thumb|Vebjørn Sands galleri i Oslo. thumb|Da Vincis utkast til en bro over Bosporos inspirerte Sand til å skape en fotgjengerbro etter de samme ideer. Denne ble bygget over E18 i Ski i 1996. thumb|Leonardobrua i Ås Vebjørn Sand (født 1966) er en norsk kunstner. Sand har produsert figurative og abstrakte malerier, samt grafisk arbeid og stedsbundet installasjonskunst. Han står bak flere offentlige kunstprosjekter. Han er en del av kunstnerkollektivet Galleri Sand. Barndom og utdanning Vebjørn Sand ble født den 11. mars 1966 i Bærum og vokste senere opp på Hvaler i Østfold sammen med fire søsken. Foreldrene, lærer Kari Marie Søyland og lærer og kunstner Øivind André Sand, underviste ved Steinerskolen, der Vebjørn gikk.
Han vokste opp omgitt av kunst, matematikk, og geometri. Renessansen og barokken og renessansehumanisme ble tidlig en inspirasjon for Sand. Hans bestefar Ole Sand, var en bøkker på tønnefabrikken i Fredrikstad, var den første som lærte Vebjørn å tegne. I tenårene reiste Sand rundt i Norge som karikaturtegner og etter videregående ble han elev av malerne Walther Aas og Rolf Schønfeldt. Sand ble utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo i 1986–1990, og ved kunstakademiet i Praha.
I 1991, mens Sand malte landskapsmalerier i Valdres, ble han løsemiddelforgiftet og fikk synsforstyrrelser og kronisk hodepine. Da ga han en tid opp arbeid med oljemaling og begynte å se etter andre måter å uttrykke seg kunstnerisk på. Kvaliteten på den alternative akrylmalingen var ikke tilfredsstillende på den tiden. Han bestemte seg for å arbeide med offentlige utendørs kunstprosjekter.
For å forbedre ferdighetene sine, kopierte han mesterverk fra den klassiske europeiske kunsttradisjonen. Han studerte senere ved Art Students League of New York som tilbyr systematiske studier i anatomi. Med hensyn til hans kunstneriske prosess sa Sand «Delacroix sa at det er i antydningen, i det skissemessige, at maleriet blir ferdig. Hvor du som betrakter må ta del, være med å gjøre bildet ferdig.» Sand jobber med bevisstheten om den vestlige humanistiske kulturarv og idealer fra Antikken, Hans interesse for historie, filosofi, religion og kunsthistorie vises i hans malerier, som ofte refererer til disse temaene.
Kunstprosjekter
Trollslottet Etter at Sand hadde deltatt på to ekspedisjoner til Antarktis, til Dronning Mauds Land i 1993/94 og til Sør-Rondane i 1996/97, utførte han i 1997 sitt første offentlige utendørs kunstprosjekt. I samarbeid med teamet som stod bak åpningsseremonien for de Olympiske vinterleker på Lillehammer i 1994, skapte Sand et «mini-Antarktis» på høyden ved Frognerseteren i Oslo. Trollslottet var satt sammen av ti 26 meter høye «isfjell,» opplyst både innenfra og utenfra, plassert i en sirkel, der hvert isfjell illustrerte Arnesteinen, et fjell som stiger opp fra isen på Antarktis.
Inne i Trollslottet var Sands malerier fra Antarktisekspedisjonene utstilt i glass-montre som illustrerte is med snø og iskrystaller. Besøkende kunne gå inn i Trollslottet og oppleve bildene i en atmosfære gjenskapt tilnærmet som den Sand malte dem i. I løpet av tre måneder vinteren 1997/98 besøkte mennesker Trollslottet.
Keplerstjernen
Vebjørn Sands neste offentlige utendørs kunstprosjekt var Keplerstjernen, en permanent 45 meter høy kunstinstallasjon ved Oslo lufthavn (Gardermoen). Den ble bestilt av Christian Ringnes. Stjernen ble en heder til Leger uten grenser, vinner av Nobels Fredspris i 1999, derav navnet Fredsstjernen.
Keplerstjernen har også vært lyst opp i ulike farger i forbindelse med forskjellige markeringer, som da den lyste rosa i solidaritet med brystkreftaksjonen Rosa sløyfe. Selve stjernen er basert på en utforming av Johannes Kepler og er en videreutvikling av ikosaederet, som er ett av fem platonske legemer.
Stjernen består av 102 stålrør og 13 stålkuler som er skrudd sammen ved hjelp av forborede gjengehull i kulene og bolter i hver stavende. Stjernespissene er sveist sammen. På stålskjelettet er det på de 20 stjernearmene montert krakelerte glassplater. Stjernens diameter er 15m.
Den er boltet til en betongsokkel bestående av tre trekantede 30 meters høye etterspente betongsøyler. Det kraftige lyset på 20 000 kw gjør at stjernen er synlig flere kilometer unna i mørket. Stjernen er plassert på tre tretti meter høye betongsøyler.
Altersmykket i nye Jessheim kirke Altersmykket i Jessheim kirke, som ble ferdigstilt i 2017, er en forvandlet Keplerstjerne tilpasset et liturgisk rom og er skapt av kunstnerbrødrene Eimund og Vebjørn Sand, med faren Øivind Sand som rådgiver. Kjernen i altersmykket i Jessheim kirke er et ikosaeder. Det dannes av 20 likesidede trekanter. Ikosaederet er et av de fem platonske legemer som Platon beskriver i dialogen Timaios.
I verket Harmonices Mundi videreutvikler Kepler den greske romformen ikosaeder til en stjerne. Brødrene Sand har i altersmykket forvandlet Keplerstjernen om til et kors. Altersmykkets sentrale idé er å tolke det atmosfæriske lyset som flommer ned i kirkerommet over alteret. Verket er laget i gjennomsiktige materialer som bryter lyset som kommer ovenfra.
Leonardo da Vinci-broen
I 1996 så Sand Leonardo da Vincis tegninger av en foreslått bro som skulle krysse elvemunningen Det gylne horn, som munner ut i Bosporos-stredet i det sentrale Istanbul i Tyrkia. Broen hadde et spenn på 366 m og var 24 m bred, og ville være den største broen til da i historien. Skissen fra 1502 var laget for Sultan Bayezid II, men broen ble aldri bygget, fordi sultanen mente en slik konstruksjon, ville være umulig å virkeliggjøre. Etter å ha avvist designen prøvde Bayezid å rekruttere Leonardos rival, Michelangelo, som nylig var ferdig med statuen av David i Firenze. Michelangelo nektet.
Da Sand så tegningene av broen, ble han grepet av prosjektet og sa at det var som å finne en symfoni av Mozart som aldri var fremført. Etter seks års samarbeid med et team av ingeniører og arkitekter hadde han skapt en 110 meter lang Leonardo-bro. Nesten 500 år etter Leonardo da Vincis originale skisse, ble broen fullført og åpnet av Dronning Sonja i 2001.
The Wall Street Journal skrev følgende om Sands arbeider og mål med broen: «He wanted not only to unite past with present, but also to remind the world that technology is at its best when it is informed with a sense of the transcendental. He saw his and da Vinci's bridge as ‘a meeting between heaven and earth, between the spiritual and the material realms.»
Siden åpningen har Leonardo da Vinci-broen fått internasjonal anerkjennelse og blitt omtalt i publikasjoner som The New York Times, The Wall Street Journal, The Guardian, Travel + Leisure. Den er også blitt kåret til en av de fem kuleste broene på jorden, av Wired magazine.
I 2006 var en modell i stål av Leonardo-broen utstilt i Victoria and Albert Museum i London.
Leonardo da Vinci-broen i is - Miljøengasjement Etter den opprinnelige Da Vinci-broen i Norge, fortsatte Vebjørn Sand å jobbe med Leonardos helhetstenkning og brukte prosjektet til å diskutere global oppvarming. Sand ble også inspirert av fredsprisvinner Al Gore til å rette fokus mot global oppvarming. Gore hevdet at nordmenn har et spesielt ansvar for miljøet ettersom de pumper opp olje fra Nordsjøen.
Isbroene ble satt opp for å dramatisere de smeltende isbreene på Antarktis på grunn av klimaendringer. Broene ble reist av is i Dronning Maud Land i Antarktis (2006), utenfor FN-bygningen i New York (2008), I Ilulissat, Grønland (2009) og under FNs klimakonferanse i København (2009).
Leonardo da Vinci-broen ved Château Du Clos Lucé i Frankrike Sand oppførte Leonardo-broen som en gangbro i tre ved Château Du Clos Lucé i Amboise i Loiredalen i Frankrike i 2016, der Leonardo da Vinci bodde og virket de siste tre år av sitt liv. Broen er ca to meter bred og ni meter lang. Rundt 3500 arbeidstimer ligger bak arbeidet.
Anført av tjenestemenn fra Clos Lucé, og med råd fra Vebjørn Sand, ble rundt 30 fagpersoner samlet for å realisere broprosjektet. Den ble designet av Armedieval CCB Compagnons du Devoir i samarbeid med Sand.
New York City Med ønsker om å utforske den internasjonale kunstverdenen og å forbedre sine malertekniske ferdigheter forlot Sand Norge og flyttet til New York i USA i 2000. Han leide et studio i Tribeca på nedre Manhattan hvor han på nytt dedikerte seg til malerkunsten.
Han studerte ved The Art Students League of New York, der han var elev av de amerikanske malerne Ronald Sherr, Peter Cox, Michael Burban og Frank Porcu.
Etter å ha bodd i New York i 10 år, bestemte Sand seg, sammen med sine samarbeidspartnere for å etablere et galleri på Manhattan. De leide et gammelt vaskeri som de pusset opp. I første etasje la de et originalt gulv fra et 700 hundre år gammelt kinesisk tempel. I andre etasje brukte de marmor og på grunn av vekten måtte hele bygningen forsterkes med stålramme. I femte etasje ble det bygget en vindeltrapp som førte til taket. Hele konstruksjonen tok tre år å fullføre. I 2009 åpnet Galleri Sand i West Village.
Å bli mann I New York i 2008 begynte Sand å arbeide med en serie malerier som tok for seg moderne, vestlige, maskuline idealer. Idealer som sentrerer rundt ego, grådighet og ambisjoner, med fravær av visjoner utover seg selv.
Inspirert av arbeidet til den amerikanske poeten Robert Bly, tok utstillingen opp eldre tiders initiasjonsriter, som bidro til å kanalisere spirende maskulinitet fra ung til voksen - i kontrast til vår ungdomssentrerte kultur, det Bly kalte The Sibling Society. Å bli mann hadde sin debututstilling på Galleri Sand i mai 2008.
Scener fra andre verdenskrig – Individets valg I New York i 2011 gikk Vebjørn Sand i gang med å male serien «Scener fra andre verdenskrig», en samling malerier med fokus på andre verdenskrig og på individets valg. Sand påpekte at selv om det er laget mange filmer og dokumentarserier og skrevet mange bøker om krigen, er det lite malerier eller kunstverk om 2. verdenskrig.
Inspirert til å undersøke den menneskelige siden av konflikten, hadde Vebjørn som mål å stille disse spørsmålene: Hvordan kunne sivilisasjonen kollapse så fullstendig? Og hva betyr det å være et menneske?
Snarere enn å skildre blodige scener og redsler, valgte Sand avgjørende øyeblikk fra krigen, der individer tar skjellsettende valg. Øyeblikk der både individets moral og medmenneskelighet blir satt på prøve. Som i hovedmaleriet «Breakfast (ondskapens banalitet)», som fremstiller den hemmelige Wannsee-konferansen der «den endelige løsning på det jødiske spørsmål» ble vedtatt, i januar 1942.
Og som i historien om Josef Schulz, den tyske soldaten som ifølge myten selv skal ha blitt skutt av «sine egne» da han nektet å henrette noen fanger fra Jugoslavia. Han kastet sin hjelm og sitt våpen fra seg, og stilte seg opp på rekken sammen med dem og ble skutt. Sand har også malt Traute Lafrenz, som var medlem av den tyske motstandsgruppen Den hvite rose.
Om bildeserien uttalte Sand: «Jeg bruker impresjonistiske, lette, fargerike scener, med mye grønt. Nesten slik at man kan assossiere med et Skagen-maleri eller fransk impresjonisme. Dette er for å gi bildet dimensjon av dag og natt i menneskepsyken – vise hvordan ondskapen skjules bak overflaten under romantiske omgivelser. Det er et idyllisk bilde, som skjuler noen av verdenshistoriens verste massemordere.» Utstillingen åpnet i New York 10. november 2011. Del to åpnet 3. mai 2012, med flere nye malerier.
Hovedmaleriet fra Wannsee-konferansen og to andre malerier fra utstillingen ble i 2012 solgt til den amerikanske kunstsamleren Raymond J. Learsy og hans kone Melva Bucksbaum for 2,1 millioner kroner. Et annet maleri fra utstillingen ble solgt til en anonym amerikansk avisutgiver for opp mot én million kroner.