Óengus, sønn av Fergus (hypotetisk piktisk form Onuist map UrguistForsyth diskuterer de ulike varianter av Óenguss navn, og gir også «Ungus(t)» som et alternativ piktisk utgave av navnet.; gammelirsk Óengus mac Fergusso, anglifisering Angus mac Fergus), var konge av piktere fra år 732 og hans død i 761. Hans kongedømme kan bli rekonstruert i en del detaljer fra ulike kilder.
Óengus ble enekonge av Piktland etter en periode av intern uro og borgerkrig på slutten av 720-tallet. I løpet av hans kongedømme ble nabokongedømmet Dalriada underkastet og kongedømmet Strathclyde ble angrepet, men med mindre hell. Som den mektigste herskeren i Skottland i over to tiår var han involvert i kriger i Irland og i England. Konger fra Óengus' familie dominerte Piktland inntil 839 da de gikk på et katastrofalt nederlag mot norrøne angripere, vikinger, som sendte Piktland inn i en ny periode av uro og ustabilitet som endte da Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) tok makten.
Kilder og bakgrunn thumb|left|180px|Utvalgte politiske grupper i nordlige Storbritannia omkring 740 e.Kr. Bevarte piktiske kilder fra perioden er få, begrenset til en kongeliste, originalen ble delvis gjort tidlig på 720-tallet,M. O Anderson: Kings and Kingship, sidene 88–102. og et antall fremstillinger som angikk grunnleggelsen av kirkestedet St. Andrews, da kalt for Cennrígmonaid. Utenfor Piktland er hovedkildene de irske annalene, hvor Ulster- og Tigernach-annalene er de mest pålitelige. Disse omfatter materiale fra en annen krønike som ble gjort ved klosteret på Iona i dagens Skottland. Óengus og piktere opptrer stundom i walisiske kilder, eksempelvis Annales Cambriae og enda hyppigere i northumbrianske kilder hvor Beda den ærverdiges kirkehistorie og Historia Regum Anglorum tilskrevet Symeon av Durham er de viktigste.De fleste kilder er samlet i Early Sources of Scottish History (ESSH) og Scottish Annals from English Chroniclers (SAEC), redigert av Alan Orr Anderson.
Pikterne var den ene av fire politiske grupper i nordlige Britannia tidlig på 700-tallet. Piktland strakte seg fra elven Forth og nordover, og omfatter Orknøyene, Shetlandsøyene og de vestlige øyene, Ytre Hebridene. Før vikingtiden synes den mest betydelige makten i Piktland å ha vært kongedømmet Fortriu. Kjente steder med høy status i Fortriu omfattet Burghead og Craig Phádraig ved Inverness. Piktland synes å ha hatt en biskop med sete i Rosemarkie.Biskoper fra tidlig på 700-tallet var Curetán, Fergustus Pictus og Brecc. Anderson: ESSH, sidene. 221; Yorke: Conversion, sidene. 153–155. Undersøkelser av nordlige Britannia kan bli funnet i D.W. Harding: The Iron Age in Northern Britain: Celts and Romans, Natives and Invaders (2004), og Leslie Alcock: Kings & Warriors, Craftsmen & Priests in Northern Britain AD 550–850 (2003). Foster: Picts, Gaels and Scots (2005), ekskluderer sørlige Skottland og nordlige England.
Fra Forth og sørover til elven Humber lå kongedømmet Northumbria (bokstavelig «Nord for Humber»). En gang en dominerende maktfaktor i Britannia og forble et mektig kongedømme, men ved slutten av det gamle dynastiet av konger med dødsfallet til Osric i 729 førte til en konflikt mellom rivaliserende familier for tronen. Den voksende makten til kongedømmet Mercia i sør førte til nye problemer for kongene i Northumbria. I løpet av Óengus' regime var Northumbria styrt av den dyktige kong Eadberht Eating.Undersøkelser av Northumbria omfatter blant annet David Rollason: Northumbria, 500–1100: Creation and Destruction of a Kingdom (2003), og Nick Higham: The Kingdom of Northumbria AD 350–1100 (1993).
Sørvest for Piktland var irsk-gælerne i Dalriada, skoterne, hvor kongedømmet lå i strid mellom Cenél Loairn i nordlige Argyll og Cenél nGabráin av Kintyre. I 723 abdiserte Selbach mac Ferchair som overhode for Cenél Loairn og konge av Dalriada til fordel for sin sønn Dúngal, men ble fordrevet fra Dalriada av Eochaid mac Echdach av Cenél nGabráin i 726. Dúngal og Eochaid var fortsatt i konflikt så sent som 731 da Dúngal brente stedet Tarbert.John Bannerman: Studies in the History of Dalriada (1974), dette er standardverket om Dalriada
Historien til den fjerde gruppen, britonene av Alt Clut, det senere kongedømmet Strathclyde, har etterlatt få spor i de skriftlige kildene. Kong Teudebur map Beli hadde styrt fra festningen Dumbarton Rock siden 722 og fortsatte å gjøre så til sin død i 752 da hans sønn Dumnagual etterfulgte ham.Anderson, ESSH, sidene 240–241 & 243. «Rotri, king of the Britons», hvis død ble nedtegnet i Annales Cambriae for året 754, har noen ganger blitt identifisert som konge av Alt Clut, men denne notisen omhandler Rhodri Molwynog ap Idwal, konge av walisiske Gwynedd.
Stigning til makt right|thumb|200px|Satellittbilde av nordlige Storbritannia og Irland som viser det omtrentelige området for Dalriada (skygge). Irske slektslister gjorde Óengus til et medlem av Eóganachta, en slekt med sin base i Munster. En avdeling av slekten fra hvor han var lokalisert i et område kjent som Circinn, vanligvis antatt å være dagens Angus og Mearns.Forsyth: «Evidence of a lost Pictish source», sidene 27–28. Slektslisten finnes i Rawlinson B 502-manuskript, 1083. Hans tidlige liv er ukjent, og han var middelaldrende da han kom inn i historien.Woolf: «Carnifex tyrannus», side 36. Hans nærmeste slekt omfattet minst to sønner, Bridei (død 736) og Talorgan (død 782), og to brødre, Talorgan (død 750) og Bridei (død 763).Yorke: Conversion, sidene. 49–50, 54 & 288–289 diskuterer det rekonstruerte forholdene mellom de senere piktiske kongene. Talorgan er et hypotetisk form for Talorg; Anderson, ESSH, side 253, note 2.
Kong Nechtan, sønn av Der-Ile, abdiserte for å gå i kloster i 724 og ble satt i fangenskap av hans etterfølger Drest i 726. I 728 og 729, kjempet fire konger for makten i Piktland: Drest; Nechtan; Alpín, om hvem disse er svært lite kjent, og til slutt Óengus, som var en kriger for Nechtan, og kanskje hans utpekte arving.For omtaler av hendelser fra 724 til 729, se Anderson, ESSH, sidene 221–227. For Óengus som Nechtans tilhenger, Henderson, sidene 155–156; Woolf: «Carnifex tyrannus», side 36.
Fire slag var store nok til å bli nedtegnet i Irland ble utkjempet i årene 728 og 729. Alpín ble beseiret to ganger av Óengus og hvor Nechtan igjen kunne komme til makt. I 729 skjedde et slag mellom tilhengerne av Óengus og Nechtans fiender som ble utkjempet ved Monith Carno (tradisjonelt Cairn o' Mount, i nærheten av Fettercairn) hvor tilhengerne til Óengus var seierrike. Nechtan overtok på nytt tronen, sannsynligvis helt til hans død i 732.Woolf: «AU 729.2». Den 12. august 729 beseiret og drepte Óengus sin motstander Drest i et slag ved Druimm Derg Blathuug, et sted som ikke har blitt identifisert.
«Percutio Dal Riatai» På 730-tallet kjempet Óengus mot kongeriket Dalriada da disse tradisjonelle overherrer og beskyttere i Irland, Cenél Conaill, var blitt betydelig svekket. En flåte fra Dalriada kjempet for Flaithbertach mac Loingsig, høvding av Cenél Conaill, i dennes krig mot Áed Allán av Cenél nEógan, og fikk store tap i 733.Woolf: «Carnifex tyrannus», side 36; Anderson: ESSH, sidene 229–230. Dalriada ble styrt av Eochaid mac Echdach av Cenél nGabráin som døde i 733, og kongelisten er uklar på hvem, om noen, som etterfulgte ham som enekonge. Cenél Loairn fra nordlige Argyll ble styrt av Dúngal mac Selbaig som Eochaid hadde avsatt som overkonge av Dalriada på 720-tallet.
thumb|right|Escomb Church, County Durham.Steinkirker bygget for Nechtan, og kanskje Óengus' kirke ved St. Andrews, er antatt å ha vært tilsvarende.Foster: Picts, Gaels and Scots, side 89. Kampene mellom piktere, ledet av Óengus' sønn Bridei, og Dalriada, ledet av Talorgan mac Congussa, er nedtegnet i 731. I 733 skal Dúngal mac Selbaig ha «vanhellighet (helligdommen) ved Tory Island (i Irland) da han trakk Bridei ut av det». Dúngal, tidligere avsatt som overkonge av Dalriada, ble kastet overende som konge av Cenél Loairn og erstattet av sin fetter Muiredach mac Ainbcellaig.Anderson, ESSH, sidene 227–229.
I 734 ble Talorgan mac Congussa utlevert til piktere av hans bror som druknet ham.Anderson, ESSH, side 232 & corrigenda, p. xviii. Talorgan, sønn av Drostan, ble tatt til fange i nærheten av Dún Ollaigh. Han synes å ha vært konge av Atholl, og ble druknet på ordre av Óengus i 739.Talorgan var i slekt med Nechtan, og blir kalt hans bror i 713, noe som kan bety halvbror, fosterbror, svoger, eller i overført betydning som hans likemann. Anderson, ESSH, sidene. 214 & 236. Også Dúngal var et mål i dette året. Han ble såret festningen Dún Leithfinn (ikke identifisert) ble ødelagt, og han «flyktet til Irland» for å unnslippe Óengus’ makt.Anderson, ESSH, side 232.
Annalene rapporterer om et andre hærtokt som Óengus utførte mot Dalriada i 736. Dúngal, som hadde kommet tilbake fra Irland, ble tatt til fange sammen med sin bror Feradach og lagt i lenker. Festningene Creic og Dunadd ble erobret. Muiredach av Cenél Loairn var ikke lenger suksessfull, beseiret med store tap av Óengus’ bror Talorgan, kanskje ved Loch Awe. Et endelig hærtokt i 741 førte til at Dalriada igjen ble beseiret. Dette ble nedtegnet i Ulster-annalene som «Percutio Dál Riatai la h-Óengus m. Forggusso», «Dalriada slått av Óengus, sønn av Fergus».AU 741.10, tilgjengelig her. Med dette nederlaget forsvinner Dalriada fra de historiske kildene for en hel generasjon.Anderson: ESSH, sidene 182 & 232–238; Woolf: «Carnifex tyrannus», sidene 36–37; M.O. Anderson: Kings and Kingship, sidene 184–186. Hvem som ledet Dalriada i 741 er uklart: sønnene til Fiannamail ua Dúnchado som blir navngitt av Ulster-annalene kan muligens ikke å ha vært involvert, og at Alpín, sønn av Crup, noen ganger forvekslet med den samme personen som den Alpín som ble veltet overende i 729, kan være en malplassert.
Det kan være mulig at Óengus førte krigen fra Skottland og til Irland, kanskje kjempet han med Áed Allán, eller mot ham som en alliert med Cathal mac Finguine.Woolf: «Ungus». Bevisene for at Óengus førte krig i Irland er begrensete. Det er en tilstedeværelse av Óengus' sønn Bridei ved Tory Island på nordvestkysten av Donegal i 733, tett ved landområdene til Áed Alláns fiende Flaithbertach mac Loingsig. Mindre sikkert er Irlands fragmentariske annaler som rapporterer tilstedeværelsen av en piktisk flåte fra Fortriu som kjempet for Flaithbertach i 733 heller enn imot ham.Anderson: ESSH, sidene 227–228; Woolf: «Carnifex tyrannus», side 36. Som det allerede er bemerket, de fleste irske annaler forteller at Flaithbertach ble støttet av en flåte fra Dalriada
Alt Clut, Northumbria, og Mercia I 740 brøt det løs en krig mellom piktere og menn fra Northumbria hvor Æthelbald, konge av kongeriket Mercia, dro fordeler av fraværet til Eadberht av Northumbria til å dra inn i Northumbria og herje landområder og kanskje brenne byen York.Anderson, SAEC, sidene 55–56. Grunnen for krigen er uklart, men det har blitt foreslått at den hadde sammenheng med drapet på Earnwine, sønn av Eadwulf, på ordre av Eadberht. Earnwines far hadde vært i landflyktighet i nord etter hans nederlag i borgerkrigen i årene 705–706, og det kan ha vært Óengus, eller Æthelbald, eller begge, som hadde forsøkt å plassere ham på Northumbrias trone.Woolf: «Carnifex tyrannus», side 37. For Earnwine, se Kirby, side 150; Yorke: Kings and Kingdoms, side 90.