Det tysk-romerske rike (formelt Det hellige romerske rike, senere Det hellige romerske rike av den tyske nasjon; latin Sacrum Imperium Romanum Nationis Germanicae, tysk Heiliges Römisches Reich, ofte forkortet HRR) var riket og statsdannelsen som oppsto som en følge av at det karolingiske Øst-Frankerriket ble dannet gjennom traktaten i Verdun i 843. Det tysk-romerske rike eksisterte i nesten et årtusen frem til det ble oppløst etter Napoléon Bonapartes initiativ i 1806. Den siste tysk-romerske keiseren var Frans II som abdiserte og avskaffet riket i 1806 under Napoleonskrigene.
I Tyskland kalles det tysk-romerske rike oftest som «det gamle riket» (das Alte Reich). Før oppløsningen av riket omfattet det mesteparten av dagens Tyskland, Tsjekkia (Bøhmen), Østerrike, Liechtenstein, Slovenia, Belgia og Luxembourg. Også store områder av dagens Polen og deler av Nederland og Kroatia, samt deler av Frankrike og Nord-Italia var en del av riket.
Riket forstod seg som en etterfølger etter det antikke Romerriket og tok i bruk flere av dets symboler. Det hadde en særstilling overfor paven, som hadde sine røtter i samarbeidet mellom pavedømmet og karolingerne, og bidro, til tross for et tidvis anstrengt forhold til pavestolen, til å sikre eksistensen av kirkestaten som omfattet selve byen Roma som riket tok sitt navn etter. Ettertidens dom over Det tysk-romerske rike har lenge vært hard, det ble avfeid som en lite effektiv samling av eneveldige småstater. De siste tiårene har historikere sett på forholdet mellom småstater og overstatlighet, i et område med store religiøse og kulturelle forskjeller, med et annet blikk, sett i lys av fremveksten av Den europeiske union (EU).
Riket var egentlig en videreføring av to eldre statsdannelser, Frankerriket og dets etterfølger det østfrankiske riket, men dets historie regnes likevel fra år 962 evt.
«Hellig»
Selv om uttrykket «sacrum» («hellig») i forbindelse med det middelalderske romerske keiserdømmet ikke oppsto før i 1157 under Fredrik I Barbarossa,Peter Moraw, Heiliges Reich, i Lexikon des Mittelalters, München & Zürich: Artemis 1977–1999, bind 4, spalte 2025–2028. er det Otto den store som ble kronet til konge over Tyskland i 962, som vanligvis blir ansett for å være den første tysk-romerske keiseren. Otto var den første keiseren over det imperiet som ikke var en del av det tidligere karolingiske dynastiet.Martin Arbage, Otto I i Medieval Italy: An Encyclopedia (Routledge, 2004), side 810 online: «Otto can be considered the first ruler of the Holy Roman empire, though that term was not used until the twelfth century.»
I 1254 ble første gang navnet Sacrum Imperium Romanum (Heiliges Römisches Reich) benyttet, et navn som understreket motsetningen til det tidligere hedenske romerriket, men som også ga en sakral begrunnelse for tyske herskeres overherredømme over «Aftenlandet» (Abendland, den vestlige verden). Tillegget «av den tyske nasjon» (Nationis Germanicae) kom til i senmiddelalderen. Frem til 1806 var Tysklands offisielle navn Heiliges Römisches Reich deutscher Nation ((Det) Hellige romerske rike av den tyske nasjon).
I et dekret fra 1512 uttalte Kölns forsamling at navnet offisielt var endret til Det hellige romerske rike av den tyske nasjon (tysk: Heiliges Römisches Reich Deutscher Nation, latin: Imperium Romanum Sacrum Nationis Germanicæ).Peter Hamish Wilson, The Holy Roman Empire, 1495–1806, MacMillan Press 1999, London, side 2; The Holy Roman Empire of the German Nation på den tyske ambassaden i Londons nettside
Territorium mini|left|Utvikingen av Det tysk-romerske rike Territoriet til dette flerkulturelle riket varierte gjennom historien, men dets høydepunkt kom samtidig med kongedømmet Tyskland, Det middelalderske kongedømmet i Italia, kongedømmet Burgund, i det meste av rikets historie besto det av en rekke mindre enheter, fyrstedømmer, hertugdømmer, fylker og frie riksstader, og en rekke andre mindre enheter.
Til tross for navnet, i det meste av rikets historie var ikke Roma en del av Det tysk-romerske rike.
Områdene innenfor Det tysk-romerske riket var i forhold til dagens europeiske stater, områder innenfor Tyskland (bortsett fra Sydslesvig), Østerrike (bortsett fra Burgenland), Den tsjekkiske republikk, Sveits og Liechtenstein, Nederland, Belgia, Luxembourg, og Slovenia (bortsett fra Prekmurje), en rekke sentrale områder i det østlige Frankrike (særlig Artois, Alsace, Franche-Comté, Savoie og Lorraine), det nordlige Italia (hovedsakelig Lombardia, Piemonte, Emilia-Romagna, Toscana og Syd-Tirol), og det vestlige Polen (hovedsakelig Schlesien, Pommern og Neumark).
Struktur Det tysk-romerske rike var ingen nasjonalstat, men en overnasjonal statsdannelse som besto av et konglomerat av land i vest- og Sentral-Europa. Styreformen var føderal-monarkisk med en keiser som ble valgt av en gruppe kurfyrster (valgfyrster) bestående av de mektigste fyrster innenfor riket og kronet av paven i Roma. De enkelte fyrstene hadde stor grad av uavhengighet og riket hadde preg av et løst forbund. Fra høymiddelalderen hadde keiseren mistet det meste av styringen med vasallene. Særlig i Øst-Franken gikk oppløsningen langt og fyrstene (hertugene) styrte sine len som selvstendige land.
Etterhvert besto riket av flere hundre fyrstedømmer og land der keiserembetet var svakt og spilte liten rolle. Riket ble svekket av reformasjonen, og religionsfreden i Augsburg ga fyrstene rett til å velge om de skulle være protestanter eller katolikker. Freden i Westfalen i 1648 trakk opp nye grenser, og keiseren fikk sin makt ytterligere svekket. Etter Westfalen ble fyrstene ansett som statsoverhoder for hvert sitt land.
Det fantes enkelte sentrale institusjoner, som Riksdagen, Rikskammerretten, Rikshoffrådet og i krigssituasjoner en felles Riksarmé, men ingen sentral regjering eller egentlig hovedstad.Hobson 2015, s. 77, 79 Særlig etter freden i Westfalen i 1648 var riket blitt mest et løst forbund av tyske territorier – eller som Voltaire spottet: «Hverken hellig, romersk eller et rike». Et tettere samarbeid strandet som regel på de store fyrstenes egenrådighet og til slutt på motsetningsforholdet mellom Preussen og Østerrike.Hobson 2015, s. 77
Institusjoner mini|left|150px|Det keiserlige banner fra 1400
Det keiserlige banner mini|left|150px|«St. Georgsflagg» ble særlig brukt i krig, fra ca. 1200-1350 mini|170px|Den keiserlige krone fra midten av 1100-tallet Det tysk-romerske rikets flagg var ikke et nasjonalflagg i tradisjonell forstand, men et keiserlig banner som ble brukt av keiseren. Fargene var svart og gull, men motiv en svart ørn på en gyllen bakgrunn.
Fra slutten av 1200-tallet eller fra tidlig 1300-tallet, var klørne og nebbet farget rød. Fra tidlig på 1400-tallet ble det benyttet en dobbeltørn.
Det ble også benyttet et rød og hvitt flagg, særlig da riket deltok i korstogene. Flagget som ble benyttet ble kalt «St. Georgsflagg» og hadde et Georgskors, et hvitt kors på rød bakgrunn tilsvarende, men motsatt med fargesetting som det engelske flagget. Rødt og hvitt var også fargene som ble benyttet av Hansaforbundet.
Kombinasjoner av det keiserlige bannere og røde/hvite felter ble også brukt av de frie riksstedene i deres byflagg.
Gjennom historien brukte Det tysk-romerske rike en rekke ulike heraldiske uttrykk. Dette kom særlig fram i riksvåpenet, hvor en tolkning på et tresnitt fra 1510 fremstiller dette som en såkalt «Quaterionenadler», en riksørn som holder 56 riksvåpnene til de ulike keiserlige statene i riket i grupper av fire på de oppslåtte vingene til en dobbeltørn, med de syv kurfyrstene på toppene og ørnen holder også oppe et krusifiks med den korsfestede Kristus.
Konge av romerne
Tittelen konge av romerne (latin: Rex Romanorum) ble benyttet av de tysk-romerske keiserne etter at de hadde blitt bekreftet som keisere, men før de hadde blitt kronet av paven. Tittelen impliserte en keiserlig rolle som var anerkjent av paven.
Tidligere hadde tittelen Rex Teutonicorum («konger av tyskerne») blitt benyttet fram til Henrik II som var den første som tok tittelen konge av romerne i bruk.
Tittelen konge av romerne ble også brukt som tittel for en arving til keisertronen som ble valgt mens keiseren fremdeles levet. Imidlertid hendte det at ikke alle som ble valgt til konge av romerne ble kronet til keiser.
Etter kroningen som hellig romersk keiser (og noen ganger før det) ble tittelen erstattet med det keiserlige semper Augustus («alltid Augustus», eller «alltid majestetisk», «alltid opphøyet», «alltid større», fra lat. augere).
Riksstender Blant riksumiddelbare personer skilte man mellom riksstendene (entall riksstand, tysk Reichsstand) og resten, hvor riksstender var kjennetegnet ved at de var representert i den tysk-romerske riksdagen. Innen riksstendene ble det videre skilt mellom personer med virilstemme og slike med kuriatsstemme. En virilstemme innebar personlig møterett og egen stemme ved riksdagen (av latin vir = «mann», dvs. «en stemme per mann»). Riksstender uten virilstemme var på riksdagene representert via et kollegium som delte på en felles såkalt kuriatsstemme.
Kurfyrster mini|De syv kurfyrstene som velger Henrik VII, på et pergament fra 1341, fra hovedarkivet i Koblenz
Kurfyrstene (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, 'valg' og fürste 'fyrste', latin princeps elector imperii eller elector) var de fyrstene i Det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og fra 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma).
Riksfyrster
Riksfyrstene (tysk Reichsfürst, latin princeps regni) var i Det tysk-romerske rike et adelig statsoverhode med personlig stemme (virilstemme) i riksdagen. Riksfyrstens territorium var riksumiddelbart, dvs. ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren.
Det fantes både geistlige og verdslige riksfyrster. De geistlige fyrstene omfattet fyrsterkebiskoper og fyrstbiskoper, men også enkelte riksprelater ble opphøyet til riksfyrstestanden. Blant de verdslige riksfyrstene var opprinnelig kongen av Böhmen, rikets hertuger samt mark-, pfalz- og landgrever.
Riksprelater mini|Riksprelaten Anselm Schwab, abbed i Salem kloster, malt foran en riksørn i 1749 av Gottfried Bernhard Göz
Riksprelatene (tysk Reichsprälat) var overholdet i riksklostrene som var riksumiddelbare klostre. Klosterets overhode var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var riksklostre strengt tatt selvstendige stater inne riket. Den verdslige jurisdiksjonen ble imidlertid ofte ivaretatt av fogder i nabostatene.
Noen få riksprelater fikk tildelt fyrsterang, og bar dermed tittelen fyrsteprost, fyrsteabbed eller fyrsteabbedisse (Fürstprobst, Fürstabt/Fürstäbtissin). Noen av disse hadde personlig stemmerett (virilstemme) i riksdagen på lik linje med andre riksfyrster (abbedene av Corvey, Kempten, Prüm, Stablo, prostene av Ellwangen, Berchtesgaden, Weißenburg). De øvrige riksprelatene møtte ikke selv ved riksdagene, men delte på totalt to stemmer. Stemmene ble ivaretatt av to riksprelater som hadde blitt valgt til leder for hver sin «prelatbenk» (den «rhinske» respektive «schwabiske benken» – Rheinische og Schwäbische Prälatenbank).
Riksgrevskaper
Riksgrevskaper (tysk: Reichsgrafschaft) var riksumiddelbare grevskap. Riksgreven var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var riksgrevskaper selvstendige stater.
Rundt 1521 fantes det 144 riksgrevskaper. Tallet sank til 99 innen 1792 fordi grevehus døde ut eller ble opphøyet til riksfyrsterangen, eller fordi riksgrevskap ble mediatisert (dvs. slått sammen med større nabostater) eller forlot riket. På den andre siden kom enkelte nye riksgrever til ved delingen av grevehus eller på grunn av opphøyelser til riksgrevestanden. Ved oppløsningen av Det tysk-romerske rike mistet begrepet sin betydning og mange riksgrevskaper sin selvstendighet.
Frie rikssteder