thumb|Festningen geotopvernområde er et vern av geologiske formasjoner og fossiler. thumb|Forlandet nasjonalpark beskytter økosystemene på Prins Karls Forland helt vest på Svalbard. thumb|Det finnes omkring 3 000 isbjørner på Svalbard. De har et generelt artsvern, men i tillegg er de viktigste områdene deres gitt områdevern for å regulere ferdselen og inngrepen særskilt til støtte for artsvernet.

Verneområdene på Svalbard består av 29 ulike naturverneområder, med i alt 39 800 km² landareal. Dette utgjør 65 % av Svalbards areal. Svalbard er Europas største villmarksområde, og om lag to tredjedeler av arealet der har en form for områdevern. Områdevernet på Svalbard er av nyere dato og må ikke forveksles med det langt eldre artsvernet, som normalt ikke er knyttet til geografiske områder. Områdevernet var dels et svar på den gryende, omstridte oljevirksomheten på øygruppen.Arlov, Thor B: Svalbards historie. Trondheim 2003, side 376. ISBN 978-82-519-1851-0 I tillegg til de klassiske verneområdene til lands, som inkluderer Svalbards territorialfarvann (12 nautiske mil), er det også i 1977 opprettet en fiskevernsone i den økonomiske sonen fra territorialfarvannets slutt og ut til delelinjene eller 200 mils-grensen.

Områdene er vernet med ulike verneformål. Det overordnede formålet med vernet er å ta vare på naturområder og økologiske systemer på land og sjø, sikre naturtyper og arter, samt sikre nøkkelområder for beite, hekking, osv for dyr og fugler. Ambisjonen fra norsk side er at Svalbard skal være et av de best vernede villmarksområdene i verden.Verneområdene på Svalbard, brosjyre fra Direktoratet for naturforvaltning, side 6. ISBN 978-82-7072-779-7 Til rettledning for atferd i og utenfor verneområdene har sysselmesteren på Svalbard mandat til å forvalte Svalbardvettreglene, som er hjemlet i Svalbardloven av 1925 og i Svalbardmiljøloven av 2001. Sistnevnte lov gir automatisk fredning av alle kulturminner som er eldre enn 1946.Opplev Svalbard på naturens premisser, brosjyre fra Sysselmannen på Svalbard, 2006. ISBN 82-9150-07-0

I tillegg til de formelle verneområdene er det også opprettet områder med ferdselsforbud i eller utenom verneområdene, gjennom egne forskrifter. Dette er svært sårbare områder, nesten alltid med kulturminner, eller mere sjeldent økologisk motivert som på Bjørnøya og Kong Karls Land.

Områdevernet omfatter følgende typer av vern, med antall områder og totalt vernet areal: 7 nasjonalparker med 14 500 km² landareal og 19 900 km² havareal 21 naturreservater med 25 300 km² landareal og 58 100 km² havareal 15 fuglereservater med 15 km² landareal og 64 km² havareal 7 Ramsar-områder: Dunøyane, Isøyane, Gåsøyane, Forlandsøyane, Kongsfjorden og Sørkapp fuglereservat, samt Nordenskiöldkysten og Ingeborgfjellet 6 naturreservater ellers med 25 285 km² landareal og 58 036 km² havareal ''2 Ramsar-områder: Bjørnøya og Hopen 1 geotopvernområde med 14 km² landareal og 3 km² havareal 1 fiskevernsone med 715 312 km² havarealVed inngåelsen av en endelig delelinjeavtale med Russland i 2010, ble fiskerivernsonens areal redusert fra 770 565 km² til 715 312 km² havareal. 10 kulturminner med generelt ferdselsforbud, punktobjekter Totalt omfatter dette et vern av 39 800 km² landareal (65 %), og i alt 78 000 km² havareal i territorialfarvannet (86,5 %).

Områdevernets historie Svalbard har siden det ble oppdaget i 1596 vært «ingenmannsland» (eller allemannsland), og preges av problemstillingene som følger av «allmenningens tragedie». Hundre år etter oppdagingen flyttet hval- og selfangsten ut i havet og antok en form av rovfangst uten hensyn til artenes bærekraft – etter ytterligere hundre år var grønnlandshvalen nesten helt utryddet. Siden ble også hvalross jaktet ned til et lavmål.Arlov, Thor B: Svalbards historie. Trondheim 2003, side 87-89. Om de økologiske problemstillingene med allmenning-statusen, se også side 91. Etter hvalfangstens nedgang fra tidlig på 1800-tallet ble selfangst og landbasert pattedyrjakt viktigere, med den følge at hvalross og isbjørn ble nesten utryddet. Det var først etter at Svalbard ble norsk at vernetanken fikk et rettslig mandat og slo igjennom – først knyttet til kulturminnevern og arter i mellomkrigstiden, og fra tidlig på 1970-tallet også for områdevern.

I Svalbardtraktaten av 1920 forpliktet Norge seg til å ivareta øygruppens natur:

Allerede på 1800-tallet var enkelte bekymret for nedslaktingen av vilt og sjøfugl på Svalbard, og da spesielt reinsdyr, sel og isbjørn. Bestandsvernet startet i 1876, da jakten på sel ble forsøkt regulert ved at de drektige hunnene ble vernet gjennom fangstforbud i Vestisen før 3. april. Sanksjonsmulighetene var derimot begrensede, da det ikke ble innført kvoter.Arlov, Thor B: Svalbards historie. Trondheim 2003, side 147. Omkring 1920 vokste bekymringen for at turister tok med seg suvenirer ved de mange cruiseanløp ved hvalfangststasjonene og -gravene nordvest på øygruppa. Med Svalbardloven av 1925 åpnet Norge for fredning av «dyr, planter, naturformasjoner, landstrekninger og fortidslevninger». Samme år ble svalbardreinen fredet, og i 1928 regulerte man jakten på rype, fjellrev og gås. Det første områdevernet kom med to landskapsvernområder i 1932. Sju år senere ble isbjørn fredet på Kong Karls Land, og i 1952 fulgte totalfredning av hvalrossen på hele øygruppa. Verneområdene på Svalbard, brosjyre fra Direktoratet for naturforvaltning, side 5.

Områdevernet på Svalbard satte fart da tilsvarende tanker slo igjennom for alvor for fastlandet i Norge, tidlig på 1970-tallet. I 1973 ble en rekke vernevedtak gjort: isbjørnen ble totalfredet, og det ble opprettet tre nasjonalparker, to naturreservater og femten fuglereservater på 25 000 km². Deretter fulgte den generelle kulturvernforskriften for Svalbard i 1974, og videre opprettelsen av Moffen naturreservat i 1984.

Et helt spesiell type vern ble opprettet 15. juni 1977 med fiskevernsonen ved Svalbard, i medhold av lov om Norges økonomiske sone. Det er et strengt regulert kvotefiske i denne sonen, mens fisket i territorialfarvannet innenfor sonen reguleres av Svalbardloven. Norges rett til å opprette fiskevernsonen er omstridt.

I 1998 gjorde den norske regjering en omfattende evaluering av vernet på Svalbard. Man konkluderte at arktisk natur var underrepresentert i verneområdene, og i årene 2002–05 ble det følgelig opprettet åtte nye verneområder, rundt Isfjorden og nord og nordøst på øygruppen. Blant annet ble et geologisk område vernet i 2003 med etableringen av Festningen geotopvernområde. Indre Wijdefjorden nasjonalpark ble opprettet i 2005, og per i dag (2011) er det 29 verneområder som omfatter 65 % av landarealet og 85 % av territorialfarvannet på Svalbard. Fortsatt vurderer man å verne ytterligere noen arter og en del områder med øglefossiler.Verneområdene på Svalbard, brosjyre fra Direktoratet for naturforvaltning, side 3 og 5.

Verneformålene thumb|Rester av spekkovner etter hvalfangst i Smeerenburg nordøst på Spitsbergen, et flere hundre år gammelt anlegg som automatisk har kulturminnevern på Svalbard. thumb|Havhest på vingene over Isfjorden, den sentrale fjorden på Spitsbergen som har tre fuglereservater.

Verneverdiene på Svalbard omfatter både naturlige og kulturelle verdier, knyttet til de arktiske naturtypene og den menneskelige fangstaktiviteten på stedet gjennom 400 år: Kulturminner er konsentrert til fangst- og gruvevirksomhet på vestre Spitsbergen. Fjordene langs vestkysten er de eneste tidvis isfrie havstrøk rundt Svalbard, og all menneskelig aktivitet har historisk vært konsentrert der. Kulturvernforskriften for Svalbard innebærer at alt menneskelig materiale fra før 1946 per definisjon er fredet og skal ikke flyttes eller røres. Kulturminnene omfatter løse gjenstander, bygninger, fangststasjoner og -hytter, ballongferdstasjoner og andre ekspedisjonsanlegg, eldre forskningsstasjoner samt eldre gruveanlegg. Andre kulturminner er fredet uavhengig av deres alder, dette omfatter graver, pomortufter, skjelettrester og kors. Det er en sikringssone på 100 utenfor kulturminnenes ytterkant, hvor man ikke kan slå leir eller brenne bål.Opplev Svalbard på naturens premisser, brosjyre fra Sysselmannen på Svalbard, 2006, side 20 Havområder ut til 12 nautiske mil er viktige for sjøfugl, isbjørn, hvalross og sel, og omfatter dessuten verneverdige elvemunninger, -vifter og estuarier. Ved utløpet av de største smelteelvene er havet i nærheten mindre salt og avsetter andre typer slam på bunnen som gir næring for ulike arter. I området er trolig mer enn 3 000 ulike bunndyr.Verneområdene på Svalbard, brosjyre fra Direktoratet for naturforvaltning, side 7. Langs iskanten øst i øygruppen er vernet av sjøfugl og havpattedyr viktigst. Utenfor 12 nautiske mil begynner Fiskevernsonen ved Svalbard, med regulert kvotefiske ut til 200 nautiske mil (den økonomiske sonen). Sjøfugl omfatter om lag 30 hekkende arter, men svært få av dem overvintrer. Hele 16 av artene står på Norsk rødliste for arter. På sensommeren er det om lag 20 millioner sjøfugl i Barentshavet. Tidspunkt og sted for sesongtrekk og myting varierer fra art til art, og forvaltningen har derfor et helhetlig perspektiv. Gjennom samarbeid om vern har eksempelvis antall par av hvitkinngås som overvintrer i Skottland økt fra 150 i 1948 til flere titusener i nyere tid. De viktigste områdene for hekking er Bjørnøya, Hopen, Storfjorden og Nordvest-Spitsbergen. Mange hundre kolonier rommer blant annet alkekonge, polarlomvi, krykkje og havhest. Trusler kommer fra fangstredskaper, oljesøl og miljøgifter, samt forstyrrende ferdsel. Fem av reservatene er Ramsar-område. Pattedyr er relativt fåtallige og sårbare på Svalbard. Det er bare 3 arter av landpattedyr – svalbardrein, fjellrev og østmarkmus (sistnevnte i gruvebyen Grumant. Av sjøpattedyr er det 15–20 arter – viktigst er isbjørn, hvalross, ulike arter sel, og hval. Ikke minst finnes det mange steder hvithval. Det er god bestand av rev, mens reinen ble fredet i 1925 etter nesten total utryddelse, men den har tatt seg mye opp med viktige beiteområder i Reindalen og Sassendalen. Jakt på isbjørn har også redusert bestanden mye inntil totalvernet kom. Det antas at det er 3 000 individer av isbjørn med viktige hiplasser på Hopen Kong Karls Land, og 1 000 individer av verdens nordligste bestand av steinkobbe. Det er vesentlig i verneområdene at hvalrossen har sine liggeplasser mens hunnene i stor grad aler opp ungene på Frans Josef Land.Verneområdene på Svalbard, brosjyre fra Direktoratet for naturforvaltning, side 9. Planter på Svalbard omfatter om lag 165 arter av karplanter, hvorav drøyt 50 står på den norske rødlista. Det antas (2010) at 17 arter er kritisk truet, 9 er tuet og 11 er sårbare. Kritiske truede arter på Svalbard omfatter blant andre marinøkkel og småsøte. Plantevern er et svært viktig motiv for områdevernet i nasjonalparkene i fjordene på Spitsbergen, og langs kystene er det tett med populasjoner av rødlistede arter. I Indre Wijdefjorden er det et høyarktisk steppeområde som er særlig interessant fra botanisk synsvinkel. Geotoper er områder med viktige geologiske former, lag, forekomster eller fossiler av særlig verdi. I disse områdene skal det ikke foretas aktivitet som kan skade geologien. Det er flere slike områder langs Isfjorden, både rundt Longyearbyen, på Deltaneset litt lengre nord, og i området Festningen ytterst i fjorden. Bare sistnevnte område har geotopvern.

Mandat og sanksjoner Det er Miljøverndepartementet som har ansvar for vernetiltakene i Norge, med Miljødirektoratet som faginstans. På Svalbard er myndigheten og sanksjonsmidlene delegert til Sysselmesteren på Svalbard.

Gjennom Svalbardtraktaten har alle signaturlands borgere rett til å bosette seg og drive økonomisk virksomhet på Svalbard. Områdevernet på Svalbard hviler på en rekke internasjonale avtaler, som regulerer Norges adgang til å bestemme over bruken av arealene på øygruppen. De viktigste avtalene som gir mandat til vernearbeidet er: