miniatyr|Skapningen fra filmen The Day the Earth Stood Still (1951) Science fiction på film eller TV (noen ganger forkortet til sci-fi) er like gammel som filmkunsten som helhet. Sjangeren inneholder mange spesialeffekter, ettersom den ofte omhandler ting som ennå ikke er mulig for mennesker, som å besøke andre planeter eller skapelsen av levende vesener fra død materie. De første som lagde science fiction-filmer var de franske Lumière-brødrene og Georges Méliès rundt århundreskiftet. Senere spredte interessen seg til resten av Europa og USA. I løpet av 1920-årene ble noen av sjangerens mesterverk skapt i Europa, blant annet av Fritz Lang. 1930- og 1940-tallet var preget av amerikanske monstre, gale vitenskapsmenn og superhelter, som ofte kom tilbake i oppfølger etter oppfølger.
Science fiction overlapper ofte sjangeren fantasy og eventyrfilmer. Fantasy dreier seg mye om magi, mytologi og overnaturlige elementer. Disse filmene utspiller seg ofte i fiktive verdener med skapninger som drager, alver og trollmenn. Eventyrfilmer har ofte fokus på reiser, oppdagelser og heltemot. De kan foregå i både realistiske og fantastiske verdener, men har en klar og spennende fortelling der hovedpersonen ofte må overvinne utfordringer. Mens science fiction ofte utforsker teknologi, vitenskap og fremtidsscenarier. Science fiction filmene kan inkludere romfart, tidsreiser, kunstig intelligens eller dystopiske samfunn.
Den visuelle stilen til science fiction-film er preget av en kontrast mellom det fremmede og det kjente. Denne kontrasten oppstår når fremmede elementer gradvis blir gjenkjennelige eller føles naturlige, som i den futuristiske og surrealistiske A Clockwork Orange (1971), regissert av Stanley Kubrick, hvor Korova Milkbar er innredet med merkelige, fremmedgjørende estetiske elementer – hvite, skulpturelle kvinnekropper som fungerer som møbler, og en sterkt stilisert belysning. Når karakterene gjentatte ganger besøker Korova Milkbar, blir den uvanlige dekoren mindre fremmed og mer naturlig både for karakterene og publikum. Dette illustrerer hvordan repetisjon og eksponering kan gjøre noe som først virker ukjent, gradvis mer forståelig og innlemmet i opplevelsen. Det er et visuelt eksempel på hvordan science fiction og dystopiske universer kan skape en følelse av tilvenning til det absurde eller ekstreme. I tillegg blir kjente bilder fremmede, som i filmene Repo Man (1984) av Alex Cox og Liquid Sky (1982) av Slava Tsukerman. I Dr. Strangelove (1964), også av Stanley Kubrick, brukes visuelle og narrative teknikker for å skape en følelse av fremmedgjøring. Forvrengningen av menneskene gjør de kjente bildene mer fremmede, som hvordan filmens karakterer oppfører seg og ser ut på en overdreven eller uvanlig måte, noe som gjør ellers velkjente omgivelser og situasjoner surrealistiske. Fremmede bilder settes også opp mot det kjente, som i The Deadly Mantis (1957) av William Alland, hvor man opplever hvordan filmer ofte kontrasterer det kjente med det fremmede for å skape en følelse av både realisme og ubehag. Som når en gigantisk kneler vises klatrende opp Washingtonmonumentet.
Film historie
Franskmennene Lumière og Méliès: 1890-1910-tallet miniatyr|La Charcuterie Méchanique Helt fra starten av var det tydelig at film var et utmerket medium for science fiction. En av Auguste og Louis Lumières første kortfilmer, La Charcuterie Méchanique (49 sekunder), som ble vist 28. desember 1895, var en komisk science fiction-film om en futuristisk maskin der en levende gris plasseres inn i den ene enden maskinen og ferdige svine-produkter kommer ut i den andre enden. Georges Méliès, som var teatermann, tegneserieskaper og scenemagiker, ble inspirert og skapte de to korte science fiction-filmene Chirurgien Americain i 1897, om kirurger som transplanterer organer for kosmetiske formål, og Les rayons Roentgen, som omhandler bruken av de nyoppdagede røntgenstrålene.
Den første science fiction-filmen i full lengde som ble laget var Méliès' Reisen til månen (Le voyage dans la Lune) fra 1902, en filmatisering av Jules Vernes Reisen til månen fra 1865 og H.G. Wells De første mennesker på månen fra 1901. Reisen til månen varte i 13 minutter og besto av 30 scener. Denne, i datidens øyne, lange filmen var en stor risiko fra Méliès' side, ettersom den var på hele 260 meters lengde og kostet 30 000 franc, noe som betydde at han måtte selge den i minst 40 eksemplarer for å tjene penger. På den tiden fantes det ikke mer enn 10 permanente kinoer i hele Europa, og de omreisende filmviserne kjøpte sjelden filmer som var lengre enn 100 meter. Risikoen med den «lange» håndkolorerte stumfilmen Reisen til månen ble imidlertid en suksess som banet vei for både Méliès' påfølgende filmer i årene som kom og for film generelt. miniatyr|À la conquête du pôle Méliès var en mester i tidlig trick-kinematografi, og i tillegg til disse verkene lagde han en rekke andre filmer, inkludert Jorden rundt under havet (Vingt mille lieus sous les mers) i 1907, Le Tunnel sous la Manche ou le Cauchemar franco-anglais i 1908 og Erobringen av Nordpolen (À la conquête du pôle) i 1912, der han utviklet filmteknikkene som skulle bli så viktige i fremtiden. Erobringen av Nordpolen, som var litt lengre enn 600 m og ble produsert for filmselskapet Pathé, ble imidlertid ingen suksess, ettersom smaken til voksenfilmpublikummet hadde endret seg fra interessen for fantastiske historier til fordel for realistiske filmer. Filmen ble derfor vist som en barne-matiné.
Utfordrere fra begge sider av Atlanterhavet: 1910-tallet Méliès' gjennombrudd med En tur til månen viste filmprodusenter i Europa og USA at spektakulære fictions-filmer var et vellykket konsept, men at de krevde omfattende regi for å lønne seg. I 1911 laget den franske Pathé Dans cent années, som satiriserte kvinnebevegelsen ved å vise en fremtidsvisjon av New York i 2011, hvor menn, kledd i kvinneklær, lever en skjult tilværelse mens kvinner styrer verden kledd i herreklær. Samme år kom den britiske filmen The Pirates of 1920 ut, også en futuristisk historie, men ikke om kjønnsroller, men om kampen mellom pirater og luftskip, og den amerikanske D.W. Griffiths Oppfinnerens hemmelighet om skapelsen av en menneskelig robot.
Filmteknologi, så vel som teknologien rundt filmen, ble utviklet for å kunne vise mer realistiske historier enn tidligere. De første autentiske undervannsscenene var i amerikaneren Stuart Patons versjon sin Twenty Thousand Leagues Under the Sea (En verdensomseiling under havet) fra 1916, disse opptakene krevde et spesielt kamera. Danske Holger-Madsens sin film om en romferd til Mars og tilbake og om fredspredende romvesener, Himmelskibet fra 1917, var overdådig og relativt realistisk. Himmelskibet, som ble skrevet av Sophus Michaëlis og Ole Olsen og produsert av det danske produksjons- og distribusjonsselskapet Nordisk Films Kompagni, ble imidlertid ingen suksess hos publikum som syntes filmens fredsbudskap var naivt og filmens regi fantasiløs.
Europeiske mesterverk: 1920-tallet Ifølge science fiction-eksperten John-Henri Holmberg ble noen av sjangerens mesterverk skapt i Europa i løpet av 1920-årene: René Clairs Paris qui dort (Paris sover) i 1923 i Frankrike, Lev Kuleshovs Lutj smerti og Jakov Protasanov Aelita i 1924 i Sovjetunionen, Jean Renoirs uferdige Sur un air de charleston i 1927 i Frankrike, og Fritz Langs Metropolis i 1927 og Kvinnen i Månen (Frau im Mond) i 1929 i Tyskland. Filmer som Metropolis inneholdt også lettkledde damer, noe som også økte interessen. Disse seks filmene er, ifølge Holmberg, utforsker dype, filosofiske eller samfunnsmessige temaer gjennom en kreativ og spekulativ linse, noe som er det science fiction bør karakteriseres av.
René Clair formulerte et manifest, som han publiserte i forbindelse med debutfilmen Paris qui dort, der han argumenterte for at filmens estetikk lå i bevegelse snarere enn i livløshet. I Paris qui dort illustrerer han dette gjennom Eiffeltårnets vaktmester Albert, som sammen med noen få andre unnslipper lammelsen av en usynlig stråle. Resten av Paris har imidlertid blitt påvirket av det, noe som har ført til at alt har stoppet opp. Albert og de andre som ikke ble berørt går rundt i den forstenede byen, observerer menneskene i deres frosne øyeblikk og ser dermed ting de ellers ikke ville ha sett, som tyveri og forbudte møter. Til slutt brytes strålens effekt, og alt går tilbake til et normalt, bedragersk, svikefullt og opphetet liv. Lutj smerti, skrevet av Vsevolod Pudovkin, handler også om en stråle – tittelen kan oversettes til «Dødens stråle». Kuleshov regisserte filmen i henhold til konstruktivistiske idealer, som innebar å forsøke å overføre ingeniørkunsten til film, blant annet gjennom bruk av montasje og gjennom bruk av akrobatiske og rytmiske skuespillere hvis karaktertype, utseende og pantomimeevne er viktigere enn deres evne til å føle empati med rollen. Filmen var imidlertid ikke særlig vellykket. Sovjetunionens første science fiction-film var Jakob Protazanovs Aelita, basert på Aleksej Tolstojs roman Aelita. Aelita har et futuristisk Moskva fra 1920-tallet og en sterkt stilisert og konstruktivistisk skildring av livet på planeten Mars, noe som vakte oppmerksomhet. Komedien Aelita handler om ingeniøren Los som drømmer om teknologiske fremskritt, å bygge et romskip og å bli den første kosmonauten. I en drøm innleder han og to andre marsboere en revolusjon mot den tyranniske androgyne Aelitas totalitære regime på Mars. Historien kompliseres av et sjalusidrama mellom Los, hans kone, en kontrarevolusjonær svartebørshandel, og Aelita. Aelita var en stor suksess i Sovjetunionen.
Fritz Lang fikk inspirasjonen til storfilmen Metropolis fra New York, da han var i USA på studiebesøk i 1924. Hjemme i Tyskland møtte han motstand fra filmselskapet UFA, som syntes ideen virket for kostbar. Lang forsvarte seg med at det ikke var hans tidligere filmer, som hadde vært suksessfulle både økonomisk og omdømmemessig, som førte til UFAs økonomiske problemer, men heller selskapets mindre bemerkelsesverdige og rutinemessige filmer. I tillegg ville han bruke fotografen Eugen Shüfftan og hans optiske triksfilming, noe som ville redusere kostnadene for studiobygging ettersom noen kulisser kunne erstattes av modeller ved hjelp av fotograferingsmetoden Shufftan-prosessen, som involverer et system med doble linser, speil og miniatyrer. Manuset ble skrevet av Langs kone Thea von Harbou. Metropolis handler om verdensbyen Metropolis, hvor overklassen bor på toppen av høyhus med solrike balkonger mens arbeiderne bor under jorden i huler. Midt imellom ligger fabrikkbyen hvor arbeiderne transporteres via heiser. Arbeiderjenta Maria forkynner blant arbeiderne at den eneste måten å bli bedre på er om hjertet får lov til å megle mellom hjernen, representert av overklassen, og hånden, representert av arbeiderne. Når byens leder John Fredersen hører dette, blir han redd og sørger for at Maria blir kidnappet slik at hans trofaste vitenskapsmann Rotwang kan lage en robotkopi av henne som kan så splittelse blant arbeiderne. Robot-Maria klarer å få arbeiderne til å gjøre opprør og skape en flom som truer med å drukne barna deres. Katastrofen avverges av Fredersens sønn Freder, som er forelsket i Maria, som befrir Maria fra fangenskap, og sammen klarer de å redde barna. Historien slutter med at den onde vitenskapsmannen blir beseiret, Fredersen og arbeidernes formann håndhilser – hjertet (kjærligheten mellom Freder og Maria) har formidlet mellom hjernen (Fredersen) og hånden (arbeiderne gjennom formannen).