Palestinas historie omfatter historiske hendelser i Palestina-området og sørlige Levanten, fram til 1948 inkludert området hvor staten Israel ble etablert, senere avgrenset til Vestbredden med Øst-Jerusalem og Gazastripen, som siden 1988 har vært krevd av staten Palestina. Artikkelen har fokus på nyere tids hendelser.
Forhistorisk tid De første vi vet om som slo seg ned i Palestina var mousteriske neandertalere, som kom omkring 200 000 f.Kr. De første moderne mennesker i området var kebaran-kulturen. De kan ha kommet så tidlig som 75 000 år f.Kr. og delte området med neandertalere i årtusener, før sistnevnte døde ut. Kebaranene ble ble etterfulgt av natufian-kulturen (ca. 12 300–9 600 f.Kr.) i mesolitikum. I neolittisk tid (8500–4300 f.Kr.) finner vi yarmuk-kulturen i nord og den lodiske kulturen, og muligens Nizzanim-kulturen, i sør. I kobberalderen (4300–3300 f.Kr.) finner vi ghassul-kulturen, folk ble urbanisert og bodde i bystater, blant andre Jeriko.
Bibelsk tid
Kanaan er i jernalderen navnet på området mellom Jordanelven og middelhavet. Filisterne kobles til kyststrøkene sør i dette området, omkring dagens Gazastripe.
Det er usikkert når israelittene innvandret til området, og når jødedommen oppstod, men det eksisterer enighet om at forfedre til dagens jøder hadde kongedømmer i området mellom ca. 1000 f.Kr., til nær vår tidsregning. Bibelen viser til det forente kongedømme Israel, som skal ha eksistert fra 1025 f.Kr., og som skal ha delt seg til kongedømmet Israel og kongedømmet Judea, men det eksisterer ikke uavhengige referanser for dette. Bibelen sier også at israelittene innvandret til Kanaan under Moses' og Josvas ledelse rundt år 1300 f.Kr., men at de ikke organiserte seg som et kongedømme før under kong Saul (etterfulgt av David og Salomo før staten ble delt i to).
Den vanligste oppfatningen blant arkeologer har vært at israelittene opprinnelig var en del av den kanaanittiske kulturen, og at de skilte seg ut fra denne mellom 1000–900 f.Kr.
Genetisk testing har vist at dagens jøder er nærmere i slekt med, tyrkere og armenere, så en alternativ teori om at jødene innvandret fra Aram-Naharaim har vokst frem. De skal da ha levd halvveis som nomader ved siden av den kanaanittiske kulturen fra ca. 1300 f.Kr., og blitt urbanisert rundt 1000 f.Kr.
De eldste kildene vi har til kongedømmet Israel, utenom Bibelen, er fra 830 f.Kr.,Israel Finkelstein & Neil Asher Silberman: The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts Simon and Schuster, 2001 men ikke alle innbyggerne der regnes som direkte forfedre til dagens jøder. Innbyggerne der ble fordrevet av assyrerne i 722, og det regnes som sannsynlig at disse ble assimilert i andre folkeslag og at de glemte sitt opphav. Jødene var i henhold til Det gamle testamentet bare én av i alt tolv stammer som utgjorde folket Israel.
Vi kan si med rimelig sikkerhet at det fra omkring 750 f.Kr. var en uavhengig statsdannelse i området under navnet kongedømmet Judea. I 586 f.Kr. ble Judea erobret av babylonerne, og jødene også derfra ble deportert. En del jøder returnerte dit etter 539 f.Kr., da babylonerne ble erobret av Det persiske riket. Området var under persisk herredømme frem til Aleksander den store erobret det i 331, så under babylonsk, selevkidisk, egyptisk og hellenistisk herredømme. Et opprør førte på ny til en jødisk stat i 165 f.Kr., kalt Det hasmoneiske kongedømmet (hebraisk Hashmonaiym). Landet ble så erobret av romerne i 63 f.Kr., og jødene ble endelig fordrevet ca. 150 år etter.
Bibelsk hebraisk tror man ble brukt fra rundt 500-tallet f.Kr. til ikke lenge etter Bar Kokhba-opprøret (132–135 e.kr.), hvor jødene ble fordrevet fra Jerusalem, språket døde ut som talespråk, og navnet Israel ble erstattet med Syria-Palestina.
Fra romertid til første verdenskrig
Etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 og det endelige nederlaget ved Bar Kochba-opprøret i år 135, ble mange av jødene fordrevet fra området og spredt i regionen. I århundrene som fulgte fortsatte den relative nedgangen. På 500-tallet var ikke mer enn ti prosent av innbyggerne jøder.Tom Holland: The Shadow of the Sword, 2013, side 216.
På 300-tallet ble Syria-Palestina en del av Østromerriket (Det bysantinske riket), og regionene Syria-Palestina, Samaria, Galilea og Peraea ble omorganisert til en region kalt Palestina. Under bysantinsk styre ble området i løpet av århundrene som fulgte et senter for kristendommen. Etter at kristendommen med statsreligion i Romerriket og fram til arabiske tropper erobret Palestina på 630-tallet, var de fleste i Palestina kristne, maks 10 prosent var jøder. Fra år 438 e.Kr. fikk jødene igjen tillatelse til å bo i Jerusalem.
I 484 og 529 gjorde samaritanene opprør, som ble slått ned med hård hånd av de romerske myndighetene. Deres hellige fjell Gerizim ble tatt fra dem, idet romerne bygde en garnison på fjelltoppen. Mange samaritaner emigrerte da til Persia.Tom Holland: The Shadow of the Sword, 2013, side 220f og 434.
I år 613 e.Kr. invaderte det persiske Sasanide-dynastiet Palestina. Jødene støttet invasjonen i håp om selvstyre i Jerusalem, og de fikk fordrevet 37 000 kristne. Jødene fikk delvis autonomi, men var misfornøyde, og støttet den bysantinske tilbaketakelsen av området, mot løfter om amnesti. De kristne i området fikk imidlertid overtalt den bysantinske keiseren om at dette amnestiet ikke var gyldig, og jødene ble likevel fordrevet.
I år 634 ble Palestina invadert av kalifatet, og de kristne i Jerusalem overgav seg i år 638. Området fikk navnet Jund Filastin, og var under islamsk styre frem til korstogene. Det førte etter hvert med seg at islam vant mange tilhengere i Palestina.
Mellom ca. år 1000 og 1500 e.Kr. var området under stadig skiftende islamsk og kristent herredømme (med kurdisk og mammelukkisk styre fra slutten av 1200-tallet), frem til det osmanske (ottomanske) riket erobret det under sultan Selim I (1512–1520). Det forble en del av Det osmanske riket i 400 år, frem til britene tok over styret etter at de osmanske tyrkerne tapte første verdenskrig.
Sionismen thumb|Jødisk bonde i Palestina, tidlig nittenhundretall.
På 1800-tallet vokste den moderne nasjonalismen fram i Europa, og hos jødene fikk dette sitt motstykke i sionismen. I 1896 gav den østerrikske journalisten Theodor Herzl ut boken Der Judenstaat, og året etter ble verdens første sionistkongress arrangert. Opprettelsen av en egen jødisk stat i Palestina ble det sentrale målet for den sionistiske bevegelsen.
I første del av 1900-tallet økte den jødiske utvandringen til Palestina i Det osmanske riket. Store landområder ble kjøpt opp av jøder og egne jødiske jordbrukssamfunn, kalt kibbutzer, ble etablert på disse. Blant pionerene var blant annet russiskfødte Eliezer Ben Jehuda som allerede i 1881 flyttet til Jerusalem for å gjenreise språket hebraisk. De fleste europeiske jøder talte på denne tiden jiddisk, men Eliezer Ben Jehuda og tilhengerne hans arbeidet for å fremme en modernisert form for bibelhebraisk. På tross av Theodor Herzls forsøk på å gjøre tysk til sionistbevegelsens offisielle språk, ble hebraisk innført som offisielt språk hos sionistbevegelsen, og mange jøder tok også nye hebraiske navn.
Mandatperioden miniatyr|Sykes-Picot-avtalen. Blått og Rødt område skulle administreres direkte av Frankrike og Storbritannia. A- og B-områdene var tiltenkt en eller flere arabiske stater i henholdsvis Frankrikes og Storbritannias interessesfære. Det gule området skulle settes under internasjonal administrasjon. thumb|Haj Amin al-Husseini, stormuftien av Jerusalem
Under første verdenskrig gikk britene og franskmennene inn for å dele Det osmanske rikets besittelser i Levanten mellom seg i interessesfærer gjennom den hemmelige Sykes-Picot-avtalen, hvor de skulle gi sin støtte til etableringen av en eller flere selvstendige arabiske stater (A- og B-områdene på kartet. Området vest for Jordan og nord for en linje fra Dødehavet til utløpet av wadi Gaza, inkludert Jerusalem skulle settes under internasjonal administrasjon og endelig status bestemmes etter konsultasjoner med Russland og sharifen av Mekka. Britene skulle kontrollere en enklave med havnebyene Haifa og Akko. Parallelt forhandlet britene fram et arabisk opprør med løfte om støtte til en panarabisk stat. De sikret seg også jødisk støtte gjennom Balfourerklæringen i 1917, hvor de tilbød «i Palestina å opprette et nasjonalt hjem for jødene», forutsatt at «intet vil bli gjort som kan skade de borgerlige og religiøse rettighetene til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina». Bestemmelsen om «et nasjonalt hjem» ble tatt inn i Palestinamandatet, bekreftet av Folkeforbundet.TIME: Mandatory Palestine: What It Was and Why It Matters (Noah Rayman, 29. september 2014) Besøkt 23. oktober 2018
Ved etableringen av Palestinamandatet organiserte jødene seg gjennom Jewish Agency mens araberne fikk en britisk-utnevnt stor-mufti av Jerusalem, organiserte seg lokalt og gjennom palestinsk-arabiske kongresser. På 1920-tallet flyttet 100 000 jøder til Palestina, samt 6000 fra andre folkeslag. Den første hebraisktalende byen, Tel Aviv, vokste fram.
Konfliktnivået mellom den jødiske og arabiske befolkningen tiltok, blant annet med angrep på Tel Hai i 1920, opptøyer i Jerusalem i 1920 og Jaffa i 1921, Hebronmassakren i 1929. I 1920 opprettet jødene den paramilitære organisasjonen Haganah. Utbrytere grunnla i 1936 gruppen Irgun som utførte aksjoner mot britiske og arabiske sivile mål, og i 1940 Lehi som kun angrep britiske mål. Begge ble av britene erklært som terrororganisasjoner.
Britene forsøkte å begrense den jødiske migrasjonen, men pogromer og politisk uro i Europa, og nazistenes maktovertakelse, bidro til å holde presset oppe. Under det arabiske opprøret 1936–1939, som endte med 5000 drepte på arabisk side og 700 på jødisk og britisk, la Peel-kommisjonen i 1937 fram det første forslaget til en tostatsløsning på konflikten.
Som et svar på den økende arabiske misnøyen, vedtok britene å sette restriksjoner på jødisk innvandring. Jøder som var på flukt fra forfølgelsene i Europa ble dermed nektet å komme inn i Palestina. Jøder som forsøkte å ta seg inn i landet ble internert og deportert til steder som Mauritius. Forbitrelsen blant jødene var stor, og i 1939 begynte sionistene å organisere illegal immigrasjon til Palestina. De smuglet jødene inn med båter og reddet på denne måten tusenvis av mennesker fra nazismen. Det siste skipet som forsøkte å nå Palestina under krigen var båten «Struma», som ble torpedert i Svartehavet av en sovjetisk ubåt.
Andre verdenskrig og holocaust resulterte i nye store flyktningebølger. Etter krigen var 250 000 jødiske flyktninger plasserte i ulike leire i Europa. På tross av sterke oppfordringer fra USAs president Harry S. Truman, nektet de britiske myndighetene å oppheve immigrasjonsforbudet og slippe 100 000 flyktninger inn i Palestina. De jødiske undergrunnsgruppene gikk derfor sammen om en rekke angrep mot britiske mål. I 1946 ble King David Hotel i Jerusalem sprengt i lufta og 92 mennesker drept.