thumb|Borgund stavkirke i Borgund i Lærdal er en av Norges mest besøkte stavkirker. En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer. De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller tiler. Stavene har gitt navn til kirketypen. Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre og er representert ved Urnes stavkirke på UNESCOs liste over verdensarven.
I middelalderen var det antakelig over stavkirker i Norge (noen mener det kan ha vært så mange som opp mot Ola Storsletten: «En arv i tre», s.24. kirker), men de fleste forsvant i perioden 1350–1650, trolig som følge av endrede behov etter svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I dag er det bare bevart 28 stavkirker fra middelalderen i Norge.Kart over de gjenværende Den største norske stavkirken er Heddal stavkirke.
Katedralen i Skálholt var i middelalderen en stavkirke og trolig betydelig større enn de norske stavkirkene, trolig omkring 60 meter lang og oppført i 1155. Stavkirken i Skálholt er dokumentert arkeologisk. Det var flere hundre små stavkirker på Island og ingen er bevart. Mesteparten av tømmeret til disse kirkene ble fraktet fra Norge fordi Island hadde for lite egnet tømmer; trolig ble kirkene prefabrikert i Norge og montert på Island. De islandske kirkene lignet trolig på Møretypen som var vanligere på Vestlandet.
Navn Betegnelsen stavkirke er ukjent i gammelnorsk trolig fordi det ikke fantes andre slags trekirker. Da kirker i nyere tid ble laftet oppsto behov for et eget ord for eldre kirker. Navnet stafkirkja (stavkirke) kommer av den konstruksjonsdelen som kaltes stafar eller hornstafar (hjørnestaver). Ordet stav er både norsk og svensk, og gjelder noe som er oppreist for eksempel gjerdestolper eller tønnestaver. Dokumenter fra 1600- til 1700-tallet bruker betegnelsen stav også om veggtilene. Emil Eckhoffs bok Svenska stavkyrkjor har med reisverkskirker uten de typiske hjørnestolpene. Gammelnorsk homiliebok skjelner mellom stafr og þili, der stafr viser til de bærende stolpene. På Vestlandet og i Nord-Norge brukes fortsatt betegnelsen stav i reisverk og grindverk. Stavkonstruksjon finnes i profane bygg blant annet i svalganger omkringen en laftet kjerne i norske loft.
Historie thumb|left|upright|Fortun stavkirke før den ble flyttet til Fantoft i Bergen og fikk navnet Fantoft stavkirke. De fleste eksisterende norske stavkirkene ble reist i årene 1150–1350. Det ble kanskje reist så mange som stavkirker i mellomalderen (Storsletten skriver at det kan ha vært reist så mye som 2000Storsletten (1993, s.24)) og det var trolig stavkirker i nesten alle bygder i Norge. I samme periode ble det reist bare 271 steinkirker, og 160 av disse eksisterer fortsatt. Til sammenligning har Sverige 900 og Danmark steinkirker fra mellomalderen. Frostatinglovens og Gulatingslovens bestemmelser om kirkebyggets «hjørnestaver» viser at stavkirke var det normale ved kirkebygging, selv om den katolske kirken selv foretrakk stein. Alle trekirker ble før reformasjonen oppført som stavkonstruksjoner, og høyst én eller kanskje to små kirker ble reist som lafteverk. Lafteteknikken er i Norge en yngre teknikk enn stavkonstruksjonen. Lafteteknikken ble introdusert østfra, og den ble tatt i bruk i oppholdshus fra rundt år 1000. Stavteknikken er praktisk talt ikke påvirket av lafteteknikken.Bugge og Mezzanotte, 1994, s. 17.
Det store antallet stavkirker fantes særlig i mindre befolkede områder som fjelldalene og skogsbygdene, og i fiskevær på øyene og mindre fjordarmar. Et kart over de 322 stavkirkene som var kjent i 1800 viser at det fantes flest stavkirker i de tynnest befolkede områdene. Der sognekirken var i stein, kunne annekset være stavkirke.Anker, Peter (1997): Stavkirkene: deres egenart og historie. Cappelens kunstfaglige bibliotek. Oslo: Cappelen. Steinkirkene ble særlig oppført i byene, langs kysten, i rike jordbruksområder på Østlandet og i Trøndelag, og i de største kirkesogn i fjordene på Vestlandet. På 1400- og 1500-tallet ble det praktisk talt ikke reist nye kirker i Norge. De fleste norske stavkirkene forsvant frem mot 1700, og nye kirker ble reist i lafteverk. Flere stavkirker ble ombygget eller utvidet i annen byggeteknikk på 1600-1700-tallet, for eksempel ble Flesberg stavkirke ombygget til korskirke med tilbygg i laftet tømmer.Muri, Sigurd: Gamle kyrkjer i ny tid. Oslo: Samlaget, 1975, s. 14. Da Gaupne gamle kirke erstattet en stavkirke, ble portalen og en del materialer brukt om igjen. Holdhus kirke inneholder rester av en stavkirke, kanskje som resultat av en serie ombygginger. Ifølge Dietrichson ble de fleste stavkirkene revet for å gi plass til en ny kirke, dels fordi den gamle kirken var blitt for liten for menigheten, dels fordi stavkirken var i dårlig stand. Brann, storm, snøskred og forfall var andre årsaker. I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen i Norge, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. Omkring 1800 sto det fortsatt 95 stavkirker, mens over 200 tidligere stavkirker fortsatt var kjent ved navn eller i skriftlige kilder. Fra 1850 til 1885 falt 32 stavkirker, men siden den gang har bare Fantoft stavkirke gått tapt.
thumb|Hørning stavkirke er en rekonstruksjon reist på Moesgård museum i Århus i Danmark. Bygget er blant annet basert på kunnskap fra arkeologiske utgravinger ved Hørning Kirke i Randers og detaljer fra Urnes stavkirke i Luster. Nå finnes det få stavkirker utenfor Norge, men én står fremdeles i Hedared i Sverige. I middelalderen fantes de over hele Nordvest-Europa, dersom en vid definisjon av stavkirkebegrepet legges til grunn. Tidligere ble begrepet knyttet til alle kirker konstruert med stående trevirke, og denne vide definisjonen inkluderer restene av en palisadekirke, Greensted Church i Greensted i Essex i England. Noen rester av stavkirker er også funnet under utbedring av eksisterende kirker i Sverige, slik som den nesten komplette Hemse stavkirke. En vet ellers lite om de svenske stavkirkene, da det ikke foreligger noen større samlet fremstilling i nyere tid.Anker 2005 I Sverige, særlig i Småland, ble det reiste en del laftede tømmerkirker i middelalderen og det er mulig at disse har erstattet stavkirker i gotisk periode eller tidligere.
Stavkirker eldre enn 1100-årene kjennes bare fra skriftlige kilder eller fra arkeologiske utgravninger. Men de skriftlige kildene er sparsomme og vanskelige å tolke.Anker 2005
right|thumb|Urnes stavkirke En tidligere kirketype, stolpekirken, hadde jordgravde stolper, og det er antatt at den derfor var utsatt for råte. Stolpekirkene kan også ha blitt erstattet med stavkirker eller steinkirker av andre grunner. De forsvunne stolpekirkene har bare etterlatt seg arkeologiske spor i form av stolpehull, som ved utgravninger viser seg som runde flekker av en annen farge enn jordsmonnet rundt. Stolpehullene kan være omgitt av steiner som har støttet stolpene. Rester av eldre stolpekirker er funnet blant annet under gulvene i Urnes stavkirke, Lom stavkirke, Høre stavkirke og Mære kirke.Anker, 1997, s.202.
Kirkebygging ble omtalt i Gulatingsloven, som ble nedskrevet på 1000-tallet. I kristendomsbolken, i det 12. avsnittet står det: Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel.
Ifølge de gamle landskapslovene og Gammelnorsk homiliebok gjaldt innvielsen av kirken så lenge de fire hjørnestavene sto oppreist. Ordet «stavkirke» er ukjent i gammelnorsk, noe som trolig skyldes at det ikke fantes andre typer trekirker. Da kirkene i nyere tid ble oppført i laft, ble det behov for et eget ord for de eldre kirkene. I skriftlige kilder fra middelalderen skjelnes det klart mellom «stafr» og «þili» eller «vægþili». I dokumenter fra 1600-1700-tallet ble imidlertid «stav» også brukt om veggtiler. Emil Eckhoff tok i sitt verk Svenska stavkyrkor (1914–1916) med reisverkskirker uten stolper.Gjærder, Per (1999). Stolper og staver i bygningsteknisk sammenheng. Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Redigert av Helge Schjelderup og Ola Storsletten. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning.
Stavkirkeprekenen En av homiliene (preknene) i Gammelnorsk homiliebok fra rundt 1200 kalles «Stavkirkeprekenen». Denne teksten, som er fra 1100-tallet, ble trolig framført ved kirkeinnvielser, eller på årsdagen for kirkeinnvielser. Teksten gir en teologisk tolkning av bygningselementene i kirken; den navngir de fleste bygningselementene i stavkirken og kan således være en god kilde til terminologi, i tillegg til sin teologiskhistoriske verdi. Teksten er mest sannsynlig generell, ikke skrevet for én bestemt kirke.
Bevaring og vern thumb|Vang stavkirke i 1841, etter tegning av Franz Wilhelm Schiertz. De første som i nyere tid interesserte seg for stavkirkene, var malerne Johannes Flintoe og J.C. Dahl, som dokumenterte dem på sine reiser rundt i Norge. Flintoe laget blant annet et tidlig bilde av Heddal stavkirke og skisser av Flå stavkirke i 1819. Heddal stavkirke var den første som ble beskrevet i en publikasjon da Flintoe skrev et kort kapittel til Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie (Christiania, 1834). Boken gjenga også Flintoes tegninger av fasade og grunnplan, trolig den aller første arkitektoniske tegning av en stavkirke. J.C. Dahl hadde ikke sett Heddal stavkirke på sine reiser i Norge i 1826 og 1834. Gerhard Schøning besøkte stavkirken i Stangvik i 1773, og laget en utførlig beskrivelse samt en tegning som er tapt.
På egen bekostning ga Dahl ut plansjeverket Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens (1836–37). Arkitekturtegningene til Dahls plansjeverk var utført av Franz Wilhelm Schiertz. Dahl tok initiativet til å redde Vang stavkirke fra rivning, og kirken ble gitt til den prøyssiske kongen Friedrich Wilhelm IV og gjenreist i sørvest i et område som nå tilhører Polen. Maleren Joachim Frich tok initiativ til stiftelse av Fortidsminneforeningen, som særlig konsentrerte seg om stavkirkene og andre middelalderbygg. I regi av Fortidsminneforeningen ble stavkirkene avbildet og oppmålt av arkitekter som Georg Andreas Bull, Peter Blix, Christian Christie og Johan Meyer. Mange av kirkene som ble revet i årene 1850-1880 ble på denne måten grundig dokumentert. Stavkirkene ble også avbildet i den nasjonalromantiske kunsten, blant annet i Tidemand & Gudes «Brudeferd i Hardanger». Tidemands «Katekisasjon i en norsk landskirke» (1847) viser interiøret i Heddal stavkirke.https://snl.no/Adolph_Tidemand lest 20. juli 2015.
I 1892 skrev Lorentz Dietrichson om de norske stavkirkene:
Dette er et av de viktigste verkene som er skrevet om stavkirkene. Nyere forskning indikerer at stavkirker er langt fra så unike for Norges fjeldbygder som Dietrichson mente,Gunnar Bugge og Christian Norberg-Schulz (1999): Stav og laft i Norge. Early wooden architecture in Norway. Oslo: Norsk arkitekturforlag. men snarere et europeisk fenomen, spesielt de tidligere stolpekirkene som er påvist arkeologisk i stort antall i hele Nord-Europa.