større enn isbjørn. Denne tilhører den vestlige linjen og finnes kun på noen få øyer utenfor Sørvest-Alaska. En nesten tilsvarende stor brunbjørn finnes også på Kamtsjatkahalvøya og på Paramusjir i Russland, men den såkalte «kamtsjatkabjørnen» eller «kjempehalvøybjørnen» anerkjennes normalt ikke som egen underart.
Geografisk spredning og habitat Brunbjørn finnes over store deler av Nord-Amerika, Europa og Asia, inkludert øya Hokkaido i Japan. Tidligere fantes den også i Atlasfjellene i Afrika, men der mener man at den nå kan være utdødd. Sikre er man imidlertid ikke. Likeledes mener man at brunbjørnen kan være utryddet (omkring 1960) i det nordlige Mexico og i de sørlige delene av USA, som i Sierra Nevada og de sørlige delene av Rocky Mountains.
Brunbjørner finner man i nærmest alle tenkelige habitater, fra kyststrøk via skoger og sletteland til fjell. Temperaturmessig er de også svært fleksible. Det viktigste for bjørnens valg av habitat ser ut til å være tilgangen på foretrukket føde og fleksibilitet med hensyn til skjulesteder, hvilket betyr at habitatet trolig endrer seg gjennom sesongen. I Nord-Amerika finner man brunbjørn i alle typer habitat, mens den i Sibir ser ut til å foretrekke de store skogene. I Europa er den mer vanlig å finne i fjellskog.
Beskrivelse thumb|right|Gulbjørn
Brunbjørner er brune, men kan variere fra forholdsvis lys gulbrun til mørk brun, og nærmest svart, i fargen. Noen har også et varierende innslag av sølvgrått i hårtuppene («grisling»), derav grizzly – som betyr «gråmelert» eller «grislet». Grizzlybjørner preges av kostholdet og regnes som innlandsbjørner, i motsetning til kystbjørner som har pels uten grisling. Voksne brunbjørner har også en lett gjenkjennelig muskelkul i nakkeregionen. Denne gir ekstra styrke til framlabbene når bjørnen graver.
Pelsen er tett og kan bli opp mot 10 cm lang. Bjørnen har forholdsvis små ører, bred skalle og et smalt snuteparti der kjevene er utstyrt med 42 tenner, inkludert de lite utviklede rovtennene. Vekten varierer både med habitat og årstid. En voksen hannbjørn blir i snitt ca. 135–410 kg tung og binna blir ca. 90–200 kg. En kodiakbjørn hann blir omkring 350–675 kg tung, mens binna gjerne veier omkring 160–350 kg. Den største kodiakbjørnen som har blitt skutt veide 855 kg, men man regner med at det kan finnes eksemplarer på opp mot 900–1 000 kg. Bjørnene veier minst på våren, like etter de har våknet fra vintersøvn, og mest på høstparten, like før de går i hi.
Som alle andre bjørner er også brunbjørnen sålegjenger. Det vil si at de går med hele foten, som mennesker. De kan ha opp mot 10–13 cm lange klør på framlabbene. Klørne kan ikke trekkes inn. Brunbjørnene kan også stå oppreist og gå på to ben, slik vi mennesker gjør, men de er hurtigst på alle fire. En brunbjørn kan faktisk oppnå en toppfart på opp mot 50–60 km/t. De største eksemplarene kan bli nærmere 300–310 cm høye når de står på bakbeina (kodiakbjørn og kamtsjatkabjørn). De kan også sitte, men voksne individer kan på grunn av vekten ikke klatre i trær. I vill tilstand kan brunbjørnen bli opp mot 25–30 år gammel, mens den i fangenskap kan leve til den blir omkring 50 år.
Anerkjente underarter Disse underartene anerkjennes av mange taksonister, selv om noen også mener at eurasisk brunbjørn og grizzlybjørn egentlig er en og samme underart. Man kan også hevde at brunbjørn er brunbjørn, men av praktiske årsaker ønsker man gjerne å dele den inn. Ursus arctos arctos (vanlig brunbjørn, eurasisk brunbjørn), Linnaeus 1758 Ursus arctos horribilis (grizzlybjørn, amerikansk grizzlybjørn), Ord 1815 Ursus arctos middendorfi (kodiakbjørn), Merriam 1896
Delvis anerkjente underarter miniatyr|Kamtsjatkabjørn miniatyr|Hokkaidobjørn Disse underartene anerkjennes av et flertall taksonister, men altså ikke på langt nær av alle. Ursus arctos beringianus (Kamtsjatkabjørn, fiskerbjørn), Middendorf 1853 Ursus arctos dalli (Alaskabjørn) Ursus arctos gobiensis (Gobibjørn, ørkenbjørn, mazaalai, mongolsk bjørn m.fl), Sokolov og Orlov, 1992 Ursus arctos isabellinus (Rødbjørn, himalayabjørn, Tien Shan bjørn), Horsfield 1826 Ursus arctos manchuricus (Mandsjurisk brunbjørn) Ursus arctos nelsoni (Meksikansk grizzlybjørn – † ca. 1982–1986), Merriam 1914 Ursus arctos richardsoni (Barren Ground grizzlybjørn) Ursus arctos pruinosus (Tibetansk hestebjørn), Blyth 1854 Ursus arctos yesoensis (Hokkaidobjørn, japansk brunbjørn) Ursus arctos syriacus (Gulbjørn, kaukasisk brunbjørn, syrisk brunbjørn m.fl.), Hemprich og Ehrenberg 1828
Lite anerkjente underarter Disse underartene anerkjennes bare av et mindretall taksonister, men har altså blitt beskrevet. Det finnes mange flere slike eksempler på lokale underarter eller varieteter. I så måte må den skandinaviske brunbjørnen (Ursus arctos scandinavicus) regnes som en varietet av enten vanlig brunbjørn (Ursus arctos arctos), eller dersom bare 2 underarter skal anerkjennes, vanlig grizzlybjørn (Ursus arctos horribilis). Ursus arctos baikalensis (Bajkalbjørn) Ursus arctos bosniensis (Bosnisk brunbjørn, balkanbjørn) Ursus arctos californicus (Bajanbjørn, californiagrizzly – †), Merriam 1896 Ursus arctos collaris (Sibirsk brunbjørn, sibirbjørn) Ursus arctos crowtheri (Atlasbjørn, afrikansk brunbjørn – †), Schinz 1844 Ursus arctos gyas (Kjempehalvøybjørn, kystbjørn), Merriam 1902 Ursus arctos jeniseensis (Jenisejbjørn, østsibirsk brunbjørn), Ognev, 1924 Ursus arctos lasiotus (Amurgrizzly, sort grizzly, hestebjørn m.fl.), Gray 1867 Ursus arctos lasistanicus (Tyrkisk bjørn) Ursus arctos meridionalis (Kaukasisk brunbjørn), Middendorff 1851 Ursus arctos ognevi (Lerketrebjørn, kolymabjørn) Ursus arctos pervagor (Zapadokanads bjørn), Merriam 1914 Ursus arctos piscivorus (Kamtsjatka kjempebjørn) Ursus arctos pyrenaicus (Pyrineisk brunbjørn, cantabriabjørn) Ursus arctos scandinavicus (Skandinavisk brunbjørn) Ursus arctos sitkensis (Sitkabjørn)
Atferd Brunbjørner lever stort sett alene og regnes som døgnaktive, selv om den er mest aktiv i grålysningen og skumringen. På dagtid holder den seg gjerne godt skjult, og hviler gjerne i en fordypning den selv har utgravd. Det er kjent at brunbjørner vandrer mest på våren og om høsten. Den har en litt klosset og tung gangart, men den er hurtig nok til lett å kunne fange en svartbjørn. Brunbjørnen er for det meste terrestrial (holder seg på bakken), men den er en ypperlig svømmer og dessuten ofte å se når den fanger fisk i vann og elver. Voksne brunbjørner kan ikke klatre i trær, men ungene klatrer.
Brunbjørnen er ikke revirhevdende, men har leveområder som kan overlappe andre bjørners. Bjørner som lever i kystnære strøk har gjerne et mindre leveområde (50–250 km²) enn innlandsbjørner, som gjerne trenger et større areal, opp mot 700–1 000 km², for å sikre seg nok føde. Leveområder på opp mot 2 600 km² har blitt registrert, men gjennomsnittet ligger, uavhengig av kjønn, på ca. 73–414 km². Binnenes leveområde utgjør gjerne 40-50 % av hannenes, slik at en hann ofte dekker et område hvor det inngår flere binner.
Når det gjelder aggresjon, viser forskning at det er distinkte forskjeller mellom artene. For eksempel regnes amerikanske brunbjørner å være mer aggressive enn europeiske. Likevel skal man aldri gå mellom ei binne med unger, uansett art. Brunbjørnen kan også forsvare byttet sitt for andre rovpattedyr, som rev, ulv og jerv. Det er også registrert distinkte forskjeller i atferd mellom europeiske og asiatiske brunbjørner, der en rekke populasjoner av sistnevnte ofte viser langt større aggresjon mot mennesker enn europeiske bjørner. Dette kan skyldes lokale forhold, som økt befolkningstetthet og større press på de habitater der bjørn trives. Det er imidlertid klart at dette ikke kan forklare alle forskjellene.
Vintersøvnen Vinterstid går brunbjørner gjerne en dvalelignende tilstand kalt (uekte) vintersøvn. De senker ikke forbrenningen og kroppstemperaturen tilnærmet like mye som smådyr i ekte dvale gjør (f.eks. piggsvin og flaggermus). Binna pleier å føde under vintersøvnen, og bjørner kan faktisk våkne og ta seg en kort rusletur utenfor hiet fra tid til annen om vinteren. Vintersøvnen begynner vanligvis i oktober–desember og varer til i mars–mai, avhengig av habitat, lokale forhold og individuell kondisjon blant bjørnene. I sydlige populasjoner kan vintersøvnen være kortere, og i noen tilfeller helt utebli. Vanligvis graver bjørnen sitt eget hi og lager en seng av vegetasjon den finner. Som regel ligger hiet i en beskyttet skråning, gjerne under noen store steiner eller i forbindelse med ei stor trerot eller tue. Slike hi kan bli benyttet i flere år av samme bjørn.
Reproduksjon thumb|Binne med unger.