thumb|Illustrasjon til Frankenstein av Mary Shelley, tegnet av Theodor von Holst, 1831 Gotisk roman (engelsk gothic novel), stundom kalt «gotisk romanse», er en litterær undersjanger som tilhører romantikken og alltid har stått sterkt i Storbritannia hvor den begynte med Horace Walpole i 1764. «gotisk roman», Litteraturvitenskapelig leksikon, 2. utg., 2, oppl. 2015, Kunnskapsforlaget, s. 79 Navnet refererer til gotisk arkitektur i europeisk middelalder, som var karakteristisk for omgivelsene til tidlige gotiske romaner. Det er en løs litterær estetikk av frykt og hjemsøkelse, tradisjonelt bestående av elementer som dystert isolert slott, underjordiske ganger, spøkelser og mystiske hendelser.
Det første litterære verket som ble betegnet som gotisk var Horace Walpoles roman fra 1764 The Castle of Otranto. Påfølgende bidragsytere fra 1700-tallet er blant annet Clara Reeve, Ann Radcliffe, William Thomas Beckford og Matthew Lewis. Den gotiske innflytelsen fortsatte inn i begynnelsen av 1800-tallet med verker av romantikkens dikterne, som Samuel Taylor Coleridge og Lord Byron, og romanforfattere som Mary Shelley, Charles Maturin, Walter Scott, og E.T.A. Hoffmann.
Den tidlige viktoriatidens litteratur fortsatte bruken av gotisk estetikk i romaner av Charles Dickens og Brontë-søstrene, samt verk av de amerikanske forfatterne Edgar Allan Poe og Nathaniel Hawthorne. Senere kjente verk var Dracula av Bram Stoker og Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson Bidragsytere fra 1900-tallet er blant annet Daphne du Maurier, Truman Capote, Stephen King Shirley Jackson, Anne Rice og Toni Morrison overtatt og videreutviklet gotisk roman, gjerne i sjangerens etterfølger som moderne grøssere og skrekklitteratur – tidvis omtalt som «nygotiske romaner» – og som har ført til at gotisk betegner noe mørkt, forskrekkelig og gruoppvekkende.
Begrepets endring thumb|Ruinene av festningen Wolf's Crag i Walter Scotts The Bride of Lammermoor (1819)
Betegnelsen «gotisk» som ble knyttet for en kunststil middelalderens Europa ble fremmet av akademikere fra 1640-tallet, og hadde ikke noe med den historiske folkegruppen goterne å gjøre, men var opprinnelig brukt for å omtale italienske renessansearkitekter. På midten av 1700-tallet kom det en reaksjon på oppfatningen av middelalderen som en mørk og barbarisk tidsalder som hadde vært enerådende siden renessansen. I Frankrike kom det store omslaget med avhandlingene fra 1746 til historikeren Jean-Baptiste de La Curne de Sainte-Palaye om riddertiden. Breitzholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie, bind 2, Oslo: Gyldendal norsk forlag, ISBN82-05-11663-6; s. 75 Den gotiske romantikken ble snart et faktum. Ordet gotisk, som tidligere ble benyttet som et skjellsord for sivilisert tids forakt for tidligere tiders primitive barbari, fikk et nytt og positivt innhold Det kom en omfattende rekke av ridderfortellinger i fra 1775 og tyve år fram. Særlig i England fikk dette et gjennomslag, men var mindre opptatt av riddere, men assosierte middelalderen med det hemmelighetsfulle og pirrende gruoppvekkende.
Gotisk ble utvidet til å betegne en litterær stil som brukte nordeuropeiske middelaldermiljøer for å antyde skrekk og mystikk«Gothic (adj.)», Online Etymology Dictionary med den litteraturhistorien nevnt over. Ordet ble gjenopplivet i 1983 som navnet på en postpunk musikkstil med mørke toner og stemninger kalt gothrock, og den tilhørende ungdomskulturen, omtalt som goth. Wolf, Sebastian (15. juni 2023): «What Is Gothic Rock?», Musicgateway I typografi betegner gotisk skrift gjengitt med brukne buer og tunge stammer som er særlig assosiert med Tyskland, særlig etter at det nazistiske regimet brukte skrifttypen for å spre sin propaganda.Blackletter Calligraphy: «Origin, History, Terminology, and Traits», StringLabs, 22. september 2023 Gotisk vekkelse (engelsk Gothic revival) henviser, hovedsakelig i Storbritannia og USA, til en arkitektur- og dekorasjonsstil (forkjempet av George Gilbert Scott) er fra 1856.«Gothic Revival», Royal Institute of British Architects
Kjennetegn thumb|Edgar Allan Poe (1809–1849) er allment ansett som en av de sentrale skikkelsene i romantikken og gotisk fiksjon i USA, og i tidlig amerikansk litteratur.
Gotisk fiksjon er preget av et miljø av frykt, trusselen om overnaturlige hendelser og fortidens inntrenging i nåtiden.Birch, Dinah, red. (2009): «Gothic fiction», The Oxford Companion to English Literature (7. utg.). Oxford University Press. ISBN 9780191735066. Hogle, Jerrold E., red. (29. august 2002): «Introduction», The Cambridge Companion to Gothic Fiction. Cambridge Companions to Literature (1. utg.). Cambridge University Press. doi:10.1017/ccol0521791243. ISBN 978-0-521-79124-3; s. 1–20.Stedet for handlingen omfattet vanligvis fysiske påminnelser om fortiden, spesielt gjennom ødelagte bygninger som står som bevis på en tidligere blomstrende verden som forfaller i nåtiden.De Vore, David: «The Gothic Novel». Arkivert fra originalen 13. mars 2011. Sitat: «The setting is greatly influential in Gothic novels. It not only evokes the atmosphere of horror and dread, but also portrays the deterioration of its world. The decaying, ruined scenery implies that at one time there was a thriving world. At one time the abbey, castle, or landscape was something treasured and appreciated. Now, all that lasts is the decaying shell of a once thriving dwelling.» Karakteristiske omgivelser på 1700- og 1800-tallet var slott og festninger, religiøse bygninger som munke- og nonneklostre, underjordiske krypter og ruiner i ville, øde landskaper. Atmosfæren er piskende regnvær på øde heder, torden og regn, mektige krefter og golde ruiner, stemmer i natten, og typisk klaustrofobisk. Vanlige elementer i handlingsgangen var jevnlig hevngjerrig forfølgelse, fengsling og drap. Skildringen av forferdelige hendelser i gotisk fiksjon fungerer ofte som et metaforisk uttrykk for psykologiske eller sosiale konflikter. Bøkene tar for seg tilværelsens gode og onde krefter. De gotiske romanenes helt(inn)er bekjemper tyranner og grusomme skurker og spøkelser.
Utformingen til en generell gotisk historie er vanligvis diskontinuerlig og kronglete, og omfatter ofte en fortelling innenfor fortellingen, skiftende fortellere, og gjerne innretninger med gamle manuskripter som oppdages. Kosofsky Sedgwick, Eve (1980): «The Coherence of Gothic Conventions» (PDF). Methuen. Andre kjennetegn, uavhengig av relevans for handlingsgangen, kan være søvnlignende og dødslignende tilstander, levende begravelser, dobbeltrom, unaturlige ekkoer eller stillheter, oppdagelsen av tilslørte familiebånd, uforståelige skrifter, nattlige landskap, avsidesliggende steder Davies, David Stuart; Forshaw, Barry, red. (2015): The Sherlock Holmes Book (Først amerikanske utg.). New York: DK. ISBN 978-1-4654-3849-2; s. 99–100. og drømmer. Spesielt på slutten av 1800-tallet involverte gotisk fiksjon ofte demoner og demonisk besittelse, spøkelser og andre former for ulike onde ånder.
Litterær utvikling Bakgrunn og inspirasjon thumb|Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho (1794), en bestselgende roman som var avgjørende for å sette i gang den gotiske mani på 1790-tallet.
Komponentene som til slutt skulle kombineres i gotisk litteratur hadde en rik historie da Walpole presenterte et fiktivt middelaldermanuskript i The Castle of Otranto i 1764 da forfatteren hevdet på tittelsiden at det var en oversettelse «fra den originale italienske av Onuphrio Muralto». Den gotiske romanens forgjengere kan særskilt bygge på arven etter William Shakespeare. Hans drama var et avgjørende referansepunkt for tidlige gotiske forfattere, både i et forsøk på å bringe troverdighet til verkene deres, og for å legitimere den framvoksende sjangeren som seriøs litteratur for publikum.L. Wiley, Jennifer (2015): Shakespeare's Influence on the English Gothic, 1791–1834: The Conflicts of Ideologies (PDF) (PhD avhandling). University of Arizona. hdl:10150/594386. Tragedier som Hamlet, Macbeth, Kong Lear, Romeo og Julie og Richard III, med handlingsgang som dreide seg om det overnaturlige, hevn, drap, spøkelser, hekseri og varsler, skrevet i dramatisk patos og satt i middelalderslott, hadde en enorm innflytelse på tidlige gotiske forfattere, som ofte siterer og gir hentydninger til Shakespeares verk.Hewitt, Natalie A. (2013): »Something old and dark has got its way»: Shakespeare's Influence in the Gothic Literary Tradition (PhD avhandling). Claremont Graduate University. doi:10.5642/cguetd/77.
Gotisk romaner beveger seg mellom høykvalitet og lavkvalitet, og selve sjangeren selv beveger seg ofte innenfor populærkulturens uanstrengte rammer hvor de litterære kvalitetene ble jevnlig kritisert. Den svenske litteraturhistorikeren Lennart Breitzholtz slo fast at «Sett fra et høylitterær synsvinkel er den gotiske skekkromanen det rene nonsens, selv om diktere som Scott og Byron heller ikke var helt upåvirket av genren.» Breitzholtz (1979), s. 76. Det var særlig den første bølge av gotiske romaner som første definerte sjangeren og deretter gjorde den åpen for forflatning og åpen for litterær kritikk.
Gotisk litteratur beskrives ofte med ord som «skrekk» og «undring».«Terror and Wonder the Gothic Imagination» , The British Library Denne følelsen av undring og redsel som gir suspensjonen av vantro som var viktig for den gotiske romanen ― som, bortsett fra når den er parodiert, selv for alle dets sporadiske melodrama, framføres vanligvis ublygt og på en selvseriøs måte ― krever at leserens fantasi er villig til å akseptere ideen om at det kan være noe «utover det som er rett foran oss». Den mystiske fantasien som var nødvendig for at gotisk litteratur skulle ha fått noen gjennomslag, hadde vokst en stund før den gotiske kom. Behovet for dette kom etter hvert som den kjente verdenen ble mer utforsket, noe som reduserte verdens geografiske mysterier. Kantene på kartet var i ferd med å fylles ut, og ingen drager var blitt funnet. Menneskesinnet krevde en form for erstatning.Early and Pre-Gothic Literary Conventions & Examples, Spooky Scary Skeletons Literary and Horror Society. 31. oktober 2015.Clive Bloom teoretiserer at dette tomrommet i den kollektive fantasien var avgjørende for å utvikle den kulturelle muligheten for framveksten av den gotiske tradisjonen.Bloom, Clive (2010): Gothic Histories: The Taste for Terror, 1764 to Present. London: Continuum International Publishing Group; s. 2.
1700-tallets gotiske roman thumb|The Castle of Otranto (1764) regnes som den første gotiske romanen. Bokens estetikk har formet moderne gotiske bøker, filmer, kunst, musikk og goth-subkulturen.«The Castle of Otranto: The creepy tale that launched gothic fiction». BBC News. 13. desember 2014. thumb|Catherine Morland, den naive hovedpersonen i Northanger Abbey (1818), Jane Austens gotiske parodi.
Den gotiske romanen begynte med kunsthistorikeren og politikeren Horace Walpoles The Castle of Otranto. Han var den yngste sønn av den mektige whig-politikeren Robert Walpole, 1. jarl av Oxford. Horace ble selv den 4. jarl etter at hans nevø døde, og den siste da han aldri giftet seg. Han utga romanen anonymt i 1764. Den ble senere utgitt på nytt, da med undertittelen «A Gothic Story». I forordet til denne utgaven, som har, ifølge James Watt, «ofte blitt sett på som et manifest for den moderne gotiske romantikken, og sier at arbeidet hans (...) forsøkte å gjenopprette kvaliteten til fantasi og nyvinningene til moderne fiksjon.»Watt, James (2004): «Gothic», Keymer, Thomas; Mee, Jon, red.: The Cambridge Companion to English Literature 1740–1830. Cambridge: University Press, s. 120.