Raphael Lemkin, opprinnelig Rafał (1900–1959) var en polskfødt amerikansk advokat som introduserte begrepet genocide (folkemord). Han lanserte det under andre verdenskrig, i 1944, på bakgrunn av det pågående holocaust, samt folkemordet på armenerne 30 år tidligere. I forbindelse med Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig arbeidet han, med lite suksess, for at folkemord skulle inkluderes i tiltale og dom i rettssakene.
Lemkin var jødisk og hele familien, 49 familiemedlemmer, bortsett fra én bror, ble drept under holocaust, noe han fikk kjennskap til under Nürnbergprosessen. Lemkin ga et viktig bidrag til å beskrive nazistenes overgrep i okkuperte områder, og i arbeidet for å hindre at slikt skulle skje igjen. Lemkins tenkning var tydelig påvirket av folkemordet på armenerne som skjedde mens han var ung. Han var den første som (i 1940-årene) omtalte massakren på, og fordrivelsen av armenerne, som folkemord.
I 1947 medvirket han i en komite på tre jurister som utferdiget det første utkastet til en lovtekst (konvensjon) for FN om forbud mot og straff for folkemord. Han drev intens lobbyvirksomhet for å få folkemordkonvensjonen vedtatt. Teksten ble etter flere runder med justeringer enstemmig vedtatt i 1948 og den er også omtalt som «Lemkins lov». Lemkin la vekt på ødeleggelse av folkegruppens kulturelle eksistens og dette opprinnelige begrepet var bredere enn den vedtatte konvensjonen som innebærer straffeforfølgelse av tilsiktet og rasistisk motivert massemord. Fra Lemkins perspektiv er det folkegruppen som sådan, som kollektiv, som er offer for folkemord.
Han ble flere ganger nominert til Nobels fredspris. Lemkin døde før hans nye hjemland, USA, hadde ratifisert folkemordkonvensjonen. Lemkin er et tidlig eksempel på at en ikke-statlig aktør på eget initiativ skapte endring i folkeretten.
Bakgrunn miniatyr|Lemkin studerte ved Universitetet i Lemberg (Lviv). Hersch Lauterpacht var tre år eldre enn Lemkin og avsluttet studiene i Lemberg før Lemkin begynte. Begge hadde professorene Julius Makarewicz (jurist) og Stanisław Starzyński (økonom) som lærere. Makarewicz var nasjonalist og var en periode etter andre verdenskrig deportert i Sibir. Bildet viser universitetets hovedbygg som til oppløsningen av Østerrike-Ungarn i 1918 var sete for den regionale forsamlingen (tysk: Landtag) for Kongedømmet Galicia og Lodomeria.
Familie og oppvekst Raphaël Lemkin ble født i Bialystok eller Bezwodene 24. juni 1900. Han vokste opp på familiens gårdsbruk, Ozerisko, nær landsbyen Bezwodene i guvernementet Grodno, i den polske delen av Det russiske keiserdømmet. Landsbyen ligger noen mil øst for Białystok og tilhører idag Hrodna voblasts i Belarus (også kjent som Hviterussland). Familien var jødisk og snakket polsk. I løpet av Lemkins levetid var fødestedet først underlagt tsaren, var del av den andre polske republikk, var under sovjetisk og tysk okkupasjon og ble til slutt innlemmet i Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Faren het Joseph og moren Bella (født Pomerantz). Under første verdenskrig gjemte Bella familiens bøker i skogen da de tyske styrkene nærmet seg. Gården ble rasert under krigshandlingene. Faren var interessert i politikk og livet i synagogen, mens moren var intellektuelt orientert og introduserte den unge Raphael for filosofen Friedrich Nietzsche. Moren sørget for at han lærte flere språk (inkludert hebraisk) som ung. Hjemstedet lå midt i Det jødiske bosetningsområdet som strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet og der en stor del av verdens jøder bodde.
På gården bodde også onkler, tanter og søskenbarn. Lemkin mistet 49 familiemedlemmer under holocaust. Han fikk kjennskap til familiens skjebne under Nürnbergprosessen da han ble gjenforent med broren Elias som hadde overlevd. Foreldrene ble trolig drept i Treblinka.Sands, P. (2017). East West Street: Personal Stories About Life and Law. Washiongton University Global Studies Law Review, 16, 439.Becker, A. (2022). Messengers of Disaster: Raphael Lemkin, Jan Karski, and Twentieth-Century Genocides. University of Wisconsin Pres. Elias overlevde fordi han var på reise med familien da tyske styrker invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941.
Familien leide en gård og var i en utsatt posisjon fordi jøder i det russiske imperiet egentlig ikke hadde lov til å drive jordbruk. Familien betalte høy pris til jordeieren og bestakk den lokale politimannen. Livet på den relativt isolerte gården ga samtidig en viss beskyttelse mot pogromene i byene på den tiden. Lemkin husket selv pogromene i 1903–1906 og 1919–1921 (i 1881 hadde det vært en særlig stor bølge med anitjødisk vold). Lemkin konkluderte senere med at tsarens tjenestemenn tillot pogromene fordi det avledet oppmerksomheten fra kritikk av regimet. Jødene ble beskyldt både for å være sosialister og for å være kapitalistiske utbyttere. I 1919–1921 ble flere hundre jøder drept i blant annet Pinsk og Lviv. Han vokste opp i en minoritet som levde under en konstant fare for vold. Lemkin skrev i selvbiografien at interessen for temaet folkemord begynte da han var guttunge og måtte overleve antisemittisme og vold.
Lemkin beskrev en umettelig leselyst og liten interesse for gårdsdrift. Moren var intellektuelt nysgjerrig og som ung leste Lemkin om massakrer og forfølgelse av minoriteter, blant annet behandling av kristne under keiser Nero, romernes ødeleggelse av Kartago, massemord på hugenottene og folkemord på armenerne.
Gjennom sin jødiske oppdragelse var Lemkin godt kjent med den profetiske tradisjonen og med den jødiske tikkun olam der omtanke for de undertrykte står sentralt. Lemkins etiske refleksjon var preget av filosofen Martin Bubers «jeg og du»-teologi.
Lemkin forble ugift og hadde ikke barn.Sands, P. (2017). East West Street: On the origins of genocide and crimes against humanity. Vintage. Han ble statsborger i USA etter at han slo seg ned der. Han døde som en fattig mann i New York City 29. august 1959.Korey, W., & Steinlight, S. (2001). An Epitaph for Raphael Lemkin. Jacob Blaustein Institute for the Advancement Human Rights, of the American Jewish Committe.
Utdanning I 1920 var han student ved Det jagellonske universitet i Krakow, en konservativ institusjon. Lemkin flyttet til Lviv (tysk: Lemberg; polsk: Lwow; da i Polen) i 1921. Lviv var på den tiden en kosmopolitisk og flerspråklig by; Lemkin skrev seg inn på universitetet med nasjonaliteten «mosaikk». Han studerte fra 1921 først filologi og deretter rettsvitenskap ved det liberale Jan Kazimierz-universitetet i Lviv. Han kunne polsk, russisk, jiddisch og hebraisk samt belarusiske og ukrainske dialekter. Han lærte seg tysk, fransk og italiensk (senere også engelsk) med planer om å lære sanskrit og arabisk (eller gammel egyptisk). Lemkin hadde spesielle interesse og talent for språk, og skal ha vært i stand til å lese 12 til 14 ulike språk.
I Lviv hadde han blant andre Ludwik Ehrlich som lærer. Ehrlich hadde tidligere vært professor ved Oxford og ved University of California. Ehrlich var senere dommer ved Den internasjonale domstolen og i Nürnbergprosessen ble Ehrlichs premiss om individuelt straffeansvar for krigsforbrytelser lagt til grunn. Lemkin hadde studieopphold i Heidelberg for å sette seg inn i tysk filosofi. I 1926 fullførte han doktorgraden i rettsvitenskap, spesialisering i strafferett, i Lviv, med en avhandling om Sovjetunionens straffelov.
Lemkin og den jevnaldrende juristen Hersch Lauterpacht hadde til dels parallelle livshistorier og begge ga viktige bidrag til folkeretten og rettsoppjøret etter andre verdenskrig. Begge hadde Stanisław Starzyński som lærer. Starzyński medvirket ved utarbeidelse av forfatningen for den andre polske republikk og ga på den tiden ut akademiske verk som argumenterte for universelle individuelle retter til blant annet rett til å praktisere religion og kultur.
Situasjonen i Øst-Europa De store multietniske rikene (Østerrike-Ungarn, Det osmanske og Det russiske keiserriket) samt Det tyske keiserriket gikk i oppløsning under første verdenskrig. Disse rikene, som var rådende i Lemkins barndom og oppvekst, ble erstattet av nasjonalstater og nasjonalitetsspørsmål ble et av de store temaene i Øst-Europa i mellomkrigstiden. Blant annet la den amerikanske presidenten Wilsons 14 punkter opp til grensetrekking for de nye statene etter etnisk tilhørighet, noe som var praktisk umulig i store deler av Øst-Europa. Minoritetsrettene etablert ved Versailles-freden søkte å skape stabilitet i Øst-Europa.
Etter at Polen i 1918 ble skilt ut fra Russland som egen stat ble Lemkins hjemsted en del av Polen, og Lemkin ble statsborger av Polen. Hans interesse for nasjon og folkegrupper sprang særlig ut av denne voldelige perioden: Grensestriden med Sovjetunionen varte i mange år etter første verdenskrig og tyske nasjonalister aksepterte ikke dannelsen av Fristaden Danzig som splittet tysk territorium.
Polen var i mellomkrigstiden en multietnisk stat der etnisk polske innbyggere utgjorde omtrent 70 % av en befolkning som hadde betydelig tyske, jødiske, belarusiske og ukrainske minoriteter. Den polske republikken søkte å assimilere etniske ukrainere og etniske belarusere, mens mange anså assimilering av jøder og etnisk tyske som umulig eller uønsket. Landsfaderen Józef Piłsudski argumentere for at jødene og deres kultur var en del av den polske nasjon.
Artikkel 93 i Versailles-traktaten ga stormaktene rett til å intervenere i indre polske forhold for å beskytte minoritetene. Flere polske partier foraktet Versailles-freden fordi den ga jødene rettigheter i den polske staten som jødene angivelig ikke hadde slåss for. Piłsudski la til grunn at polsk etnisk identitet ikke var nødvendig for å bli polsk borger. Lemkin støttet som ung Piłsudski inntil Piłsudski tok makten ved et statskupp i 1926. Jødene ble i mellomkrigstiden utestengt fra mange stillinger og antallet jødiske studenter ble begrenset. Jødenes situasjon i den polske republikken ble betydelig forverret etter Piłsudskis død i 1935.
Virke
Arbeid som jurist miniatyr|Vespasian Pella på en belgisk minnemynt. Pella medvirket ved utforming av Folkemordkonvensjonen i 1948.
Lemkin arbeidet etter studiene som assisterende statsadvokat (offentlig anklager) ved distriktsdomstolen i Warszawa fra 1929. Han ble avsatt som assisterende statsadvokat i 1933 etter å ha «fornærmet våre tyske venner» og ble beskyldt for å styrke jødenes status. Fra 1929 til 1935 var han sekretær for et utvalg som arbeidet med kodifisering av Polens strafferett. I 1934 begynte han privat praksis som advokat med kontor sentralt i Warszawa.
Han oversatte den sovjetiske straffeloven i 1927. Han oversatte Italias fascistiske straffelov av 1931, en lov han kritiserte som urimelig og overdrevent nasjonalistisk. I 1934 publiserte han en omfattende internasjonal sammenligning av strafferett og bemerket at i fascistiske og kommunistiske stater ble gruppens rettigheter prioritert foran individenes. Han ga ut en bok om polsk skatterett og en bok med historisk gjennomgang av amnesti. Disse lærde utgivelsene ga Lemkin omdømme som et vidunderbarn. Fra 1927 til 1939 underviste han blant annet i strafferett ved Polens frie universitet i Warszawa.
Sammen med professor Emil Stanisław Rappaport laget Lemkin i 1932 utkast til ny straffelov for Polen. Artikkel 113, forfattet av Lemkin, var uvanlig ved at den gjorde det straffbart å produsere og spre propaganda som tilskyndet innbyggerne til vold og angrepskrig. Lemkin skrev i en kommentar til lovforslaget at innenlands lovgivning kunne bidra til fred internasjonalt fordi krig er statlig politikk som først måtte legitimeres innenlands. Rappaport hadde tidligere tatt til orde for at både angrepskrig og propaganda til støtte for angrepskrig burde være en forbrytelse under folkeretten.