Færøyene

Færøyene er en øygruppe i det nordlige Atlanterhavet, midt mellom Norge, Island og Skottland. Færøyene er en selvstyrt del av Kongeriket Danmark.

Færøyene består av 18 klippeøyer av vulkansk opprinnelse. Vintrene er milde og somrene kjølige. Det er mye vind og tåke og hyppige regnbyger. Øyene er for det meste gresskledde, men skogløse. Færøyene har store fuglefjell. Utenfor ligger rike fiskebanker.

Færøyene har innbyggere (2023), som for det meste er etniske færøyinger. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk. I tillegg til færøysk er dansk offisielt språk. Færøyingene er for det meste protestantiske kristne. Halvparten av befolkningen bor i hovedstaden Tórshavn, midt i øyriket.

Øyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn på 800-tallet. De gav øyene navnet Færeyjar, «fåreøyene». Det færøyske Lagtinget kan føres tilbake til landnåmstiden. Færøyene var et skattland under den norske kongemakten i middelalderen, men har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Kongeriket Danmark.

Færøyene var frem til 1800- og 1900-tallet et fiskerbondesamfunn, men ble raskt utviklet til en moderne eksportøkonomi basert på fiskeri og havbruk. Færøyene er en av verdens største sjømateksportører. Saueholdet har fortsatt betydning for matkultur og produksjon av ullvarer, men også for bosettingen i de minste bygdene. Grindhvalfangst har lange tradisjoner som matauk.

Siden 1948 har Færøyene hatt hjemmestyre og et eget landsstyre (regjering). Færøyene har også to representanter i det danske Folketinget. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det.

Etymologi Navnet Færeyjar er kjent fra norrøn tid. Navnet forklares som «fåreøyene» allerede i Historia Norvegiæ. Tilsvarende øynavn finnes flere steder i det norrøne bosetningsområdet: i Norge (Færøy), på Orknøyene (Faray) og på Hebridene (Fiaraidh). På moderne færøysk skrives navnet Føroyar og uttales Førjar.

Naturgeografi

Færøyene ligger på 62 grader nordlig bredde og 7 grader vestlig lengde i det nordlige Atlanterhavet. Øygruppen ligger 600 km rett vest av Stad. Shetland og Orknøyene, 280–300 km sørøst av Færøyene, er nærmeste naboer.

Færøyene består av 18 øyer og flere hundre utenforliggende holmer, skjær og staurer. Øygruppen danner en triangelform. Det samlede arealet er  km². Kystlinjen er  km lang. Det er 113 km fra Enniberg i nord til Akraberg i sør (118 km til Sumbiarsteinur), og 75 km fra Mykineshólmur i vest til Fugloy i øst.

Landskapet preges av platåberg, berghamre, juv og botner. Særlig vestkysten er markant med sine stupbratte fuglefjell, mens østkysten har mange smale fjorder og viker. Lengste avstand til kysten er 5,3 km.

De høyeste fjellene ligger nordøst i øyriket. Det høyeste er Slættaratindur (880 moh.).

Det er mange bekkefar og små fosser, men mange er tidvis tørre. Ved ferskvannsutspring i fjorder og sund finnes det ofte saltmyrer. I dalene finnes teppemyrer. Største innsjø er Sørvágsvatn (3,57 km²).

Geologi mini|Basaltlagene er godt synlige på de høye sjøklippene Hesturin og Beinisvørð på Suðuroy.

Øygruppen ble skapt av vulkansk aktivitet i paleocenperioden, som følge av at den nordvesteuropeiske og den nordamerikanske kontinentalplaten (med Grønland) gled fra hverandre for om lag 60 millioner år siden. Færøyene var en del av en høyrygg av platåbasalt som strakte seg fra Irland og Skottland til Grønland.

Platåbasalten kan deles inn i tre ulike vulkanske faser med mellomliggende lag av vulkansk aske, tuff, skifer, basaltisk sandstein og kull.

U-formede daler, fjorder og sund ble dannet da høyryggen ble skuret ned under istidene i kvartærperioden. Landskapet bærer preg av isbreenes bevegelser i en sørøstlig–nordvestlig retning. De myke tufflagene har vært sterkt utsatt for erosjon, så platåbasaltens trappestrukturer har kommet til syne.

Flora

thumb|Færøyenes nasjonalblomst, engsoleie, ved Kirkjubøur.

70 % av landarealet ligger mer enn 200 moh. og regnes til lavalpin vegetasjonssone. Det er gressdekke også i de fleste høyereliggende strøk. Fjelltoppene, hvor det også finnes mange snøleier, regnes til den arktiske vegetasjonssonen.

Vegetasjonen i lavlandet er tilpasset et mer temperert klima, men er sterkt påvirket av husdyrbeite. I sør- og vestvendte skråninger i lavlandet finnes ofte lynghei med røsslyng, blåbærbusker og mange urter og moser.

Alle skoger på Færøyene er plantet, stort sett med ikke-europeiske bartrær. Lavere trær og busker, som einer og vier, vokser ellers langt oppe i høyden.

Fauna

Etter siste istid kom også insekter og seler til øygruppen, i tillegg til fuglene, men dyrelivet var begrenset. De første menneskene møtte et land uten landpattedyr, krypdyr eller høye trær. Alle landpattedyr, i all hovedsak rotter, mus og harer, har derfor blitt introdusert av mennesker.

Færøyenes avsideliggenhet og barske klima gjør at få arter lever på land, og noen underarter er endog endemiske, slik som færøyponnien. Insekter som fluer, møll, edderkopper, biller, snegler og makk er opprinnelige arter i den færøyske faunaen, mens iberiasnegler og vepser har blitt introdusert i senere tid og blitt deler av den naturlige faunaen. Frosker finnes på Nólsoy, mens kaniner flere ganger har etablert seg for å så dø ut igjen. Ville landpattedyr er rotter, mus og harer, der harer finnes på alle øyene, unntatt de seks minste. Rotter finnes på syv øyer og mus på seks øyer.

Havert er svært utbredt, og det finnes flere hvalarter i farvannene, deriblant nebbhval, grindhval og spekkhogger som de meste vanlige. Havet er dessuten rikt på en lang rekke fiskearter, og de massive fuglebergene langs kysten huser derfor store mengder sjøfugl. I alt er det snakk om 110 forskjellige fuglearter på øyene, og i løpet av de siste 150 årene har over 260 arter blitt observert. Det er om lag 40 vanlige hekkefugler, herunder havhest ( par), lundefugler ( par), stormsvale ( par), krykkje ( par), lomvi ( par) og havlire ( par). Nólsoy huser verdens største koloni av havsvaler. Havsule forekommer bare på Mykines. Færøyenes nasjonalfugl er tjelden, som er en trekkfugl. Tjeldens ankomst den 12. mars markeres av færøyingene som begynnelsen på våren.

Demografi

Færøyene regnes som et svært høyt utviklet samfunn etter HDI-indeksen. Færøyene har Europas høyeste samlede fruktbarhetstall. Nyfødte har en forventet levealder på omkring 80 år for menn og 85 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden.

Den 1. januar 2024 hadde Færøyene innbyggere, fordelt på rundt 120 byer og bygder. Halvparten bor på Streymoy, hvor hovedstaden Tórshavn ligger. Det meste av befolkningsveksten skjer i hovedstadsområdet. Andre store befolkningskonsentrasjoner er Klaksvík ( innbyggere) og bygdene langs Skálafjørður.

I 2020 var 96 % av innbyggerne danske statsborgere, det vil si fra enten Færøyene, Grønland eller Danmark. Alle fastboende statsborgere på Færøyene er færøyinger i lovens forstand. De fleste forstår også seg selv som færøyinger, som en etnisk gruppe. Færøyingenes genetiske opphav er blandet skandinavisk og skotsk-irsk (keltisk).

I 2020 bodde det over utenlandske statsborgere fra nærmere 100 stater på Færøyene. De største innvandrergruppene kommer fra Norden, Øst-Europa og Sørøst-Asia.

Over tid har Færøyene hatt et kvinneunderskudd i befolkningen i aldersgruppen 15–64 år, som følge av nettoutflytting.

Språk

mini|En færøysk folkedansgruppe.

94 % av befolkningen har færøysk som morsmål, og de fleste som ikke har det som morsmål, behersker språket godt, viste folketellingen i 2011. Både dansk og færøysk er offisielle språk, men dansk brukes ikke som dagligspråk av etniske færøyinger.

Færøysk tilhører den vestnordiske grenen av den germanske språkfamilien. Færøysk har i likhet med islandsk utviklet seg fra gammelnorske dialekter.

Det færøyske skriftspråket følger i hovedtrekk V.U. Hammershaimbs rettskrivning av 1846, som bygger på den skriftlige tradisjonen fra norrønt. Kampen for anerkjennelse av det færøyske språket har vært viktig i nasjonsbyggingen. Færøysk ble offisielt språk i forvaltningen, skolen og kirken i 1938.

Skolen underviser fortsatt i dansk som nabospråk. Den mest karakteristiske uttalen minner om norsk og kalles gøtudansk. De fleste færøyinger behersker også engelsk som fremmedspråk.

Religion

80 % av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske Fólkakirkjan. Den er en av verdens minste statskirker. Fólkakirkjan rommer både konservative og liberale teologiske strømninger. En del av Fólkakirkjans medlemmer har sitt forsamlingsliv innen Heimamissiónin og andre misjonsorganisasjoner som bygger på kirkens lære.

10–15 % av befolkningen regner seg til Brøðrasamkoman (Brødremenigheten), en avlegger av skotske Plymouth Brethren. Rundt 5 % tilhører andre kristne trossamfunn, mest karismatiske menigheter.

Troslivet har en stor plass i det færøyske samfunnet. Hovedstadsområdet er mer sekulært enn resten av landet, mens vekkelseskristendommen står sterkest i «bibelbeltet» på Eysturoy og Norðoyar.

Historie

Irske munker bosetter seg på Færøyene thumb|Et historisk kart over Færøyene fra 1673 Da Færøyene for første gang ble besøkt av vikingene i 795 traff de munker fra Irland, som levde en eneboertilværelse på øyene. Disse munkene fant ingen urbefolkning som de kunne omvende. De tilbragte tiden med å drive sauehold og plantedyrkning (blant annet dyrket de havre). Man antar at de irske munkene kom omkring år 625. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene.

Norsk kolonisering Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer. Det er rimelig å regne med at det ensidige næringsgrunnlaget på øyene, i all vesentlighet sauehold, kystfiske og fuglefangst, allerede fra vikingtiden gjorde dem avhengige av tilførsler fra Norge, hvilket bidro til å styrke de politiske og kirkelige båndene landene imellom.

For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep.

Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.

Kristendommen innføres I 999 kom vikinghøvdingen Sigmundur Brestisson på kongebud for å forkynne læren om Hvíta Krist, og med våpenmakt tvinge færøyingene til å gå over til kristendommen. Med 30 menn møtte høvdingen Tróndur i Gøta på Lagtinget på Tinganes, men Tróndur og de øvrige færøyinger i forsamlingen avviste den nye læren. De så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene. Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget.Færøyingesaga, s.31-32; jf. Young, G.V.C. (1979): From the Vings to the Reformation, Man: Shearwater Press, s. 20