Relasjoner mellom Norge og Israel

thumb|«Med Israel for fred»-markering i Regjeringskvartalet i Oslo 2006. miniatyr|Personer som viser sin sympati med palestinerne i Israel–Palestina-konflikten i første mai-toget på arbeidernes internasjonale kampdag i Trondheim i 2013. Relasjoner mellom Norge og Israel har eksistert siden Palestina-spørsmålet reiste seg i 1947, og sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon med den påfølgende Oslo-avtalen i 1993. Norge var en forholdsvis sterk støttespiller til Israel de første tre tiårene, men på 1970- og 1980-tallet ble det sterkere fokusering på palestinernes sak, noe som førte til at Norge inntok en langt mer kritisk holdning til Israel.

Den 28. mai 2024 anerkjente Norge formelt staten Palestina, til stor misnøye i Israel, og forholdet mellom Israel og Norge ble det dårligste noensinne.

Historie 1945–1970 Norge var ett av de 37 landene som stemte for at Israel skulle tas opp i FN, og ved dette anerkjente Norge Israel som en suveren stat. En rekke politiske partier stilte seg den gang positive overfor Israel, spesielt Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten på den tiden. Arbeiderpartiets løsning på det såkalte jødeproblemet i perioden fra krigens endelikt og frem til høstperioden av 1946 var assimilering av jødene i de respektive europeiske landene. Dette var en ikke-sionistisk løsning, og de betraktet, i 1945, opprettelsen av en jødisk stat for å verken være mulig eller rettferdig. Dette setter seg imot partiets senere engasjement, som var pro-israelsk.

På denne tiden var Norge det klart mest pro-israelske av de tre nordiske landene, og gjennom 1950-tallet var det tett forbindelse mellom norske og israelske sosialdemokratiske regjeringspartier. I 1946 ble ideen om assimilering forkastet. AP-politikere som statsminister Einar Gerhardsen, utenriksminister Halvard Lange og partisekretær Haakon Lie hevdet at løsningen på jødeproblemet var å opprette jødiske kolonier i Afrika og Sør-Amerika. Dette var en tankegang som ble opprettholdt frem til høstperioden i 1947. Dette var derimot embetsmennene i Utenriksdepartementet uenige i. På denne tiden var Halvard Lange utenriksminister, og han var betenkt overfor Israel fra begynnelsen. Han anså det sterke Israel-engasjementet som et problem, og delte dette synet med embetsmennene samt mange av offiserene som hadde deltatt i FNs fredsbevarende styrker i Midtøsten. Utenriksdepartementet fryktet at en kolonisering ville føre til skade på norsk utenrikspolitikk, og ønsket å ta hensyn til araberlandene. Fra en nesten felles enighet i 1947 var det i mai 1949 dyp uenighet mellom embetsverket i UD og den politiske ledelsen. Generelt kan det sies at Halvard Lange var den minst imøtekommende overfor Israel.Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 12, 393.

Det ble avholdt en ekstraordinær generalforsamling i 1947, den 29. november. Der vedtok FN en delingsplan for oppdeling av det britiske mandatet i en jødisk og en arabisk stat. Arbeiderpartiet sluttet seg da om en pro-israelsk løsning på Palestina-spørsmålet, noe som markerte en innadvendt utvikling i klar pro-israelsk retning i Arbeiderpartiet.

I en NOU-utredning om forholdet mellom Israel og Norge står det «for arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet fremsto Israel som et sosialistisk drømmeparadis, og forholdet til Israel ble på mange måter nærmest et trosspørsmål. For kristenfolket og mange på borgerlig side i politikken representerte den nye jødiske staten oppfyllelsen av de gammeltestamentlige profetier. Det arabiske regimet ble i motsetning til det israelske betegnet som autoritært og føydalt. Generelt sett omfattet entusiasmen for Israel hele det partipolitiske miljøet og hele det norske folk, og det fantes knapt kritiske røster overfor Israels politikk. Selv salg av norsk militærutstyr til Israel var langt på vei akseptabelt for de norske Israel-vennene». Videre sier utredningen: «frem til 1956 ble striden mellom Israel og de arabiske nabolandene i stor grad ensidig fremstilt som en strid mellom det gode og det onde». Statsminister Einar Gerhardsen reiste på offisielt besøk til Israel i 1948, som første europeiske statsminister og den første statsminister fra et vestlig land.

Jødenes skjebne under andre verdenskrig hadde også stor betydning for sympatibølgen. Historikeren Hilde Henriksen Waage karakteriserer holdningsendringen i Arbeiderpartiet med hensyn til synet på Israel som en religiøs omvendelse. En flyulykke på Hurum i november 1949 bidro ifølge Waage mer enn noen annen enkeltbegivenhet til det sterke Israel-engasjementet i Arbeiderpartiet i 1950-årene. Et fly med 27 jødiske barn på vei til en mellomstasjon i Norge før de skulle videre til sine nye hjem i Israel, styrtet i dårlig vær på Hurum. Flyulykken var den største i Norge til da, og bare én jødisk gutt overlevde.Det hadde vært en større ulykke (i Lavangen) med bare tyskere involvert under andre verdenskrig. På denne tiden ble også en innsamlingsaksjon startet med intensjon å bygge opp en israelsk landsby kalt «Moshav Norge». Dette var det Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie som sto for, som på den tiden var sterkt pro-israelsk, og som har uttalt at han var en nær venn av den israelske statsministeren Golda Meir.Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 393-394; LH-utvalget, perm 4, jnr. 26/99, intervju med Haakon Lie, 08.09.99.

På 40- og 50-tallet var Norge en av de ledende nasjonene i verden innen skipsfart, og den nest største brukeren av Suez-kanalen. Å kunne ferdes fritt og uhindret gjennom Suez-kanalen var viktig for de norske rederiene, av økonomiske grunner. Det oppsto derfor et tett samarbeid mellom Utenriksdepartements ledelse og Norges Rederforbund.

«Suezkrisen» i 1956 var et resultat av at Egypt nasjonaliserte kanalen. Dette førte til et britisk-fransk-israelsk angrep mot Egypt den 29. oktober i 1956. Dette viste Norge motstand til i FN og Nato, til tross for Norges nære forhold til både Israel og Storbritannia. Norge deltok med fredsbevarende styrker i området, og bidro for å finne fredsløsninger i tiden etter krigen. Den såkalte Suez-krisen bidro ikke i særlig grad til modifikasjoner i Norges pro-israelske profil. Imidlertid utviklet det seg en stigende misnøye i UD til Israels politikk i årene etter 1956.

Under et møte i Sosialistinternasjonalen i 1956 tok israelske utsendinger opp med de norske utsendingene Haakon Lie og Finn Moe et ønske om å kjøpe tungtvann fra Norge. Dette førte til en langvarig diskusjon internt i Norge, men ikke offentlig, og i 1960 fikk Israel kjøpe 20 tonn tungtvann. Betingelsen var at det måtte brukes til sivile formål, men mest sannsynlig ble det brukt til å lage atomvåpen.Norgeshistorie.no, Finn Erhard Johannessen, «Norsk eksport av tungtvann». Besøkt 21. juni 2021. Etter oppslag i britiske og amerikanske medier i 1960 om utvikling av en israelsk atombombe, ble Jens Christian Hauge av den norske stat sendt til Israel for å inspisere bruken av tungtvannet. I sin rapport til det norske utenriksdepartementet skrev Hauge at tungtvannet verken var brukt, eller planlagt brukt, for produksjon av atomvåpen. Forfatteren og journalisten Odd Karsten Tveit omtaler det som en løgn.

Etter seksdagerskrigen i 1967 begynte flere i den norske befolkning å få et mer kritisk syn overfor Israel.

1970- og 1980-årene I 1970- og 1980-årene vokste nordmenns forståelse for palestinerne og flere solidaritetsgrupper ble opprettet. Blant annet var Knut Frydenlund, tidligere utenriksminister, en av de som tidlig tok opp palestinernes problemer. Han hadde sammen med flere AP-politikere et møte uoffisielt møte med formannen i PLO, Yasir Arafat, i Tunis i desember 1982. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg gikk enda lenger da han i januar 1989 hadde offisielle samtaler med Arafat. Dette signaliserte forståelse for elementære palestinske krav på en tid hvor de fleste vestlige land holdt avstand.

I 1971 uttalte Arbeidernes ungdomsfylking seg kritisk overfor Israel, og hevdet ved en resolusjon at staten Israel burde vært oppløst og erstattet av en demokratisk stat der jøder, muslimer og kristne skulle få like rettigheter. Denne hevdelsen brøt med arbeiderbevegelsens tradisjonelle syn. På starten av 80-tallet bestemte AP seg for å revurdere sitt kritiske syn på PLO.

I 1973 skjedde Lillehammer-saken der agenter fra Israels etterretningsorganisasjon Mossad skjøt og drepte den marokkanske servitøren Ahmed Bouchikhi på åpen gate på Lillehammer. Mossad-agentene skjøt feil person, da de egentlig var ute etter Ali Hassan Salameh fra organisasjonen Svart september som ble holdt ansvarlig for München-massakren der to israelere ble drept og ni først ble tatt som gisler under OL 1972 i München. Alle gislene, fem terrorister og én tysk politimann ble drept etter at tysk politi gikk til aksjon på flyplassen i München. Norsk politi pågrep seks av Mossad-agentene etter Lillehammer-drapet, og fem av dem ble dømt. Norge utviste en israelsk diplomat etter at to av agentene ble pågrepet i hans bolig. Det var første gang et europeisk land utviste en israelsk diplomat.

I 1974 ga Norge sin støtte til at Yasir Arafat skulle få tale i FNs generalforsamling. Dette var omstridt, men sendte et tydelig signal om at Norge ikke nødvendigvis alltid støttet Israel i det de gjorde. Norge lyktes så i å opparbeide et fortrolig forhold med både Israel og PLO, og ble derfor oppfattet som nøytrale. Dette var grunnlaget for «Oslo-avtalen», hvor Norge tilrettela for fredsforhandlinger.

Høsten 1974 ble FN-resolusjonen som bekreftet det palestinske folks rettigheter vedtatt, og PLO fikk observatørstatus i FN.

I midten av 1970-årene dannet studenter i Oslo en aksjonskomité med navn Med Israel for fred. Organisasjon med samme navn ble formelt stiftet tre år senere. MIFFs hovedhensikt var å skape større forståelse for Israel i den norske opinion. Denne organisasjonen eksisterer også den dag i dag. I 1981 stiftet en gruppe fagorganiserte foreningen Venner av Israel i Norsk Arbeiderbevegelse (VINA). Hensikten var å styrke forbindelsene mellom norsk og israelsk arbeiderbevegelse på en uformell og personlig måte. Dette er gjort ved å sende delegasjoner til Israel og ta imot og legge opp program for besøkende fra Israel. VINA har reist et minnesmerke for de omkomne barna ved Hurum-ulykken i Moshav Yanuv. Denne organisasjonen eksisterer også den dag i dag. VINA forsetter å pleie og videreutvikle relasjonene mellom norsk og israelsk arbeiderbevegelse.

Fredsbevarende styrker Etter Suez-krisen i 1956 deltok Norge både i FNs observatørkorps i Midtøsten (UNTSO) og FNs første fredsbevarende styrke UNEF i Gaza, men først etter seksdagerskrigen i juni 1967 sluttet Norge seg til FN-resolusjonene. Fra mars/april 1978 til 1998 deltok Norge i Libanon som en del av FN-styrken UNIFIL, som skulle fungere som buffer mellom Israel og dets allierte (Maj Saad Haddads SLA/DFF) og muslimske grupperinger.

Norges deltakelse i UNIFIL fikk fra 1978 vesentlig betydning for utviklingen av norske holdninger til Midtøsten, og til norsk Midtøsten-politikk. Tilstedeværelsen på bakken, gjennom UNIFIL, tvang norske politikere til å ta Midtøstens realiteter – palestinernes situasjon – inn over seg. Framfor måtte de forholde seg praktisk til PLO – og dermed pragmatisk.Waage, op.cit., s. 43-47 Konflikter mellom Israels forsvar og SLA på den ene side, og UNIFIL generelt og Norbatt spesielt på den andre, førte sommeren 1978 til en anstrengt situasjon spesielt etter at IDF overlot sine stillinger til SLA og ikke til FN ved UNIFIL da Israel trakk seg ut av Libanon i juni 1978. Rabbiner Michael Melchior ved Det mosaiske trossamfunn i Oslo uttalte til media i 1985 at tusener av norske menn som hadde tjenestegjort i UNIFIL kom til Midtøsten med sympatier for Israel, men «hater Israel» når de reiser.Melding fra Norges ambassade i Tel Aviv, 24. juni 1985